Redaksjonen

Inga Mikkelsdatter Sara Mienna (1935–2017) og Aslak Nilsen Mienna (1931–2008) på kirkeveg i Máze i 1990-årene. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

(ARKEOLOGI): En 1700 år gammel grensestein med gresk inskripsjon ble funnet på Golanhøydene da vannselskapet Mekorot skulle legge en vannledning.

På steinen står navnet «Kfar Nafah» (Nafah landsby). Det var dr. Danny Syon fra Israels antikkmyndighet og professor Haim Ben-David fra Kinneret Academic College som tydet bokstavene. Teksten vakte stor begeistring ifølge pressemeldingen fra Israels antikkmyndighet.

–Under den romerske keiser Diokletians styre (cirka 300 e.Kr.) ble disse steinene plassert som grenser mellom landsbyer med det formål å samle inn skatter. Dette er den første grensesteinen i sentrum av Golanhøydene som har et stedsnavn som er blitt bevart til denne dag. Nafah var også navnet av en syrisk landsby som eksisterte her inntil seksdagerskrigen i 1967. Nå er Nafah en militærbase ved siden av stedet. Det er spennende og forunderlig at stedets navn er blitt bevart i så mange år, enda man ikke har funnet noen tegn til kontinuerlig bosetting i området, går det frem av pressemeldingen.

Steinen som ble funnet, var benyttet for å dekke over en grav sannsynligvis fra 400-tallet.

Utgravningen avdekket videre en offentlig bygning fra mamelukkperioden. Bygningen hadde fungert som veistasjon på hovedveien mellom Galilea til Damaskus. Den tjente sannsynligvis som et stoppested og hvilested for handelsmenn og embetsmenn som reiste til Damaskus fra Safed, som var hovedstaden i Galilea under den mamelukkiske periode.

–Her spiste de og sov, omorganiserte sitt utstyr for reisen og tok hånd om sine hester, sa Yardenna Alexandre og Dina Avshalom-Gorni i pressemeldingen fra Israels antikkmyndighet.

–En liten veikro i Kfar Nafah – halvveis på den viktigste keiserlige romerske veien mellom sentralstasjonen i Quneitra og broen Bnot Ya’akov som gikk over Jordanelven – gir mening. Den kunne ha blitt brukt som dagens bensinstasjoner – et sted for å ta vare på hestene, å ta en matbit og hvile, sa Alexandre til Times of Israel.

Lederen Eyal Ben David fra det israelske vannselskapet Mekorot sa de er glad for muligheten de har for å bidra til bevaring av arven fra fortiden. Mekorot arbeider med et prosjekt å legge alt i alt en 20 kilometer lang vannledning på Golanhøydene.

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL

Abonner og les mer – 500 kroner i året

karrmelin@netvision.net.il

(MINNEORD): Manfred Gerstenfeld døde 25. februar 2021 i Jerusalem. Han var en av verdens fremste eksperter på antisemittisme. Han benyttet flere ganger Norge som eksempel.

Gerstenfeld ble født i Wien i 1937. Holocaust tvang familien til å flytte fra Wien til Amsterdam hvor han vokste opp. Familien leide en leilighet i en ugift mors navn. Der gjemte de seg. Motstandsbevegelsen hjalp familien. Leiligheten lå bare en kilometer fra Anne Franks hus.  Fra Holland gikk togene med jøder til transittleiren Westerbork. Jøder som ble sedt til Sobibor, ble myrdet ved ankomst. Andre ble sendt til Auschwitz/Birkenau og umiddelbart gasset. De fleste døde under forferdelige forhold i leire, skrev Gerstenfeld i Arutz 7.

Etter seksdagerskrigen i 1967 flyttet Manfred Gerstenfeld og kona Marianne til Israel. Med sin økonomiske utdannelse fikk han arbeid i et konsulentfirma som var deleid av Bank Leumi i Israel.

Det ble kampen mot jødehat som kom til å prege hans liv og ettermæle. Han ble en av verdens fremste eksperter på antisemittisme. I Jerusalem Center for Public Affairs hadde han en viktig talerstol.

Gerstenfeld advarte klart og tydelig mot den nye antisemittisme som er anti-israelisme og som man ser blant annet i nordiske land. Han skrev også boken «Behind the Humanitarian Mask» – Bak den menneskelige masken, De nordiske land, Israel og jødene.

Han brukte flere ganger Norge og den lille jødiske minoriteten som eksempel på antisemittisme. Ikke bare det som en gang var, men også alle tiltak som Norge gjennomførte mot Israel, for eksempel da norske universiteter nektet å la professor Alan Dershowitz tale.

Gerstenfeld advarte ifølge The Jewish Press også om den økende antisemittiske kreft i ideologiske bevegelser som Amnesty International, feministbevegelsen, den homofile bevegelsen, den ekstreme vegan-bevegelsen og atom- og klimabevegelsen.

Gerstenfeld hadde også et varmt hjerte for Norge. I mange år var han en viktig kilde for KARMEL. Regelmessig var det møter på JCPA med foredragsholdere som var interessert i kampen mot antisemittismens vesen. Der var det også veteraner med inngående kjennskap til holocaust. Her ble det hentet mye informasjon både til Bet Norvegias mandagsmøter og artikler i KARMEL. Etter hvert ble han også invitert til Norge, og Norge Idag har utgitt bøker av Gerstenfeld. Han skrev i alt 27 bøker.

Gerstenfeld var det man på jiddish kaller en «mensch». Et menneske med integritet og ære, eller et godt menneske. Flere nordmenn fikk oppleve hans milde vennlighet, kunnskap og hjelp. Manfred Gerstenfeld etterlater seg et tomrom som ingen kan fylle etter ham.

Vidar Norberg

Nekrologen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

(BREV): Det var i september 1978. En av våre trofaste indremisjonsvenner i Austertana døde plutselig. Jeg hadde bodd i hjemmet hans mange ganger da jeg hadde møter der. Det ble derfor bestemt at jeg skulle reise til begravelsen og representere Indremisjonen.

På den tiden var jeg bysekretær i Alta, men skulle være med på noen møter sammen med en annen forkynner. Jeg tror det var i Mehamn.

Derfor hadde jeg ikke så mye tid til rådighet. En reise med lokalbåt eller hurtigrute ville ta for lang tid.  Kretsformannen i Øst-Finnmark, Tormod Bjørkli, sa da: «Ta flyet til Vadsø, og ring til Kåre Harila og lei en bil».

Harila var da eier en Wolksvagen-bilforretning, med leiebiler.

Jeg gjorde som kretsformannen sa, men Harila svarte at han ikke hadde noen leiebiler inne på det tidspunktet. Men så sier han: «Du kan ta min bil».

Og slik ble det. Jeg ble møtt på flyplassen i Vadsø med en Audi 100, som på den tiden lignet på en Mercedes. Den fikk jeg låne til Austertana til dagen etterpå. Jeg som til daglig kjørte Folkevogn-boble, følte meg som en riktig storkar. Og i Tana kunne jeg ta med folk til begravelsen i den flotte bilen.

Tilbake i Vadsø, fikk jeg heller ikke betale for lånet av bilen.

Jeg er nettopp blitt venn med Kåre Harila på Facebook, derfor fikk jeg lyst til å legge ut denne lille solskinnshistorien for å minne ham og andre om min takknemlighet, nå snart over 43 år senere.