Redaksjonen

Av Kristian E. Johnsen

(KRONIKK): Det viktige for fremtida er at vi i alle partier i Finnmark bygger opp robuste politiske kulturer som er basert på riktig etikk og de riktige verdiene, – og at vi får vår egen ungdom til å engasjere seg i politisk arbeid basert på disse verdiene.

Etter min første kronikk, Alta og Finnmark, kom tidligere fylkestingsrepresentant i Finnmark for Venstre, Børre Steinar Børresen (BSB), med to kronikker hvor han argumenterte for at jeg har feil, hvorfor elleve fylker er bedre enn nitten og hvorfor finnmarkingene er mest tjent med å forbli i Troms og Finnmark. Begge innleggene hadde overskriften Vil ikke Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?

Begge Børresens kronikker, både 1 og 2 kan du lese her.

– I min kronikk 3 kommenterte jeg hans argumenter i hans første innlegg. I denne siste av fire kronikker kommenterer jeg punktvis hans argumenter i hans andre innlegg.

1. Vedtaket om storregionene skjedde i en åpen prosess

BSB skriver: «Det var ingen lukket prosess slik noen motstandere av regionreformen i Øst-Finnmark har forsøkt å fremstille det som. Den var åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016. Da Jan Tore Sanner som statsråd vinteren 2017 la frem forslaget basert på alle høringer, hadde han to løsninger for Nord-Norge. En region eller to…».

Når jeg skrev at H, FrP, V og KrF gjorde sitt vedtak «i en tilnærmet lukket prosess og mot folkeviljen ..(og) avviklet i realiteten troen på regional tenkning..», anser han det «med respekt å melde (som) tøv».

Når jeg skrev «tilnærmet lukket prosess», skrev jeg det delvis ut fra hva jeg selv følte den gangen og ut fra at UiTs fremste forsker på samfunnsplanlegging (Nils Aarsæther) omtalte prosessen i november 2016 med ordene «ordentlig utredning er fraværende og ny oppgavedeling ikke nevneverdig spesifisert».

BSB skriver at prosessen «var helt åpen fra 2015 og til fristen i desember 2016».

Dette var vel en høring om primært om kommunestrukturen og hvor H og FrP gikk inn for avvikling av fylkeskommunene. KrF og V gikk etter høringsrunden i forhandling med regjeringen og fikk gjennomslag for innføringen av 11 fylkeskommuner i stedet for 19.

Jeg har problemer med å se at dette er i samsvar med det vi normalt anser som åpen prosess. Det riktige hadde vel vært at H, FrP, V og KrF i forhandlingene hadde blitt enige om å utarbeide en stortingsmelding hvor man utredet en modell med 11 fylkeskommuner i detalj, og utsatt endelig vedtak til etter stortingsvalget i 2017.

Jeg registrerer at BSB redegjør for at man valgte en modell som tilnærmet alle parti på Stortinget hadde vært enig om på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

Problemet var imidlertid at forslaget om kun 11 fylker i ettertid fikk liten oppslutning i store deler av landet og heller ikke av forskere på området. Det ble tvert imot fordømt av andre enn egne menigheter.

Min anbefaling til Venstre i Finnmark er at de snarest revurderer sitt standpunkt om 11 fylker. Jeg tviler ikke at Venstre og KrF var «i god tro» da de ble enige med H og FrP, og at de gjorde det for å forhindre avvikling av «mellomnivået» i Norge, samt at de trodde at alle øvrige partier på Stortinget hadde samme standpunkt som de hadde hatt tidligere i prosessen. Problemet var imidlertid at ikke bare forskning, men befolkningen i de fleste av de berørte fylkene var misfornøyde.

Et parti som legger stor vekt på fakta og forskning bør ikke framstå som dogmatisk. Det heter som kjent at «det er bare kloke folk som klarer å skifte standpunkt». Kanskje kan et skifte av standpunkt bringe Venstre over sperregrensen. De folkene jeg tidligere har vært kjent med i Venstre var gjennomgående kloke folk som vektla forskning og fakta.

I alle fall bør V og KrF i Troms-Finnmark og Viken, og i andre regioner som eventuelt ønsker en reversering, å bli fristilt til å ta standpunkt i saken i sine regioner før valget. Man kan ikke være bundet av det partiene mente på 1990- og begynnelsen på 2000-tallet.

2. Ordningen med 11 store regioner vil styrke fylkene

BSB skriver: «De fire partiene foreslo ikke å avvikle fylkeskommunene, men å styrke dette politiske nivået… Et sterkere Troms og Finnmark… med overført makt fra Oslo har mye større sjanser til å påvirke de store beslutninger i Stortinget til vår fordel… (Og) ikke minst viktig blir retten til å bestemme over egne ressurser og hente skatte- og avgiftsinntekter for å bygge infrastruktur, trygge tilbud for den økende andelen eldre og ikke minst sørge for at både unge og voksne får bygge opp kompetanse her nord».

For meg fortoner BSBs svulmende visjon for de elleve regionene seg som egne småstater. Hvem tror at vi i Finnmark vil få mer medinnflytelse, mer medbestemmelse og mer lokaldemokrati dersom Venstre får utviklet sitt «Troms og Finnmark»? Hvem vil at kulturpolitikken, samferdselspolitikken og helse- og sosialpolitikken skal bli delegert til «elitestyrte» storregioner? Blir det ikke mest effektivt dersom man slår sammen de elleve til en stat? Demokrati koster jo altfor mye. Vel, jeg har nok mer tro på at folk i naturlig regioner er bedre i stand til å skape utvikling i sin region enn elitestyrte landsdeler.

3. Mitt angrep på en navngitt politiker i Alta

BSB kritiserer meg for å angripe en navngitt SP-politiker i Alta for å argumentere for at Alta bør vurdere å bli i Tromsø dersom Troms og Finnmark splittes opp. Det var uttalelser som vedkommende hadde til ulike media i forbindelse med spørreundersøkelsen om Troms og Finnmark, som fikk meg til å skrive min første kronikk. Jeg gjorde det fordi jeg trodde at jeg kanskje kunne få til en nyttig og konstruktiv debatt om regionsaken og om uheldig tenkemåter og arbeidsmåter i den pågående politiske debatten.

Og jeg gjorde det fordi jeg vet at Vegard Einvik Heitmann er en ung politiker som jeg vurderer som et stort politisk talent, som jeg vet vil tåle at jeg angriper ham og at han vil utvikle seg som person og politiker ved å få litt kritikk ved denne anledningen.

Jeg debuterte selv som ung politikere i Alta da jeg var på hans alder. Jeg fikk tidlig erfare stort mediefokus i en del saker. I de første årene erfarte jeg at det var viktig både å høre på råd fra de erfarne i eget parti, men også utvikle min egen evne til kritisk refleksjon. Man kan fort bli et nyttig redskap for andre. Jeg er trygg på at Vegard vil lære av dette og komme trykt ned på beina. Hadde jeg vært utrygg på det, ville jeg ikke gjort det.

Min analyse er at Vegard og flere andre unge politikere dessverre har blitt negativt påvirket av den kulturen, de tenkemåtene og de arbeidsmåtene som har utviklet seg i deler av det politiske miljøet i Alta og Finnmark i det siste to tiårene. Man kan ikke undergrave eget parti i forkant av et valg. Man har et ansvar for å utvikle godt samarbeid overfor andre politikere både i og utenfor egen kommune.

I Alta har nettverksbygging, samarbeid med andre og det å utvikle gjensidig respekt og tillit, samt evne til dialog med andre, vært suksessoppskriften for Alta kommune siden gjenreisninga. Jeg har stor tro på at Vegard vil kunne bli en slik altapolitiker.

Når jeg i kronikk 2 kritiserte Pasientfokus, har jeg en tilsvarende begrunnelse. Pasientfokus har gjort og gjør en svært viktig jobb med hensyn til å påpeke mangler i helsetilbudene i Alta og ved å opptre som en folkeaksjon. Men når de nå har begynt å snakke om å stille en egen liste fra Alta til valget i høst, og når de hiver seg på konspirasjonsteorier om politikere og politiske parti i andre deler av Finnmark, da er de på gale veier og kan lett gjøre mer skade enn det man bidrar til i forhold til bedre helsetjenester i Alta.

Jeg møter gjerne Pasientfokus for å forklare hvorfor jeg mener dette. Jeg er overbevist over at de har de beste hensikter og at Irene og de andre i Pasientfokus også i fremtida har en viktig rolle å spille som folkeaksjon for bedre helsetjenester for folk i Finnmark generelt og i kommunene Alta, Kautokeino, Hasvik og Loppa spesielt.

Jeg registrerer at BSB i en kommentar etter min kronikk nr. 2 skriver: «I hans første innlegg oppfattet jeg Kristian J. som opptatt av historie, og mente at det burde være hovedargumentet for at Alta ikke bør tilhøre Troms og Finnmark som nå. Nå oppfatter jeg han som partipolitikeren som først og fremst vil redde hans gamle parti, Ap. Det gjør han gjennom enkle demagogiske knep hvor han bruker «splitt-og-hersk»-våpenet».

– Etter 25 år som medlem i AP ble jeg i 2005 medlem i SV. Etter 5 år i SV ble jeg partiløs da jeg erkjente at mitt grunnsyn var og forble sosialdemokratisk. Jeg har så vært partiløs i ti år inntil jeg nå har meldt meg inn i AP. Dette for at jeg i årets valgkamp, om jeg blir bedt, skal kunne stå på AP-stand på torget i Alta, sammen med lederen i Alta Arbeiderparti, å anbefale mine sambygdinger å stemme på AP og de øvrige partiene som går inn for deling av Troms og Finnmark.

Hvorfor jeg gikk over til SV i 2005? Fordi jeg personlig fikk erfare den ukulturen som var i ferd med utvikle seg i deler av det politiske miljøet i Alta. Dessverre kan enkeltmennesker «i beste mening» noen ganger gjøre stor skade på sine omgivelser.

Det viktige for fremtida er at vi i alle partier i Finnmark bygger opp robuste politiske kulturer som er basert på riktig etikk og de riktige verdiene, – og at vi får vår egen ungdom til å engasjere seg i politisk arbeid basert på disse verdiene. Da tror jeg at vi i fellesskap vil klare å videreutvikle et suksessfullt Finnmark basert på gjensidig respekt og tillit, hvor vi fører dialog med hverandre og unngår for mange konspirasjonsteorier.

Takk for saklige og konstruktive tilbakemeldinger og debatt.

---

Artikkelen er hentet fra Sagat.no.

Les kronikkene i Finnmarkshilsen

1

2

3