Redaksjonen

Av Kristian E. Johansen

(KRONIKK): Som tilsvar på min første kronikk har Børre St. Børresen (BSB) fra Venstre et avisinnlegg 19.2.21 med overskriften «Vil ikke Alta og Finnmark fortsatt være del av Norges viktigste region?». BSB argumenterer hvorfor at jeg har feil, hvorfor 9 fylker er bedre enn 19 og hvorfor finnmarkingene er mest tjent med å forbli i storregionen Troms og Finnmark. I denne kronikken går jeg punktvis gjennom hans ulike argumenter i det første innlegget:

Ressursforbruket som var i de 19 fylkeskommunene kan ikke forsvares.

Etter at staten overtok ansvaret for sykehusene i 2001 mener BSB at ingen kunne «forsvare ressurser til å holde i gang 19 fylkeskommuner med 6000 administrativt ansatte, noen hundre heltidspolitikere og et fåtall oppgaver som like gjerne kunne være drevet av staten».

– Jeg tror det er en myte at kostnadene på et område blir vesentlig lavere dersom man slår sammen to områder til ett. Faktisk ser jeg at en rekke forhold som kan medføre høyere totalkostnader ved en slik sammenslåing. I en kronikk om regionreformen av bl.a. professor Nils Aarsæter ved UiT i november 2016 skrev forskerne om troen på at det som er større er mest effektivt: «(Dette er) stikk i strid med internasjonale trender og forskning, både i det offentlige og i næringslivet».

Hovedformålet med de gamle fylkeskommunene var ikke økt regional utvikling.

I den gamle kommuneloven var formål formulert slik i § 1: «å legge forholdene til rette for et funksjonelt…fylkeskommunalt selvstyre, og for en rasjonell og effektiv forvaltning av de… fylkeskommunale fellesinteresser innenfor rammen av det nasjonale fellesskap og med sikte på bærekraftig utvikling». Og i § 8 formuleres følgende om planlegging: «Fylkeskommunen skal utarbeide en regional planstrategi og kan utarbeide regional plan. Regional plan skal samordne statens, fylkeskommunens og kommunens virksomhet i fylket». Ut fra min tolkning av loven er jeg ikke i tvil om at arbeidet med regional planstrategi og regional plan (fylkesplan) er fylkeskommunens primære oppgave. Staten har imidlertid hele tiden overlatt og tatt fra fylkeskommunene ansvar for drift og forvaltning av ulike oppgaver eller deler av politikkområde ut fra hva staten har ment har vært mest hensiktsmessig. På mange felt har ansvar og oppgaver delvis vært statlig og delvis fylkeskommunalt (kultur, veier m.v.).

Men det var ikke bare ut fra lovbestemmelsene at ansvaret for regional utvikling var et hovedformål for fylkeskommunene. Innføring av direktevalg av fylkeskommuner kom som et resultat av at det i Norge etter krigen vokste fram ideer om at utvikling i de ulike regionene måtte baseres på lokalkunnskap, lokal medvirkning og involvering av de som bodde i regionen. Metoden ble bl.a. kalt regionalplanlegging og regional tenkning og arkitektene som var i Finnmark under gjenreisningen, blant annet Erik Lorange, var sentrale i utviklingen og i praktiseringen av metoden. Fylkesplanene som ble lovpålagt på 1960-tallet var resultat av dette.

Finnmark har på grunn av fylkeskommunen hatt en negativ utvikling siden 1975.

BSB mener at jeg tar feil når jeg skriver at Finnmark har hatt en positiv utvikling siden 1975: «Hadde våre fylkespolitikere lykkes i sin gjerning, skulle vi beholdt vår del av folkeveksten i Norge fra 1975 til i dag».

– Jeg er litt overrasket over at BSB mener at utviklingen i en region kun kan måles ut fra andelen av folketallet i landet. Folketallet i Finnmark ble redusert med ca. 8 prosent eller ca. 6500 fra 1975 til 2020. Uten at Finnmark hadde vært et eget fylke i disse årene ville folketallet åpenbart vært langt mindre. Når jeg i kronikken skrev at Finnmark har hatt en positiv utvikling, gjorde jeg et forsøk på å få leserne til å reflektere over den økningen av velferd og standard som befolkninga samlet har opplevd i disse årene; utdanningsnivået, elevplasser i videregående utdanning, studieplasser i universitet og høyskoler, antall leger og andre helsearbeidere, antall arbeidsplasser ved museer, antall idrettshaller og kulturhus, kvalitet i utdanninga, kvalitet i helsetilbudene, statlige arbeidsplasser m.v.. Dersom vi måler utviklingen ved bl.a. slike parametere, tror jeg de fleste er enig med meg i at vi har hatt en svært positiv utvikling. – Men vi kan kanskje også vurdere utviklingen ut fra de resultatene som ungdom som har vokst opp i Finnmark oppnår på ulike arena; antall som tar høyere utdanning, antall spillere fra Finnmark som har spilt på Norges fotballandslag, antall ungdommer fra Finnmark som har markert seg innen kunst, kultur og underholdning etc. Tror BSB at det er tilfeldig at fire ungdommer fra Finnmark har imponert i «Stjernekamp» på NRK i de 4-5 siste årene? En av dommerne spurte siste sesong: «Hva har dem i vannet til elevene på Alta videregående skole?» Mitt svar er at vi i Finnmark har vært svært dyktig m.h.t. kulturskoletilbudene, ungdommens kulturmønstring, kvalitet i utdanningen også på dette feltet, samt satsingen på kultur generelt. I 2001-2003 tok jeg PPU-utdanning ved Høyskolen i Finnmark. I en semesteroppgave sammenlignet jeg og fire medstudenter engelskundervisningen i en klasse på Alta videregående skole og en klasse i en spansk by. Resultatet var for meg oppsiktsvekkende. I Alta drev man språkundervisning etter de meste moderne prinsippene i EU og oppnådde svært gode resultat. I den spanske byen foregikk språkundervisningen med de samme metodene som jeg selv opplevde på gymnaset på 1960-tallet og hadde dårlige resultater.

De gamle fylkeskommunene var for små til å få overført nye oppgaver.

BSB skriver: «Alle norske partier erkjente … på 90-tallet at fylkeskommunene ikke fungerte slik som ønsket. Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde i 1997 var å sette i gang et større arbeid for å gi mer makt til fylkeskommunene».

– Hvis BSB mener at en region er definert av hvor man til enhver tid politisk har fastsatt fylkesgrenser, da har jeg og han en fundamental ulik forståelse av hva som er en region. Finnmark er for meg en region bl.a. fordi vi har en felles historie, spesiell etnisk sammensetning, tett sammenvevd p.g.a kommunikasjoner, næringsfelleskap, senter-omland-strukturer, felles eiendomsrett til grunn og felles utfordringer på mange områder. Region «Trom og Finnmark» har ikke de samme egenskapene. Det naturlige spørsmålet i 1997 burde vært: Hvordan bør oppgavedelingen mellom staten, fylkene og kommunene være ut fra hvordan regionstrukturen reelt er i Norge.

Nils Aarsæter skrev i 2016: «Regjeringas opprinnelige mål var å fjerne det mellomste … nivået. Hvor troverdig er da deres prosjekt hvor 19 enheter skal erstattes av «slagkraftige» regioner. Ordentlig utredning er fraværende og ny oppgavedeling ikke nevneverdig spesifisert.». BSB gjør poeng av at Senterpartiet har skiftet syn siden 1990-tallet. Dette har vel egentlig sammenheng med at de har tatt innover seg hva norske forskere på regioner har anført i den debatten som har vært i etterkant. Venstre framhever ofte at man må basere politiske beslutninger på fakta og forskning. Det er jeg svært enig i. Men i regionsaken er det Senterpartiet, ikke Venstre, som bygger på fakta forskning.

I den gamle strukturen ble ansvaret for oppgaver innenfor bl.a. kultur fordelt mellom nivåene. Hovedansvaret for nasjonale institusjoner og god utbygging over hele landet var statlig ansvar. Fordeling av regionmidler var et regionansvar og drift av regionale institusjoner var fordelt mellom staten, fylket og kommunene. Kommunen fikk sine midler primært som rammeinntekter. Når man nylig hadde på høring et forslag om at mer av det statlige ansvaret for kultur skulle delegeres fra staten til regionene, ble det et ramaskrik fra hele landet og ministeren måtte legge forslaget dødt. Kulturinstitusjonene over hele landet ønsket at staten fortsatt skulle ha et stort ansvar for kultursektoren og at den politikken som ble utviklet under kulturløftet skulle videreføres. Bl.a. skulle  prinsippet om styring av kulturinstitusjoner «med armlengdes avstand».  Det samme er realiteten også for andre politikkområder.

De argumentene som BSB framfører i sitt andre innlegg vil jeg besvare i en ny kronikk. Det er åpenbart at jeg og BSB har svært ulike tenkemåter når det gjelder hva som er regioner og hva som er demokrati. Norske forskere har satt begrepet «elitestyre» på den form for styre som vil utvikles i den type regioner som BSB vil ha. Målet for styreformen i de gamle fylkeskommunene var «folkestyre». Bl.a. skulle fylkesplanprosessene bidra til dette. Reelt folkestyre kan vanskelig utvikles i en region når avstand mellom de som styrer og de styrte blir for stor. Når kunnskap, oversikt og forståelse av helheten i regionen bare innehas av en elite. Når det blir umulig å føre bred dialog mellom de som styrer og de som er berørt. Når det blir umulig å utvikle et minimum av felles problemforståelse og felles tenkemåter eller mentale modeller. Når store grupper og områder føler seg fremmedgjort. Finnmark har over år vist seg å være en region hvor avstand mellom de folkevalgte og velgerne ikke er for stor og hvor det er mulig å utvikle ulike felles mentale modeller.  

Av Kristian E. Johansen

(KRONIKK): I min første kronikk var målet å få fram at Alta selvfølgelig hører hjemme i Finnmark og at tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark må reverseres. Vedtaket av regionreformen er et meningsløst prosjekt som totalt har sett bort fra hva som var hovedformålet med innføring av de direktevalgte fylkeskommunene på 1970-tallet – de skulle være redskap for regional utvikling basert på lokal medvirkning.

I denne kronikken gjør jeg et forsøk på å beskrive hvilke problematiske tenkemåter vi åpenbart har utviklet i Alta og Finnmark etter årtusenskiftet og hvilke tenkemåter og arbeidsmåter vi må gjenvinne og utvikle videre dersom vi igjen skal lykkes i å skape en ønsket framtid i hele Finnmark.

På 1980-tallet var jeg lokalpolitikere i Alta kommune. I årene 1983-1991 var jeg gruppeleder for Alta AP, i 1991-1993 varaordfører og i store deler av denne tiden sekretær i lokalpartiet og regelmessig aktivt med i representantskapsmøter, nominasjonsprosesser, utvalgsarbeid m.v. i Finnmark Arbeiderparti. Mine refleksjoner om ulike tenkemåter da og nå er bl.a. basert på de erfaringene jeg gjorde den gangen og mine erfaringer som rådmann i Vadsø 1993-1999, som omsorgssjef i Alta kommune 2001-2006 og som bedriftsleder i Alta i tilsammen 20 år.

Regionen Finnmark

På 1980-tallet var det en gjennomgripende tenkning i kommunene, i de fleste partiene og i fylkessammenheng at man i Finnmark var tjue kommuner som var gjensidig avhengige av hverandre. Vi måtte samarbeide og behandle hverandre med respekt. I Alta forstod vi at vi bare var 1/5 av befolkninga og at veien til resultater i de fleste saker var gjennom argumentasjon, dialog og samarbeid. Det inntrykket jeg i dag har av tenkemåtene på dette område dessverre er svært annerledes. Trusler, demonstrasjoner og ulike konspiratoriasjonsteorier om politikere i andre kommuner og partier oppleves jevnlig. Mine inntrykk av politikere fra andre kommuner var den gang at de alle var hardtarbeidende for sine kommuner og for fylket som helhet. Hvordan folk og politikere fra ulike deler av fylket omtaler hverandre i dag gir meg svært ofte kuldegysninger. At vi i Alta ofte kommer i mindretall er kanskje resultat av at vi ikke er 50 prosent av befolkninga, at vi jobber for dårlig politisk og for at vi gjør en for dårlig jobb for at også de andre områdene skal ha en positiv utvikling.

Sykehussaken

På 1980-tallet var det to sykehus i Finnmark etter at Vardø og Vadsø hadde mistet sine sykehus. Flere sykehus var uaktuelt. I Alta fikk man imidlertid på 1970-tallet gjennomslag hos fylkeskommunen for at Alta skulle få et nytt og moderne helsesenter. Alta helsesenter ble en modell både for andre deler av Finnmark og nasjonalt på hvordan man kunne utvikle helsetjeneste i kommuner uten eget sykehus. I min tid i politikken på 1980-tallet satset vi videre på denne strategien. Desentraliserte sykehustjenester, telemedisin, Altamodellen, nærsykehus og distrikts medisinske senter er noen av begrepene og tenkemåtene som ble utviklet. Bevisst unngikk man begrepet nytt sykehus i Alta fordi man antok at dette ville kunne skade saken. I alle fall oss som har opplevd Rødekorssykestua på Sentrum og 3-4 distriktsleder rundt 1970, bør forstå at mye skjedde også mens fylkeskommunen hadde ansvaret for spesialisthelsetjenesten.

Situasjonen endret seg fra 2002 da staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenestene i Norge. Vi fikk nå en situasjon hvor staten tok et helhetlig ansvar for å gi befolkning et bedre og mer likeverdig tilbud og vi fikk en rettighetslovgivning som skulle bidra til det. For Alta passet dette godt og man fortsatte sitt målrettede arbeid ut fra den nye virkeligheten. Nivået på sykehustjenester i Alta måtte komme på et helt annet nivå og i 2006, da jeg sluttet som omsorgssjef, følte jeg at Alta kommune var kommet godt i gang med å få resultater av arbeidet. Da Jonas Gahr Støre var helse- og omsorgsminister i det siste året før stortingsvalget i 2013, fikk Alta flere signaler om at staten hadde stor forståelse for Altas forslag og argumentasjon. I forbindelse med et besøk av ministeren i Alta i 12.6.13 skrev Altaposten: «Under møtet i Alta i går presenterte Jonas Gahr Støre (AP) nyheten om at Helse Nord på sitt neste styremøte vil vedta å etablere et CT- og MR-tilbud i Alta…60 prosent av behovet for spesialisthelstjenester fra Altas befolkning leveres i Alta i dag…dette vil (i følge) ministeren øke…». I lederen i samme avis skrev redaktøren: «Ny milepel for pasientene…Dette er nye og viktige byggesteiner i et mer spesialisert helsetilbud for Alta regionen..»

Men hva gikk egentlig galt? Ved valget i 2013 mistet de rødgrønne makten. H, FRP, V og KRF ble det nye flertallet. I Alta satset velgerne både i 2013 og 2017 på at FRP, V og H skulle sørge for at Alta skulle få eget sykehus. Og i 2017 fikk Alta også sin egen FRPer på tinget som skulle ordne saken.

I Alta er man selvsagt med god grunn fortsatt frustrert. Men ikke på de partiene som har hatt flertallet i de siste åtte årene. Det øvrige Finnmark og Finnmark Arbeiderparti er syndebukkene. De motarbeider Alta. Når man har forsøkt å si at sykehustjenestene er et rent statlig ansvar, har det vært vanskelig å nå fram. – Jeg er enig i at spesialisthelsetjenestene i Alta fortsatt bør forbedres, at utbygginga av et nytt sykehus i Hammerfest trolig er for stor i forhold til hva som vil være optimalt for helheten og at det er vanvittig at altaværinger som må til Tromsø blir sendt via Hammerfest til «godkjenning». Men det er ikke ordføreren i Hammerfest og Finnmark Arbeiderparti som kan klandres for det. Alf E. Jakobsen har vært en meget dyktig ordfører for Hammerfest. Hvis man hevder at han har fått til gode løsninger for Hammerfest gjennom hemmelige avtaler og motarbeidelse av Alta, da snakker man om konspirasjonsteorier. Skal Alta nå fram, må man nok snarest finne tilbake til sine gamle strategier – høre på sine egne fagfolk og opptre saklig.

Sametinget

Som et resultat av bl.a. Altakampen på 1980-tallet fikk vi endelig nasjonal forståelse for at staten gjennom lang tid hadde drevet en feil politikk overfor befolkningen i Finnmark. Man erkjente at man feilaktig hadde ansett grunnen i Finnmark som statens eiendom. Og man innså at den samiske befolkningen, mens også den kvenske, hadde vært utsatt for en uakseptabel fornorskning. Et resultat av dette var også opprettelsen av Sametinget i Karasjok. Endelig fikk den samiske befolkningen i Norge mulighet til å arbeide for samisk språk og kultur og større medinnflytelse på videreutviklingen av forholdene i de samiske områdene. Det er ikke vanskelig å se at opprettelsen av Sametinget i Karasjok har vært svært gunstig for hele Finnmark. Ikke minst har det styrket Alta. Enhver offentlig aktivitet i vårt omland er selvsagt viktig for vekst og utvikling i Alta.

Jeg trudde at alle finnmarkinger i 2021 hadde innsett dette. Men i Altaposten 15.2.21 har Altas egen stortingsrepresentant, Bent Rune Strifeldt, en artikkel med tittelen «Trenger vi Sametinget i 2021». Her skriver han bl.a.; «Sametinget er i dag et ekstremt dyrt og lite hensiktsmessig organ». Han og FRP skal tydelig gå til valg i 2021 på å nedlegge Sametinget. Har BRS virkelig tenkt gjennom hvilket inntrykk av tenkemåtene til oss altaværinger en slik artikkel fra en stortingsrepresenant fra Alta skaper i det øvrige Finnmark?  Er det rart at altaværinger får problemer med å bli nominert hvis det øvrige fylket føler at vi Alta tenker slik.

Fylkeshovedstaden

I debatten om gjenopprettingen av Finnmark har noen reist spørsmålet med hvor fylkeshovedstaden skal ligge. Vadsø ble valgt permanent som amtmannssete i Finnmarken amt i 1888. En vesentlig årsak til det var at dette ville styrke bosettingen i Øst-Finnmark og at Vadsø lå nærmere grensen mot Russland enn Alta. De samme argumentene gjelder i dag. Også for Alta er dette viktig. Som senter er det viktig at regionen som helhet styrkes.  Dersom altapolitikerne begynner å snakke om at dette må utredes, skaper vi bare mer mistillit hos det øvrige Finnmark.

Stortingsvalget 2021

I disse dager er det store reaksjoner i Alta på at så få altaværinger har blitt nominert på «sikre plasser» foran valget til høsten. Ifølge mange altaværinger er dette på grunn av at resten av fylket er fiendtlig eller motarbeider Alta. I en artikkel i Altaposten skriver leder av Pasientfokus: «I høst så vi Arbeiderpartiet i Finnmark i fri dressur mot Alta AP, et parti som gjennom år har motarbeidet befolkningen i Alta. De har gjort det systematisk, ufint og er villig til å ofre syke pasienter i vår region…». Ifølge Ojala er Pasientfokus i tenkeboksen med hensyn til om de skal arbeide for en egen Altaliste til valget.

Etter det jeg kan huske har svært mange av stortingsrepresentantene fra Finnmark i de siste 20 årene vært fra Alta og mange av dem har tilhørt Alta AP. Ojala har åpenbart lite sans for politikere som tilhører partiene generelt og Arbeiderpartiet spesielt. Når Alta har kommet så dårlig ut denne gangen, er det kanskje et resultat av at kandidatene fra Alta har liten tillit i det øvrige Finnmark. Og kanskje er det et resultat av at «folk i Alta» har presset kandidatene til å kun tenke på Alta.

Mitt forslag til Pasientfokus er at de forblir i tenkeboksen. En aksjonsrepresentant fra Alta vil få null gjort for Alta på Stortinget. Mitt råd til altaværingene er at de som mener at Finnmark skal forbli avviklet som fylke, at ordningen med egne stortingsrepresentanter fra Finnmark skal avvikles om fire år, at Sametinget skal avvikles, at resten av tiltakssonen skal avvikles, at statlige arbeidsplasser i ulike kommuner i Finnmark skal sentraliseres – de har FRP. For de som mener at Finnmark skal forbli et selvstendig fylke, at tiltakssonen skal opprettholdes og videreutvikles, at Sametinget skal være i Karasjok, at Havnevesenet skal ha hovedkontor i Honningsvåg – de kan stemme på de partiene som entydig slår fast at de vil gjøre det. De som ønsker at man i Norge skal ha kun ni fylker som skal få delegert ansvar for all kulturpolitikk, all samferdsel og all videregående utdanning til stadig mindre budsjettrammer – de stemmer på V eller KRF. De som ønsker minst mulig offentlig virksomhet, mest mulig privatisering og kun et fåtall langt færre kommuner enn i dag – de kan stemme på Høyre. 

I tida fram til valget i 2025 bør derimot flere altaværingene bruke tida til å melde seg inn i det politiske partiet som de føler ideologisk tilhørighet til, skolere seg i politikk og politisk arbeid, vinne erfaring fra politisk arbeid og lærer seg å respektere og føre dialog med folk fra andre deler av fylket. Da vil man sikkert også kunne få bedre helsetjenester i Alta. Saken er vel verd å kjempe for, men man skader mer enn man bidrar dersom man baserer seg på konspirasjonsteorier om hvordan folk i andre kommuner systematisk motarbeider Alta. På 1980-tallet hadde Alta Arbeiderparti rundt 500 medlemmer, 5-6 arbeiderlag, opptil 100 møtende i representantskapsmøtene og over ti representanter i fylkespartiets årsmøter. Når Alta har tapt i vinterens nominasjonsprosesser, har det kanskje også sammenheng med at for mange altaværinger i dag tror at politiske resultater oppnås uten godt politisk arbeid på alle nivå. Å karakterisere det frivillige og ulønnede arbeidet som utføres i de ulike politiske kommune- og fylkespartiene som «uverdig politisk spill» og udemokratisk arbeid, er etter mitt skjønn et bomskudd.