Hilsen fra Finnmark
Av Knut-Einar Norberg i USA
Joe Biden har vært president i USA i 11 dager. Men han har ennå ikke ringt statsminister Binyamin Netanyahu.
Han har derimot ringt lederne i Canada, Mexico, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, NATO, Russland og Japan, men ikke Israel, som er regnet som USAs nærmest allierte og ofte referert til som USAs 51. delstat.
Embetsmenn på lavere nivå har hatt kontakt. Israelske ledere ønsker å samtale med president Biden om Iran og atomavtalen, men må vente inntil videre.
Lørdag omkom Robin Karlsen og Bjørg Kathrine Batalden som ble tatt av et snøskred på Jan Mayen. Begge var sivilt ansatte i Forsvaret. Hvis været tillater det skal de omkomne hentes med fly mandag, melder Forsvarets Forum.
– Vi har fått melding om de har begynt arbeidet på Jan Mayen for å kunne ta imot flyet, sier talsperson Knut Grandhagen i Cyberforsvaret til Forsvarets Forum.
Personell fra Forsvarets sanitet skal også reise til Jan Mayen så snart som mulig, opplyser Endre Nedberg.
Hurtigruten MS Richard With i Honnigsvåg mandag morgen 1. februar. Minus tre grader. Lett bris fra sør med vindkast, melder Yr.no. Trykk på bildet og se kaia. (Foto: MS Richard With)
(NYTT): Rabbinerkone Miriam Levinger (83), en pioner for gjenopprettelsen av det jødiske samfunnet i Hebron, døde natten etter yom kippur i 2020. Miriam Levinger ledet tilbakekomsten til den historiske bygningen Beit Hadassah i Hebron og reetableringen av det jødiske samfunn i Hebron i 1979.
Miriam Beinhorn ble født i 1937 i New York i USA. Hun ble i sin ungdom del av den sionistiske bevegelse. Da hun ble 18 år, så Miriam at hun må flytte fra Amerika.
–Ellers blir du vant til å være her, sa hun i et intervju med «The Jewish Heritage Project».
Hun immigrerte til Israel i 1956. Etter høyskoleeksamen gikk hun på sykepleierskolen i Shaare Zedek i Jaffa-gaten i Jerusalem. Det var primitive forhold, og hun følte av og til at hun var gått hundre år tilbake i tiden.
I 1959 giftet hun seg med rabbiner Moshe Levinger, en student på Mercaz Harav Yeshiva (bibelhøyskole) og en av de fremtredende studenter av sionistrabbiner Zvi HaCohen Yehuda Kook.
–Du møtte og valgte far, fordi du så at han hadde en sann forbindelse til Toraen (Mosebøkene) og var en mester i gode gjerninger, sa datteren Racheli i sitt minneord i begravelsen.
Rabbiner Levinger var først rabbiner av Kibbutz Lavi og senere i moshav Nahalim nær Petah Tikva.
Krigen i 1967
–Så brøt krigen ut. Alle forberedte seg på tre måneder, seks måneder, men plutselig etter en uke var alt over. Alle var forvirret. Min mann sa at dette er et tegn fra himmelen, sa Miriam.
–Vi har fått det bibelske Israel på et sølvfat, det betyr at vi må gå og bosette Israel, sa Moshe Levinger.
I påsken 1968, ett år etter at Hebron var befridd fra jordanerne i seksdagerskrigen, organiserte rabbiner Levinger en gruppe på 30 jødiske familier og leide rom til dem på det arabiske Park Hotel i Hebron for å feire sedermåltid. De nektet å forlate hotellet. Etter en måneds tid med forhandlinger flyttet forsvarsminister Moshe Dayan dem til en nærliggende militærbase hvor de ble inntil Kiryat Arba var bygget i 1971.
Det jødiske samfunn i Hebron skrev på sin hjemmeside om påskemåltidet i 1968:
–I denne store begivenheten deltok mange mennesker for å feire den første jødiske høytiden i Hebron siden det jødiske samfunnet ble utvist i 1929. Påskemåltidet på Park Hotel ble sett på som det ultimate svaret på den dødelige Hebron-massakren i 1929. Det satte scenen for at jøder kunne vende tilbake til Judea og Samaria som i dag har over en halv million israelske borgere.
Hus ble borg
Miriam Levinger ledet tilbakekomsten til den historiske bygningen Beit Hadassah i Hebron og reetableringen av det jødiske samfunn i Hebron i 1979, skrev Arutz 7.
Beit Hadassah-bygningen dateres tilbake til 1893. Den gang het den Chesed L’Avraham-klinikken. Den ble bygget med midler donert av jødiske samfunn fra Nord-Afrika. Den var en av de første Hadassah-sykehusklinikkene i landet, bemannet og støttet med jødiske donasjoner. Den tjente både jøder og arabere og tilbød gratis medisinske tjenester.
Det var også i bygningen Beit Hadassah at massakren i 1929 fant sted, 67 jøder ble myrdet. De jødiske familiene kom tilbake til området Beit Hadassah i 1931, men ble i 1936 kastet ut.
Etter frigjøringen av Hebron under seksdagerskrigen i juni 1967 brukte Israels forsvarsstyrke den gamle sykehusbygningen som et midlertidig hovedkvarter. Da hæren flyttet ut, ble bygningen herjet av vandaler, og alt ble fjernet, inkludert dører og vinduer.
Flyttet inn
Miriam Levinger spilte en avgjørende rolle i å gjenopprette bosetningen i byen Hebron for jøder. Hun var med en gruppe av tolv kvinner som i 1979 slo leir i den forlatte Beit Hadassah-bygningen med rundt 40 barn.
Levinger skrev om sine opplevelser i en artikkel opprinnelig trykket i Torah Tidbits i juli 2020:
–En lastebil kom til Kiryat Arba klokken tre om morgenen for å frakte oss til Beit Hadassah. Yeshiva-studenter fra Mir Yeshiva ble med for å hjelpe. Vi parkerte i gaten bak Beit Hadassah, vi klatret alle på en stige opp til gårdsplassen og gikk inn i bygningen. Vi gav kaker og appelsiner til barna og la dem til å sove på madrasser på gulvet. Det var begynnelsen. Forholdene våre var forferdelige. Ikke rennende vann eller strøm. Vi hadde bare kjemiske toaletter og mye skitt, støv og mugg.
Fikk hjelp
–Jeg minnet meg selv om de opprinnelige chalutzim (sionistiske pionerer) på 1900-tallet og innså at vi hadde det mye bedre enn dem. Vi sov på madrasser på gulvet, og kvinnene fra Kiryat Arba hjalp til med grunnleggende behov, inkludert mat og klesvask. Hæren innså etter mange dager at vi ikke planla å dra, uavhengig av forholdene våre. Den militære lederen Benjamin Ben Eliezer i Judea og Samaria kom og omringet Beit Hadassah med piggtråd. Han advarte oss om at hvis noen dro, ville de ikke få komme inn igjen. Forsyninger ble levert to ganger i uken. Soldater ble plassert i andre etasje for å beskytte oss. De hadde bad, strøm og rennende vann. Vi tok strøm fra dem til et lite kjøleskap. Vi hadde parafinlamper, vann i dunk og babybadekar for oppvask. Våre dager ble brukt på å tilberede måltider og med barna.
Politisk kamp
–Det var elementer i hæren, politiet og knessetmedlemmer som kjempet mot oss. Moshe Dayan var veldig klar på at han ville gi Patriarkenes grav til araberne.
–Jeg var trygg i kunnskapen om at jødene bosatte Israel for 4000 år siden i lydighet mot Guds befaling. Hvem har hørt om en nasjon som var villig til å gi sine forfedres graver til et annet folk? Araberne hevder at Isak og Jakob er arabiske profeter og ikke forfedre til det jødiske folket. Vi jøder kan ikke bestride det som er skrevet veldig tydelig i Toraen. Mannen min ledet an med å forklare rabbiner Kook, Vilna Gaon og alle de rabbinske lærde som snakket utførlig om Eretz Yisrael som den jødiske arven fra Gud. Det hele er skrevet i svart-hvitt. Jerusalem er nummer én, og Hebron er en inngangsport og nøkkel til hele Eretz Yisrael, fortalte Miriam Levinger.
En seier
Det jødiske samfunn i Hebron skrev at siden den gang har andre bydeler i Hebron blitt etablert i rabbiner og rabbinerkone Levingers ånd. De viet livet til å utvide bosetningen i Hebron og hele Israel. I dag er Beit Hadassah et blomstrende boligkompleks med lekeplass, synagoge og museum og besøkssenter i første etasje.
Regjeringen samtykte i 1980 å autorisere det jødisk bosetning i Hebron.
Miriam Levinger og hennes mann, som døde i 2015, har 11 barn og 50 barnebarn hvorav de fleste bor i Judea og Samaria.
Artikkelen ble i 2020 trykket i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – 500 kroner i året.
E-post: Karmelin@netvision.net.il
På vei langs Straumen til Hammerfest i kveldslys.
Av Vidar Norberg
Det er et viktig og riktig skritt når fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap) ber fylkesdirektøren om å utrede hvordan tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark fylke kan avvikles mest mulig smertefritt. Det er godt at Arbeiderpartiet heiser flagget i denne sak.
Man er med andre ord på rett vei når Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil sørge for at tvangssammenslåingen mot folkets vilje blir avviklet, så fremt de vinner valget.
En avvikling av tvangsfylket betyr nødvendigvis ikke at det blir dårligere samarbeid mellom Finnmark og Troms. Det kan faktisk bli et bedre samarbeid med to likeverdige fylker.
Høyres luftslott var sentralisering av makt og midler bort fra folket, især befolkningen i Finnmark. Det minner kanskje mest om en form for kommunisme med femårsplaner for alt det gode man skal oppnå. Men som regel fører det ikke frem. Man må som oftest ha folket med seg i en nasjon for å lykkes.
Det er ikke en vis politikk å fortsette med en sammenslåing som folket ikke ønsker. Det svekker både demokratiet og troen på de folkevalgte når det begås slike overgrep som Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har begått med tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms.
En av de aller viktigste sakene i denne valgkampen må være å løsrive seg fra den tvangstrøya som Høyre-regjeringen har forsøkt å tre ned over hodet på befolkningen i Finnmark og Troms.
Så får man bare be og håpe om at det blir stø kurs for oppløsning av Troms og Finnmark fylke. Gjerne andre fylker også.
(tffk.no): Fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap) har bedt fylkesdirektøren om å utrede en mest mulig smertefri oppdeling av Troms og Finnmark fylkeskommune.
– Jeg har bedt fylkesdirektøren om et notat som drøfter hvilke interne sammenslåingsprosesser vi skal fryse inntil beslutningen om reversering er tatt i Stortinget, og en utredning på hvordan vi skal forberede organisasjonen på å drifte den kommende tiden med tanke på at oppløsningen skal gå enklest mulig for seg, sier fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap).
Fylkesrådet krever i sin politiske plattform en oppdeling av Troms og Finnmark fylke etter stortingsvalget 2021. Dette er også programfestet nasjonalt hos både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, noe som gjør at selve sammenslåingsprosessen er kommet i ett nytt lys. Fylkesrådsleder Mo har derfor startet samtalen om hvordan man nå skal forholde seg til alle de prosesser som foregår internt i Troms og Finnmark fylkeskommune, med tanke på nettopp oppdeling.
– Når vårt overordnede politiske mål er oppdeling, så kan ikke fylkesrådet internt drive en politikk som har som mål å slå sammen de to organisasjonene til en organisasjon. Det vil jo være en politisk motstrid mot oss selv, som samfunnet ville kunne reagert negativt på. Det handler om vår troverdighet. Derfor er det naturlig for meg å signalisere til de ansatte og til lederne i fylkeskommunen at vi nå må se hvilke prosesser som er naturlig å fryse inntil videre. Det er viktig for meg å presisere at dette ikke vil gå ut over tjenestetilbudet til innbyggerne, for dette er en internt prosess i organisasjonen, sier fylkesrådslederen fra Arbeiderpartiet.
Eksempler på slike interne prosesser som skal vurderes er budsjett og langsiktig økonomiplanarbeid. Mo viser til at det for eksempel før større økninger i driftsbudsjett og før investeringsbeslutninger, må tas med i betraktning hvor de fremtidige driftsutgifter skal belastes.
– Det vil være uklokt om vi fattet politiske beslutninger som ikke var vurdert i forhold til driftsøkonomien til den kommende fylkeskommunen som skal betale regningen, når vi vet at en driftsutgift skal belaste budsjettet i mange tiår fremover. Vi må sørge for at vi ikke kommer i en situasjon hvor en reversering er vanskeligere enn en tvangssammenslåing, sier fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap).
Fylkesrådslederen har bedt fylkesdirektøren om å ferdigstille sitt notat innen 16. februar.
(OPPBYGGELSE): Leif Akselsens faste motto i enhver sammenheng var skriftstedet fra Markus evg. 11, 22: «Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!» Trykk på bildet i oppbyggelsesspalten og les mer. (Foto: Olav Berg Lyngmo)
Av Olav Berg Lyngmo
(OPPBYGGELSE): Leif Akselsens faste motto i enhver sammenheng var skriftstedet fra Markus evg. 11, 22: «Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!»
Den indre Sjømannsmisjon (DISM) hadde mange fiskerhjem langs norskekysten i gamle dager. De het alle Havly. Disse var også i Finnmark, blant annet i Vardø, Båtsfjord, Honningsvåg og Gjesvær. Da jeg møtte Leif Akselsen første gangen, var han direktør på hotell Havly i Honningsvåg.
I turistsesongen jobbet han nesten døgnet rundt for å spare DISM for ekstra utgifter. Vi så at Akselsen hadde tatt av flere kilo da vi kom hjem til Honningsvåg etter ferien. Han var også en nevenyttig mann som utførte restaureringsarbeid på Havly. Han klarte å snu økonomien fra underskudd til overskudd. Han var en ivrig loddselger for DISM. Som pensjonist med bopel i Kvenvik i Alta kunne man ofte se at han satt og solgte lodd flere steder i byen. Han var også i Kautokeino. Hans kone Anne Sofie og andre damer i DISM laget fint håndarbeid som ble loddet ut eller solgt på julemessen på Havly.
Pengene ble sendt til hovedkassen i Bergen. Derfra lønnet de sine predikanter som besøkte DISMs foreninger/kontakter på forskjellige steder i landet. Akselsens faste motto i enhver sammenheng var skriftstedet fra Markus evg. 11, 22: «Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!» – Akselsen var en av dem som offentlig forsvarte Bibelens sannheter da Ola Steinholt i 1998 gikk til avskjedssak mot to prester i Finnmark. Det samme gjorde generalsekretær i DISM, Axel Remme.
«STÅ fast, min sjel, stå fast I Herrens krige!
Tenk hvilken skam og last Sin Gud å svike!
Tenk hvilken skjendig ting, Først Gud å kjenne!
Og siden seg omkring, Til verden vende!».
L.rev. 267.
Les mer om Leif Akselsen i Finnmarkshilsen.no