Redaksjonen

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINER): Fotografiet er fra begynnelsen av 1980 tallet, og tatt på trappa til den provisoriske kirkebrakka i Lakselv. Der var det presteleilighet i samme bygg. 

Der bodde Liv og Osvald Olsen Elvenes. Han var sokneprest i Porsanger (tidligere Kistrand) i tiden 1947 til 1977. Porsanger prestebolig ble oppført ca. 1959. Lakselv kirke er fra 1963.

Av Jostein Sandsmark

(KOMMENTAR): «Eg kan ikkje tru på ein allmektig og god Gud når det finst så mykje vondt i verda.» Slik blir det tidvis sagt – og dei som sier slikt, meiner dei har god grunn til å venda Gud ryggen. Men slik er det ikkje.

Guds vesen er KJÆRLEIK. Kjærleiken søkjer alltid etter eit objekt  – nokon å ausa den ut over. Difor ville Gud skapa eit vesen som kunne ta imot og gleda seg ved å få del i dette uendelege gode: GUD og Hans KJÆRLEIK. Difor skapte Han mennesket.

Men «Gud leikar ikkje med dokker» er det sagt. Å skapa seg marionettar – robotar utan gudsbiletet i seg var ikkje i Guds tanke.  Hans fremste skapning måtte ha ein del Gud-likskap i seg. Det måtte ha ein fri vilje, ein identitet som innebar ein frittståande integritet – med ein vilje som kunne ta sine eigne val, ein fridom til å gå på dei sjølvvalde vegar.

Men for å skapa eit slikt vesen måtte Gud vera open for at dette vesenet ikkje ville ha samver med sin Skapar, – men også kunne venda seg bort frå Han. Han ynskte seg eit samver der menneska Fri-Viljug knytte seg til Han. Slik vart mennesket skapt i si Gud-likning. Gudskjærleiken innebar at den guddommelege nyskapningen hadde ein ukrenkeleg integritet. Dette vert tydeleleg illustrert i likninga om Den Bortkomne Sonen. Faderen hindra han ikkje i å velja fortapingsvegen. Gud kan ikkje ta tilbake ei gåve som er gjeven.

At Gud let det vonde skje i verda er eit resultat av den Fridomen Han gav sin fremste skapning:  Gudsbiletet. Det er mennesket sjølv som har valt sin vonde veg og rota det til. Å seia at Gud har skulda og burde forhindra slikt, er å snu tinga opp ned.

Evangeliet – den glade bodskapen – er at Gud vil frelsa oss frå vår sjølvvalde, vonde veg. Men synd fører til død og skilsmål som må opprettast. Det har Han gjort sjølv – ved at Menneske-Sonen leid døden i vår stad. Ved å ta i mot denne straffesoninga får me på nytt samversrett til Gud i Det Nye Paradiset.

Det vonde – i alle former og uttrykk vil Gud på Oppgjersdagen sletta for tid og æve, og kjærleiksuttrykket til den store skaren med lauskjøpte Fri-Vilje-menneskesjeler kan gleda seg i den Uendelege Kjærleiken – Han sjølv.

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «Vet du hvorfor gleden er i meg», spør en ukjent forfatter i en av våre nyere barnesanger. Svaret er enkelt: «For jeg har Jesus Kristus.»

Dette er også mitt vitnesbyrd. Svein Granerud sammenlignet i en tale gleden i Herren med en stille understrøm i en elv, som er der uavhengig av alle krusninger og bølger på overflaten. Slik opplever også jeg den kristne gleden.

Men det har ikke alltid vært slik. Tidligere i mitt kristenliv var det heller motsatt. Da opplevde jeg heller gleden som noe skiftende – sammenlignet med bølgene som forandret seg med vinden. I alle fall var gleden mer avhengig av ytre omskiftninger i kristenlivet. At det er blitt annerledes nå, kommer ikke bare av at jeg har fått et mer stabilt følelsesliv med årene. Men det har noe med gledens grunn å gjøre.

Som det følelsesmennesket jeg er, har det ikke alltid vært like lett å se bort fra hvordan jeg følte det i forbindelse med min frelsesvisshet. Og gleden har en nøye sammenheng med den. Er frelsesvissheten borte, er også gleden det. Som Rosenius skriver i sangen, har jeg og lært å bygge min frelsesvisshet på nåden i Guds hjerte.  Og da er også gleden der.

Og når gleden er der, uavhengig av mine følelser, blir også gleden en styrke som er med å holde meg oppe på tross av livets mange omskiftelser.

Av Olav Berg Lyngmo

(REISEBREV): Vi kom til Lakselv (Porsanger) i januar 1980, og havnet i Honningsvåg på Magerøya (Nordkapp) en stund etterpå. Det ble noe spesielt å oppleve Magerøya (Máhkarávju) og havgapet under de fire årstider. Vinterstid var det ofte store snømengder med parkeringsproblemer, unntatt høsten 1984. Da kom snøen i nyttårstida. Ofte var det kolonnekjøring og innstilte fergeavganger. Plutselig kom det uvær, storm og snøfokk på tur til gudstjeneste i Kamøyvær.

Det kunne bli vanskelig å se godt nok for å returnere hjemover, hvis man måtte snu i Skipsfjorden. Det var ingen selvfølge å komme frem til Gjesvær og Skarsvåg før vegen på Magerøya ble bygget opp i terrenget. Etter at vegen ble bygget opp, kunne kuling og uvær fjerne snøen fra traseen. Og brøytemannskapet fikk det dermed lettere. Ingen visste om snøskred på Nordvågvegen før man kanskje sto fast noen meter inne i skredet. Det var som kjent ikke blitt vanlig med mobiltelefon på den tiden!

Det var noen som hadde Walkie Talkie (WT), blant annet jeg. Det hjalp meg flere ganger. En gang fikk jeg kontakt på WT med en som bodde på Repvåg. Han ringte for meg til ferga i Kåfjord, slik at den ventet noen minutter. Selv om man beregnet god tid fra Lakselv der vi bodde først, kunne det bli stopp og ventetid på Sortvikhøgda. Der kunne det stå fast en trailer eller to, slik at mindre kjøretøy ikke kom forbi. «Gi deg til kjenne når du ser meg», sa jeg til mannen i WT, «slik at jeg kan gjøre opp!» Men fortsatt i dag vet jeg ikke hvem denne hjelpsomme mannen var. Han fikk ferga til å vente. For en landkrabbe var en fergetur i uvær ikke noe å trakte etter. Turen i uvær og tobakksrøyk i salongen, var gift for en som var allergisk mot tobakk. Omsider ankom vi Honningsvåg sentrum (før fergekaien ble flyttet til Storbukt). Sjøsyk og rett opp i Honningsvåg kirke for å forrette en begravelse. Det glemmer man ikke så lett. – Våren med lukt fra SiFi, Sildoljefabrikken i Storbukt, gav ikke følelse av vår. I Tufjorden var det drivtømmer og fugleliv, og trekkfugler som hadde et stopp før kursen mot Svalbard. Følelse av vår fikk vi på turen hjemover i juni, i Alta, der vi hadde vårt første stopp på turen mot Ofoten. 

I tiden på Magerøya fikk vi også kontakt med Olaf «Basken» Bull (1912-2002), som eide Store Tamsøy. Det medførte at vi flere ganger kom til de store multebærforekomster på øya, sammen med våre venner Agnes og Salamon Klemetsen. – I oktober 1985 var det kirkejubileum i Honningsvåg. Kirka var 100 år. Det var det eneste bygget som overlevde brenningen høsten 1944. Kong Olav ble invitert til jubileet, men kronprinsesse Sonja kom i stedet. Dette medførte nok en sterkere kontakt mellom Bull og kongehuset. En sommer var kongen i Alta og fisket laks, dronningen var på sydenden av Store Tamsøy, og flere av oss vanlige folk hadde gjort landgang i Kobbervika mot nord.

Agnes og Salamon (1927-2018) var fra Repvågstranda, like ved Tamsøyene. Han var i min tid medlem av menighetsrådet i Nordkapp og kirkeverge. Vi var flere ganger sammen på øya. Salamon hadde motorbåt og ordnet skyss. En gang var jeg sammen med min far på Store Tamsøy. Det var gråvær, regn og vind. Vi kom ut seint på kvelden og satte opp telt. På morgenen så jeg at det var mye mindre multebær enn tidligere. Omsider sa min far: «Vet du hva, Olav, jeg har aldri før sett så mye multebær noe sted!» Han var vant til multebærplukking på fjellene i Evenes. Der kunne det nok være flere meter mellom bærene. På Store Tamsøy kunne man plukke bøttevis på noen kvadratmeter. 

Selv om vi flyttet til Kautokeino før jul i 1986, kan vi ikke glemme årene i Honningsvåg. Der var det god kirkesøkning. Min forgjenger i embetet, sokneprest Nils Heie, hadde sammen med menighetsrådet sørget for å bevare den gamle gudstjenesteliturgien fra 1920. Det aksepterte biskop Arvid H. Nergård. Det var spesielt å holde gudstjeneste i Kamøyvær bedehus på ettermiddagstid. Der var det alltid kaffe servering etter gudstjenestene. 

Olav Berg Lyngmo er tidligere sogneprest i Nordkapp.