Redaksjonen

Av Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys

(Nord-Norsk debatt – 16.11.2020): Forsøket på å samle Troms og Finnmark i et fellesskap, har strandet. Skilsmissen blir dyr, men er nødvendig.

Troms og Finnmark er et ulykkelig tvangsekteskap. Det er preget av mangel på tillit og mangel på kjærlighet. De to partene snakker ikke sammen. Storfylket vakler videre med doble funksjoner og meningsløst byråkrati. Det handler om å bevare husfreden før de to ektefellene går hver sin vei.

Det er et ønske Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er klare til å innfri. Men skilsmissen kommer til å bli like stormfull som selve ekteskapet. Etter at et eventuelt nytt flertall på Stortinget neste høst har vedtatt reversering, vil en ny fellesnemd måtte arbeide med gjennomføringen.

Da blir spørsmålet om Finnmark er i stand til å betjene sin enorme gjeld uten en eller annen form for nødhjelp fra norske skattebetalere. Det enkle svaret er at hvis Norge skal innvilge skilsmissen, må nasjonen være villig til å betale seg ut av det.

Hvis man legger til grunn det deprimerende budsjettet Troms og Finnmark fylkeskommune legger frem denne uka, vil staten være nødt til å gå inn med et milliardbeløp for å opprettholde tjenestetilbudet og investeringer i Finnmark på dagens nivå.

Alternativet er at det gjenoppståtte fylket starter med dramatiske kutt. Det kan neppe Senterpartiet, SV og Ap leve med.

Tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark er uansett et mislykket prosjekt på alle måter. Få av fylkespolitikerne har vært konstruktive. Det er også en av grunnene til havariet. Men alle som trodde på sterke regioner som en balanserende motvekt til makt i Oslo har god grunn til å føle seg lurt. Også vi i Nordlys var for optimistiske.

Det er ille nok at regjeringen har svekket det nordnorske samarbeidet med å utløse et inferno av krangel og spetakkel vi aldri har sett maken til i nord. Det harde ordskiftet og den fastlåste striden har svekket den nordnorske definisjonsmakten vi hadde til felles.

Enda verre er det at staten ikke har kompensert med å overføre oppgaver og arbeidsplasser slik de lovet. Det har i tillegg vært liten forståelse for hvor krevende det er å drive en fylkeskommune med så enorme avstander.

Båtruter legges ned, fylkesveier går i oppløsning, i bussbyen Tromsø er folk fly forbannet når det denne høsten kuttes kraftig i tilbudet.

Og når et nytt valglovutvalg tidligere i år foreslo at valgkretsene ved stortingsvalg ikke skal følge de nye fylkesgrensene, blir det helt umulig å bygge noe som ligner et felles prosjekt. Da faller den siste rest av begrunnelse for regionreformen bort.

Det klokeste er å innse at sammenslåingen var en kolossal tabbe. Å rykke tilbake til start kommer selvfølgelig til å koste mye penger rett fra statskassa. Og når Norge skal stables på beina etter koronaen, kan det sikkert virke råflott å ha en kostbar reversering i nord som fanesak.

På den annen side er det ingen som har sagt at demokrati og folkevilje er gratis.

Dypest sett har det tatt for lang tid å forstå at det ikke finnes noen gevinst i å tvinge Finnmark inn i en konstruksjon de for alt i verden ikke ønsker. Det kunne aldri bli annet enn negativt. Dessverre har alt endt opp med det motsatte av hva mange håpet på – nemlig å svekke Nord-Norge.

Da er det bedre å starte med blanke ark og invitere til et bredt samarbeid mellom tre små fylker. Litt som da Landsdelsutvalget i sin tid ble født. Med alle sine skavanker fantes det en kjerne av noe viktig; genuin respekt for ulikhetene fra Bindal til Grense Jakobselv – og samtidig en veldig ambisjon om å løfte og utvikle det som tross alt binder oss sammen i nord.

I sum er det der vi er nå.

Artikkelen er sakset fra iFinnmark.no uten forespørsel til skribenten