Redaksjonen

Av Willy Gryting

(FOTO-MINNER): Det var ikke en åtte timers jobb å reise som emissær i Finnmark på 1970-tallet. I alle fall ikke dersom man skulle besøke småstedene i Tanafjorden før veien kom.

Jan Solstad i Indremisjonsselskapet og jeg skulle besøke Langfjordnes med ankomst cirka klokken 03.00.  Jeg tror vi kom fra Ivarsfjord. Jan hadde ordnet både med losji og møtested i et hjem. Men da vi kom frem, kom det ingen ekspedisjonsbåt ut for å hente oss. Lokalbåten M/S Ingøy var for stor til å legge til kai. Vi var på fordekket for å vente på å bli frakta i land. Da kommer en meget irritert skipper ut fra en lugar og forsikret mannskapet om at vi ikke kunne ligge slik å vente. Ekspeditøren hadde nok forsovet seg. Det betød bare at vi måtte bli med videre.

Neste anløp var Nervei rundt en halv time senere.

–Vi får spørre ekspeditøren om å få sitte på kjøkkenet hjemme hos ham til det ble morgen, sa svigerfar.

Der hadde Jan et sted han pleide å bo, og ha møter. Det var hos Elida Grip. Men dit kunne vi ikke komme uanmeldt nattestid. Som sagt så gjort. Men vi fikk ikke bare hver vår kjøkkenstol hos ekspeditøren. Begge sønnene hans var bortreist, vi kunne bare krype i hver vår køy som tilhørte dem.

Neste dag ble det møte og husrom for Jan hos Elida. Jeg fikk fortsatt bo hos ekspeditøren til neste lokalbåt, så jeg kom meg videre.

Det som er spesielt artig med denne historien, er at da jeg flyttet til Ål, noen tiår senere, og hadde bodd der en stund, ble jeg kjent med ei dame fra Ås som er gift i Ål.

Hun fortalte en gang, at hun kjente Elida Grip.  Hun hadde nemlig vært hushjelp hjemme hos hennes foreldre på Ås i over 20 år og vært som et familiemedlem i huset. Denne damen og hennes mor hadde faktisk vært på Nervei og besøkt Elida en gang på slutten av 1950-tallet.

Elida levde til hun ble over 90 og besøkte også familien hjemme i Ål. Verden er ikke så stor.

(MINNEORD): Tova Gilboa døde på rosh hashana 18. september 2020. Tova Gilboa var født i 1947, og giftet seg med Menachem i 1972. De var, sammen med Tuvia Gelbard, pionerene og drivkraften bak byggingen av hotell Eshel Hashomron i Ariel i Samaria, midt i hjertet av Eretz Israel.

Etter noen måneders sykdom døde hun hjemme med sine kjæreste rundt seg – 73 år gammel. Hun etterlater seg mannen Menachem , sønnene Boaz, Ehud og Ariel samt ni barnebarn.

Tova og Menachem levde et godt og behagelig liv i en velstående forstad til Tel Aviv. Hun var journalist – han var direktør i et forsikringsselskap. I 1979 bestemte de seg for å bryte opp fra «det gode liv», og heller gjøre noe for landet og nasjonen slik de var opplært i å betrakte som det viktigste i livet. Av alle ting valgte de å slå seg ned ved Ariel i Samaria, og starte bygging av et hotell. I dette underutviklede området hadde det ikke vært hotell siden Josvas tid! Med en sterk tro på Israels Gud kjempet de for å realisere dette prosjektet, til tross for at folk flest mente det var «galskap». Etter lang kamp lykkes de til slutt med å åpne et «bibelsk» hotell i Ariel. Fra denne tid fremstår ekteparet som sanne og modige sionistiske pionerer.

Men kampen var ikke over med dette. I årene som fulgte skulle det bli en stor kamp å holde hjulene i gang. Det var ingen selvsagt ting at israelere eller utenlandske turister ville legge seg inn på et hotell i dette området. Selv om hotellet er lokalisert midt i kjerneområdet av det bibelske løftelandet Eretz Israel, ser verden på området som «den okkuperte Vestbredden». Men flere kristne sionister lærte seg å sette stor pris på hotellet og de ideer vertskapet representerte. Per Faye-Hansen var tidlig ute og støttet hotellet, og siden har både Karmel og stiftelsen «For Bibelen og Israel» ved Gro Wenske støttet hotellet i stor grad. Undertegnede har ved flere anledninger hatt gleden av å benytte hotellet ved gruppereiser til Israel. Hotellet er unikt med sin historie og ikke minst den ånd og atmosfære som preger vertskapet.

Kampen fortsatte også på et annet og mer alvorlig område. To ganger har den arabiske terroren rammet hotellet og dets vertskap. Litt før klokken 16 den 2. mars 2002 kom en araber inn i resepsjonen på hotellet. I lobbyen var kun Tova og regnskapsføreren Hannah til stede. Araberen som var terrorist, utløste sin selvmordsladning inne i hotellet og drepte seg selv og skadet alvorlig både Tova og Hannah, samt flere andre i nærheten. Hotellet fikk også store skader, og den dag i dag kan man se merkene i golvet hvor selvmordsbomberen stod da han utløste eksplosjonen.

Den 27. oktober samme året opplevde hotellet en ny terroraksjon. Like ved hotellet er en bensinstasjon. Denne fungerer også som transitt for soldater som kommer fra kysten og skal tjenestegjøre i Samaria. Denne dagen er det busser med mange soldater som står ute. En arabisk selvmordsbomber nærmer seg soldatene i den hensikt å sprenge seg selv og flest soldater i luften. Tovas mann Menachem ser mannen og ber ham snu og gå bort. Menachem klarer å overmanne terroristen bakfra og legge ham i bakken. Etter en del frem og tilbake klarer Menachem å tilkalle oppmerksomhet slik at en soldat kommer bort og skyter terroristen i hodet slik at han dør. Skuddet påkaller oppmerksomhet fra de andre soldatene, og idet Menachem er i ferd med å forlate terroristen på bakken, skyter en annen soldat mot terroristen. Dette skuddet utløser selvmordsbomben, men gjør også at Menachem blir meget alvorlig skadet. I tillegg blir tre soldater drept, og 17 skadet.

For den bragden Menachem gjorde, og som reddet utallige soldaters liv, fikk han den israelske stats høyeste utmerkelse.

***

Vi vil oppfordre Israel-venner til å støtte hotellet i Ariel. Legg turen innom alene eller med grupper. Etter Tovas død er det viktig at de som er igjen på hotellet får kjenne på varme fra venner som elsker både Bibelen og Israel og de modige sionistene som våger å stå lengst framme i kampen.
  Vi i Karmel vil huske Tova Gilboa med dyp respekt og takknemlighet.

Karmel
John Skåland

Av Henry Baardsen, Alta

(KOMMENTAR): Kirkemøtets løfte om at prester skal få forkynne slik de har gjort siden aposteltiden, gjelder ikke lenger.

Da nåværende biskop Olav Øygard var prest i Alta, var han først av den mening at Bibelen ikke åpner for bruk av kvinnelige prester. Han hadde da biskop Odd Bondevik som sitt forbilde, og også han var på den tiden motstander av kvinnelige prester ut fra hva han kunne finne i Bibelen. Men så forandret biskop Bondevik syn, og det påvirket prest Øygard så mye at også han gikk fra å være en motstander av kvinnelige prester til å bli en forsvarer av kvinners rett til presteembetet. Øygard «innrettet» seg, siden biskop Bondevik hadde «ervervet ny kunnskap», slik Ivar Thomassen uttrykker seg. Om jeg forstår Thomassen rett, støtter han Øygards avgjørelse.

Men på tross av at prest Øygard da hadde blitt positiv til kvinnelige prester, var han fortsatt imot vigsling av homofile og lesbiske til vigslede stillinger i kirken. I alle fall i veldig mange år. Helt inntil han ble kandidat til den ledige biskopstillingen for Nord-Hålogaland. Så om ikke før, ble det da snakk om å kunne «innrette» seg for Øygards del. Slik tenkte mange av oss. Ellers ville han aldri kunne ha fått biskopstillingen.

Slik blir det gjerne når man forlater prinsippet «Skriften alene». For da vil man helst verken tro eller bekjenne slik Paulus bekjenner: «jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene» (Ap 24:14). Men for å markere at man er på vei bort fra «Skriften alene», tar man et mellomsteg, det som man på Kirkemøtet 2017 kalte for «Konsensus», noe Øygard støttet. For da virket det i alle fall som om at man fortsatt holdt fast ved sin tidligere overbevisning. Og for de som valgte dette kompromiss med Bibelens autoritet – slik som menigheten i Laodikea – betydde det i praksis: Ja takk, begge deler! Dette ble også veien for biskop Øygard, en prest som vi i vår læstadianske vekkelse opprinnelig hadde stor tiltro til. Med konsensus, lovet Kirkemøtet at det skulle være rikelig med rom både for de som stod for kirkens tidligere syn gjennom 2000 år og som mente at Skriften ikke åpner for vigsling av homofile og lesbiske til vigslede stillinger, men også for de som var for det. Men det var i bare teorien. Det var nok mange som skjønte.

Det som biskop Øygard gjør når han nå har fratatt sognepresten i Kautokeino Bjarne Gustad retten til å undervise konfirmantene, er et bevis på løftet om konsensus ikke lenger er gyldig. Altså et klart løftebrudd! For de som nå forkynner og lærer slik kirken i 2000 år har gjort, skal ikke lenger få fortsette. De er nemlig ikke tilpasningsdyktige nok. De er ikke lenger egnet for oppgaven, siden de ikke har tillit hos de liberale. Og det må få konsekvenser!

Foreløpig er dette begrenset til å få undervise konfirmanter og å konfirmere dem. Men så blir spørsmålet: Konfirmantene må jo gå et viss antall ganger i kirka og få underskrift av presten. Hva om sogneprest Gustad underskriver, vil det da være gyldig?

Forhåpentligvis velger Gustad å gjøre som apostlene: Å lyde Gud mer enn mennesker. Om noen taler, sier Peter, han tale som Guds ord. Det er enhver prest og forkynner kalt til. Ellers er han ikke Herrens tjener og hans røst, men folkets tjener. Vi lever nå i en tid, og særlig i den norske kirke, at ytterliggående liberale krefters uttalelser har mye større autoritet enn selve Skriften. Hva skal vi som forkynner Guds Ord svare på den siste dag, når vi må stå til regnskap for hva vi har lært. Derfor er det virkelig behov for en ny reformasjon. Vi må tilbake til Ordet, til Skriften og til forkynnelse av et helt Guds Ord, både lov og evangelium. Synd må fortsatt få bli forkynt som synd, ellers skjønner vi ikke hva nåde og syndenes forlatelse er. Og da blir vi lunkne, slik de var i Laodikea, vi blir sløve og likegyldige. Og da blir vi ikke frelst.

For det er kun Sannheten som kan frigjøre oss, ikke det som folkemeningene og de liberale krefter forventer av oss. Og siden det er snakk om vår egen evighet eller vår frelse, må vi ta dette på største alvor. Apostelen Jakob skriver: «Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende». Altså er det ikke rom for konsensus, men vi må velge hvem sin tjener vi vil være. Vi må velge side!

Hva blir det neste, dersom et helt Guds ord i framtiden lyder over kirkens talerstol i Kautokeino og andre steder? Da venter mest sannsynlig den samme dom som for tidligere sogneprest i Kautokeino, Olav Berg Lyngmo på 1990-tallet. Da mister også nåværende sogneprest i Kautokeino kappe og krage, og blir fratatt presteembetet. Og det i Kautokeino kirkesogn, der kirkefolket kanskje i aller største grad vet å verdsette en forkynnelse som er sterkt forankret i Bibelen. Det er det som de vil høre!

Det at biskop Øygard nå skal få en prest til å undervise konfirmantene som selv har sagt seg villig til å vie homofile og lesbiske – skal vi tro media – er i alle fall for meg et sterkt bevis på at biskop Øygard har kommet til et veivalg. Han virker ikke lenger å være usikker, eller å være på vei.

Hva skal Øygards egne tidligere gode trosvenner i Indre Finnmark tenke å mene om det trekk som han nå har gjort? Jeg er rimelig sikker på at de ikke er glade for eller enige i at deres egne barn og barnebarn i nå må få sin konfirmasjonsundervisning av en prest som åpent har sagt seg villig til å vie homofile og lesbiske par. Da skjønner vi i alle fall hvilke holdninger som den oppvoksende slekt blir gitt. Hva om det da kommer reaksjoner på det fra kirkas medlemmer eller fra noen konfirmantforeldre som ønsker kirkas tradisjonelle syn og lære, og en forkynnelse av et helt Guds Ord? Vil biskop Øygard reagere på tilsvarende måte da som han nå reagerte ovenfor sogneprest Gustad? Vil han da bli innkalt til en alvorlig læresamtale og deretter fratatt retten til å undervise konfirmantene? Da må i alle fall den norske kirke og biskop Øygard ha forandret seg. Og en slik «reformasjon» håper jeg virkelig på!

Artikkelen er hentet fra nettsiden FB. Finnmarkshilsen har fått tillatelse til å publisere artikkelen.