Redaksjonen

(KOMMENTAR): Vi viser til biskopene i Den norske kirkes uttalelse om kristensionisme som ble offentliggjort medio oktober 2020. Dessverre er også denne uttalelsen smidd på samme lest som biskopenes tidligere uttalelser om Israel og dets relasjoner til palestina-araberne. Utgangspunktet denne gang er imidlertid kritikk og skarp avvisning av den teologiske forståelse som vi kristensionister står for.

Ordet kristensionist brukes i våre dager ofte som et skjellsord, en forståelse som synes å ligge implisitt i uttalelsen fra biskoene. Biskop Sommerfeldt sa i et intervju i Dagen i anledning saken at kristensionistene er mye verre (vår utheving) enn de som i sin tid forsvarte apartheid-regimet i Sør-Afrika. Vi ser på slike uttalelser som et grovt overtramp.

Vi som har undertegnet dette brevet tar skarp avstand fra biskopenes uttalelse og vil gjerne gi uttrykk for at vi ønsker å være kristensionister i ordets rette betydning. Det innebærer at vi: 1) tror på Jesus Kristus som vår Frelser/Forsoner overfor Gud; og 2) vi støtter staten Israel og det jødiske folks bestrebelser på å bygge sin egen stat i det bibelske kjerneområde i Midt-Østen i tråd med de bibelske løftene og profetiene.

På tross av store interne og eksterne utfordringer er det bemerkelsesverdig hvordan jødene på rekordtid har bygget et levende demokrati fra nesten ingenting til der landet står i dag. Dette er en suksesshistorie og intet mindre enn et Guds under, uansett hva biskoper og andre forståsegpåere måtte mene. Som kristensionister vil vi gjerne på ulike måter gi uttrykk for vår støtte og takknemlighet overfor det jødiske folk – f.eks. ved å tale vel om Israel og hjelpe jødene i diasporaen til å flytte hjem til Løfteslandet.

Biskopenes siste uttalelse legger i praksis nok en gang all skyld på Israel for at det ikke har blitt inngått en fredsavtale med palestina-araberne. Men de unnlater å nevne alle de gangene palestina-araberne har sagt nei til meget generøse forslag om fredsavtaler med Israel. Som andre har sagt: «Palestina-araberne lar ikke en anledning gå fra seg til å la en anledning gå fra seg» (dvs. til å inngå en fredsavtale med Israel). Hovedårsaken til dette er en dogmatisk forståelse av islam, som medfører at man ikke kan inngå noen form for kompromiss vedrørende områder som tidligere har vært under islamsk styre. Følgelig vil det nåværende palestina-arabiske lederskap kun godta en avtale som i praksis innebærer en avvikling av staten Israel.

Hadde Israel lyttet til alle råd og forslag fra Den norske kirke og dets allierte opp gjennom årene (ref. f.eks Kairos-dokumentet fra 2009), ville konsekvensen vært at staten Israel hadde avviklet seg selv. Er det så oppsiktsvekkende at israelske myndigheter ikke er lydhøre for en slik løsning? Det ser ikke ut til at denne realiteten har gått opp for lederskapet i Den norske kirke. En viktig årsak til denne manglende forståelse er den teologiske tradisjon kirken står i hvor selve opprettelsen av staten Israel ikke passet inn. Det var ingen glede på ledende teologisk hold i Norge da staten Israel ble opprettet og denne holdningen ser ut til å fortsette. Dette synes vi er trist og leit.

Biskopene sier selv i sin uttalelse helt korrekt at «Kirken har mye å svare for når det gjelder sin anti-jødiske historie.» Er ikke tiden nå snart inne for at kirken tar dette på alvor og slutter med å legge enda flere stener til denne byrden?

Videre vil vi gjerne oppfordre biskopene til å utvide sitt kontaktnett i Israel og for så vidt også i den arabiske verden. Bildet er på ingen måte så svart-hvitt som biskopenes siste uttalelse synes å innebære. Antall kristne (messianske jøder og arabiske kristne) i Israel øker – mens vi ser en klar utvikling i motsatt retning i de områder som kontrolleres av PA og Hamas. Er ikke det et tankekors? Videre er det et faktum at svært mange palestina-arabere (både kristne og andre) synes å foretrekke å bo i Israel framfor å bli innbyggere i en potensiell framtidig palestina-arabisk stat. Det er også et tankekors.

Olav Hermod Kydland

Den som vil være med å underskrive oppropet kan innen 29. oktober sende svar til

olav.kydland@lyse.net

Av Bjarne Bjelland

(KOMMENTAR): Bispene har igjen tatt på seg rollen som politiske klovner i narrespillet om hva slags synder Israel begår. Pekefingeren rettes denne gang også mot mennesker som forstår Israel ut fra en annen tolkning enn erstatningsteologien til den norske kirke. Illustrasjonen av disse er et ufint angrep på egne kristne brødre og søstre. 

«Kirken har mye å svare for når det gjelder sin antijødiske historie. I oppgjør med kirkelig og europeisk antisemittisme har kirken ønsket å utvikle et solidarisk forhold til det jødiske folk», skriver også bispene i sin uttalelse Hvorfor fortsetter de da i dette sporet? 

Bispekollegiet er dessverre blitt et papegøyekor som gjentar igjen og igjen de samme kravene til Israel uansett hvor vanskelig situasjon landet er i. Det burde i disse dager heller vært mer relevant at biskopene tok avstand fra drap og terror på uskyldige jøder og oppfordret til bønn for at denne terroren må ta slutt.  At kirkens ledere viser så lite kjennskap til de faktiske forhold i det landet som ga dem deres arbeidsdokument, er ikke noe nytt, men bare en bekreftelse på at kirkelederne fortsetter sitt politiske løp.

Eller er det den gjeldende politiske korrekte mening om Israel som skal styre kirkens syn på Israel? Er det Kirkens Nødhjelp og Mellomkirkelig Råd som skal speile innholdet i kirkens forhold til Israel? Et søk på Israel inne på DNK sine nettsider gir kun negative utsagn om Israel. Nylig hadde DNK «kirkeuka for fred». I sin versjon av rettferdig fred for palestina-araberne og jøder er det den negative kritikken av Israels handlingsmønster som får fokus.

En trenger ikke lese mye av kirkehistorien for å se hva slags innsats kirken har lagt i å forfølge jødene. Hele kirkehistorien er et skammens dokument om kirkens overgrep overfor Guds utvalgte folk. Det er derfor trist å se at flere av kirkens organer holder frem med sine angrep på staten Israel fortsatt. Kirken har en historie som heller burde tilsi at de heller må gå stille i dørene enn stadig å komme med usaklige angrep på Midt-Østens eneste demokrati.

DEN NORSKE KIRKE

Bispemøtet

Sak BM 66/20 16. oktober 2020

Kristensionisme

(UTTALELSE): Situasjonen i Israel og Palestina er dypt bekymringsfull. En rettferdig og bærekraftig fredsløsning som respekterer internasjonal lov, ivaretar sikkerheten og rettighetene for begge folk, synes mer urealistisk enn på lenge. Kirkeledere i Jerusalem har bedt verdens kirker og det internasjonale samfunnet om å legge press på partene for å forhandle fram en rettferdig fredsløsning og få slutt på den ulovlige okkupasjonen og forskjellsbehandlingen av innbyggerne.

«Sionisme» er et vidt begrep. Det finnes noen grupper som betegnes som «kristensionister» fordi de med begrunnelse i særegne bibelfortolkninger støtter staten Israels ekspansjonspolitikk. Selv om de tilhører kristne kirker, lytter de ikke til appeller fra lokale kirker i Midtøsten. De har et spesielt historiesyn med apokalyptiske endetidsforventninger, der de risikerer å redusere jødene til instrument i et frelsesteologisk skjema.

De har en politisk teologi som ignorerer internasjonal lov og menneskerettigheter. Direkte eller indirekte motarbeider de forsøk på å skape rettferdig fred. Disse gruppene er særlig store i USA, men finnes også i vårt eget land.

Det er uenighet om hvordan landløftene i Bibelen skal fortolkes. Men vi finner det uholdbart å fortolke Bibelen uten henblikk på de etiske konsekvensene. Det er problematisk å lese gamle profetier slik at alle politiske hendelser i dag er forutbestemt av Gud. Da fratas mennesker ansvaret for historien samtidig som Gud reduseres. Ikke minst vanskeliggjør kristensionismen situasjonen for kirkene i Palestina og Israel. Dette kaller på solidaritet fra Den norske kirke.

Bispemøtet finner det uholdbart å bruke Bibelen til å legitimere undertrykkelse eller menneskerettighetsbrudd, eller å tilkjenne ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker. Løftene i Det gamle testamente som omhandler det jødiske folk og landet, kan ikke brukes til å legitimere at palestinere drives fra sine hjem eller fratas sine rettigheter. De har også sin historie i landet og hører hjemme der.

Bispemøtet finner derfor kristensionisme teologisk og menneskerettslig uholdbart.

Kirken har mye å svare for når det gjelder sin antijødiske historie. I oppgjør med kirkelig og europeisk antisemittisme har kirken ønsket å utvikle et solidarisk forhold til det jødiske folk. Dette står ikke i motsetning til å engasjere seg for palestineres rettigheter.

Flere bispedømmer i Den norske kirke har vennskapsavtaler med ELCJHL (Evangelical Lutheran Church in Jordan and the Holy Land). Bispemøtet ønsker at Den norske kirke aktivt

E-post: bispemotet@kirken.no Postboks 799 Sentrum, 0106 OSLO Telefon: +47 23 08 13 90 Web: www.kirken.no/bm

DEN NORSKE KIRKE

Bispemøtet

skal støtte dette arbeidet videre. Den norske kirke må fortsatt søke dialog med jøder om hvordan vi som troende kan bidra til rettferdig fred i området.

Salme 85, 11

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» 1. Joh, 4, 7–10

Kjærlighet er for mange blitt et annet ord for egoisme og nytelse. Guds kjærlighet – agape – møter vi i den kjærlighet som bare har sitt opphav hos Gud. Den er uselvisk, og gir uten å kreve igjen.

Det var denne kjærlighet som fylte og drev misjonshistoriens store menn. Men den samme kjærlighet er det som er født i alle Guds barn. Er den ikke det, er vi heller ikke Guds barn, sier Ordet.

Men alt nyfødt liv må ha næring for å vokse, ellers dør det. Da må vi spørre hverandre til slutt. Har Gudskjærligheten fått næring i ditt liv? Får den det hver dag sammen med Jesus, og ellers sammen med Hans venner ved nattverdbordet? Er den drivkraften i ditt liv?