Redaksjonen

Av Vidar Norberg

(KRISTEN ETIKK): Søndagsstille og samling om Guds ord er en Guds gave til menneskene. Det er så viktig at det er innstiftet i det tredje bud. «Du skal holde hviledagen hellig.»

Det var et bud som ofte ble holdt høyt i akt og ære i mange fiskevær inntil for bare noen tiår siden. På større steder var det oftere gudstjenester. I mindre vær var det ikke så ofte. Men folk holdt hviledagen hellig i sine hjem.

Mange mennesker trakk i penere klær. Menn med press i buksen, dressjakke eller en pen strikkekofte. Kvinner fant frem penere kjoletøy. For dem som hadde frakk og kåpe, var det et naturlig plagg på søndagens spasertur. Ennå på 1960-tallet var det populært med hatt. Selv smågutter kunne gå med en liten hatt og søndagssko under finere anledninger på den tiden.

Ofte var søndagsmiddagen laget på forhånd. Om det var gode tider, var det brunsausens dag. En kjøttmiddag med det beste man formådde. Etter middagskvilen bød man kanskje på litt bedre kaker til ettermiddagskaffen om tidene var gode.

Søndag var en dag hvor man hvilte fra arbeidet. Det var tid for besøk hos slekt og venner, innenfor gangvidde. For det var ikke så mange biler på den tiden, og motorbåt brukte man helst ikke på søndager. Skulle man dra på tur i motorbåt på søndag, noe som var uvanlig, måtte man i alle fall ha med seg en batteriradio for å høre gudstjenesten.

Det var nok også vær og bygder med møter på bedehus, menighetssaler og forsamlingslokaler. Søndag kveld i sjutiden. Innledning av værets kristenleder, sang før åpning og sang igjen før talen før en tilreisende predikant holdt sin tale. Hadde man ikke predikant søndagskvelden på bygdas bedehus, var det vitnemøter som var svært oppbyggelige og en åndelig matpakke på veien videre i liv og arbeid. Søndagsmøtene varte ikke så lenge for folk skulle hjem. Mandag var det arbeidsdag, og man måtte tidlig opp.

Fiskerne var først oppe. Kanskje i tre–fire-tiden. Så landmannen i egnerbua. På fiskebedriftene stemplet folk inn klokken 07.00. De troende var kanskje både fornyet i sin tro og utvilt. Mennesker som holdt hviledagen hellig, hadde fått ny styrke, nytt pågangsmot og himmel over livet.

I Luthers forklaring til det tredje bud står det at «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds Ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det.» Årsaken til at man skal holde helligdagen er ifølge Erik Pontoppidans bok «Sannhet til gudfryktighet» at Gud selv hvilte på den sjuende dag etter at Han på de seks første dagene hadde skapt himmel og jord. (1. Mos. 2, 3)

Boken «Sannhet til gudfryktighet» forklarer videre at man skal benytte hviledagen til hellige tanker, ord og gjerninger og det som fremmer helliggjørelse i mennesket. Helliggjørelsen fremmes ved at man ofte hører, leser og tenker over Guds ord, både i kirken og i sitt eget hjem. Eller som Johannes 17, 17 sier: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.»

I gamle dager gikk ikke fiskebåtene ute på fiskefeltet. Det var ikke unødvendig arbeid, hverken i garasje, på hytta eller andre steder. Kvinner gjorde ikke håndarbeid. I riktig gamle dager brukte man ikke en gang saks. Jakt og sportsfiske var utenkelig. Også fugler, dyr og fisk skulle ha hvile. Pontoppidan, som var en av de normgivende bøker langt tilbake i tid, forklarer at man ikke skal gjøre unødig arbeid eller ha syndige forlystelser som dans, spill, drikk og besøk på forlystelsessteder. Han sier at det er alltid synd, men dobbelt synd når en bryter helligdagsbudet.

Det er lov til å gjøre nødvendige gjerninger som ikke kan utsettes. Kjærlighetsgjerninger kan man alltid gjøre. Erik Pontoppidan slår fast at man trenger absolutt en åndelig hvile og felles oppbyggelse.

Den gamle søndagskulturen er særlig godt beskrevet av Nordlands store salmedikter Elias Blix i sangen «Å eg veit meg eit land». I vers seks forteller han om den gamle kirstenkulturen;

«I min heim var eg sæl Avdi Gud var attved og eg kjende så vel Kor det anda Guds fred Når til Kyrkja me fór, Når me heime heldt kor, Og med moder eg bad: Å eg minnest, og eg minnest så vel denne stad!»

Det er tydelig at teologen, politikeren og salmedikteren fra Våg på Sandhornøya i Nordland har fått med seg en arv fra søndager som var helliget Gud, og dette formidler han videre.

Med vemod må man si at i dag er mye av helgefreden borte fra stedene. Noen steder er butikkene åpne. Fiskebåtene går ut. Bilene, motorsagene, gressklippere og snøfresere roper ut et annet budskap enn det 3. bud. Og sist, men kanskje verst. Få mennesker har tid til samling og lesning av Guds ord. Kanskje har hele folket om ikke store deler av verden mistet en av Guds store velsignelser. Helligdagen! Da mister man himmel over liv og samfunn. Alle dager blir like grå. Man fyller på med mer tempo og sliter seg ut.

Helligdagen er nok blitt svekket. Men enkeltmennesket, familien, og grupper kan kanskje finne tilbake til hviledagen. Det vil gi himmel over livet når én dag i uken settes av til Ham som har skapt mennesket. Gud vet at mennesket trenger en hviledag. Derfor har Han forordnet det slik og befalt menneskene å holde hviledagen hellig.

Hviledagen skulle kanskje være en påminnelse om den evige hvile i himmelen. Den bør man ikke gå glipp av.

Av Jostein Sandsmark

(KOMMENTAR): For eit par tiår sidan merka eg meg denne utsegna frå Karsten Isachsen: «Dagbladet er i mot kyrkja, men for kvinnelege prestar». Det eit morosamt ordspel, men uttrykkjer også ei djup sanning. Dagbladet er ikkje stor på teologi, men dei har teft, og i dette stykket – eit profetisk klårsyn. Med sitt ateistiske grunnsyn er dei sjølvsagt ikkje for kyrkja, og dei anar kva som kan skada den. Og han, hvis namn tyder Motstandar, veit nok kva som tener Kristi Kyrkje på jord og kva som vil skada henne – og han kan påverka sine tilhengjarar.

Me ser det tydeleg nå: Kvinneprestane har drege med seg eit liberalt livssyn som gjev seg utslag i feministteologi, sekulær familie- og samlivspraksis, abortsyn, og generelt eit lite truverdig bibelsyn.

På 20 år har kyrkja endra sitt syn på fleire teologiske område som har lege fast i tusen år. Samstundes har bibeltruskapen falma, og sekulære synsmåtar fått innpass. Det spørs ikkje lenger etter kva som står i Skrifta og å bruka det som rettesnor, men det er det som er oppe i tida som blir norma.

Kyrkja er nå styrd av ei rekke trendryttarar. At desse i sitt mangeårige teologiske studium skulle vita kva Skrifta held for sant og beflitta seg på å forkynna det – dei har nå innteke ein kritisk og uengasjert haldning til Bibelens hovudsak: Visa oss vegen til EIT EVIG LIV.

Skrifta sitt klåre ord om at det skal framstå falske profetar ser ikkje ut til å vekkja ettertanke. For når har det blitt observert at det har vore tema å avdekka og ta avstand til dei som forkynner ubibelsk lære?

Lærenemnda er nedlagd, og trendryttarane har sjølv overteke overvakinga av den rette bibelske. Og dei har det travelt med å isolera desse som held fast på Bibelens ord.

(PERSONALIA): Den 5. juni 2020 fylte Berit Susanne Mathisdatter Hætta Vars i Láhpoluoppal , 90 år.

Hun har 9 barn. Samemisjonen takker for et solid og nært samarbeid med Berit Susanne og hennes familie, og den åpenhet de har vist for misjonens predikanter. Både Berit Susanne og hennes søsken har alltid vært en støtte for misjonen. De har også vært engasjert i barne- og ungdomsarbeid i menigheten her i Kautokeino.

Hilsen
Klemet J.O. Hætta,
for Samemisjonen