Redaksjonen

Av Ragnar Andersen

(TEOLOGI): Jesus taler om skilsmisse og gjengifte i de tre første evangeliene: To ganger i Matteusevangeliet, nemlig i 5,31f, altså i bergprekenen, og i 19,3-12, i dialog med fariseerne og med disiplene. Så har vi Mark. 10,2-12, som er parallelltekst til den i Matt. 19. Og Luk. 16,18, som er et eksempel på Jesu utlegning av Guds bud i motsetning til fariseerne.

Jesus går ikke inn i forhandlinger om kompromisser. Han karakteriserer fraskiltes nye ekteskap som hor. I tre av de fire tekstene finner vi overhodet ingen åpning for gjengifte. Noen mener at Jesus i Matt. 19,9 åpner for et unntak. Så kan en jo diskutere fram og tilbake om en skal gå ut fra det ene omdiskuterte stedet i Matt. 19 eller fra de tre entydige stedene. Går det an å komme opp av et slikt hjulspor?

Etter å ha arbeidet lenge med spørsmålet om Bibelens lære om skilsmisse og gjengifte og skrevet boka De to skal være ett: Om ekteskap, skilsmisse og gjengifte (2014), vil jeg hevde at dette slett ikke er så vanskelig å tolke som mange mener.

Jeg tror at vi finner en nøkkel til å forstå den strenge dommen over gjengifte i 5Mos. 24,1-4. Ved å se Jesu ord om skilsmisse og gjengifte på bakgrunn av denne teksten, ikke bare v. 1, som nevner skilsmissebrevet, men også resten av avsnittet, kommer vi opp av diskusjonens dype hjulspor der vi har spurt om vi skal tolke Matt. 19 ut fra Matt. 5, Mark. 10 og Luk. 16 eller omvendt.

Det er en misforståelse å tro at den lettvinte adgangen til skilsmisse og gjengifte blant jødiske menn gjenspeilet Moselovens standard. Det hefter noe negativt ved skilsmisse i Moseloven og dermed også ved gjengifte. Og ved at de levittiske prestene i den gamle pakt ikke kunne gifte seg med en fraskilt (3Mos. 21,7), varslet de om standarden i det kongelige presteskapet i den nye pakt, standarden for prester i det allmenne prestedømmet, som alle kristne tilhører. Jesus setter alt i rette skikk og fører retten ut til folkene (sml. Jes. 42,1ff). Og han avviser gjengifte med strenge ord. Slik innskjerper Jesus moralloven i Moseloven.

I bergprekenen, som er en programtale for disiplenes liv, innskjerper og utdyper Jesus loven (sml. Mt 5,17-20). I Matt. 5,27-32 setter han både et begjærlig blikk og en urettferdig skilsmisse inn i lys av det sjette bud. Og slik ansvarliggjør han mannen og verner kvinnen.

Fariseerne trodde at skilsmissebrevet gav rett til gjengifte. Men i den tredje antitesen i Matt. 5 mot deres lovtolkning (v. 31-32) sier Jesus ”at hver den som skiller seg fra kona si av noen annen grunn enn utukt, forårsaker at det blir drevet hor med henne, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor”. Dette må forstås som en klar utdyping av 5Mos. 24,4. For der står det at en fraskilt kvinne som gifter seg med en ny mann, blir uren.

Jesus retter altså pekefingeren mot mannen og sier at han er moralsk ansvarlig for at kona og hennes andre mann driver hor (selv om kona er den uskyldige part i skilsmissen!). Og så peker han på en mann som gifter seg med en fraskilt kvinne, og sier at en mann som gjør det, driver hor.

Og hva med han som skilte seg fra kvinnen? Det hører vi om i Matt. 19, der teksten i 5Mos. 24 igjen er inne i bildet. Fariseerne diskuterte skilsmissegrunner. Jesus skjærer igjennom og avviser både skilsmisse og gjengifte. Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.

Men fariseerne driver på og refererer til 5Mos. 24,1. Jesus presiserer at Moses ikke påbød skilsmisse, men han tillot skilsmisse på grunn av israelittenes harde hjerter. Men hvilke skilsmissegrunner Moses siktet til, er ikke lengre viktig. Nå er Guds rike kommet nær. Nå skal de harde hjerter forvandles. Nå gjelder det som var fra begynnelsen.

Og så får vi høre at mannen som skiller seg, også driver hor ved å gifte seg igjen: ”den som skiller seg fra kona si av noen annen grunn enn utukt, og gifter seg med en annen kvinne, driver hor”. Å tolke det som et unntak fra forbudet mot gjengifte for den uskyldige part var fremmed i kirken de første tusen år, og i den vestlige kirken var det fremmed i 1500 år. (Og hva skal en si når teksten i Matt. 19,9 slett ikke er entydig i manuskriptene? Codex Vaticanus har: ”Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra kona si av noen annen grunn enn utukt, forårsaker at det blir drevet hor med henne, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.” Det svarer helt til Matt. 5,32!)

På 1500-tallet begynte særlig protestanter å mene at rett til skilsmisse også gav den uskyldige parten rett til gjengifte, men etter fem hundre år er det minst like sterke argumenter mot den oppfatningen som dengang. I de lutherske bekjennelsessskriftene er saken streifet i Melanchthons traktat fra 1537 om paven (Tract. 78), der han kritiserer kirkeretten og sier at det er «urett at når to blir skilt, den uskyldige part ikke skal få gifte seg igjen». Traktaten har imidlertid aldri vært offisielt bekjennelsesskrift i norsk luthersk tradisjon.

Og hvordan kan noen etter først å ha lest Matt. 5,32 mene at Jesus gjør noe unntak fra gjengifteforbudet? Om en uskyldig fraskilt kvinne gifter seg med en annen, blir det drevet hor med henne. Hvordan skulle da en uskyldig fraskilt mann kunne stå fritt til nytt ekteskap? Nei, i bakgrunnen står 5Mos. 24,4, som forteller at gjengifte gjør at en blir uren. Det er dette momentet Jesus utdyper ved å si at gjengifte mennesker driver hor (som er et seksuelt begrep) ved å leve sammen, de bryter altså det sjette bud.

Det er jo skilsmisse fariseerne spør om, ikke gjengifte. Men Jesus peker på at skilsmisse kan føre til at også det sjette bud blir brutt. Hvordan skulle det være plass til noe unntak fra gjengifteforbudet? Må vi ikke oppfatte det som en innleggelse i, og ikke en utleggelse av teksten?

Denne forståelsen stemmer helt med de andre stedene i evangeliene der Jesus taler om skilsmisse og gjengifte. Som i Mark. 10,11-12: ”Den som skiller seg fra kona si og gifter seg med en annen kvinne, gjør seg skyldig i hor mot henne, og dersom hun skiller seg fra mannen sin og gifter seg med en annen mann, driver hun hor.”

At Jesus faktisk utlegger ordet i 5Mos. 24 om at den gjengifte er blitt uren, blir stadfestet i Rom. 7,1-3. For der sier Paulus at ei kone ved loven er bundet til mannen sin så lenge han lever, og at hun skal kalles en horkvinne om hun gifter seg med en annen mann mens hennes opprinnelige ektemann lever. Legg nøye merke til at Paulus sier at hun er bundet ved loven (v. 2). Og jeg spør: Hvor i den antikke verden fantes det en lovbestemmelse som underkjente gjengifte på en slik måte? Ikke i den fariseiske jødedommen. Ikke i romersk rett eller blant grekerne. Nei, det fantes nettopp i 5Mos. 24,4. Jeg taler jo til slike som kjenner loven, sier Paulus i Rom. 7,1. Og i v. 3 sier han at ei kone skal kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns kone (gresk: andri hetero). Det er akkurat det uttrykket vi har i den gamle greske oversettelsen Septuaginta i 5Mos. 24,2. Her er det springende punktet. Ved gjengifte blir kvinnen uren (5Mos. 24,4).

I Rom. 7 utlegger Paulus dette billedlig, for han skriver egentlig om å være under loven eller å høre til Kristus. Men Jesus utla det samme med henblikk på ekteskapsetikken.

Og i tråd med dette sier da Paulus at om en kvinne er skilt fra mannen, skal hun leve alene eller forlike seg med han (1Kor. 7,11).

Så er da spørsmålet om gjengifte tolkningsmessig sett ikke så vanskelig. Saken er tydelig nok og svært alvorlig.

Det kan føles hardt for en som vil leve rett, å avstå fra å gifte seg med en annen. Men jeg tror at de som er fraskilt, har et kall til å hevde ekteskapets livslange karakter på den måten. Skriften sier: ”Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor.” (Salme 46,2) Midt i syndens verden tror vi på en Gud som elsker oss. Og han har de rette løsninger, også der hvor så mye er gått i stykker.

Artikkelen er hentet fra fbb.nu og har stått i Dagen i en noe kortere versjon

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «Da Han så folket, gikk Han opp i fjellet. Der satte Han seg, og disiplene Hans kom til Ham. Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de nedbøyde, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.» Mat. 5, 1–12

Salig. Ordet som her må stå for den høyeste form for lykke, blir her av Jesus i bergpreknen brukt om troende mennesker av forskjellige kategorier og i forskjellige livssituasjoner. Når vi leser dette, må vi spørre oss: Kan denne betegnelsen brukes om meg?

David sier det i Salme 32, 2: «Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning.» Om vi ikke hører hjemme alle steder vi nå skal lese sammen, så var det i alle fall å håpe at disse salmistens ord passer på oss. 

Salige er de som er fattige i seg selv, for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Salige er de tålsomme, for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.

Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker vondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINNER): Sokneprest Sigvald Peder Nilsen (1922-1991) ble født i Børselv i Porsanger. Vi var studiekamerater, selv om han kunne vært min far, aldersmessig sett!

Vi snakket ofte i kantina på Menighetsfakultetet om nordnorsk kirkehistorie, ikke minst om læstadianismen som for de fleste andre studenter var en ukjent vekkelse. Og som Andreas Aarflot i sin kirkehistorie merkelig nok hadde plassert under «frikirkelige bevegelser».

Da Sigvald Nilsen startet med de forberedende fag, examen philosophicum, hebraisk, gresk og latin, arbeidet han i Staten Vegvesen i Vadsø. Han leste hjemme og reiste til Oslo og tok eksamen. Omsider flyttet hele familien til Oslo.

Jeg husker en episode fra den tiden studietiden var omme. Da en medstudent skulle hjelpe Sigvald med tunge kofferter fulle av bøker, sa han: «Hvis jeg hadde alt dette i hodet, hadde jeg hatt fullstendig overbalanse»!

Sigvald Nilsen ble ordinert i Børselv, i sin hjembygds kirke i 1980 av biskop Arvid H. Nergård. Jeg hørte aldri at Sigvald snakket norsk med sin mor, men finsk (kvensk).

Sigvalds yngre bror, Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014), ble den første forfatter i verden som skrev romaner på kvensk.

Av Vidar Norberg

(NYTT – Jerusalem, 10.10.2020): Koronapandemien la en klam hånd på samlingene for Toraens gledesfest. Da er synagogene fulle av mennesker som danser med Tora-rullene eller Mosebøkene. Men i år er det ikke tillatt med store samlinger.

Det blir ofte satt frem mat og drikke til festdeltakerne. Fra lekteret er det vanlig at kvinner kaster ned søtsaker på mennene som danser. De plukkes fort opp av ivrige barn, gutter og jenter, som fyller sine godteposer.

Disse bildene er fra simchat Tora i Ozer Dalim-synagoge Jerusalem i 2019.

I bibelen er jødefolket befalt å holde denne festen:

 «…Den åttende dagen skal dere holde en hellig sammenkomst og ofre ildoffer til Herren. Det er en festlig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid». (3. Mos. 23, 36)

Dette er innstiftelsesordene for festen på den åttende dag, etter løvhyttefesten. Den er helt fra tidlig middelalder blitt kalt for Toraens gledesfest eller simchat Tora på hebraisk. På denne festdagen avslutter man lesningen av 5. Mosebok og begynner igjen å lese 1. Mosebok som rabbinerne har delt i 54 deler som leses i løpet av året.

Det mest særegne med denne dag er at man tar ut Tora-rullene av skapene og danser med dem. Man går sju ganger rundt i synagogen. Disse prosesjonene kalles for hakafot. Den person som avslutter lesningen av 5. Mosebok, får tittelen «chatan Tora» eller «Toraens brudgom», og den som begynner lesningen, kalles «chatan bereshit» som betyr «begynnelsen brudgom». Det er som et giftemål mellom Israel og Gud hvor Toraen ikke er loven, men selve det jødiske giftedokumentet, «ketuba». Toraen (de fem Mosebøker) holdes høyt i ære, og i jødedommen er det utenkelig at man skulle legge Bibelen på gulvet.

I jødisk tankegang er det også viktig å markere at lesningen av Toraen aldri tar slutt. Slik vil man ifølge jødisk tradisjon skuffe Den onde som ellers kunne si at på gledesfesten er det glede fordi man er ferdige med bibellesningen. Jødene starter igjen og finner alltid noe nytt i Guds Ord.

Festen med Toraen avsluttes med ropet: «Hazak, hazak, ve nit hazek» som betyr»: «vær sterk, vær sterk og la oss være sterke».

Abonner på papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT – 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

(NYTT – 08.10.2020): –Vil du lese bønner med lulav, spør ortodokse jøder de få som våger seg ut i Jerusalems gater i disse koronatider.

En israeler i Ben Yehuda blir med. Han svinger buketten rett opp og ned, samt i himmelretningene og ber. Om man ikke er stø i bønnene, hjelper rabbineren til så man får bedt den rette bønn. Dette er litt av høytidsstemningen under løvhyttefesten i Jerusalem.

Lulav er betegnelsen på en festbukett som består en palmegren fra ørkenen, myrte fra fjellene og piletre fra vannrike steder. I tillegg har de en etrogfrukt fra slettelandet, og dermed er alle Israels landskaper representert. Etrog er gul søtsitron og kommer fra hadartreet, som er skjønnhetens tre i paradis. Med denne sammensatte buketten vifter de mot øst, sør, vest, nord, opp og ned for å proklamere at Gud er Herre overalt. Hver dag går jødene en gang rundt talerstolen i synagogen, og på den sjuende dag går de syv ganger rundt med buketten. På den siste dagen hoshana raba slår jødene løvet av de visne kvistene. Det er en stor festlighet som utøves med iver.

Det er Gud som har gitt jødefolket påbud om en festbukett. Det står skrevet i 3. Mosebok 23, 40:

«Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær, og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herren, deres Guds åsyn i sju dager.»

På templets tid på den siste store dagen i løvhyttefesten, «hoshana raba» (det store hosianna) hentet prestene vann i Siloadammen, og ypperstepresten sprinklet det sammen med vin i skåler foran alteret med bønn om høstregn. Folket sang Hoshana-bønnen fra Hallel-salme 118, 25: «Å Herre frels!» (hosha’na betyr Herre, frels!).