Redaksjonen

Veidnes-avslag er et svik mot hele landsdelen

7. oktober 2020 By Redaksjonen

Av Nordkapp Arbeiderparti

(07.10.2020): Styret i Nordkapp Arbeiderparti ber regjeringspartiene sammen med opposisjonen framlegg og gjøre vedtak som er i trå med opprinnelig forutsetninger for lisensen på Johan Castberg.

Forutsetningene som lå til grunn for utvinning av olje på Johan Castberg-feltet var at det skulle gi ringvirkninger lokalt og regionalt i landsdelen.

«I statsbudsjettet kommer det fram at regjeringen ikke vil pålegge Equinor å bygge den planlagte terminalen på Veidnes i Nordkapp kommune. Samfunnet ville tape 3,6 milliarder kroner på et slikt prosjekt, sier oljeminister Tina Bru til VG.»
«Vi klarer ikke å regne det hjem. Det er verken politisk, økonomisk eller juridisk løsbart, sier Tina Bru til VG.»

Dette er ikke bare en fallitterklæring av oljeminister Tina Bru og regjeringen, men et svik mot hele landsdelen.

Investeringskostnaden er kostnadsberegnet til to–tre milliarder, enorme ringvirkninger til et koronaskadet næringsliv og 40 – 50 arbeidsplasser!

Finnmark Arbeiderparti har jobbet opp mot fiskeriorganisasjoner for å være med på dugnaden for flere arbeidsplasser, noe de tvilende gikk med på. Nå sitter fiskerinæringa og kystkommunene igjen med risikoen! – og alle er ført bak lyset.

Styret i Nordkapp Arbeiderparti mener at dagens forslag viser at det er styret i Equinor som går seirende ut i saken og stortingspolitikere sitter uten makt og er umyndiggjort.

Som bakteppe her er det relevant å se på ilandføring av Johan Castberg i lys av Equinors enorme investeringer og tap i USA, der tapet alene var på over to hundre milliarder. Relatert til dette er skrinlegging av ilandføring et svik for hele landet og fellesskapets ressurser.

Oljeminister Tina Bru og regjeringspartiene, politikk er å ville! Politikk er mulighetens kunst! Forutsetningene og lovnadene kan ennå berges – gå sammen med opposisjonen og finn en løsning.

Pressemeldingen her hentet fra Nordkapp Radio.

Regjeringen mot terminal på Veidnes

7. oktober 2020 By Redaksjonen

Det blir ingen oljebase på Veidnes i Nordkapp kommune, om Stortinget følger rådet til olje- og energiminister Tina Bru (H).

I statsbudsjettet fraråder hun Stortinget å gå videre med prosjektet, skriver VG ifølge Radio Nordkap.

–Vi klarer ikke å regne det hjem. Det er verken politisk, økonomisk eller juridisk løsbart, sier Tina Bru til VG.

Ifølge olje- og energiministeren er det totalt ulønnsomt. Negativ samfunnsmessig kostnad er beregnet til 3.6 milliarder kroner.

TRONTALEDEBATTEN: –Høyre-regjeringen har sentraliset i sju år. Troms og Finnmark, et meningsløst gigantfylke

7. oktober 2020 By Redaksjonen

Tale av parlamentarisk leder Marit Arnstad i Sp

(05.10.2020): Med den forrige taleren fikk en et øyeblikk en følelse av at vi var langt inne i en budsjettdebatt om et budsjett ingen ennå kjenner. Dette er jo en trontaledebatt, som handler om den parlamentariske situasjonen, ikke minst mellom regjeringen og dens støtteparti, Fremskrittspartiet. Men som representant for et opposisjonsparti må jeg si at det sikkert blir ganske interessante budsjettdrøftinger, basert på det innlegget som ble holdt nettopp, for dette er den siste trontaledebatten før valget neste år, den siste trontaledebatten før et stortingsvalg.

Gjennom sju år har den Høyre-ledede regjeringen nå sentralisert, lagt ned tjenester og ført en politikk som har gitt både distriktsopprør, kystopprør og dårligere lokale offentlige tjenester. Trontalen var imidlertid fri for all omtale av noe som kunne ligne distriktspolitikk. Jeg tror nok at statsminister Erna Solberg og regjeringen nå satser alt på at velgerne skal ha glemt spørsmål om sentralisering og distriktsopprør fram mot valgdagen i 2021. Den ekstraordinære situasjonen det siste halve året har jo på mange måter flyttet fokuset bort fra regjeringens egentlige prosjekt, nemlig det politiske innholdet i den sju år gamle avtalen mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Nå prøver nok regjeringen å styre skuta inn i smulere farvann. Nå reiser Høyre-folk rundt omkring og sier at det ikke har vært noe distriktsopprør. Og de prøver å redusere betydningen av dette og egentlig av alle diskusjoner om distrikter, til å handle om diskusjoner om fortida.

Valget i 2021 handler om politisk kurs og politisk retning. Det denne regjeringen kaller reformer, har i mange sammenhenger vært en ren sentralisering og et ønske om store enheter, uten noen begrunnelse for hvordan dette skal gi bedre kvalitet og innhold. Høyre har fokusert på systemene, ikke på menneskene. Det skaper et samfunn med større forskjeller og avmakt. Regjeringen har brukt både press og tvang mot kommuner og fylker for å få sammenslåinger som verken henger på greip eller har oppslutning blant innbyggerne. To meningsløse gigantfylker står igjen som en påminnelse om det: Troms og Finnmark og Viken – Troms og Finnmark, som er større enn en rekke europeiske land, og Viken, som har et innbyggertall som er på 1,2 millioner og går fra Hallingskarvet til Halden. Begge fylkene er uten indre sammenheng. Høyre er blitt så opptatt av regioner at de har glemt folket som bor i dem.

Regjeringen har også presset fram en politireform som gjør at en rekke lokalsamfunn – både i by og bygd, egentlig – har mistet sitt nærpoliti. Det er som den nylig pensjonerte politimannen Geir Tveit fra Grønland politikammer sa det:

«Men vår kompetente politistyrke hindres hver dag i å utføre det arbeidet de er dedikert for, fordi etaten er mer sentralisert og toppstyrt.»

Gjennom sju år har den samme sentraliseringsfilosofien blitt anvendt både på akuttsykehus og fødetilbud, på universitets- og høyskolesektoren, og på de lokale domstolene, tingrettene. Noen steder er de lagt ned, andre steder tømmes tilbudet sakte, men sikkert for ledelse og innhold. De utarmes, og håpet til Høyre og Fremskrittspartiet er nok at de etter hvert skal «modnes» til nedleggelse.

Hele denne sjuårsperioden har regjeringen ført en politikk ved hjelp av både små og store grep som har gjort tilværelsen vanskelig for norske distrikter og vært til fordel for de store enhetene og de folketunge områdene. Distriktspolitiske virkemidler som bidro til aktivitet og investeringer i mange kommuner, er radert ut. Konsesjonsgrensene i landbruket er økt og bidrar til større bruk. Samtidig er importkvotene strukket til det ytterste. I fiskeriene har regjeringens politikk nå ført til en splittelse innad i fiskeriene som vi ikke har sett siden Trollfjordslaget i 1890. Statlige arbeidsplasser er trukket ut av distriktene gjennom nedlegging av en rekke kontor – skattekontor, Nav-kontor og andre funksjoner.

Regjeringen ser ut til å arbeide ut fra en slags hypotese som sier at de små enhetene og alle som bor «ytterst ute» et eller annet sted, er for dyre i drift. De burde helst flytte. Det koster for mye å opprettholde tjenestetilbud og arbeidsplasser. Det er for dyrt å opprettholde infrastruktur, å vedlikeholde strømkabler og å legge fiber til hus som ligger spredt og langt unna sentrum.

Slik vil ikke Senterpartiet tenke. Likeverdigheten og tilliten i dette samfunnet innebærer at vi må se og anerkjenne utfordringene i landet uansett hvilke deler av landet det handler om. Vi må i det hele tatt tro på hele Norge.

Tidligere Høyre-statsråd Victor Norman hadde en interessant innledning på en distriktspolitisk konferanse som jeg var på i forrige uke. Han mente at bosettingsmønsteret var et fellesgode vi ikke hadde råd til å miste, og at det var behov for en ny og kraftfull distriktspolitikk.

Senterpartiet mener det trengs helt nye verktøy i distriktspolitikken. Framfor alt trengs det en erkjennelse av at distriktspolitikk ikke kan løses ved hjelp av helt generelle og nøytrale virkemidler. Det må løses med målrettet satsing. Derfor foreslår Senterpartiet blant annet bygdevekstavtaler – en langsiktig satsing på de kommunene som har de største næringsmessige utfordringene. Derfor foreslår vi redusert selskapsskatt i distriktene. Derfor foreslår vi bredbånd, ikke til 92 pst. av befolkningen og ikke til 95 pst. av befolkningen, men til absolutt hele befolkningen.

Koronapandemien har preget oss det siste halvåret. I starten gjorde partiene på Stortinget en stor innsats for å komme fram til felles løsninger på mange av utfordringene. Det var et viktig arbeid – både når det gjaldt lovgivning, når det gjaldt helse, og når det gjaldt økonomi. I dag er den perioden imidlertid over. Nå velger regjeringen å snakke med sitt støtteparti, Fremskrittspartiet, framfor å snakke med alle de politiske partiene. Da er det desto viktigere at prosessene er preget av åpenhet. Senterpartiet er bekymret for om den kommisjonen som nå skal evaluere gjennomføringen av koronasituasjonen, vil gjennomføre sitt arbeid i tilstrekkelig åpenhet, altså i full åpenhet.

Da pandemien brøt ut, var regjeringen dårlig forberedt når det gjaldt helseutstyr, og kommunene ble de første månedene nedprioritert. Da er det litt sørgelig at den beskjeden som kom i forrige uke om at kommunene ikke lenger vil få hjelp fra det nasjonale beredskapslageret og må bygge egne lagre for utstyr, kommer på det tidspunktet den nå gjør. Regjeringen må ikke svikte eget beredskapsansvar midt under pandemien. De må ikke unnslå seg sin egen koordinerende rolle. Det er klart at å legge dette ansvaret over på kommunene kan bli en økonomisk byrde som går ut over andre tjenester, som oppvekst og eldre. Senterpartiet er bekymret over regjeringens holdning til Kommune-Norge, til kommunene som står på og gjør en stor jobb med å beskytte sine innbyggere, med testing, med smittesporing og med helsetjenester. Det gjør det heller ikke bedre når helseministeren kommer med utsagn om økonomistyring i kommunene som oppleves som en smule arrogant. Det vitner i alle fall om at regjeringen har en vei å gå når det gjelder å lytte til kommunesektoren, som har hatt store ekstrakostnader knyttet til hele koronasituasjonen.

Jeg har lyst til å nevne en liten ting til: Senterpartiet er bekymret for de strenge reglene eldre og funksjonshemmede har vært utsatt for det siste halve året – å holde tilbake besøk fra de nærmeste, å nekte pårørende å komme inn for å hjelpe sine nærmeste med helt grunnleggende ting. Det er mange eksempler på at dette har vært praktisert uklokt. Framover må vi bli bedre til å balansere målene om godt smittevern opp mot behovet for kontakt med venner og familie. Isolasjon og ensomhet er alvorlig. Derfor fremmer Senterpartiet i dag et forslag – fordi vi mener det er nødvendig – om en bedre kartlegging av myndighetenes håndtering av besøksrestriksjoner og besøksstans. Det er et felt der alle sider må fram, slik at vi kan lære av det for framtida.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

STATSBUDSJETTET: – Ambulansehelikopter til Kirkenes

7. oktober 2020 By Redaksjonen

Regjeringen bevilger 60 millioner kroner til en permanent ambulansehelikopterbase i Kirkenes, skriver Forsvarets Forum.

–En permanent ambulansehelikopterbase i Kirkenes innebærer en historisk styrking av ambulanseberedskapen i Øst-Finnmark, og er viktig for å sikre befolkningens liv og helse, sier helse- og omsorgsminister Bent Høie, i en pressemelding.

Bildeglimt fra Samemisjonen

7. oktober 2020 By Redaksjonen

Tolk Anders Sokki tolker forkynner Nils Borge Teigen. (Foto Sigmund Fjære, Samemisjonen)

Samemisjonen avholdt sist helg sitt landsmøte i Alta. På bildet er tolk Anders Sokki som oversetter til samisk når forkynner Nils Borge Teigen fra Lebesby taler. Trykk på bildet i oppbyggelsesspalten og se flere bilder. (Foto: Sigmund Fjære, Samemisjonen)

Bilder fra Samemisjonens landsmøte i Alta

7. oktober 2020 By Redaksjonen

(NYTT): Norges samemisjon holdt sist helg sitt landsstyremøte i Alta. Finnmarkshilsen presenterer noen bilder fra Saga skole og grendehus i Alta. (Alle foto: Sigmund Fjære, Norges Samemisjon)

Velkommen til Samemisjonens landsmøte. (Foto: Sigmund Fjære, Samemisjonen)

Tolk Klemet J. O. Hætta tolker daglig leder Leif Halsos. (Foto: Sigmund Fjære, Samemisjonen)

Nyvalgt landsleder Jon Teigen i Norges Samemisjon. (Foto: Sigmund Fjære, Samemisjonen)

Samemisjonens landsmøte fra 02 til 04. oktober 2020 på Saga skole og gredehus i Alta. (Foto: Sigmund Fjære, Samemisjonen)

7000 politifolk på vakt mot koronasmitte under løvhyttefesten i Israel

7. oktober 2020 By Redaksjonen

Politiets engelskspråklige talsmann Micky Rosenfeld. (Foto: Vidar Norberg)

Av Vidar Norberg

(NYTT – 07.10.2020): Under en vanlig løvhyttefest er tusenvis av politimenn ute i gatene for å beskytte turister og pilegrimer mot terror. I år er 7000 politimenn ute over hele Israel for å beskytte israelerne mot koronasmitte.

Det er knapt noen turister eller pilegrimer igjen i Israel, dersom det ikke er noen som ble akterutseilt da flyene sluttet å fly turister ut og inn av Israel. Selv under krig og terror var det turister i Israel. Både Jerusalems borgermester Moshe Lion og Vestmurens sjefrabbiner Shmuel Rabinovitch savner turistene.

–Vi har 7000 politifolk ute bare for å bekjempe koronapandemien, sa politiets engelskspråklige talsmann Micky Rosenfeld til Radio Kan.

Politifolkene gjør alt de kan for å få ut informasjon om hva som er tillatt og hva som er forbudt. Dessuten skal politiet håndheve de strenge reglene som skal hindre koronasmitte under løvhyttefesten.

–Vi har utstedt bøter på 5000 shekel til butikker og forretninger som holder ulovlig åpent, sa Rosenfeld.

Det er spesielt den religiøse befolkningen som vanligvis har store sammenkomster i løvhytter og synagoger, som er rammet. Store samlinger er forbudt. Folk samles nå i små grupper ofte utenfor sine hjem og ber sine tidebønner. Det må være minst ti menn til stede før man kan be. De må holde god avstand på to meter og bruke munnbind.

I Ashdod ble det bråk da rabbiner Mordechai Leifer i den hasidiske Pittsburg-retningen døde av covid-19. Pressen skrev at det var voldelige sammenstøt mellom politi og rabbinerens tilhengere.

–Det skulle vært 20 i begravelsen, men det kom 5000 mennesker. Politiet ble nødt til å stenge av området og spre folket, sa Rosenfeld.

Rosenfeld fortalte videre at 11 ble arrestert da hundrevis kom til en begravelse på Oljeberget i Jerusalem.

Også politiet er rammet av koronapandemien.

–Det er i alt 400 politifolk som har fått covid-19. 2500 politifolk har gått i karantene. Totalt er 10 prosent av politiet berørt av pandemien, sa Micky Rosenfeld.

Samemisjonen ved et veiskille etter landsmøtet i Alta

6. oktober 2020 By Redaksjonen

Av nylig avgått daglig leder Roald Gundersen, Tromsø

(KOMMENTAR): I en artikkel i Dagen den 09.06.20 er overskriften «Ser behov for frigjøring fra læstadianismen». Dette er budskapet fra den nyvalgte leder Jon Teigen i Samemisjonen. «Den læstadianske bevegelsen har vist så grundig at de feiler at de burde la andre slippe til. Skal man nå dagens samer med evangeliet, må det brukes et helt annet innpakningspapir.» Uttalelsene fra den nye landsformannen viser liten respekt for nordkalottens store kristendomsbevegelse. Det er en sterk underkjennelse av min samisk-læstadianske kultur.

Han burde lytte til hva sognepresten Bjarne Gustad i Kautokeino sier i Dagen den 01.10.20: «at respekt og forståelse for den læstadianske kristendom er helt avgjørende når man skal drive Samemisjonen.»

Lytt til de viktige kristendoms- og kulturformidlere i Sápmi

Flere av de kvinnelige samiske delegatene på landsmøtet poengterte sterkt at den samiske kristendomskulturen var viktig å ta vare på. Disse burde en lytte til da de samiske kvinnene er viktige kristendoms- og kulturformidlere i det samiske samfunnet. De har erfart presset fra storsamfunnet og kjent på kroppen forsøkene på å omvende samene til norsk kristendomskultur og væremåte. Dette må ikke skje igjen. Jeg tror Bjarne Gustad gjennom mange år i indre Finnmark har sett og lært noe meget viktig.

Samemisjonen må for alvor forstå og verdsette både den kystsamiske og den indresamiske kristne kulturen. Og legge fra seg tankene om de sørnorske arbeidsmåtene, og fremelske de store menneskelige ressursene som finnes i Sápmi.

Egen stilling for samisk leder i Sápmi ved sammenslåing

Det har vært drevet en usaklig fremstilling av Sarepta over lang tid. Den nye formannen har ved flere anledninger i media uttalt at Samemisjonen gir sine materielle verdier til Sarepta. Dette har vært en forvrenging av fakta. Sannheten er at Samemisjonen/Sarepta vil styrke og videreføre arbeidet i fellesskap med de ressurser som allerede er i Sápmi. I Intensjonsavtalen sies følgende: «Det opprettes en stilling som leder Sápmi, som særlig skal videreføre og utvikle Norges Samemisjon sitt spesielle kall overfor den samiske befolkningen, inkludert Kola, men også overfor den øvrige befolkningen i Sápmi. Det er naturlig at denne lederen møter fast i styret det første året, med tanke på oppbygging av arbeidet i Sápmi.

Det tilstrebes at samiske språk brukes i forkynnelsen i samiske områder, eventuelt med tolk, og at samisk språk vektlegges ved ansettelser i Sápmi.”

Veien videre? Den dramatiske nedgangen av støttespillere og de økonomiske underskudd gjennom 20-30 år, viser at misjonsarbeidet må over i nye spor mot fremtiden – først og fremst ved å verdsette og fremelske de solide menneskelige ressursene som finnes i Sápmi i stedet for å motarbeide disse.

Vitalisering

Samarbeidet Samemisjonen/Sarepta vil gi ny vitalisering av arbeidet. I min krets, Troms og Finnmark, med stor kystsamisk befolkning, har Sarepta stor oppslutning av særlig yngre familier med læstadiansk bakgrunn. Ved sammenslåing vil disse bli en ressurs og tilføre en ny optimisme og gnist i misjonsarbeidet i Sápmi. Det samme gjelder i Alta-området. Blir det ikke en sammenslåing, frykter jeg for at denne kretsen går mot en sakte død. Det gir ikke nye støttespillere og mer motivasjon til å fortsette med en leder som vil frigjøre Samemisjonen fra den læstadianske kristendomskulturen.

Strid mellom Tromsø og regjeringen om atomdrevne ubåter fra USA

6. oktober 2020 By Redaksjonen

–At regjeringen viser til en avtale som ikke eksisterer, og presser på at vi skal forberede mottak av atomdrevne krigsskip, er oppsiktsvekkende og skandaløst. Det sier Jens Ingvald Olsen sitter i kommunestyret for Rødt i Tromsø, skriver Klassekampen. Avisen skriver videre at onflikten mellom Tromsø kommune og regjeringen knyttet til mottak av atomdrevne ubåter er fastlåst, melder Forsvarets Forum.

En sukkotmorgen anno 2020

6. oktober 2020 By Redaksjonen

En religiøs jøde holder lulavbuketten og ber ved sin løvhytte i Jerusalem. (Foto: Heljä Norberg)

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

(NYTT – 06.10.2020): På morgenen kommer de religiøse jerusalemittene ut med lulav-buketten i en plastholder under armen. De er på vei til morgenbønn. Synagoger er stengt på grunn av koronapandemien. Mange holder bønn godt spredt utenfor sine hjem.

Den som spaserer i Jerusalems gater, går ikke bare forbi blokker og høyhus. Mange har satt opp sine løvhytter. Noen står på parkeringsplassene. Andre i hagen. Flere er tilpasset balkongene.

Ved en av løvhyttene står en far med kipa, bønnesjal og lulav-buketten som er laget av en palme, myrte og piletre. I tillegg har han søtsitronen etrog i hånden. Han vifter med den i alle himmelretninger mens han ber. Etter bønnen er han og den lille datteren ute og soper støv foran teltet ved blokka.

Jøder på vei til og fra bønn med lulav-bukett. (Foto: Heljä Norberg)

I en annen balkong sitter et eldre ektepar. De trenger neppe å gå på arbeid, om de har noe arbeid i disse koranatider. Ekteparet nyter sin morgenkaffe mens en fin norsk sommertemperastur etter hvert stiger til sommerhete.

I Jerusalems kanskje minste løvhytte er det bare plass til en person. Det er en ung kvinne som har satt den opp. Fire vegger av pinner. Kledd med det som minner om usydd kjoletøy, er hengt opp til vegger. Dessuten er det palmegener både på veggen og på taket. Hun har bønneboken med seg og ber.

En løvhytte utenfor huset. (Foto: Vidar Norberg)

De aller fleste løvhyttene er kjøpt i butikkene. Satt opp med «teltstenger» og kledd med tøy. På taket er det palmegrener. I disse tider har mange av løvhyttene innlagt elektrisk strøm ved hjelp av skjøteledninger. Det mangler ikke på komfort.

Når koronapandemien herjer, er det vanskelig å presse seg sammen i løvhyttene til de store sammenkomster. Det er faktisk forbudt å ha gjester i disse tider. Går man forbi løvhyttene på kveldene, ser det ut til at det ikke er så mye selskapeligheter som det pleier å være. Kanskje ikke så mye julepynt, glitter og stas heller.

En av dørene til en løvhytte med tynne brune finerplater sto åpne tidlig på morgenen. Der var det stoler, bord og lulav-bukett. På gulvet, eller parkeringsplassen, lå det en madrass. De som er ekstra religiøse, skal ikke bare oppholde seg mest mulig i løvhyttene, men også spise og sove der.

Løvhyttefesten bringer høstfargene frem. (Foto: Heljä Norberg)

FAKTA OM LØVHYTTER OG LULAV

«Den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere samler inn landets grøde, skal dere holde Herrens fest. Den skal vare sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager. Denne høytiden skal dere holde som en fest for Herren sju dager om året. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. I den sjuende måned skal dere holde denne høytiden…».(3. Mos. 23, 39–43)

Dette er innstiftelsesordene for løvsalenes høytid eller løvhyttefesten. På hebraisk kalles den for sukkot, et flertallsord av sukka, som betyr løvhytte. Det er den siste av de tre valfartsfester hvor jødefolket kom opp til templet for å ofre og stille seg frem for Gud. Løvhyttefesten har to bibelske tema. Den minner om ørkenvandringen og det var en jordbruksfest.

En løvhytte på balkongen i Jerusalem. (Foto: Heljä Norberg)

Da jødene vandret 40 år i ørkenen, bodde de i løvhytter. De var usle og svake, ute av stand til å beskytte sin eier, dersom ikke Herren holdt hete eller vind og nedbør borte. Lærdommen er at dersom ikke Herren vokter løvhytten, vokter vekteren forgjeves. I over 2000 år har Gud bevart jødene på deres historiske vandring gjennom korstog, pogromer og holocaust. De mange løvhyttene i Israel i dag vitner også om at Gud har bevart jødefolket.

Jødene viser stor iver når de bygger løvhytte. Den må ha minst tre vegger. De kan være av plast, tre eller tøy. Mange bruker stoff fordi det gjør hytten sval i varmen. Det viktigste på løvhytten er taket. Det kan lages av grener, og palmegrener er mest populært. Det skal ikke være tettere enn at man kan se stjernene og dermed minnes Guds omsorg under vandringen i ørkenen. Alle grener som brukes til tak, må være kuttet og ikke ha forbindelse med jorden.

Morgenkaffe i løvhytten på balkongen i Jerusalem. (Foto: Vidar Norberg)

For menn er det en mitzva (påbud) å sitte i løvhytten. Der spiser man, og de ivrigste sover der. Kvinner er ikke pålagt å sitte i løvhytten, siden de har viktigere ting å gjøre som å oppdra barn.

Det er vanlig å invitere gjester til løvhytten. Det sies at den som ikke inviterer fattige og enker, tenker bare på sin egen mage. Symbolsk inviteres også de sju patriarkene Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses, Aron og David. Selv på store dyre hoteller spiser mange mennesker frokost i løvhytten. Men i år er det ikke turister i Israel.

En titt inn gjennom myggnettingen i løvhytten. (Foto: Vidar Norberg)

Under festen bruker man en festbukett som består av lulav, en palmegren fra ørkenen, myrte fra fjellene og piletre fra vannrike steder. I tillegg har de en etrogfrukt fra slettelandet, og dermed er alle Israels landskaper representert. Etrog er grønn eller gul som en sitron og kommer fra hadartreet, som er skjønnhetens tre. Med denne sammensatte buketten vifter de mot øst, sør, vest, nord, opp og ned for å proklamere at Gud er Herre overalt. Hver dag går jødene en gang rundt talerstolen i synagogen, og på den sjuende dag går de syv ganger rundt med buketten, akkurat som prestene gikk rundt alteret på templets tid.