Redaksjonen

BLOGG:

Av Sara Rivai

«For Sions skyld vil jeg ikke tie og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille …» (Jesaja 62, 1). Det var det verset jeg hadde i hodet i disse dager.

Denne sommeren markerer vi at det er 15 år siden disse tragiske hendelser da statsminister Ariel Sharon besluttet å opprykke over 8000 jøder fra 22 bosetninger på Gazastripen – Gush Katif og fire jødiske samfunn i Samaria.

Det skjedd i dagene omkring den 9. i den jødiske måneden av. Det var på denne dagen at det første og andre templet ble ødelagt. Andre vanskeligheter i historien har også rammet det jødiske folk på denne tiden. Så det var litt merkelig at tvangsevakueringen fant sted akkurat på denne tid.

Det var flere demonstrasjoner og bønner før det skulle skje. Mange rabbinere og andre sa at det kommer ikke til å hende for planen vil bli stanset i siste liten. Det førte til at folk som fikk beskjed om å pakke sine saker i hjemmet, ikke gjorde det. De trodde ikke at tvangsevakueringen ville skje.

Jeg hadde selv ulike tanker og funderinger. Iblant følte jeg at det kommer ikke til å hende, og andre ganger følte jeg at det vil skje. Men ønsket var at det ikke måtte skje. Når tiden nærmet seg, var det folk, og mest tenåringer, som kom dit for å støtte lokalbefolkningen. Mange jenter kom til synagogen i Neve Dekalim og overnattet de siste dagene og nettene før evakueringen skulle begynne. Mine tanker og følelser var der, selv om jeg ikke var der fysisk. Jeg visste og følte sterkt at den beslutningen som Sharon hadde gjort, var en stor synd mot Gud, da Han tydelig i sitt ord sier at landet ikke skal deles og man gir ikke bort land Herren har lovet Israel, til fiender.

Israels forsvar hadde trent opp soldater for å gå inn i Gush Katif og evakuere jødene som bodde der, om de ikke gikk frivillig ut fra sine hjem og byer. Da ville soldatene sørge for det, ta dem i busser og få dem ut.

Mange som bodde i Gush Katif, og folk som støttet nybyggerne, hadde T-skjorter på seg hvor det sto «Yehudi lo megaresh yehudi» (Jøde tar ikke ut jøde). Fargen på T-skjortene var orange. Det var den fargen som ble symbol for Gush Katif. Alle i landet som var mot evakueringsplanen og støttet dem, hadde fargen på hus, biler, rundt armen og orange bånd.

Den varme søndagen i august 2005 begynte armeen å strømme inn i området for ordren om å utføre evakueringsplanen var gitt. Jeg selv var i det sentrale Jerusalem og så på TV. Barna kunne ikke la være å gråte. Jeg gikk til Ben Yehuda-gaten. Der var det folk som satt på bakken og sympatiserte med våre brødre og søstre i Gush Katif. Jeg satte meg ned med dem, var trist og tenkte hvordan kan dette skje? Det kan ikke være sant at jøder evakuerer jøder i vårt land? Hvordan kan det skje? Hvordan kan man ta folk ut fra sine hjem? Og av hvilken årsak? Ikke noen. Men husene blir ødelagt og fienden Hamas tar over. De kommer til å fortsette krigen og striden mot Israel, kamp over hele landet, også Jerusalem som islam vil ta over. Jeg var trist og bare gråt og gråt igjen og følte som om dette skjer med meg, at jeg er en av dem som bor der og så kommer de og tar meg ut av mitt hjem og ødelegger huset. Som sagt, min empati og følelser var så sterke.

Det var som nevnt søndag, og i den tiden gikk jeg på møter i King of Kings menighet. Så etter sympatisirkelen i Ben Yehuda gikk jeg på møte, men kom siden tilbake. Da var det noen som hadde fått beskjed om at det var noen busser på vei til Vestmuren og de ankommer ved midnatt. Da visste jeg at jeg skal dit. Når man kom ned til Hurva-torget ved det jødiske kvarteret, var det masse bord som var dekket med kaker, drikke og frukt. Noen sa til meg at det er for folk fra Gush Katif. Flere kommer i natt. Også flere yeshiva-lokaler (bibelhøyskoler) er klargjort med madrasser for dem som ville komme og spandere første natten eller nettene ved det helligste jødiske sted, Tempelplassen.

–Da jeg kom ned trappene, halvveis ved muren sto det en ultraortodoks kvinne der som så trist ut, og jeg med. Hun sa at hun vet at noen hundre fra Gush Katif er på vei til muren, når som helst.

–Ja, jeg vet det. Derfor er jeg her denne midnatt.

Vi rakk bare å snakke litt. Både hun og jeg sa for en synd dette er mot Gud. Men en dag kommer landet igjen til å tilhøre Israel. Også Gazastripen, og så klart Tempelplassen der Herrens hus blir på sin plass og den sanne shalom-freden kommer. Da er den fysiske og åndelige kampen over i Jerusalem.

Og plutselig så vi to busser komme ved Møkkaporten. Vi forstod at det var folk som hadde mistet sine hjem. Vi begynte å gråte. En del av Gush Katif-folket hadde jo bodd der i 10–20 og 30 år. De som kom med bussene, var fra Netzer Chazani og bar på Tora-ruller. De danset og sang sangen «seu shearim rashechem… mihu melech hakavod». Det er salme 24, 7–8: «Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens kong? Herren, sterk og veldig. Herren, mektig i strid».

Wow, det var så mektig. Jeg har ikke ord for å beskrive hvordan det kjentes akkurat da. Svært sterkt, så klart. Og i  disse minuttene kjente jeg at jeg takker Herren for at jeg var der og visste at Gud er med dem. Og hvilken tro de hadde i denne vanskelige stund også der de gav Gud ære «kavod». Jeg følte at de er dem jeg kjenner meg mest ett med, de «dati leumi», nasjonalreligiøse folk, og jeg vil bli mer som dem. I et øyeblikk forsto jeg at de lever nær Gud, og kanskje kan man ta deres hus, men ikke deres tro og kjærlighet til Israels Gud og land. Og når Messias kommer, blir deres lønn stor, og de får «en bra plass». I de minuttene besluttet jeg å holde sabbat og ikke mer arbeide på sabbaten og holde litt mer strengt kosher …

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

E-post: Karmelin@netvision.net.il

(NYTT): Ethel Hansen i Vestre Jakobselv døde fredag den 25. september 2020. Hun ville fylt 96 år den 26. oktober. Hun skal begraves i Vestre Jakobselv den 7. oktober klokken 14. Geir Standal skal forrette i begravelsen. Også forkynnerne Jan Veiby og Egil Westgård blir til stede. Begge har hatt nær tilknytning til leirstedet Sjånes i Lebesby hvor Hansen var en «grand old lady» gjennom mange år.

Det er nok mange som husker henne fra barneleirene og sommerstevnene på Sjånes gjennom flere tiår. En myndig «bestyrerinne» med omsorg for mennesker. En dame som alle hadde stor respekt for. 

Folk fra Kjøllefjord, Laksefjorden, Porsanger og fjernere deler av landet, ja, helt fra Jerusalem kom til stevnene hvor Ethel Hansen var fast inventar sammen med blant andre Henry Eriksen fra Kjøllefjord, Alfred og Magny Samuelsen fra Børselv, Inger Eriksen fra Honningsvåg, Haakon Livvollen fra Senja og forkynner Jan Veiby i De frie evangeliske venner i Horten.

Somrene på vakre Sjånes leirsted rommet alt fra forkynnelse, sang og musikk til nattverd og dåp i Laksefjorden. For unge med masse energi var det både fotball og terrengløp. Det har vært mange gode middager, kaffestunder, kiosk, lek og samtaler både for unge og voksne. Ethel Hansen var alltid med. Hun hørte til på leirstedet. Hansen hadde hjerte både for ung og gammel og stedet Sjånes i alle år.

Ethel Hansen kunnne også historien om DFEFs leirsted. Hun kjente historien til Dorotha Klems minne.

–På 1960-tallet hadde vi eiendommer i Lakselv. De ble solgt, og der ligger i dag sentrumsbygg. Vi trengte et leirsted etter at vi mistet Lakselv. Noen av pengene ble satset her på Sjånes i 1968. Året etter hadde vi vårt første stevne her, fortalte Ethel Hansen i et tidligere intervju med KARMEL ISRAEL-NYTT.

–Det var lebesbymannens søster, Sofie Pedersen (f. Johansen), som eide denne eiendommen. Før hun døde, uttrykte hun ønske om at stedet skulle brukes til barnearbeid, noe vi fikk høre etter at vi begynte her. Det er ganske spesielt, sa Hansen.

Det er ikke bare på Sjånes at Ethel Hansen har satt sine spor i menneskehjerter. Avisen Finnmarken skrev at i juni 2004 fikk Ethel Hansen og nå avdøde Charlotte Sandnes Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeid for søndagsskolen i Vestre Jakobselv og for sinn innsats i De Frie Evangeliske Forsamlinger i Nord-Norge. Senere på året møtte de kongen på Slottet.

Forkynnelsen på Sjånes handlet om Jesu frelse og himmelhåpet. Da KARMEL ISRAEL-NYTT intervjuet Ethel Hansen i 2016, fortalte Hansen at hun ofte tenker på ordet fra Johannes’ åpenbaring 3, 11:

«Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone.»

Ethel Hansen har fortalt at hun som ung fikk kall til å virke i Finnmark. Hun fortalte for noen år siden at hun ber om at det må komme folk som fortsetter arbeidet.

Vidar Norberg

Av Vidar Norberg

(NYTT): Norges Samemisjons fremtid som selvstendig organisasjon skal avgjøres på landsmøtet i begynnelsen av oktober. Samemisjonen ble startet i 1888.

Landsmøtet starter fredag 2. oktober kl. 09.00 og avsluttes med gudstjenester i Masi og Alta 4. oktober. Møtested Sage skole- og grendehus i Alta.

Rådsmøtet gikk 17. juni inn for en sammenslåing med misjonsbevegelsen Sarepta. Dersom forslaget blir vedtatt, opphører Norges Samemisjon å eksistere under sitt nåværende navn. Det kom også egne forslag fra Møre og Romsdal krets, Trøndelag krets og Finnmarksutvalget. Disse fikk liten og ingen støtte av delegatene på rådsmøtet, går det frem av Samemisjonens nettside.

Motstanden mot sammenslåing har vært hard. Det viser flere leserinnlegg om saken som har vært publisert både i Vårt Land, Dagen og Finnmarkshilsen.

Ny leder

Den 1. september tiltrådte Leif Halsos som ny daglig leder i Norges Samemisjon. På nettsiden oppfordrer han Samemisjonens venner både i nord og sør til å snakke fint om Samemisjonen.

–Du påvirker også landsmøtet ved måten du tenker og snakker på. Tanker og ord skaper virkelighet. Ordene våre kommer fra tankene, og de påvirker både hvordan vi selv og andre oppfatter ting, og hvordan vi og andre handler. Gud «talte og det skjedde. Han bød og det stod der.» Salme 33,9. Han har lagt noe av den samme skaperkraften i våre ord. Derfor sier Jesus: For etter dine ord skal du dømmes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig. (Mat. 12,37). Må Gud hjelpe oss alle til å snakke fint om hverandre og ta alt i beste mening. Det hjelper lite å kalle seg luthersk kristen om vi ikke lever etter de helt elementære læresetninger, for eksempel denne:

«Vi skal frykte og elske Gud så vi ikke svikter om vår neste og lyver om ham, baktaler eller setter ut falske rykter om ham, men unnskylder ham, snakker pent om ham og tar alt i beste mening.»

–Denne forklaringen som Luther gir oss av det åttende bud, er en bekjennelses-sak. Gud vil fylle meg og deg med sin Hellige Ånd så vi unnskylder, snakker pent om, og tar alt i beste mening, skriver Halsos.

(NYTT): Hver sommer deltar israelske ungdommer som frivillige i arkeologiske utgravninger året før de går i militærtjeneste i programmet Shnat Sherut (tjenesteår). I år oppdaget to ungdommer plutselig noe glitrende i bakken mens de gravde i Holon.

–Det var fantastisk. Jeg gravde i bakken og så noe som så ut som meget tynt løv. Da så jeg disse gullmyntene. Det var virkelig spennende å finne slik en spesiell og eldgammel skatt, sa Oz Cohen, en av ungdommene. 

Ifølge lederne på utgravningen, direktør Liat Nadat-Ziv og dr. Elie Haddad fra Israels Antikkmyndighet, ble skatten på 425 gullmynter og biter av gullmynter (vekslepenger) bevisst begravd i bakken i en leirkrukke. Personen som gjemte pengene for 1100 år siden, hadde tenkt å hente dem senere, krukken var til og med sikret med en spiker slik at den ikke skulle flytte seg. Gullmyntene i 24 karat ble funnet i utmerket stand, som begravd dagen før. Rent gull oksiderer ikke i luft. 

Myntekspert ved Israels Antikkmyndighet, dr. Robert Kool, sa at det er ekstremt sjeldent man finner skatter fra abbasidenes tid i israelske utgravninger (fra slutten av 800-tallet). Under denne tiden var utgravningsområdet en del av abbasidenes kalifat, etterkommere av Muhammeds eldste farbor. Kalifatet strakk fra Persia i øst til Nord-Afrika i vest. Gullskatten veide 845 gram. Den besto ikke bare av denarer av hel gull, men også av 270 små gullstykker for å tjene som «småpenger».

Artikkelen er tidligere trykket i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer. 500 kroner i året

E-post: Karmelin@netvision.net.il