Redaksjonen

Av Vidar Norberg

(NEKROLOG – 23.07.2020): Storfiskeren Rolf Ingemar Larsen fra Gravdal i Lofoten har lagt inn årene. Da han i sine velmaktsdager tauet inn sin kveite på 286 kilo i 2006, ble den omtalt både i inn- og utland.

Kveita var så stor at et bilde av mann og fangst var hengt opp inne i kirka under begravelsen torsdag. Få mennesker blir slik en storfisk fra havets dyp forunt. Det var presten Trond Gran som i minnetalen i Valberg kirke i Lofoten den 23. juli 2020 fortalte historien om Rolf Larsens storkveite.

I juni 2006 satte Larsen kurs fra Stamsund ut på havet for å trekke breiflabbgarn. I det garnet hadde storkveita rotet seg godt inn. Larsen klarte ikke å ta den om bord. Han stakk tauet i kjeften og ut mellom gjellene og slepte den til kai. Der var det kona Mette Wright Larsen som foreviget mann og kveite med kamera. Det er nok også et godt minne for de tre barna.

Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli. Det var nok tilfelle for gutten i Lofoten som ble født 5. august 1944. Han var ikke gamle karen før han med bambustrøa, krok og makk startet fiske etter småørret i Valberg. Ikke var søskenflokken så gamle før de skaffet seg fjæramakk og satte lina mellom to holmer. Fisken kom inn på floa og fangsten var fin. Far solgte tørrfisken for søsknene.

I 1959 ble det for første gang vinterfiske for 14-åringen sammen med faren som var fiskerbonde. Så fulgte Fiskerfagskolen i Gravdal for å bli kystskipper. Folk sa om en av fiskebåtene, at det var hans smykkeskrin. Om bord kom det alle slags glinsende fisker som kan tas på Lofothavet.

Rolf Larsen var glad i sitt eget øyrike og havet utenfor. Men en gang i livet reiste han til et par andre hav. Det var Dødehavet og Genesaretsjøen. Han syntes det var svært interessant å få gå i Jesu fotspor i Israel.

Som sin far fikk også Rolf Larsen hjerteproblemer på fiskebåten. Istedenfor sjøvær ble det sykehus og «landligge» i 2018. Det var nok ikke glansen av storkveita og Lofotpostens ærefulle «kaffetorsk» den dyktige lofotfiskeren tenkte på da. En av de siste sangene han nynnet på en måned før han døde, var «Han tek ikkje glansen av Livet, Den Frelsar som kallar på deg». Den 12. juli 2020 døde han.

Sangene i begravelsen høvet også for en fiskermann på storhavet:

«Send bud på Ham når hjelp du trenger til …»

«Jeg er en seiler på livets hav … Når siste storm så er redet av, Og hjemmets kyster jeg skimter, Jeg ser i solglans et annet hav Av glar som funkler og glimter … La ankret falle! Jeg er i havn, I ly for brenningens vover. Jeg kaster meg i min Frelsers favn, Han som har hjulpet meg over.»

Av Øyvind Fonn, formann i Trøndelag krets av Norges Samemisjon

(KOMMENTAR): Debatten om eventuell sammenslåing av Norges Samemisjon (NSM) og Misjons Sarepta (MS) har pågått vel et halvt års tid. Hovedtema har ikke dreid seg om teologi, men om organisasjonsmessige forhold.

Landsstyret i Samemisjonen har på eget initiativ satt i gang denne prosessen ved at de satte ned en arbeidsgruppe med følgende mandat: Utarbeide alternative veivalg som også kan inkludere forslag til eventuelle fusjoner.

Resultatet er en inngått intensjonsavtale mellom styrene i NSM og MS hvor det blant annet heter: «Den formelle sammenslåingen skjer ved at alle aktiva og passiva tilhørende Norges Samemisjon overføres til nye Misjon Sarepta. Deretter legges Norges Samemisjon ned som egen organisasjon og juridisk enhet, mens arbeidet videreføres i den sammenslåtte organisasjonen.»

Dette forslaget om sammenslåing/nedlegging som landsmøtet i NSM skal behandle i oktober, har vekket reaksjoner blant medlemmer og støttespiller. Også blant samene er det noen som er leie og frustrerte.

Styreleder Johannes Kleppa uttaler i Dagen 5. februar at spørsmål om prosedyre og formalia ikke kan avgjøre saken i siste instans. Jeg undres over at Sarepta-lederen kan ta så lett på slike ting.

Han skriver også at «det er den samanslåtte organisasjonen, det vi kunne kalla «NYE Sarepta» som skal disponera midlane og føre arbeidet vidare, med del målet at begge organisasjonane sitt arbeid skal styrkast.» I Kleppas innlegg av 6. juli, beskrives også den sammenslåtte organisasjonen: «Poenget er at både Samemisjonen og Sarepta sitt kallsoppdrag vert ført vidare og utvikla, og det får vi be om må skje.»

Men jeg spør: Hvorfor er det bare Sarepta sitt kall og oppdrag som skal være definert i vedtektene? Hvor blir det av Samemisjonens oppdrag? Ordet «samisk» er nevnt 20 ganger i NSM sine vedtekter, hvorfor er ikke dette ordet med hos «Nye Sarepta». Kan vi kalle det en ny organisasjon når vedtektene er prikk like som før? Ser vi på sammenslåingen av Santalmisjonen og Indremisjonsselskapet rundt år 2000, så resulterte dette i nye vedtekter og nytt navn: Normisjon.

Jeg vil påstå at i Samemsisjonens tilfelle er det ikke snakk om en reell fusjon. Ved fusjoner mellom konsern er det vanlig at selskapet som legges ned overfører sin kapital til det overtakende selskap. Man opererer med aksjevederlag og avtaler om internt bytteforhold av aksjene i de to selskapene.

Rent organisatorisk er «utbyttet» for Samemisjonens støttespillere svært lavt. Vi mister navn, logo og magasin. Vi mister det lokale arbeidsfellesskapet i kretsene og medbestemmelsesrett over arbeidet ved at vi ikke kan sende delegater til årsmøter. Lovfestet samisk representasjon i bestemmende organer forsvinner også. Vi mister det frie medlemskapet til kun 100 kr. Også muligheten til å velge landsstyre. Derimot får vi 2 plasser i det nye Sarepta-styret, som blant annet kan vedta sammenslåinger, men i NSM har vi det gode at over 100 personer kan være med å ta slike avgjørelser. Vi mister også protokollkomitéen som gir oss trygghet for at landsstyret blir kontrollert. På siste landsmøtet i Samemisjonen ble dette organet foreslått lagt ned av landsstyret, men et våkent misjonsfolk sa nei.

Noen av de ansatte i NSM blir imidlertid overført til MS. Men i teorien kunne MS ha ansatt personell fra NSM uten at den siste ble nedlagt. Å arbeide i to misjoner er nemlig mulig.

Det at Misjon Sarepta får nye styremedlemmer og ansatte, og overført bygninger og kapital, betyr ikke at organisasjonen blir ny. At den signerer en intensjon om å forkynne på nye steder, handler om strategiendring. Dersom målsetningene i vedtektene derimot ble endret, kunne vi snakke om en ny organisasjon.

Etter min vurdering er det som ledelsene i de to organisasjonene kaller fusjon eller sammenslåing, en ordinær nedleggingsprosess. Dessverre har ikke NSM regler for nedlegging, men i andre misjoners vedtekter står det f.eks. at vedtak med 2/3 flertall må fattes på to generalforsamlinger holdt etter hverandre. Kapital og formue skal så tilfalle annen virksomhet som arbeider etter samme formål.

Samemisjonen er foreslått lagt ned. Verdiene skal overføres Sarepta, som i sitt landsstyre har forpliktet seg på å drive arbeid i samiske områder. Landsmøtet i Alta avgjør. For mange misjonsvenner kom forslaget om nedlegging overraskende og overrumplende. Kanskje blir dette organisasjonens siste «generalforsamling», og mange vil nok savne dette fellesskapet i fremtiden.

I 1978 gav NMS ut heftet «Kristus kommer» foran sin 47. generalforsamling. Generalsekretær Magne Valen-Sendstad skriver: «En generalforsamling betyr så mye på så mange måter. Her møtes alle de som bærer dagens byrde og hete i den daglige innsats. […] Misjonen er ikke en bevegelse av spesialister. Den er den jevne mann og kvinne som er grepet av Jesu Kristi evangelium og Mesterens ordre om å gå ut! Og det har alt å bety at de som bærer arbeidet, også får bestemme over det. På den måten vil en bevare den enkeltes glød, ansvarsbevissthet og innsatsvilje. […] Ja, jeg tror vi vil miste framdrift om de tusener av forbedere og givere blir kuttet ut som høyeste myndighet gjennom generalforsamlingene.»

Johannes Kleppa, formann Misjon Sarepta.

(KOMMENTAR): Eg viser til min gode ven Jon Teigen sitt innlegg i Dagen 1/7, «Nedlegging av Samemisjonen?». Det meste Teigen skriv går på Samemisjonen og den interne debatten der om vegen vidare for denne organisasjonen, som er i ein vanskeleg situasjon. Eg skal ikkje gå inn på dei interne forholda, men eg vil kommentera to ting som gjeld Misjon Sarepta.

Teigen hevdar at leiarane i Samemisjonen vil «gi vår pengesekk på cikra 30 millioner kroner til den unge organisasjonen Sarepta, og at de på den måten vil videreføre arbeidet blant samene i Norge og på Kola». Dette har både Teigen og andre hevda fleire gonger, men det vert ikkje rettar om det vert teke oppatt aldri så mange gonger. Eg reagerer nokså sterkt på denne framstillinga, som er i strid med det som står i intensjonsavtalen. Det er ikkje berre å gjera leiinga i Samemisjonen urett, men også ein urett overfor Sarepta. Sarepta «får» ikkje Samemisjonen sin pengesekk. Sarepta «overtek» heller ikkje Samemisjonens arbeid.

Det er den samanslått organisasjonen som skal disponera pengar og andre verdiar som noverande Samemisjon og noverande Sarepta har, og det er den samanslåtte organisasjonen som skal driva begge organisasjonane sitt arbeid vidare og utvikla dette. Rett nok skal det skje under Sarepta sitt namn og ut frå Sarepta sin organisasjonsstruktur. Etter ei eventuell samanslåing vil Misjon Sarepta ha ei delvis ny styresamansetting, og det vil vera folk få begge noverande organisasjonar som driv arbeidet og styrer arbeidet. Til fleire av dei som er aktive i noverande Samemisjonen som vert med i den samanslått organisasjonen, til meir vil desse kunna prega arbeidet.

Så spør Teigen: «Er det noen som tror at Sarepta vil greie å samle inn over 5 millioner med sine få reisepredikanter?» Ja, underteikna, som er formann i Misjon Sarepta, trur det! Gåvebudsjettet for inneverande år er på knapt fire millioner kroner, men eg trur det vert meir. Sarepta utvidar for tida arbeidet både i Spania og i Norden, og vil gjera det enda meir i 2021 – særleg i Norden. Vi har tilsett nye medarbeidarar, og vi arbeider stadig med å få fleire forkynnarar, både lønna og ulønna. Eg veit sjølvsagt ikkje om gåveinntektene i 2021 passerer fem millioner kroner, men det vil ikkje overraska meg om så skjer.

Misjon Sarepta er ikkje så liten som nokon framstiller det og synest å tru, men det er ikkje storleiken som er saka. Poenget er at både Samemisjonen og Sarepta sitt kallsoppdrag vert ført vidare og utvikla, og det får vi be om må skje.