Redaksjonen

Av Vidar Norberg

(NYTT): Israelske arkeologer har funnet et 2000 år gammelt byggverk hugget ut i fjell med to rom under et 1.400 år gammelt, bysantinsk bygg ved Vestmuren.

Arkeologene boret for sikkerhets skyld tre hull i et mosaikkgulv før de oppdaget at det var noe under.

Funnet kaster lys over jødisk liv i Jerusalem før det andre templets tid.

Israels antikkmyndighet mener at dette kan ha vært et bebodd sted, siden det er funnet flere dagligdagse ting som kokekar i leire for matlaging. Det er hugget ut sted for oljelamper i leire. Det kan også ha vært et lager der.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham. Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn;» (Joh. 1, 11–12)

Det blir trangere og trangere om plassen for Jesus. Folk vil ikke ha Ham inn. Det gjelder den menige mann, så vel som hos ledende politikere. Han passer ikke inn hverken i regjering eller storting, NRK eller i skolevesenet.

Hva blir følgen? At Han bryter seg inn? Nei – det har aldri vært Jesu fremgangsmåte. De som ikke vil ha Ham inn, får også være Ham foruten. De fleste er bare ikke klar over følgene ved å stenge Jesus ute. De får nemlig med Gud å gjøre. Den frelsende og kjærlige Gud? – Nei, de får møte den nidkjære Gud. Den Gud som straffer synd. Og er ikke dette hovedsynden blant vårt folk i dag – at de stenger Jesus ute? Det blir enkeltes dom. Det blir vårt folks dom. Det ble og jødefolkets dom. «Han kom til sitt eget, men Hans egne tok ikke imot Ham.» (Joh. 1, 11)

Men der var noen som hadde rom for Ham. Der gikk Han inn og ble mottatt, og Han tok mot dem. Kongesønnen med all sin herlighet fornedret seg til en stall og en krybbe – ja, til en forbryters død på et kors. Det er noen hos oss som også har plass for Ham i dag. Der går Han inn. – Frelseren – med sin tilgivelse og det nye livet – Kongen med sine gaver. Å – for et privilegium: Kongen vil bo hos meg! Var jeg så god at Han kunne frelse meg? Hadde jeg fortjent Hans gaver? Nei, det var fordi jeg lukket opp og tok imot Ham. Derfor kunne Han både frelse meg og bruke meg. «Tenk jeg som var ringest blant ringe.»

Så kommer Han igjen til vår jord! – Til de prektige? Nei, Han kommer til de samme som Han kom til første gang, og alltid har gjort – til de «små», de som trodde Hans ord og tok imot Ham – de som venter på Ham. De som fikk rett til å bli Guds barn. Han kommer for å hente dem hjem. Han blir deres utfrielse, kanskje fra lidelse og tortur; de som fikk verdens «lønn» fordi de tok imot Ham og lukket opp. Nå bli det Ham som lukker opp, og lukker inn i himmelens rike for evig. – Å, hvilken dag! Skal den bli din?

Av Bjørn O. Hansen

(KOMMENTAR): Onsdag den 23. mai 2020 var det ganske nøyaktig 70 år siden verden var vitne til at profetisk historie ble oppfylt rett foran deres øyne. Vi snakker om et moderne jødisk Exodus, denne gangen fra Irak til Israel. Tilsammen 120.000 jøder vendte hjem, de fleste av dem luftveien.

20. mai 1950 klokken 14.00 var startskuddet på historiens inntil da største luftbro.

Hos profeten Jesaja leser vi: «Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem – for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg.» (Jes 60, 8–9)

Dette moderne Exodus gikk under navnet Operasjon Ali Baba. Den jødiske masseutvandringen fra Irak i årene 1949–1951 danner avslutningen på et av de eldste jødiske samfunnene i det som omtales som den jødiske diasporaen. Fra mai 1950 til august 1951 immigrerte mer enn 120.000 irakiske jøder til Løfteslandet. Den irakiske regjeringen insisterte på at El Al-flyvningene ikke skulle skje direkte til eller fra Israel, så i begge retninger landet alle flyene på Kypros.

Vi må langt tilbake i tid for virkelig å forstå betydningen av det som skjedde for 70 år siden. Det hele begynner med Nebukadnesars erobring av Jerusalem i år 586 før Kristus. Jødene ble da fordrevet til det landet som i dag går under navnet Irak, men som på bibelsk tid gikk under navnet Babylon. Salme 137 beskriver hvordan jødene hadde det i Babylon:

«Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord…» (v.1–4)

Da perserkongen Kyros erobret Babylon i år 539 før Kristus erklærte han året etter at jødene kunne få vende tilbake til Israel og gjenoppbygge Jerusalem. Det var imidlertid bare et mindretall som dro. De fleste ble igjen i Babylon, som skulle bli et av jødenes fremste sentrum. I de følgende århundrer utgjorde jødene en stor befolkningsgruppe i landet mellom Eufrat og Tigris. Der ble den babylonske Talmud  til, og en hel rekke jødiske høyskoler. Det er kanskje herfra vi har fått den jødiske tidebønnstradisjonen, med å be Salmenes bok.

Men når den irakiske staten grunnlegges i 1920, skjer det endringer som skulle få store konsekvenser for det jødiske samfunnet landet.

Irak ble formelt løsrevet fra Storbritannia i 1934, men allerede to år tidligere startet for alvor trengselstiden for den jødiske befolkningen i landet. Jødene fikk for eksempel ikke lenger lov til å undervise på hebraisk. Jøder i offentlige stillinger mistet jobbene sine, og i 1941 ble det innført en ekstraskatt ene og alene fordi man var født jøde.

Samme år fant det sted et voldelig angrep på den jødiske ghettoen i Bagdad. 175 jøder ble drept, hundrevis såret og 14.500 jødiske familier ble frastjålet sine eiendommer. I pinsen samme år ble 180 jøder myrdet under en pogrom.

Og verre skulle det bli. I 1946 og 1947 forsøkte mange jøder å forlate Irak. Det skjedde etter mange voldelige angrep på jøder flere steder i Irak. I 1947 truet Iraks utenriksminister med å hevne seg på landets jøder om staten Israel skulle bli opprettet. Det skjedde på talerstolen i FN.

Forholdene ble for alvor forverret etter at den moderne staten Israel ble opprettet i 1948. Irakiske myndigheter innførte nye restriksjoner før jøder, som også ble utsatt for diskriminering og undertrykkelse. Ingen jøder kunne nå inneha offentlige stillinger.

I september 1948 ble den jødiske millionæren, Shafiq Ades, hengt. Det vakte internasjonal oppmerksomhet fordi han var offisiell representant for bilfabrikken Ford. Samme måned erklærte irakiske myndigheter sionismen som en forbrytelse og jødisk innvandring til Israel ble forbudt.

Men dette er slett ikke hele bildet, for i kulissene skjedde det noe. Den sionistiske undergrunnsbevegelsen ble dannet i Irak i juni 1941. Sionistene klarte å bygge opp en effektiv organisasjon med celler over hele landet. De iverksatte en rekke ting, blant annet organiserte de streiker. Et voksende antall jøder klarte også å flykte fra Irak.

Men først og fremst satset sionistene på skolering av sine egne. Målet var klart og tydelig: jødene skulle hjem til Israel.

  I mai 1951 kom tilbakeslaget. Irakiske myndigheter avslørte den sionistiske bevegelsen. Da hadde den fått operert i landet i ti år. Avsløringen av våpendepoter førte til at to av bevegelsens medlemmer ble henrettet.

Men året før, nærmere bestemt 8. mars 1950, skjer det noe uventet og svært positivt for den jødiske befolkningen i Irak. Regjeringen til Tawfiq as Suweym vedtok da en lov som gjorde det mulig for irakiske jøder å forlate landet. Haken ved det hele var at de måtte frasi seg sitt irakiske statsborgerskap og med det miste alle sine rettigheter og sine eiendommer. I løpet av åtte måneder lot 85.000 jøder seg registrere under den nye loven.

I Israel var det kaos. Etter etableringen av staten Israel i mai 1948 ble landet overstrømmet av jøder som ville bosette seg der. Ikke bare fra Irak, men særlig fra Polen og Romania.

De irakiske myndighetene kunne ikke forsone seg med at et så stort antall jøder, som frivillig hadde gitt avkall på sitt statsborgerskap, fremdeles oppholdt seg i Irak. Noe måtte gjøres, og det måtte skje raskt.

Det som skjedde i Irak ble en stor utfordring for Israels statsminister David Ben-Gurion. Den israelske regjeringen og ikke minst Jewish Agency var overbevist om at de først måtte sørge for å ta imot de jødiske immigrantene fra Polen og Romania. De fryktet – og frykten var berettiget – for at disse landenes grenser skulle lukkes igjen. Samtidig presset den irakiske statsministeren, Nuri as-Saide, på for å løse problemene med de mange jødene som nå hadde frasagt seg sitt irakiske statsborgerskap.

Statsminister Nuri as-Saide gjorde to mislykkede forsøk på å overtale kong Abdullah av Jordan til å gi sitt samtykke til at irakiske jøder kunne få passere jordansk territorium for så å bli skysset over den israelske grensen. Han forsøkte også å få med seg Storbritannia og USA til å løse dilemmaet, men lyktes ikke.

Et attentatforsøk skulle derimot endre det hele. 14. januar 1951 ble det kastet en bombe mot Mas’uda Shemtov-synagogen. Det førte til at Israel ble direkte involvert. Tre dager senere kunngjorde den irakiske regjeringen at deadline var satt for jødenes avreise, nemlig den 31.mai 1951. Den irakiske regjeringen godkjente en direkte flyrute mellom Bagdad og Lydda i Israel. Nå kunne operasjonen, som gikk under navnet Ali Baba, fullføres. Det ble også brukt andre navn om den, som Operasjon Esra og Nehemja.

Men problemene var ikke løst med dette. Den irakiske regjeringen offentliggjorde en ny lov som frøs alle de nasjonaliserte jødenes eiendommer, og 80.000 jøder ble over natten nødlidende. De ble fratatt alt de eide. Det hører med til historien at mange jøder klarte å smugle verdier ut av landet til en samlet verdi av 10 millioner pund.

Luftbroen mellom Bagdad og Lydda, flyplassen i Tel Aviv, er den største i historien. Den begynte i mai 1950 og varte til august 1951 og fraktet 120.000 jøder til Det lovede land.

Artikkelen er hentet fra Bjørn O. Hansens nettside.