Redaksjonen

(SPISS): Norges Samemisjon står overfor et avgjørende veivalg når Landsmøtet holder sitt møte fra 2. til 4. oktober på Alta folkehøgskole.

Det store spørsmålet er om Samemisjonen skal gå inn i Sarepta og navnet Norges Samemisjon forsvinne for alltid, eller om Samemisjonen skal fortsette som en selvstendig konkurstruet organisasjon.

Den gamle organisasjonsmodellen er i ferd med å forvitre. De lokale foreningene forsvinner i Samemisjonen som i andre misjonslag. Dermed uteblir en vesentlig del av inntektene. Det er ikke lenger det samme grunnlaget for kretskontor med ansatte. En omorganisering er nødvendig om Samemisjonen skal kunne fortsette. Økonomien tillater ikke noe annet.

I debatten om omorganisering er det ganske usikkert om kretskontorer klarer å få økonomien på fote. Hittil er det ingen andre som har klart det, kanskje fordi det ikke har vært vekkelser. Finnmarksutvalget foreslår å legge ned kretskontorene og fraråder en fusjon med Sarepta. Kanskje burde Samemisjonen bli mer en teltmakerorganisasjon som drives av de brennende hjerter. Finnmarksrådet skriver i sitt forslag til ny struktur:

«Alle avdelinger (Radio DSF, kretser, lag m.m.) blir da helt frittstående avdelinger som selv står for driften sin både når det gjelder inntekter og kostander inkl. personellkostnader. De overfører sine gaver til det nye NSM. NSM sier opp alle ansatte snarest mulig og i god tid før årsskiftet og beholder bare daglig leder og de som er ansatt i de samiske strøk. Vi regner med at i fremtiden blir daglig lederstilling redusert betraktelig, ettersom dette blir en mindre organisasjon. Vi foreslår at faste eiendommer blir overlatt til lokale lag eller solgt.»

Det viktigste er at Samemisjonen får leve slik at den kan være en bibeltroende, forkynnende, evangelisk bevegelse. Samtidig må samisk identitet og språk være viktig for  Samemisjonen som skal tjene samene. Her er det vel gamle Samemisjonen som har mest å fare med, fremfor Sarepta som blant annet har sitt virke i Spania.

Så lenge det er et samisk folk, er det også behov for samemisjon. Som alle andre mennesker har også samer behov for evangeliet. At det er en misjon som vil påta seg ansvar for arbeidet, er viktig, ikke minst i en etterkristen tid.

Man har de seneste år sett en oppblomstring av gammelt samisk hedenskap. Alt på 1990-tallet siden var det offerfett på offersteinen på Mortensens i Nesseby. Det er nå folk som ikke skammer seg over å stå frem og fortelle at de ofrer fiskehoder for å få mer fisk. Og de tror tilsynelatende på det. Overtrua er ikke utdødd.

Selv om joik er blitt akseptert og populært, er det delte meninger om det. Det er fortsatt folk som tror at joik er fra djevelen. Slik oppsummerte en eldre, troende, samisk kvinne det:

–Jeg må si at det er hedenskap. Ingen får lov til å joike i mitt hjem.

De fleste samer er i Troms og Finnmark. En del av samene, i alle fall de eldre, har det noen vil kalle en gammeldags kristentro. De står ofte nært læstadianismen i sin utøvelse, forkynnelse og form. Dette er noe som Samemisjonen må være seg bevisst. Det har vært forsøk med modernisering av kristentroen i Finnmark. Det har endt med at «den nye tids misjonærer» pakket og dro sørover. Man får håpe at dette ikke skjer med Samemisjonen.

Det er blant samer en levende tro. Ikke bare på kirkesamlinger, men også i hjemmene. Det er gode kristne som lever ut sitt kristenliv i hverdagen. De er vitner om Kristus i lokalmiljøet.

For den som er interessert i Samemisjons litt nyere historie, kan det være en opplevelse å lese Alf Kristian Tellefsens bok «Fra filippaepler til Finnmarksvidda». Historiene er fra rundt 60-tallet da skuteren ble tatt i bruk, til tiden da Samemisjonens nærradiomaster ble reist på fjellet i Finnmark. Memoarboken forteller også en sterk innsats fra Flekkerøy helt sør i Norge som har kommet samene og Finnmark til gode. Slik innsats lagt utenfor Finnmark er fortsatt viktig om Samemisjonen skal lykkes i sitt kall og oppdrag. Boken er en meget vakker og trosstyrkene fortelling om Guds arbeid gjennom Samemisjonen.

Norges Samemisjon har hatt godvilje og offervilje siden Samemisjonen så dagens lys i 1888. Det vil nok bli sorg og vemod om Norges Samemisjon blir nedlagt eller forsvinner som egen organisasjon.

Den som har gått på dørene i fiskeværet og solgt juleheftet «Samenes Venn», kan saktens spørre om det blir jul uten. Det blir det helt sikkert. Men Finnmark blir ikke det samme uten Norges Samemisjonen. Samemisjonen er i seg selv et fint stykke Finnmark.

Man får kneppe hendene og be til Gud: –La Norges Samemisjon få leve!

(LEDER): Nå er det sommer, ferieturer og møter. Ta med et Karmel-blad og legg det igjen på møtet, kafeen, kirke og bedehus. Gi KARMEL til en som sitter alene, eller til en predikant. Det er også mulig å bestille gratis Karmel til utdeling i postkasser og på gater og streder. Eller som Predikeren 11, 1 sier det: «Kast ditt brød på vannet, for i tidens løp skal du finne det igjen.»

I KARMEL studerer man Bibelens ord, gransker Skriftene og profetiene. Hos profeten Amos 3, 4 står det skrevet «For Herren Herren gjør ikke noe uten at Han har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere og profetene.» Man vet med andre ord hva som kommer til å skje. Eller som Jesus selv sier det i Johannes’ evangelium 14, 29 «Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.»

Man sier av og til at lilleviseren på klokken er Israel. Og spør man som profeten Jesaja «Vekter! Hvor langt på natt?» (21, 11) så kan mon nok si at lilleviseren på tidens klokke nå peker på klokken 11 nattestid. Det er ikke så veldig lenge før denne tidshusholdning ebber ut ved midnattstid.

Ett av tidens store tegn er at det jødiske folk har vendt tilbake til Eretz Israel og fått Jerusalem som sin hovedstad. «Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til årets slutt.» (5. Mos.11, 12). Skulle da ikke også de kristnes øyne være rettet mot Sion, når Herrens øye er det?

Kristne har sine øyne rettet mot det Herren gjør, når de er med på å hjelpe jødefolket hjem. Det er som Jesaja sier i kapittel 49, 22:. «Se jeg vil løfte min hånd til hedningene og reise mitt banner for folkene. De skal komme med dine sønner ved barmen, og dine døtre skal de bære på skulderen.» «I de kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt.» (Jes. 27, 6) Mye kunnskap, dataprogrammer og teknikk over hele jorden er en frukt av Israels tilbakekomst til landet og påfølgende velsignelse og oppfinnsomhet. Enkelte medisinske saker er så gode at selv boikottbevegelsen vil unnta dem fra boikott når Israel skal boikottes.

Man kunne fortsette å nevne profetier som er begynt å oppfylles, eksempel på eksempel. Den som har fulgt med i KARMEL gjennom 75 år, har fått mange slike gladmeldinger, helt fra første blad i august 1945. Slik er det fortsatt. KARMELs grunnlegger Per Faye-Hansen satte mottoet «Vi peker – landet preker».

Det som skjer i landet, preker om Guds nådefulle handlinger med Israel når Herren selv bevarte dem i diasporaen, førte dem til Israel, bygget landet og forbereder tusenårsriket.

Men det er også et annet aspekt. For profeten Sakarias 12, 2–3 sier «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå utover Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.»

Det er dette man nå ser. I selvstendighetskrigen i 1948 mistet Israel de hellige stedene i den østlige delen av Jerusalem. Men i seksdagerskrigen i 1967 gav Gud det jødiske folk stedene igjen. Men med Oslo-avtalene har nasjonene forsøkt å skape en palestina-arabisk stat i Judea og Samaria i over 20 år. Verden har kjempet for å rykke Judea, Samaria og Jerusalem ut av jødenes hender. Norske regjeringer har vært med. De seneste amerikanske presidentene har vært for tostatsløsningen i Løfteslandet som etter Bibelen kun er for en jødisk stat. Det er nesten konsensus i verden, enten man er i USA, Kina eller Russland om at Israel skal i alle fall ikke alene ha hele Jerusalem som de har fått av Gud. Og det hadde kanskje alt vært slik denne våren med «århundrets avtale» om ikke koronapandemi, uroligheter og opprør hadde rammet verden. Gud kan ta freden bort fra menneskene, og det kommer nok til å bli verre. Det er som Jesus forklarer i Matteus 24, 6–7: «Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der.»

Man lever nå i en etterkristen tid. En avkristningstid. Mange steder forkynnes ikke Ordet lenger rent og klart. Sivilisasjonen plages med fosterdrap, homofili og bioteknologi, sorteringssamfunn og eutanasi. Det virker nesten som om verden går i gradene i ugudelighet og forakt for Bibelens ord og skaperverket. Man begynner alt å fornemme at det går mot lovløshetens hemmelighet: «For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort.» Det nærmer seg tiden for at menigheten skal tas bort. Da er det fritt frem for Antikristen og lovløshetens hemmelighet. (2. Tess. 2, 7)

Det er en underlig tid før bortrykkelsen. Men man trenger ikke å være uvitende om det som skjer. Bibelens ord er klart på dette område. KARMEL forsøker å peke på tidstegnene. For den som har fått sine synder todd i Lammets blod, er det beste i vente. Men «natten kommer da ingen kan arbeide», sier Jesus (Joh. 9, 4). Ennå er det dag. Ennå kan man dele ut KARMEL. Ta bladet med deg og gi det videre mens det ennå er tid.

Lederartikkelen er hentet fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner på KARMEL – karmelin@netvision.net.il