• Hopp til primær menyen
  • Hopp til hovedinnhold

Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

  • Hjem
  • Reportasje
  • Nyheter
  • Oppbyggelse
  • Kommentar

Redaksjonen

Brann i Tana bru

19. juni 2019 By Redaksjonen

Brann i Tana bru. (Foto: Statens vegvesen, webkamera)

(19.06.2019): Det brant i et av tårnene på Tana bru onsdag ettermiddag. Både ild og røyk var godt synlig. Slukningsarbeidet var vanskelig på grunn av høyden. Kranbil med kurv ble satt inn for å nå opp til ilden. Tårnene er rundt 80 meter høye, meldte iFinnmark.no.

Brannmannskapene rykket ut ved 17-tiden. Før klokken 18 var røyken i ferd med å dø helt ut.

Filed Under: Nyheter

Kongen ønsker å delta på frigjøringsjubileet

19. juni 2019 By Redaksjonen

(19.06.2019): Kongen har signalisert interesse for å komme til 75-årsmarkeringen for frigjøringen av Finnmark i oktober, melder NRK/Finnmark.

Både statsminister Erna Solberg, utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen planlegger å komme til Kirkenes. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov er også ventet.

Det var sovjetiske styrker som jaget Adolf Hitlers hær ut av Øst-Finnmark i 1944.

Filed Under: Nyheter

Hagi Ben-Artzis bok om miraklene i 1967 –Krigslykken i seksdagerskrigen var Guds finger

19. juni 2019 By Redaksjonen

Israelske kanoner på veien under seksdagerskrigen i 1967. (Foto: Kjell Pettersen)

BAKGRUNN:

Av John Skåland

Fram til 1967 hadde verden aldri hørt om full skala krig på bare få dager. Det var 100-årskrigen, 80-årskrigen, 30-årskrigen. Det som skjedde disse seks dagene i Midt-Østen, var noe annerledes, et pust fra de profetiske tider og Guds finger inn i moderne historie. 

Hagi Ben-Artzi har skrevet historien om seksdagerskrigen.

Da Israels ledere like etter krigen ble spurt om årsaken til den enorme suksess, svarte de slik:

Ezer Weizman: «Dette var Guds finger.»  

Yitzhak Rabin: «Dette er dagen som Herren har gjort, la oss glede og fryde oss.»

Eksperter regnet med over 100.000 døde på Israels side – det ble mindre enn 800. 

Rabbiner Doron Perez uttalte: «Disse seks dagene har ingen paralleller i historien, helt uventede hendelser og enorme resultater for Israel, bibelske mirakler. Disse dagene brakte det jødiske folk tilbake til deres bibelske røtter, deres lovede hjemland og til deres evige hovedstad, Jerusalem.»

Dette er litt av innholdet i boken «The Six-Day War Scroll» av Hagi Ben-Artzi.

Per Faye-Hansens Karmel-buss møter israelske tropper på Oljeberget. (Foto: Kjell Pettersen)

Israel 1967

Siden Israel ble født, 14. mai 1948, har de arabiske land aldri akseptert statens eksistens. Det var terror og boikott både kulturelt og økonomisk. Stadige krigshandlinger pågikk. 

Egypts president Nasser uttalte: «Vi må ta konsekvensen av vår styrke: Vi er 100 millioner arabere mot to millioner jøder.»

27. mai 1964 ble PLO etablert. De utførte stadige terrorangrep mot jøder i Israel. I 1964 ble den store vannledningen som frakter vann fra Jordanelva til Negev, etablert.  Det kom stadig til konflikter med Syria om vannrettigheter .

Det bodde 2,5 millioner jøder i landet, og det var store sosiale og militære utfordringer. Mange jøder reiste ut av landet. 

Israelske soldater på seiersmarsj i 1967. Israel vant mirakuløse seire på slagmarken. (Foto: Kjell Pettersen)

Opptakten til krigen

Den 15. mai 1967, på Israels 19. uavhengighetsdag, startet Egypt med å sende tropper inn i den demilitariserte sonen i Sinai. Israel hadde trukket seg tilbake herfra i 1957 (Operasjon Kadesh). Dette området sammen med Gaza var demilitarisert etter krigen i 1956, og FN-soldater holdt området. FN ble nå beordret vekk av den egyptiske presidenten. 

Egypt stengte også Tiran-stredet og hindret dermed lovlig skipsadkomst til Israels by ved Rødehavet, Eilat. Dette hindret kontakt med Israels viktige handelspartnere i Asia og Afrika. En ren krigserklæring fra Egypts side. 

Israel vendte seg til USA som hadde gitt garantier for adkomsten til Eilat, men både USA og verden for øvrig gjorde intet for å hindre Egypt i å stenge skipsleia til Israel. At verden ikke reagerte, gav araberne stort mot til å ta Israel og jødene. 

Egypt, Syria, Jordan og Irak inngikk en krigspakt, og de jordanske styrker ble underlagt Egypts militære kommando.

Radio Kairo meldte: «President Nasser erklærer at vi har en oppgave med å ta kontroll over Israel og frigjøre ‘Palestina’. Hei dere sionister: 100 millioner arabere vil ødelegge dere og grave deres egne graver.»

Radio DAMASKUS: «Vi skal overstrømme dere sionister. Det vil ikke bli noe fred, sikkerhet eller frihet før vi har jaget alle jøder i Middelhavet.»

Det er 22 år siden holocaust, og jøder i Israel og over hele verden strømmer til synagogene og ber om at Israel må overleve det som nå kommer. Israel er i en meget kritisk fase, og det dannes en samlingsregjering 1. juni med Levi Eshkol som statsminister og Moshe Dayan som forsvarsminister.

Israel har uskadeliggjort jordanske kjøretøyer i seksdagerskkrigen. (Foto: Kjell Pettersen)

Israels plan «NACHSHONIM»

«NACHSHONIM» var kodenavnet for Israels plan for å slå Egypt tilbake. Israel innså at verden ikke kom dem til hjelp på noen måte, og måtte dermed kjempe alene. De planla også å ta imot 100.000 døde som skulle begraves. Sykehus etc. ble satt i alarmberedskap og forberedt på det som skulle komme

Salme 83, 5: «De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen mer minnes Israels navn! For med ett hjerte rådslår de med hverandre, mot deg inngår de pakt.»

På Israels uavhengighetsdag 15. mai 1967 skjedde to hendelser i Jerusalem som begge hadde profetiske undertoner:

1. Rabbi Tzvi Yehuda HaCohen Kook talte i Jerusalem. Plutselig hevet han hånden og ropte ut med følelsesladet stemme: 

«Hvor er vårt Hebron? Har vi glemt henne. Og hvor er vårt Sikem, Jeriko, østsiden av Jordan og det gamle Jerusalem?» Tre uker etter talen var disse byer i Israels hender.

2. Naomi Shemers sang «Jerusalem av gull» ble første gang sunget offentlig. Tre uker etter var hele Jerusalem i Israels hender.

Israel har uskadeliggjort jordanske kjøretøyer i seksdagerskkrigen. (Foto: Kjell Pettersen)

KRIGENS 1. dag:

Mandag 5. juni 1967 kl. 07.15:  Nesten alle Israels 200 kampfly letter fra sine baser i Israel. Bare 12 stykker igjen til forsvar av landet. De flyr ut over Middelhavet i 20 meters høyde rett vestover for så å endre kurs innover Egypt fra havet.

Egypt hadde på dette tidspunkt et moderne luftforsvarssystem, dusinvis av raketter og var godt utstyrt av Sovjet. Israel hadde kun eldre franske fly som lett kunne bli skutt ned av Egypt. Men akkurat denne mandag morgenen skjer det store under: Egypts luftforsvarssystem virker ikke i det hele tatt, og alle Israels fly når sine mål: flybaser i Sinai, langs Suez-kanalen og langs Nilen – uten i det hel tatt å bli oppdaget.

Nøyaktig kl 07.45 bombet de landingsstripene med spesiallagede bomber produsert i Israel, så angrep de egypternes fly på bakken. I løpet av en time var over 200 egyptiske fly ødelagt – dette var nesten halvparten av den egyptiske flystyrken.

Israel mistet åtte fly i denne første angrepsbølgen. Fem piloter ble drept, to tatt til fange og en reddet i en farefull redningsoperasjon med helikopter.

Sjefen for Israels flyvåpen, general Motti Hod, uttalte: «Ikke i mine villeste drømmer kunne jeg ha forestilt meg et slikt resultat.»

Salme 106, 2: «Hvem kan fullt ut nevne Herrens veldige gjerninger eller forkynne all Hans pris?» 

Klokken 09.45 satte Israel inn angrepsbølge nummer to. Og nå skjedde mirakel nummer to: Selv om egypterne nå hadde fått sine luftforsvarssystem opp, traff de bare ett israelsk fly. De israelske pilotene klarte nå å ødelegge samtlige militære og sivile flystriper i Egypt, samt ødelegge ytterligere 100 fly. Nøyaktig tre timer etter starten av Operasjon Moked – var egentlig krigen vunnet av Israel.

Egypt sendte ut feilaktige nyheter til sine arabiske naboer om at de hadde vunnet en stor seier over Israel. Dermed ville Jordan, Syria og Irak også være delaktige i den store seier og satte inn fly mot israelske byer og tettsteder. Men Israels kampfly og luftforsvarssystem skjøt ned flyene før de fikk gjort særlig skade i Israel.

Militærledelsen i Israel bestemte seg nå for å nøytralisere Syrias og Jordans luftvåpen. Klokken 12.45 kom den tredje  angrepsbølgen, og etter noen timer hadde Israel ødelagt flystripene i både Syria og Jordan og over 100 av deres kampfly. Selv hadde Israel minimale tap.

På slutten av den første dagen i krigen hadde Israels luftvåpen totalt herredømme i lufta.

Båthavn i 1967. (Foto: Kjell Pettersen)

KRIGENS 2. dag:

En formasjon av Mirage- og Vantour-jetfly angrep H3-flyplassen i Irak og ødela dusinvis av irakiske fly som stod klare til å angripe Israel. Også et libanesisk jetfly ble skutt ned da det nærmet seg Israel – dette ble slutten for Libanons krig.

Israels Gud hadde grepet inn på en overnaturlig og profetisk måte:  Israels 200 gamle franske fly mot arabernes 600 av det nyeste Sovjet hadde å tilby. Og etter noen timer var 400 av arabernes fly ødelagt.  Over 450 arabiske fly ble ødelagt totalt – mot  46 israelske. 25 israelske piloter ble drept.

I Israel mintes man profeten Mika:«Som i de dager da du dro ut av landet Egypt, vil jeg la deg få se underfulle ting.»(Mika 7, 15)

Israels Gud hadde en direkte hånd med i denne krigen:

Kvelden før krigen startet, 4. juni, bestemte Egypts krigsminister Abdel Hakim Amer å ta en flytur nær Israels grense for å møte sine senior offiserer på grensen. Også ledende offiserer i Kairo samt den irakiske statsminister med delegasjon var med i dette spesialflyet. Flyet tok av fra Kairo klokken 07.00 om morgenen – et kvarter før israelske fly startet  opp. 

Han gav også ordre om full stans i luftforsvaret mellom klokken sju og åtte. Israels etterretning visste intet om denne VIP-turen. Med dette fikk Israel fritt leide i luften over Egypt.

Rett før de to Ilyushin 14-transportflyene skulle lande på Bir Gifgata-flyplassen i Sinai, oppdaget pilotene at flystripene var bombet. Israelske jagerflygere ba sin ledelse om å få lov å skyte ned disse to flyene, men fikk ikke lov da man fryktet at det var sivile fly. 

Normalt brukte Egypt fire Mig 21-fly til å rekognosere mot Israels grense hver morgen klokken 04.30–08.00. Men denne morgenen kom ikke flyene som vanlig. Sjefen for Egypts flyvåpen Al Hamid el Dajidi ringte opp skvadronsjefen som unnskyldte seg med at han hadde stått sent opp. Nå var han på vei til flybasen, men for sent. Hele flyplassen var bombet av Israel. Skvadronsjefen ble senere degradert og fengslet.

Under Egypts gransking av skandalen kom det frem flere merkverdige ting. Kvelden før krigsutbruddet holdt sjefen for Egypts flyvåpen i Sinai en voldsom fest med mye alkohol for å høyne moralen blant pilotene.  Mye mat og drikke og magedanserinner var en del av festen.

Mens Israels piloter i spenning forberedte seg på angrepet danset de egyptiske pilotene i morgentimene 5. juni.

Egypt hadde mange radare rettet mot Israel. I Jordan var en helt ny kraftig radar montert. Denne kunne se over hele Israel. Om morgenen så de jordanske operatørene mange skygger som de raskt identifiserte som israelske fly på vei mot Egypt.

De sendte gjentatte alarmer til sine arabiske allierte i Egypt, men egypterne godtok ikke kodeordet som var avtalt. Det viste seg at det var innført nytt kodeord samme morgen – noe som hadde gått jordanerne forbi. Dermed fikk de israelske flyene fritt leide.

I Israel leste man fra 1. Samuel 17, 46: «Og all jorden skal få se at Israel har en Gud. Og hele dette folket skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser. For Herren råder for krigen.»

På landeveien under seksdagerskrigen i 1967. (Foto: Kjell Pettersen)

Krigen i GAZA:

I 1956 måtte Israel gå inn i det egyptiskkontrollerte Gaza for å renske det for store palestina-arabiske terrorceller. Etter seks måneder ble stormaktene enige om at Israel måtte trekke seg ut. Løfter om FN-soldater og ingen terrorceller var tomme. I juni 1967 ba Nasser FN om å trekke seg ut, og mot alle inngåtte avtaler etablerte han store egyptiske militærbaser i Gaza.

Uten flystøtte klarte IDF på den første dag av krigen å ta tilbake Gaza og til og med erobre store mengder tunge og lette våpen fra Egypt. Men det kostet dusinvis av falne og hundrevis av sårede israelere.

Josva 15: «Dette er de byer som tilfalt Juda stamme: Gaza med tilhørende byer like til Egypterbekken.»

Jernbanebrua mot Damaskus er sprengt. (Foto: Kjell Pettersen)

JORDANS krig mot Israel:

Israel hadde sendt et budskap til kong Hussein i Jordan om at landet ikke ville bli trukket inn i krigen så fremt de ikke skjøt mot Israel. Men få dager før krigen hadde kongen motvillig underskrevet en avtale med Egypt som i realiteten satte hæren i Jordan under egyptisk kommando. Da Israel hadde slått ut Egypts flyvåpen, gav Nasser ordre om storangrep fra Jordan mot Israel.

Tel Aviv, Jerusalem, Netanya, Kfar Saba, Afula ble alle beskutt fra Jordan. Jordan hadde på dette tidspunkt hele Judea og Samaria inklusive halve Jerusalem i øst. Lange rekker med jordanske tanks kjørte fra Jeriko til Jerusalem.

Regjeringen i Israel kalte inn til krisemøte. Vedtaket ble å kjempe mot de inntrengende jordanske armeer og å frigjøre både Jerusalem og fjellene i Judea og Samaria hvor mange av angrepene kom fra. Israel hadde intet annet valg. Noen som var med, husker stemningen som om det talte en røst fra himmelen: Mine kjære barn – deres forløsningsdag er kommet!

Andre dagen i krigen inntok Israel Samaria: Fra sør angrep brigade 10 med Uri Ben Ari som sjef. Hans oppgave var å innta området ved Samuels grav hvor jordanske kanonstillinger hadde skutt mot Jerusalem første krigsdagen.

Fra nord kom en divisjon med armert materiell med leder Elad Peled. Hans oppgave var å innta Jenin og fjellene omkring. Herfra hadde jordanerne beskutt Israels viktige Ramat David-flyplass på Harmageddonsletta.

Fra vest kom en kombinasjon av armerte enheter og artilleri og inntok de store arabiske byer  Tulkarem og Kalkilya. Fra disse byer hadde jordanerne skutt mot Netanya og Kfar Saba.

Så skulle til slutt alle disse enheter møtes i Sikem (Nablus) som er hjertet av Samaria. Der skulle se samlet ta byen.

Med relativ liten motstand klarte Israel å innta hele Samaria på denne andre dagen i krigen. I fjellene rundt Betel hadde flere av soldatene kjempet i 1948 og mistet mange kamerater.  Israel var med dette tilbake i kjerneområdet av det som var forfedrenes land: Eretz Israel.

Frigjøringen av Israel i 1967. (Foto: Kjell Pettersen)

Frigjøringen av JERUSALEM

Siden frigjøringskrigen i 1948 hadde Jordan okkupert hele den østlige delen av Jerusalem inklusive Gamlebyen med Tempelplassen og Oljeberget.

Det ble utkjempet harde kamper i og omkring Jerusalem, men ennå ikke i Gamlebyen. Regjeringen drøftet intenst hva som nå skulle skje, og etter mye frem og tilbake kom den historiske og profetiske beslutningen: Gamlebyen skal inntas! Forutsetningen var at ingen hellige steder skulle ødelegges eller skades, hverken jødiske, kristne eller muslimske.

Den 7. juni klokken 10 om formiddagen, på den tredje dag i krigen, gikk israelske soldater inn i Gamlebyen. Jerusalembrigaden gjennom Møkkaporten, fallskjermbrigaden gjennom Løveporten.

Klokken 10.30 ble den berømte meldingen fra sjefen for fallskjermstyrken, Motta Gur, sendt over alle militærradioer: 

Tempelhøyden er i våre hender, Tempelhøyden er i våre hender.»

Ingen kan fullt ut forstå hvilken profetisk historisk hendelse dette var, og hvilket følelsesladet  tidspunkt dette var for soldatene og for hele det jødiske folk. Etter 1900 års fravær stod deres føtter igjen på hellig grunn.

Soldatene gikk raskt mot Vestmuren sammen med sjefrabbiner i IDF Shlomo Goren. Rabbineren blåste i shofaren, og samtlige soldater, både religiøse og ikke-religiøse, stod ved muren og ba til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Snart kom både Yitzhak Rabin og Moshe Dayan for å gi sin takk. De som var med på disse begivenhetene, vil aldri glemme disse minuttene.

Få dager etter var over 200.000 israelere samlet ved muren for å feire shavuot. 

Forsvarsminister Moshe Dayan sa: «Vi er kommet tilbake til jødenes evige hovedstad, og mest hellige sted, og vi vil ALDRI forlate det igjen. ALDRI.»

Jødiske vise og profetene hadde sagt at denne tredje tilbakekomsten skulle bli den siste!

«Våre føtter står i dine porter Jerusalem… dit drar Israels stammer opp som et vitnesbyrd – for å prise Herrens navn.»  (Salme 22)

«De skal bo i det landet jeg gav min tjener Jakob, det som deres fedre bodde i. De skal bo i det, de og deres barn og deres barnebarn, til EVIG TID.»  (Esekiel 37, 25)

Industri ved Dødehavet. (Foto: Kjell Pettersen)

KRIGENS 3. dag: Jordandalen og Judea

På den 3. dagen ble hele Jordandalen fra Dødehavet til Beit Shean frigjort av Israel. Jerusalem-brigaden ledet av Eliezer Amitai inntok Judea mot Hebron-fjellene. I Betlehem fant de bare hvite flagg, ingen kamp.

Ved Rakels grav ville noen soldater stoppe og be på dette hellige sted, men lederen nektet dem. De måtte videre mot Hebron. Ved Gush Etzion hadde den store jordanske militærleiren flyktet for livet – de hadde hørt om jødenes store seier i Jerusalem.

I Hebron, ved Makpela-hulen, stod sjeiken av Hebron med nøkkelen til det hellige stedet og kapitulasjonsbrevet i hånda.

Ved morgengry den 4. dagen av krigen vare hele Hebron-området inntatt av Israel.

Ved Genesaretsjøen. (Foto: Kjell Pettersen)

SINAI

Egypt hadde sju divisjoner med 100.000 mann på grensen mot Israel i sør. Godt utstyrt med blant annet 100 tanks og masse kanoner.

Israel hadde bare tre divisjoner ledet av Israel Tal, Ariel Sharon og Avraham Yaffe.

Uten flystøtte den første dagen i krigen klarte likevel disse tre divisjoner å nå sine oppsatte mål. De kjempet dag og natt.

Egypterne satte i gang masseflukt – noen på kjøretøyer, mens andre løp ut i ørkenen uten sko.

Israels flyvåpen, som nå hadde full kontroll i lufta, bombet de lange egyptiske konvoiene med krigsmateriell. Yeshayahu Gavush’ telegram til Rabin: «Alle våre mål er nådd. Våre tropper står langs hele Suez-kanalen, og vi har befridd Sinai.»

Kjell Pettersen, en svensk diplomat med diplomatpass og Holuda Gourevtich. (Foto: Per Faye-Hansen)

GOLAN

I 19 år, siden krigen i 1948, hadde jødiske innbyggere i Hula-dalen og ved Genesaretsjøen blitt bombet fra Syria som lå oppe på Golan. Syria hadde også forsøkt å stenge vanntilførselen til Genesaretsjøen.

Hemmelige dokument, som kom frem etter krigen, viste at Syria hadde planlagt å gå inn i Galilea nord i Israel på krigens første dag. Men grunnet overraskelsesangrepet fra Israels flyvåpen som bombet sønder og sammen både Syrias og Egypts luftstyrke, ble denne planen ikke satt ut i livet.

Verden presset nå på at det måtte inngås våpenhvile. Regjeringen i Israel holdt møte, og innbyggerne i nord reiste til møtet for å presse på slik at de kunne bli kvitt sine syriske plageånder på høydene. Etter kraftig diskusjon i regjeringen ble det bestemt å IKKE GI ETTER for presset. Ordren til IDF: BEFRI GOLANHØYDENE!

Leder for IDFs nordkommando David Elazar gav soldatene ordren: «Vår oppgave er å befri våre nordlige landsbyer fra frykten for syrisk skyting.»

Siden Golanhøydene ligger flere hundre meter høyere enn dalen under, hadde Israel en vanskelig jobb med å innta Golan. Men flyvåpenet kom til hjelp og banet vei for bakkestyrkene. Det var harde kamper, og Israel mistet mange soldater og enda flere ble såret. Men lørdag var hele Golan inntatt, og den syriske armeen i full oppløsning og på flukt.

Israel opplevde bokstavelig ordet i Josva 2, 9: «…Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere.»

Og 5. Mos. 28, 7: «Herren skal la dine fiender, som reiser seg mot deg, ligge under for deg. På én vei skal de dra ut imot deg, og på sju veier skal de flykte for deg.»

Infanterisoldater ble fløyet til Hermon-fjellet og inntok også dette.

Lørdag kveld, på den 6. dagen av krigen, da alle Israels mål var oppnådd, sendte Israel melding til FN og stormaktene at de var klare for våpenhvile. 

En soldat sa det slik: «Vi er kommet tilbake til Golan, til området som tilhører Manasse stamme. Vi er kommet tilbake til Golan, stedet hvor vår heroiske kamp mot romerne fant sted ved Gamla. Vi er kommet tilbake til Golan hvor våre synagoger fra Mishna- og Talmud-tidene ligger. Og med vår tilbakekomst har vi brakt fred og ro til dalen og til Galilea.»

Utsikt fra Karmels buss. (Foto: Kjell Pettersen)

AVSLUTNING

Krigen tredoblet Israels landareal. Ingen hadde ventet et slikt utfall. Både araberne og verden for øvrig var i sjokk.

I Israel var det sorg over de falne, men også stor takk til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud for Hans åpenbare inngripen i krigen. Det er umulig å ta med alle de under som den enkelte avdeling og soldat opplevde i denne krigen.

Seksdagerskrigen med jødenes tilbakekomst til hele Jerusalem er et mektig signal om at vi nå nærmer oss den tiden som Bibelen beskriver som RIKET FOR ISRAEL.


Kjell Pettersen forteller om opplevelsene fra seksdagerskrigen i Israel. (Arkivfoto: Heljä Norberg)

Kjell Pettersen fulgte seksdagerskrigen med kamera

Av Vidar Norberg

Kjell Pettersen var i Israel under seksdagerskrign i 1967. Han tok også unike lysbilder av utstyr som sto igjen fra jordanske soldater på flukt.

Den unge sørlendingen tok sin scooter og gikk om bord i MS Lea som skulle til Midt-Østen.

–Der var også en egyptisk jøde. Han forsto nok at jeg skulle ned for å hjelpe Israel. Mor var nok redd. Hun skrev at jeg måtte komme hjem for nå ble jødene kastet på hav. Det var det man trodde i Norge, for Israel hadde fiender på alle kanter.

Kjell Pettersen parkerte scooteren og rullet ut soveposen mellom to rør. (Foto: Kjell Pettersen)

–Jeg var på Kibbutz Ginosar frem til krigen kom. Da begynte jeg som assistent for Per Faye-Hansen som var på Sjømannskirken i Haifa. Jeg kjørte blant annet sjøfolk i Karmels busser, fortalte Kjell Pettersen i 2013.

–Andre utlendinger i Israel reiste hjem. Jeg ville oppleve dette for jeg visste at Israel kunne ordne opp, men de tapte mange soldater. Jeg var så ung at jeg ikke den gang tenkte på at dette var historiske tider.

–Per Faye-Hansen var en hardhaus som var sikker på at krigen ville gå godt for Israel. Per likte å være der det skjedde.

Faye-Hansen hadde med seg en svensk diplomat som hadde lov til å bevege seg overalt. Det gjorde at vi kunne kjøre inn til slagmarken. Vi fulgte med konvoiene av stridsvogner på vei mot Golanhøydene for å ta Syria. Vi kunne høre drønn fra Golan.

Den 5. juni angrep syriske fly Rosh Pina, Ilavon, Megiddo, Kfar Ha’ Horesh, Talmon og Kurdani. Et av de syriske flyene rakk til Haifa og skadet Kibbutz Ein Ha’Mifratz. Israelske fly angrep syriske flyplasser og ødela mesteparten av det syriske flyvåpenet, går det frem av boken «Israel 50 år».

Per Faye-Hansen besøkte slagmarken. Ennå lå det lik der. (Foto: Kjell Pettersen)

Kjell Pettersen var i Galilea da syriske fly gikk til angrep mot Israel.

–Syriske jagerfly gikk på vingene og skulle inn i Israel. Vi sto på stranden av Genesaretsjøen og så israelske jagere som gikk opp og skjøt ned seks syrisk jagerfly som gikk i bakken over Golan. De israelske barna sto på stranda og ropte «joffi, joffi» (fint, fint) etter hvert som flyene falt ned, fortalte Pettersen i et tidligere intervju med KARMEL.

–Var dere  redd?

Kjell Pettersen. (Foto: Heljä Norberg)

–Vi var ikke redde. Vi var sikker på at Israel ville ordne opp i dette, sa Pettersen.

Han har tjenestegjort i United Nations Emergency Forces (UNEF) som ble etablert i 1957 for å få en slutt på Suez-krisen. Pettersen tjenestegjorde i Gaza fra 1956 til 1957.

–Styrken ble trukket tilbake av FN generalsekretær U Thant i 1967 etter krav fra Egypts president Gamal Abdel Nasser.

–Israel ordner nok opp til sist. De er rustet til tennene og har en sterk hær. Fienden greier ikke å ta Israel.

–Det var et Guds mirakel at Israel vant seksdagerskrigen, da de fikk fem store mektige hærer mot seg, sa Kjell Pettersen.

Han tok fargelysbilder fra sine opplevelser og noen legges nå i Karmel. Videre kjøpte han og samlet på Jerusalem Post som fulgte krigens gang.

Hjemturen gikk over Europas alper i snøvær og på scooter.

Kjell og Annlaug Pettersen var tidligere i år sammen med familien i Israel. Fra Sjømannskirken i Ashdod nøt han utsikten over Middelhavet.

En svensk diplomat, Houlda Gourevitch og Per Faye-Hansen ute på slagmarken under seksdagerskrigen. (Foto: Kjell Pettersen)

Filed Under: Oppbyggelse

Fikk storlaks i Altaelva

19. juni 2019 By Redaksjonen

(19.06.2019): Kai Henning Skimelid fikk en 20 kilos laks i Altaelva onsdag morgen. Laksen slukte sluken, en «møresild» som han selv hadde malt, skriver Altaposten.

–Jeg er den gladeste gutten i hele Norge, sa Skimelid til Altaposten.

Filed Under: Nyheter

Nordlys Barneskole

19. juni 2019 By Redaksjonen

(19.06.2019): Den nye barneskolen som skal bygges i Alta skal hete Nordlys Barneskole. Forslaget var innsendt av Ester Povenius, Leo og Liam Donatello, Iselin Karlsen og Maria Antonsen, skriver Altaposten.

Filed Under: Nyheter

Tømmer i fjæra

19. juni 2019 By Redaksjonen

Rekved i fjæra nær Brenngam i Laksefjord. I gamle dager la man rekveden med den ene enden mot havet og den andre mot land, som et tegn på at den var berget. Da lot andre rekvedsankere den ligge i fred. (Arkivfoto: Vidar Norberg)

Filed Under: Bilder

Penger til havn i Kamøyvær

18. juni 2019 By Redaksjonen

(17.06.2019): Samferdselsminister Jon Georg Dale (FrP) har innvilget en søknad fra Nordkapp kommune om å forskuttere 32 millioner kroner til ny fiskerihavn i Bullvika i Kamøyvær. Kostnadsrammen er på 39 millioner kroner, melder Nordkapp Radio.

–Dette er en sak jeg har arbeidet med helt siden jeg var i Kamøyvær for 18 måneder siden. Derfor er jeg glad for at samferdselsministeren nå har satt av penger til Nordkapp kommune, sier Bengt Rune Strifeldt, stortingsrepresentant for Finnmark FrP, til Radio Nordkapp.

Ordfører Kristina Hansen i Nordkapp roser Strifeldts innsats for Kamøyvær.

Filed Under: Nyheter

Molo innviet i Mehamn

18. juni 2019 By Redaksjonen

Hamnesmolen i Mehamn. (Foto: Kystverket)

(17.06.2019): Hamnesmoloen i Mehamn ble åpnet mandag. Den skal skjerme havna i Mehamn.

Hamnesmoloen innvies. (Foto: Kystverket)

Det var Kystverkets regiondirektør Jan Morten Hansen, varaordfører Gunn Mari Kverndal Kristiansen og havnesjef Torfinn Vassvik som foretok åpningen 17. juni, skrev Kystverket i en pressemelding.

Moloen sto ferdig for ett år siden. Moloen er 67 meter lang. Den har kostet 25 millioner kroner.

Moloen er dekket av steinblokker. Det er ikke tillatt med allmenn ferdsel på den, melder Kystverket.

Filed Under: Nyheter

Lederartikkel i Sagat: Elendighet i vente for Finnmark i tvangsfylket

18. juni 2019 By Redaksjonen

Vegskilt i Børselv.

(SAGAT, 17.06.2019): Vedtatte investeringer på vel 1,35 milliarder kroner skal kuttes i årene fremover. Ikke overraskende skal alle kutt gjøres i Finnmark, mens Troms slipper helt unna kutt.

Røster fra Finnmark mente at når man skal kutte, så må man også ta med Langsundforbindelsen. Dette prosjektet, som koster omtrent like mye som Finnmark må kutte, skal gi en etterlengta veiforbindelse med undersjøisk tunnel mellom Ringvassøy og Reinøy i Karlsøy, Tromsøs nabokommune.

Resultatet i fellesnemnda er svært nedslående sett med Finnmarks øyne. Men slett ikke overraskende. Dette er bare begynnelsen på hva Finnmark har i vente når effekten av regjeringspartienes tvangspisk slår inn for fullt.

I denne omgang er det særlig nødvendig oppgrader­ing av fylkesvei 98 mellom Ifjord og Lakselv som rammes. Bortsett fra parsellen over Børselvfjellet er store deler av denne veien av svært dårlig standard.

At nettopp Børselvfjellet har en god standard skyldes både elveredderne i Alta og ikke minst godt politisk håndverk fra den politiske ringreven Helmer Mikkelsen (1930-1989) fra Porsanger. Da anleggsarbeidet med Alta kraftverk måtte stoppes i 1980 på grunn av aksjonene, ble maskinentreprenørene stående uten oppdrag.

I stedet for å betale passiv ventelønn fikk entreprenør­ene oppdraget med å utbygge Børselvfjellet til helårsvei, som sto ferdig i 1981. Det var i en tid da man hadde oppegående politikere både regionalt og nasjonalt.

Opprusting av de gjenværende parseller av fylkesvei 98 er et viktig element i den såkalte fisk-til-marked-pakken som Finnmark fylkesting vedtok før jul. Målet med denne tiltakspakken er å gjøre det lettere å fly ut fisk som ilandføres i Finnmark. Nå er dette skjøvet ut i det blå, og man behøver ikke være spåmann for å se hvem som blir alvorlig skadelidende av denne situasjonen.

Vi frykter for at dette bare er begynnelsen på den elendighet Finnmark har i vente i tida fremover, når tvangsekteskapet skal fullbyrdes. Det er temmelig ufor­ståe­lig hvordan ansvarlige politikere med base i Finnmark kan forsvare det som er i ferd med å skje.

Det mest fornuftige Finnmark fylkesting nå kan gjøre, er å inngå flest mulig juridisk bindende utbygg­ings­av­taler før årsskiftet. Når Troms overtar makta i tvangsfylket fra nyttår, blir det garantert smalhans for Finnmark.

Lederartikkelen er sakset fra Sagat.no uten forespørsel.

Filed Under: Kommentar

Tidlig morgen i Hammerfest

18. juni 2019 By Redaksjonen

(18.06.2019): Hurtigruten legger til kai i Hammerfest tirsdag morgen. (Foto: MS Trollfjord)

Filed Under: Bilder

  • « Go to Previous Page
  • Gå til side 1
  • Interim pages omitted …
  • Gå til side 549
  • Gå til side 550
  • Gå til side 551
  • Gå til side 552
  • Gå til side 553
  • Interim pages omitted …
  • Gå til side 623
  • Go to Next Page »
Finnmarkshilsen, redaktør Vidar Norberg, e-post: Finnmarkshilsen@gmail.com, telefon: 90082017, konto DNB: 1214.01.69100. Copyright Finnmarkshilsen.no