Redaksjonen

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): En av de gledelige opplevelser i barneårene var tur til Kifjord. Der lå bestefar og bestemors båt på sjøen. Motoren var på ti hester. Det skummet friskt rundt baugen når det ble gitt full gass. Det ble det ofte, unntatt på søndager. For søndager var alltid unntaket i gamle dager. En dag som var helt annerledes. Det var helligdag.

I Jerusalem er det fortsatt som på Nordkyn i gamle dager. Jerusalem blir stillere på sabbaten. I religiøse strøk stenges enkelte veier på sabbaten. Når sabbaten begynner, trekker mange israelere i finklærne for å gå i synagogene. Det er helg.

Trompetstøt

Arkeolog Eilat Mazar skriver i sin bok «Den komplette guide til Tempelplassens utgravninger» at de har funnet steinen hvor prestene sto og blåste signalet. På den står det skrevet «Til trompetplassen for kunngjøringer». Steinen står nå på Israel museum. Den vitner om at helligdagen var så viktig at den ble kunngjort med trompetstøt, slik den kjente historieskriver Josefus Flavius forteller i boken «Den jødiske krig» IV:9:12.

På Templets tid, for over 2000 år siden, sto en prest i det sørvestlige hjørnet av Tempelplassen i Jerusalem og blåste i en trompet når sabbaten begynte og ble avsluttet. Det fortalte folk når de skulle avslutte sitt arbeid.

Slik er det den dag i Jerusalem, om enn med moderne trompeter. Fredag ettermiddag lyder en sirene og varsler at om kort tid begynner sabbaten. I andre byer kan mennesker for eksempel bli automatisk oppringt og varslet om at snart begynner sabbaten. Nå må arbeidet avsluttes.

I jødedommen starter døgnet, eller den nye dagen, ved solnedgang og avsluttes neste dag ved solnedgang. Alt torsdag begynner mange forberede seg til sabbaten. Pene bluser og hvite skjorter er klar til fredag kveld. Da går mange religiøse til synagogene. Etterpå er det sabbatsmåltid.

Helgefred

I jødedommen er det slik at man ikke får tenne opp ild på sabbaten, fordi det i 2. Mosebok 35,3 står at «Dere skal ikke tenne opp ild i noen av deres hus på sabbatsdagen.» Etter jødisk tradisjon er det å tenne ild dersom man skrur på en elektrisk bryter eller starter en motor. Derfor må sabbatsmiddagen lages før helligdagen begynner, slik det ofte ble gjort i Norge før i tiden. Middagen settes ofte på en varmeplate som står på hele sabbaten. Kaffevannet må også stå i en beholder som er påskrudd hele tiden slik at ild ikke tennes, skrus av og på.

På mange måter er det jødiske samfunnet preget av den samme livsstil som det judeo-kristne norske samfunnet var frem til kanskje 1960-tallet. Den gang lå motorbåtene i fortøyningene eller var dratt opp på land. Man diskuterte om man kunne gå ut med lystbåten på søndag. Man kom vel frem til at det til nød er mulig om det ikke er gudstjeneste og man tar med seg transistorradioen og hører radiogudstjenesten i en vik.

Det var utenkelig for veldig mange at man skulle gå på fjellet for å fiske ørret, rør og laks på søndag. Før i tiden verken klippet, sydde eller skrudde man. Det var hviledag. Selv om man ikke regnet seg som kristen, var de fleste så allmennreligiøse at de viste respekt for helligdagen. Før måtte man ofte pugge de ti bud i Luthers katekisme. Det fjerde bud lyder «Du skal holde hviledagen hellig».

Det synes ikke som om mennesket har helt godt av fem dagers arbeidsuke. Mange blir rastløs og full av tiltakslyst etter lørdagshvilen. Når søndagen kommer, frister både data, sag, båt og bil, bråk og ståk. Kanskje er det derfor så mange mennesker møter veggen eller blir litt utbrent. Sabbaten ble til for menneskets skyld. (Mark. 2, 27). Den løfter menneskelivet over hverdagen. Et liv uten helg blir i det lange liv trøstesløst.

Ikke arbeid

Det var frem til 1980-tallet en fisker i Kjøllefjord som ble kalt for «Gullgutten». Jeg vet ikke om han «rodde» på helligdager, men jeg tviler litt på det for det var ikke vanlig på den tiden. Likevel fikk «Viken» så gode fangster at han ble kalt for «Gullgutten».

En av de kjente fiskehistorier langes kysten handler om Oscar Rolf Torrisen, en kristen frikirkemann fra Halsa på Meløy i Nordland. Han holdt alltid hviledagen hellig. Lørdag klokken 18.00 stanset de fisket. De begynte ikke arbeidet før mandag klokken 06.00.  Selv om andre båter gikk ut både seint og tidlig i ørk og helg, så fikk Torrisen alltid dobbelt så meget fisk som de andre fiskerne. Torrisen-familien begynte med små båter, kjøpte etter hvert større båter og trålere. Etterkommerne kjøpte siden SAS-hotellet i Bodø, og de satset videre på oppdrett.

Man må nok gi Petter Dass rett når han i Nordlands Trompet sier:

«Det er os forgiæves, vi stille opstaar,

Og siden langt silde paa Natten udgår,

Sig rigdom dermed at tilføye;

Vil HErren forkorte, hva er det du har,

Vil Herren velsigne, da fyldes ditt Kar,

Hand giøre kand Rig uten Møye.»

Det fortelles også en annen historie om Torrisen-familien. Fisket var over og lotten god. En fiskerne ble sendt av sted i arbeidsklærne til Jakkelen bil i Bodø. Han ba om fem biler. Selgeren så på ham og fikk ham på dør. Da gikk han over gaten til konkurrenten, kjøpte bilene og betalte kontant.

Fisken i havet

Min gamle tante pleide å fortelle en gammel legende om at fisken skal utryddes. En far skal ta sitt barn på fange og fortelle om fiskene som en gang svømte i havet. Bibelen forteller at fisker skal utryddes når synden blir stor:

«Hør Herrens ord, dere Israels barn! For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen Gudskunnskap finnes i landet. De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer frem med vold, og mord følger på mord. Derfor skal landet visne, og alle som bor der, skal vansmekte, både markens dyr og himmelens fugler, ja, også havets fisker skal utryddes.» (Hosea 4, 1–3).

Gud har omsorg for hele sin skapning, både det som er i luften, på jorden og i havet. Et eksempel på dette står i 2. Mosebok 34, 26: «Du skal ikke koke et kje i dets mors melk.» De lærde sier at slikt er barbarisk og Gud har omsorg for hele skapningen, derfor får man ikke koke kjeet i mors melk. I gamle dager var det forbudt mot jakt og fiske på helligdager. Hele skapningen har rett på en hviledag.

Tid til Gud

I jødedommen inviteres folk til sabbatmiddag. Det er en stor fest, som om dronningen kommer på besøk. Man skal dele med andre, særlig den som er fattig og ringe. Det gjør mange jøder. Det er ingen bedre dag å gjøre det på enn på sabbaten for da er det så mange gode middager. Gode søndagsmiddager var det også i Norge før i tiden. Det fortelles om en liten pike på Ingøy. På søndager spiste hun tre middager. Først hos mormor, så hjemme og til slutt hos farmor som hadde senest søndagsmiddag. Den gangen, da nesten alle spiste fisk seks dager i uken, kanskje med unntak av grøt på lørdag, var det kjøtt og brunsaus på søndag.

Sabbaten, søndagen eller helligdagen var også i Norge en dag som hevet seg over alle andre dager. Den som mister helligdagen, mister roen og himmelen over sitt liv.

Jesus sier:

«Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn». (Matt. 4, 4)

I Luthers forklaring til det tredje bud heter det at  «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det».

«Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!» (Jesaja 55, 6)

Artikkelen er tidligere trykket i Menighetsblad for Kjøllefjord og Lebesby.

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR, 24.05.2019): Jødene vet det og kan det ut fra Gamle Testamentet og forståelsen av Guds skaperverk og Gud som Skaper og det som står om «grønn teologi der» – selv om de ikke bruker ordet – og antagelig tenker i helt andre baner enn grønne teologer.

Selv har jeg vært opptatt av u-hjelp store deler av mitt voksne liv – og for ofte møtt en mur av uforstand når man snakket om trær og skogreising for å få tilbake bærekraften i landskapene som var mer eller mindre totalt rasert i de fleste u-land jeg har planlagt og arbeidet i: Tanzania, Etiopia og Mali. I mine planer for utvikling i Syd-Etiopia understreket jeg det kraftig – fordi landet med den røde laterittjorda så ut som et slaktet dyr med store erosjonssår. Kreft i et avskoget landskap uten evne lenger til å utnytte fotosyntesen, produsere mat og råstoffer, sikre grunnvannet osv. osv.

Cirka. 58 prosent av fotosyntesen forgår på landjorda og skaper alt av mat, minus fisk, alt av råstoffer minus mineraler. Alt dette som basis for menneskelig virksomhet som gir arbeidskraft, liv og helse. Derfor var det en stor glede for meg da jeg fikk et stipend av fagforeningen min for å se på gjenreisingen i Israel – spesielt Negevørkenen. Jeg fartet vidt og bredt sammen med folk fra Landbruksdepartementet i Israel. Skaffet meg en god del litteratur som jeg siden har tatt godt vare på ­– men som sagt uforstanden, kunnskapsløsheten og interesseløsheten har vært rimelig massiv – bortsett fra de som senere satte planene ut i livet og noen få andre.

Men nå synes teologene å våkne i dragsuget av verden og en tvilsom CO₂-sak, og godt i ettertid av pavens encyklika og politikernes nokså grønne forvirring. På bakgrunn av dette er det underlig å se redaktør Selbekk i Dagen skrive leder 24. mai -19 og avslutte slik: «Det er uheldig på flere måter når kirken gir inntrykk av å uttale seg på teologisk grunnlag om spørsmål Bibelen ikke gir dekning for. På den annen side er det også uheldig dersom kristne sammenhenger underslår ansvaret vi alle har for å ta godt vare på jorda. Dypest sett kan og må kirken uttale seg om det som Bibelen uttaler seg om. Spørsmålet er ikke hva som til enhver tid er politisk korrekt og hva som er kontroversielt. Spørsmålet er hva som er sant, hva som er Bibelens budskap. Det innebærer at økonomisk forvaltning ikke bare er et privat anliggende for en som vil følge Jesus. Sånn er det grunnleggende også når det gjelder å ta vare på jorden.»

Riktig nok dette om «politisk korrekt», verre er utsagnet uheldig: «å uttale seg på teologisk grunnlag om spørsmål Bibelen ikke gir dekning for», som kanskje er like moteriktig og lite bibelsk orientert som det meste flere av oss troende fagfolk har møtt i samtiden. Nå vet ikke jeg hva konklusjonen blir blant de grønne teologer – men mye taler for at de ikke har fått med seg at de: «kan og må kirken uttale seg om det Bibelen uttaler seg om» for Bibelen taler om slike ting – men en må tale om det som Bibelen taler, på rett teologisk grunnlag og sant. Men det synes ikke som Selbekk heller er orientert om Bibelens mange «grønne» utsagn. Tenker han bibelsk her, bør han konkretisere. 

Underlig er det at samme dato som lederen står på trykk og vel møtene kommer i gang i Oslo – sender vi LYS ut til våre flere tusen abonnenter med forsiden av boken: «TREES. The Green Testament.» 194. side og videre oppslag: «Guds bolig for menneskene. Jødisk forståelse og forvaltning av Skaperverket.» På side 18 og 19 presenteres utsnitt av jødisk historie med en rekke bibelord om forvaltningen av skaperverket, ikke minst trærne som er sentrale i den jødiske skapertenkning og forvaltning.

Og det finnes en rekke andre bibelsitat som blant annet fokuserer på forvaltning av jorden: «Den som dyrker sin jord, mettes med brød,-» Salomo 28, 19. Se også 12, 11. I 2. Krønikerne 26 om kongen: «for jordbruket lå han på hjertet.» Se og Esaias 41, 18 m.m.fl. Så dette er også en del av hva Bibelen uttaler seg om – men som jeg sjelden eller aldri har hørt fra noen prekestol – mens millioner sulter i hjel og vårt eget landbruk svekkes faretruende. Her ligger svaret på å ta vare på folks liv og helse og økonomi. Dette som hverken politikere eller teologer vil snakke om, men som Bibelen taler om – og jødene forstår og praktiserer med fremragende resultat – hvor de løfter et totalt avskoget Israel til et land reskoget og med bærekraft for 8–9 millioner.

Avslutningsvis føler en et visst behov for ordene: kom ned på jorden igjen. Og som en forfatter skrev: «Da vi ble troløse mot Himmelen – forrådte vi jorden.»

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no