Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

Redaksjonen

Vil ha olje fra Barentshavet iland på Veidnes

By

Planer for gassterminal på Veidnes.

(01.05.2019): Arbeiderpartiets Espen Barth Eide minnet Stortinget om hvor viktig det er med ilandføring av olje på Veidnes i Nordkapp kommune, melder radionordkapp.no.

–Arbeiderpartiet har vært pådrivere for å sikre lokale ringvirkninger av Johan Castberg-feltet.  For Finnmark og hele Nord-Norge er det viktig at vi vi holder fast ved at oljen fra Johan Castberg-feltet skal tas i land på Veidnes, sa Arbeiderpartiets energipolitiske talsperson Espen Barth Eide etter at Stortinget mandag behandlet en sak om oljeutbygging,

–Dette stortingsvedtaket må fortsatt gjelde, og det minner vi regjeringen om i dag. Det er avgjørende at godene fra norsk energi skal fordeles og komme fellesskapet til gode. Derfor må oljeproduksjonen i Barentshavet føre til flere arbeidsplasser og vekst i Finnmark, sa Eide ifølge Radio Nordkapp.

Oppskrift på sentralisering

By

Fiskerihavna i Bugøynes 2018. (Foto: Jostein Sandsmark)

Av Per Gunnar Stensvaag

Så var det høyskolene sin tur. Nok en gang føres bevis for det som nærmest er en naturlov: Enhver sentralisering av makt fører også til sentralisering av aktivitet og folk.

I kjent stil har regjeringa lagt sterke føringer for å endre strukturen også innen undervisningssektoren, og i 2015 ble en rekke høyskoler og universiteter mer eller mindre presset til å slå seg sammen. Presiseringa av at dette ikke innebar færre studiesteder, var like løgnaktig som at kommune- og regionreformene skal styrke lokaldemokratiet eller at «nærpolitireformen» er hva navnet tilsier.

Med hovedsete i Bodø ble Nord universitet dannet med 9 læresteder fra Stokmarknes til Stjørdal, 820 km i luftlinje. Frykt i satellittene for kutt i studietilbud og -plasser var alt annet enn paranoia. Rett over påske kom meldinga om kraftig reduksjon av aktiviteten i Vesterålen og Namsos og full nedleggelse i Sandnessjøen og Nesna.

Ovennevnte garanti viste seg like svak som gravitasjonen mot administrative sentra er sterk. Fra 2022 skal kun Levanger, hvor fungerende rektor holder til, og Bodø kalles campuser. Det er der det skal satses på «robuste miljøer» og «faglig konsentrasjon». Da er det vel bare et tidsspørsmål før de med tittelen «studiesteder», er ribbet til skinnet eller helt borte? 

Prisen for å kunne kalle seg del av et universitet kan bli høy for mange flere tidligere distriktshøyskoler.

I denne omgang blir Helgeland hardest rammet. Lærerutdanninga på Nesna har i 101 år løst sitt samfunnsoppdrag på en utmerket måte. En ærverdig og tradisjonsrik institusjon skal legges brakk med vidtrekkende konsekvenser lokalt og regionalt. 

Tap på over 100 arbeidsplasser er svært dramatisk for en kommune med 1800 innbyggere. Forholdsmessig lik årelating av Oslo gir minus 45.000, forøvrig et mer nærliggende prosjekt for ei regjering med store ord og fett flesk om utflytting av statlige arbeidsplasser?

Utdanningsinstitusjoner i distriktene er viktige for å sikre fagpersonell til de samme distrikter. Nesna har sørget for lærere, Sandnessjøen for helsepersonell. En rekordhøy prosent uteksaminert derfra arbeider i regionen. Vettløse vedtak bør og kan reverseres, men skade skjer straks usikkerhet brer seg, en kjent oppskrift på sentralisering. Bare snakk om nedleggelse får folk til å posisjonere seg. 

Andøya flystasjon opplever flukt av nøkkelpersonell lenge før den uforståelige flyttinga er gjennomført, og hvem vil vel etablere seg i et dødsdømt fylkes- eller kommunesenter? Enten det gjelder Vadsø, Gryllefjord, Nesna eller Andøya er sirkelargumentasjonen komplett når det konkluderes med at man ikke kan satse på slike steder siden fagfolk skyr dem.

Enten man er for eller i mot sammenslåinger, må man innse at administrativ inndeling innen forskjellige samfunnsområder påvirker Norges utseende. Uansett størrelse har alle kommuner minst en skole, en barnehage og et gamlehjem, men det finnes mange ekskommuner som er fri for alle basistjenester, ja til og med en som er fri for folk.

Sammenligning av tettsteder er en studie i effekten av tidligere sammenslåingsrunder. Veksten i eksisterende administrasjonssentra har for en del av dem kanskje vært mer enn de har hatt godt av. Voksesmerter kalles det, mens de som mistet statusen er preget av tap for kjøttvekta. Uttrykket spøkelsesbyer er gjerne for drøyt på generell basis, men også her er det et tilfelle hvor det i dag er folketomt.

Om dagens retorikk skulle legges til grunn, burde Ullsfjord ha profittert på «synergieffekten fra byen». Mens Tromsø har nær tredoblet folketallet siden 1964, er det i stedet deling med samme tall som gjelder der. Det detroniserte kommunesenteret Sjursnes kan ikke engang defineres som tettsted (min. 200 innb.). Se på Myre vs. Strengelvåg, Leknes vs. Stamsund, Kolvereid vs. Foldereid, Ski vs. Kråkstad osv.! Påstå gjerne at sammenslåinger er rett medisin, men nekt ikke for at det også betyr sentralisering!

Politireformen var ærlig på at tjenestesteder ville bli nedlagt. «Nær» som prefiks er tilføyd fordi svartemarjer skal suse forbi fra tid til annen, men bare det at personalet og deres familier ikke lenger bor der er et stort tap for bygdene. 

Intensjonsavtalene som skrives ved ymse andre sammenslåinger, er fulle av forsikringer mot tilsvarende nedleggelser og tap av arbeidsplasser. Det varer ikke lenge før disse viser seg å være verdiløse.

Bru over Skarnsundet fikk etterhvert lille Mosvik til å kikke over mot storebror på andre sida. Press på økonomien gitt forespeilede rammebetingelser alene og storsinnet som Inderøy viste, gjorde at de tok steget til sammenslåing i 2012. 

Nylig ble det vedtatt å legge ned Mosvik skole. Kun 7 år tok det før de var ribbet for det meste, og nå angrer både folk og politikere, også tidligere ordførere fra SP, AP og H. Ved fjerninga av kommunegrensa forsvant det siste bolverket mot sentralisering.

Kampen for å beholde lokal og regional sjølråderett dreier seg om vi skal kjenne igjen landet vårt på sikt. Finnmarkingene har vel best av alle forstått betydningen også av en fylkesgrense. 

Styring av offentlige institusjoner og tjenester etter foretaksmodellen under stadig større administrative overbygninger er også sterkt sentraliseringsdrivende. 

Blåruss og ledelse i de forskjellige maktens høyborger overøser oss med tallknusing og fine fraser: kraftsamling, sterkere fagmiljøer og ikke minst ordet som florerer mest i deres argumentasjon. De burde heller spørre seg hvor «robust» Nesna, Mosvik og landet som helhet blir og om vi ikke alle har tapt når totalregnskapet gjøres opp?

Trine Skei Grande synliggjorde regjeringas holdning i all sin grellhet ved å omtale mindre kommuner som koseklubber. Hva mener hun da Nesna er; en lekestue? 

Paradoksalt nok påstår hun det er nødvendig med større enheter for å spre makt nedover og at slike som henne «tør å stå i den driten» det er å drive det gjennom. Ingen bør ty til kulturministerens vokabular for å karakterisere budskapet de sprer, men det er i hvert fall en oppskrift på sentralisering.

Artikkelen er sakset fra ForFinnmark.no uten forespørsel til skriveren.

Årene er lagt inn og båten dratt på land i Gamvik. (Foto: Jostein Sandsmark)

Snøkov

By

(2. mai 2019): En fiskebåt går ut mot Finnkirka i snøkov torsdag morgen. (Foto: Hotelnordkyn.no/Webkamera)

1. mai – Ta vare på den kristne arv

By

Norge ble bygget på de kristne verdier. Landet fikk et korsmerket flagg.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): På 1. mai burde man markere de judeo-kristne grunnverdiene som Norge ble bygget opp på.  Kristentroen med gudsfrykt og nøysomhet var det som gav Guds velsignelse og et velferdssamfunn for de fleste.

Når mennesket vet at det har en allmektig Gud som står over dem og en gang skal dømme alle levende og døde, da er det ikke likegyldig hvordan man lever. Dette skaper ansvar for enkeltmenneske, familien og samfunnet. Man kan for eksempel ikke stjele, fordi det er en allmektig Gud som ser alt. Om man ikke dømmes her, så vet man at en skal man dømmes hisset. Gudstro er selve fundamentet for et levedyktig demokrati hvor mennesker tar ansvar.

Det er blitt sagt at kristentro med nøysomhet førte til at penger ikke ble sløst bort, men investert, noe som igjen skapte kapitalismen og etter hvert velstand. Men nytelsessyke er en last som ikke tjener samfunnet.

Det var en gang en predikant som fortalte om sine reiser med hurtigruten på opprørt hav i Finnmark.

–Da ble jeg havesyk (sjøsyk), sa han muntert.

Noen har opplevd å bli havesyk eller sjøsyk. Til slutt er brekningene på tom mage så fæle at man nesten kan tenke tanken om å gi opp alt. Man mister fornuft og styring. Slik er det å bli havesyk, grisk i jakt på penger og eiendom.

Økt materialisme er nok noe som har fått mennesker til å falle fra Gud. Man har det så godt at man ikke trenger noen gud. Man klarer seg selv, og om man ikke klarer seg, har man velferdssamfunnet og NAV som er gud, i alle fall så lenge man er på jorden. Men alvoret starter når man møter evigheten uten Frelseren Jesus Kristus. For uten Ham er man en fortapt synder.

Når man markerer 1. mai, kan man spørre om samfunnet i fremtiden vil klare å løse oppgavene alene, for eksempel når det gjelder helse og omsorg. Kanskje blir gamle dopet ned enkelte steder, slik at de ikke skal være til bry. Det kan vel hende at velferdssystemet en dag ikke klarer å løse sine oppgaver. At man snakker om eldredrap eller eutanasi på kronisk syke, er et alvorlig tegn i tiden på at de svakeste ikke er ønsket. I Bibelen er drap forbudt.

Man burde åpne for at frivillige og særlig kristne får drive privat omsorgsvirksomhet, gjerne med litt støtte fra det offentlige. For når mennesket blir gammel og svak, avkledes det ofte av skaperordningen for at det skal bruke sin siste tid på jorden til å søke plass i Guds evige boliger. Derfor er det så viktig at det er kristne institusjoner som ivaretar både helsen og bringer tro til mennesker som står på terskelen til evigheten. Det er nemlig ikke slutt med dette livet.

I en tid hvor det kanskje ikke er så mange kristne som drar rundt på sykehus og gamlehjem for å tale og synge om Jesus, kan det være på sin plass å minne om dette. Ennå er dører åpne. Det er mennesker som venter på besøk og vil høre et ord om Jesu frelse. På institusjoner kan man få mange tilhørere og kanskje redde sjeler for evigheten. Dette handler ikke bare om samfunnsansvar, men evighetsansvar.

Spørsmålet om innvandring har ført til høye bølger. Her er det viktig å minne innvandrerne om at de i Norge kommer til et kristent land. Man bør ikke bruke flerkulturelle holdninger som en brekkstang for å fjerne den kristne tro som har skapt Norge. Det er kors og kirkespir, ikke halvmåner som skal strekke seg opp mot den norske himmelen. Islam ønsker å dra folk tilbake til en mørk tid. Det er sverdets religion som også Norge bør vokte seg vel for. Flerkulturell aktivitet, hvor alt er like bra, er første skritt på å åpne for at islam kan få fotfeste i Norges land. De bitre erfaringene fra mørket i mange andre land er ikke et prøveprosjekt som anbefales. Om demokratiet åpner for islamsk innflytelse, vil demokratiet til slutt forsvinne. Det er den bitre realitet.

Dessverre har man innen Den norske kirke sett en tiltagende liberalisering. Det heter så fint at man kan leve med to syn. Dette argumentet ble benyttet da Den norske kirke sa ja til kvinnelige prester. Flere tok til orde for å leve med to syn da Kirken åpnet for to syn på homofil praksis, en sodomittisk synd som Bibelen fordømmer. Den er faktiske et tegn på undergang fordi man som folk særlig kommer under Guds vrede. Det vitner Sodoma om. Rent samfunnsmessig må man bare konstatere at homofilt samliv er ikke noe fornybart. Med slikt dør en nasjon ut. Det er en naturlov. Man kan heller ikke opprettholde en nasjon med fosterdrap. Abort er en himmelropende synd som stadig flere har akseptert. Men akkurat som Kains blod ropte til himmelen da han ble drept av Abel, så roper de drepte fostre på sin Gud i himmelen. Men det tar tid før vredesskålene fylles opp og straffedommen kommer.

I en situasjon hvor Den norske kirke i stor grad er blitt en folkestyrt frafallskirke, er det kanskje viktigere enn på lenge at troende kommer sammen til de helliges samfunn i hjemmene. De kan være åpne møte- og bønnested der det ikke er andre gudshus man kan samles i. Men selvsagt er det fortsatt gode prester, menigheter og forsamlings- og bedehus hvor Guds Ord forkynnes klart og rent.

Bønnens makt er stor. Som kristne er det viktig å be. Og dette er en oppfordring fra Bibelen:

«Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som er i høy verdighet, forat vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet.» (1.Tim. 2, 1–2)

Ta vare på Norge med den kristne kulturarv, det norske korsmerkede flagg. Det har vaiet på Norges flaggstenger. La det fortsatt vaie. På leirstedet Sjånes ble det gamle refrenget sunget igjen og igjen: «Fold det gamle merke ut.» Denne sang er like aktuelt i dag.

Løft ditt blikk, du ungdomsflokk se korsets tegn

flammende på himlen over jordens egn.

Se det stråler nå på nådens fane ned!

Fold det korsets merke ut!

Kor:

Fold det gamle merke ut!

Fold det gamle merke ut!

La det vaie over Norges ungdomsflokk!

Fold det gamle merke ut!

Det skal gi oss mot i kampens hete strid,

det skal klarne blikket i den onde tid,

det skal drive ungdomsmotet fram med kraft.

Fold det korsets merke ut!

Under dette merke stod de gamle før,

under dette merke enn Guds helter dør.

Skulle vi da svikte der hvor de stod fast?

Fold det korsets merke ut!

Sikkert vi ved dette merke seier får,

om enn alle onde makter mot oss står.

Jesus selv går med og fører hæren fram.

Fold det korsets merke ut!

Tekst: Thomas Ball Barratt 1905. Melodi: Charles H. Gabriel

Kanskje er det en idé å igjen holde 1. mai-møter med taler på norske bedehus hvor man kan trekke opp linjer i åndskampen.

Korset i Sversvika i Lofoten. (Foto: Mette Wright Larsen)

Hvordan skal Troms og Finnmark styres?

By

Hvordan skal Troms og Finnmark fylke styres. (Skjermklipp)

Jens Ingvald Olsen

Rødt mener at for Troms og Finnmark er det svært god grunn til å anbefale formannskapsmodellen.

Likevel ser det nå ut til at både Ap, H, Frp, Sp, KrF og V går inn for fylkesrådsmodellen og parlamentarisme. Fylkesråd, som naturligvis vil vise politisk handlekraft, vil forsterke sammenslåingsprosessen og sementere tvangssammenslåinga. Dette vil helt klart vanskeliggjøre reversering ved stortingsvalget i 2021. Styringsformen som velges vil være en av de viktigste sakene for fylkestingsvalget i september.

I sitt første møte etter valget skal det nye fylkestinget bestemme hvilken styringsform den nye fylkeskommunen skal ha. Nå pågår det forberedelser i Fellesnemnda for hva som skal foreslås. Utvalget som jobber med dette skal levere innstilling i møte i Vadsø 9. mai.

Fellesnemndene i de fleste fylkeskommunene som blir slått sammen fra 1. januar 2020 har anbefalt å ha formannskapsmodellen som politisk styringsform. Dette gjelder også der et av fylkene til nå har hatt parlamentarisme (fylkesråd), som Sør-Trøndelag og Hedmark. Det er kun Viken, som har 1,3 millioner innbyggere, der fellesnemnda anbefaler parlamentarisme.

I prinsippdiskusjonen om styringsmodellen er det viktig å ha med seg at kommunen og fylkeskommunen er en politisk styrt organisasjon uansett styringsmodell.

Rent økonomisk viser all dokumentasjon, både fra kommuner og fylkeskommuner, at parlamentarisme er en langt dyrere styringsform enn formannskapsmodellen. I Tromsø var parlamentarisme mellom 12 og 14 millioner kr oner dyrere per år enn formannskapsmodellen.

Noen hevder at formannskapsmodellen er en konsensusmodell, mens parlamentarisme klarere får fram de politiske skillelinjene som valgresultatene gir. Erfaringene med parlamentarisme og fylkesråd i Troms fra 2003 til nå viser at det ikke er slik. I Troms har det vært store koalisjoner i fylkesrådet helt på tvers av det vi ofte regner som de vanlige politiske skillelinjene i Norge.

Nå består fylkesrådet av 2 fra Ap, 1 fra Sp, 1 fra KrF og 1 fra V, altså to av regjeringspartiene. Disse fire partiene har flertall i fylkestinget, og fylkesrådet er dermed sikra flertall i alle saker. Det er også verdt å nevne at fylkesrådet i Troms har fått fullmakter så langt kommuneloven tillater.

Erfaringene med fylkesrådsetableringene i Troms er at klare politiske skillelinjer blir utvaska, og at posisjonen som fylkesrådsmedlem blir det viktigste. Dette har også medført at parti med lav valgtilslutning har fått sentrale fylkesrådsposisjoner, noe som ikke reflekterer velgernes preferanser.

Ved valget i 2015 fikk for eksempel fem partier to representanter hver; Rødt, SV, MDG, KrF og V. Av disse fikk Rødt 6,2 prosent, SV 6 prosent, V 4,8 prosent, MDG 4,1 prosent og KrF 4 prosent. Venstre har likevel fylkesråd for utdanning, og en svært stor andel av fylkeskommunens budsjett, mens KrF har fylkesråd for plan og økonomi.

Ikke minst når vi nå går inn i en fase med omfattende og dels kompliserte sammenslåingsprosesser mener Rødt det er viktig å få så gode, saklig og objektive saksfremlegg som mulig til politisk behandling. Det er viktig at alle eller flest mulig av partiene er med i den faktiske beslutninga fra første stund.

Rødt mener at det er viktig at det ikke er sterke partipolitiske føringer i saksfremleggene fra første øyeblikk. Den økonomiske situasjonen for den nye fylkeskommunen er kritisk. Det er befolkninga som har behov for fylkeskommunenes tjenester som blir skadelidende med en fordyrende fylkesrådsmodell.

Jens Ingvald Olsen er førstekandidat fra Rødt, medlem av fellesnemda for Troms og Finnmark

Artikkelen er sakset fra itromso.no uten forespørsel til skriveren.

1. mai på havet

By

(1. mai 2019): Hurtigruten ute i havet, på vei fra Kjøllefjord til Honningsvåg onsdag morgen. (Foto: MS Nordkapp)

Statnett, Statkraft og vindkraft

By

Vakkert lys over vindmølleparken i Kjøllefjord. (Foto: Bjørn Roald Lillevik)

Av Jørgen Høgetveit

Rimelig og sikker energiforsyning er sentralt i et mørkt og kaldt land og til foredling av våre råstoffer til viktige produkter for menneskene i nasjonen. Men det kan også gjøres store penger av om kapitalen ukontrollert får slippe til. Enhver nasjon må sørge for å ha en lovgivning fra god rettskilde som gir den rette frihet og orden – som sikrer folket en god og bærekraftig ramme rundt driften av blant annet energiressursene. Energiforsyningen er sentral.

Men ved frisleppet av el-produksjonen, formidlingen av el-kraften via strømnettet og internasjonaliseringa skjer det store og skadelige ting for nasjonen og det norske folk. Detaljene her lar vi ligge i denne omgang – men peker på den interessante opptreden av Statkraft og Statnett i den folkereisningen som nå kommer i forbindelse med forslaget til den enorme utbygging av vindkraft i norsk natur.

Det norske folk – som sa NEI til EU to ganger – ville ikke internasjonaliseres – har nå begynt å våkne for at det er nettopp det som skjer, stikk i strid med deres vilje. Den nasjonale linje som er fulgt for folket vårt, og de nasjonale ressurser med Industrikonsesjonsloven (1917) var forvaltning av ressursene våre for det norske folk som bor og lever i dette mørke og kalde og før fattige landet.  Med den store vindkraftutbygginga har folket fått nok. Nå synes det å være slutt for «boblemakten» og manipuleringa.

Da er det interessant å legge merke til Statskrafts og Statnetts opptreden. Sjefen for Statkraft bestemte seg plutselig for å gjøre slutt på vindkraftutbygginga i Norge. Til nå hadde det vært et hovedsatsingsområde for Statkraft. Ifølge medier ville de avslutte i Norge og fortsette vindkraftutbygginga i Europa og eventuelt Sør-Amerika! Etter min mening tyder det på at de har forstått tegninga – at folket nå våknet og sa NEI. Noen økonomiske vurderinger var det nok og inne i bildet. Da var det best å gjøre ferdig de påbegynte prosjektene og pakke sammen og komme seg vekk før det fikk skylda og folket på nakken.

Men slik reagerte ikke Statnett – forståelig nok. For de har investert enorme summer i utbygging av kraftlinjer og transformatorer og kabler med sikte på produksjon av mest mulig kraft og eksport via de kostbare kablene. Man har inntrykk av at de i det forholdsvis stille har drevet den gammeldagse «kraftverkspolitikken» som vi kalte det før: det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og nå aner det meg at panikken begynner å ta dem – for de synes å ville – mot folkekraften øke produksjon av vindkraften. Det blir et interessant skue å se hvordan Statnett og politikerne vil takle folkemassene fra Turistforening og Jeger og Fisk på godt 400.000 medlemmer og massene som ganske sikkert vil følge på. Investeringene til Statnett er tunge og i milliardklassen – så nå synes de å ha et problem. De må jo ha kraft å eksportere.

I et land som bygger på FOLKESUVERENITETEN, gammel kristenrett og naturrett med respekt for enkeltmennesket og dets eiendom – har makta etter hvert etablert seg i sine «bobler» og ikke forstått at det går en grense ett eller annet sted – og ikke våget seg mot sperregrensa for folkets velvilje og aksept. Det er et levelig liv man snakker om – og ikke et maksimalisert merutbytte i kroner hvor resten går dukken.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Staten og det politiske establishment i kamp mot egne velgere

By

Stortinget.

Av Lars-Arne Høgetveit

(29.04.2019): DNT med sine 300.000 medlemmer og NJJF med 113.000 medlemmer har vel nå muligens satt spikaren i kista for globalistenes landbaserte vindmøllesatsing i Norge.DNT begynner å arrangere marsjer «Gå for naturen» mot vindmøller på land 12. mai. NJJF går hardt ut mot vindmøller på land og for naturen.

Med sine 413.000 medlemmer fordelt i alle samfunnssjikt er dette en kraftig bevegelse! Tidligere er det av flere dokumentert at argumentet om at Norge skal bidra til det fornybare Europa, med sine nye vindmøller, ingen rot i virkeligheten har med hensyn til miljøet – men virkeligheten forteller oss om full integrasjon i både EU og en global Verdensorden – der er folkestyret avsluttet. Angrepet på den private eiendomsretten ligger også tykt utenpå denne saken. Du ser tradisjonelle partier som skulle hegne om privat eiendomsrett overkjøre nettopp grunneierne og også helt vanlige familier i flere sammenhenger.

EU, CO2 og kommunal selvråderett- Hvorfor vindmøller

Denne motstanden som nå vokser frem i Norge minner meg om det sønnen til en tidligere demokrat i USA fortalte. Hans foreldre, demokrater, drev gård i 30-åra, og etter hvert fikk de tilgang på strøm og andre goder som gav dem et økonomisk løft – byråkratene og de folkevalgte i Washington brydde seg om hele landet. Men i dag, fortalte sønnen, neglisjeres landsbygda i USA der de også i mange tilfeller mister mobilnettet og annen helt sentral infrastruktur, og de går lei og vender seg bort fra demokratene og over til republikansk side. Vi kjenner det for så vidt i Norge også, men her som generell politikerforakt, og i Norge har vi få eller ingen alternativer politisk som kan rydde opp på flere viktige områder for den jevne mann og kvinne – men det vil komme nå når folket har blitt statens fiende nummer 1.
Vi skal ikke se bort ifra at denne motstanden kan smitte over på flere viktige samfunnsområder – det ville være å håpe at statsmakten igjen måtte innordne seg vanlige maktfordelingsprinsipper basert på naturretten. I en tid der håpløsheten hos mange råder, skal vi minnes ordene til en statsleder som sto opp mot nasjonalsosialismen i vårt egen samtid: Et undertrykt folk skal aldri frykte, for en dag kommer en sannhetens gnist – Gud alene vet hvorfra – og setter det hele under den strengeste tiltale og det går under.

Kampen om menneskerettighetene er ingen ny kamp – den er kjempet gjennom generasjonene, og maktfordelingsprinsippet er helt avgjørende for om en lykkes i å etablere en fri nasjon der ansvar og frihet for individet går hånd i hånd og lysten til å arbeide og bidra skal fungere! Sigurd Opdahl skrev, i 1947 etter 2. verdenskrig, klokt og innsiktsfullt om denne kampen i sin bok Kampen om Menneskerettene. Det kan være vi her i Norge nå nærmer oss et nytt ideologisk sedskifte i nasjonen tilbake til Sannhets Grunn – da vil det bli behov for dem som vil være med på å gjenrestaurere den Norske Grunnlov. Det er et faktum at Grunnlovens § 2 slik den var før 21. mai 2012, gav oss et godt Lovgrunnlag for nasjonsbygging – men den må følges og ikke behandles som en u-lov! Den tok hensyn til folkets frihet under ansvar, eiendomsretten, hensynet til hverandre og var nasjonsbyggende – ikke nasjonsrivende.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Snøvær i Finnmark

By

(30.04.2019): Den tidlige våren ble tirsdag avløst av snøvær. Politiet i Finnmark anbefalte folk å kjøre etter forholdene og bruke vinterdekk. Det er meldt mer snø og kuldegrader. Bildet viser snøværet på veien til Nordkapp. (Foto: Statens vegvesen, webkamera)

Bjørner er ute av hiet

By

(30.04.2019): Det er klart for en ny bjørnesesong. Sist helg ble en bjørn observert av en hytteeier ved Ruskebukta i Pasvikelva. Det er alt observert spor etter rundt ti bjørner, melder Sør-Varanger Avis.