Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

Redaksjonen

WC åpner etter 7,5 måneders vintestenging

By

WC mellom Lakselv og Karasjok er stengt med bom for vinteren. Snart åpnes toalettene igjen. FOTO: Vidar Norberg

 

WC: Stengt fra 1. oktober til og med 15. mai.

Av Vidar Norberg

(03.05.2018): Snart kan bilister og andre veifarende få lov til å gå på toaletter langs finnmarksveiene. Fra den 15. mai er det ifølge oppslagene igjen åpne WC.

Et av de stengte toalettene er på strekningen mellom Lakselv og Karasjokk. Det er stengt med solid bom over dørene. I vinter var det også brøytet en skikkelig snøskavle foran dørene på et WC. Der sto følgende beskjed:

«Vegtoalettet er stengt f.o.m. 1. oktober til og med 15. mai.».

Langs veiene er det skilting som viser bilførerne at det kommer til et WC. Men vinterstid er det lille ordet WC strøket over.

 

Det er øde mellom vegtoalettene. Vinterstid er de stengt.

 

 

Frode Berg-saken: Spion kan være et hederlig yrke

By

Bildet av Frode Berg er klistret på en russisk grensepåle i Kirkenes. De er også satt opp i Oslo. FOTO: Vidar Norberg

Av Vidar Norberg

(3. mai 2018): Spion kan være et hederlig yrke. Har Frode Berg (62) fra Kirkenes spionert for Norge, så fortjener han all mulig støtte fra Norge.

Berg er siktet for spionasje i Russland. Rettssaken kommer ventelig opp til høsten. Han ble 3. mai varetektsfengslet for tre nye måneder.

Han sa i møte med norsk presse torsdag at etterretningstjenesten i Norge må ta ansvar i denne saken. Han får besøk av Norges ambassade i Moskva hver 14. dag, men Berg er skuffet over støtten fra norske myndigheter.

–Jeg føler meg sliten. Det eneste jeg har gjort, er å ta med en konvolutt med penger. Jeg føler meg lurt. Jeg ble rett og slett manipulert og snakket rundt for å gjøre noe jeg ikke ville gjøre. Jeg har det vondt, sa Frode Berg ifølge NTB da han møtte norsk presse.

Høyt spill

Spioner er nødvendige for nasjoner som ønsker å forsvare seg mot inntrengere. Norge trenger spioner og har spioner. Noen er nok helter som våger å gå inn i tjeneste for land og folk. Andre tar «oppdrag» for pengenes eller «kjærlighetens» skyld eller presses ut i en ulykke.

Frode Berg er neppe bare en gammel bestefar som ikke vet hva han har gjort. De som spionerer, er sikkert opplært til hvordan de skal opptre dersom de blir tatt. Man kan bare spørre om det er derfor Berg ifølge den russiske advokaten Ilya Novikov og den norske advokaten Brynjulf Risnes Berg har innrømmet at han var på oppdrag fra den norske etterretningstjenesten, at han opplever det som om han ble utnyttet, lurt og sviktet. Man kan ikke utelukke at det kan være taktikk for å slippe unna 10–20 år i russisk fengsel. Muligens kan også russere vise et visst gehør for innrømmelser og kanskje lette straffen dersom det gir politisk gevinst. Derfor er det fint at tidligere utenriksminister Børge Brende har tatt saken opp med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og slik løftet saken opp på et litt høyere politisk nivå. Hva Utenriksdepartementet i Oslo ellers gjør, er ikke lett å få rede på.

Oppdrag Nordflåten

Spionsaken mot Frode Berg handler om den russiske Nordflåten og ifølge meldingene også om deres ubåter med atomraketter. Dette var et av Sovjetunionens mest fryktede våpen mot USA og Vesten under den kalde krigen. Derfor ble sovjeterne overvåket så godt man kunne, med alt fra spioner til lyttkabler i sjøen, som den på låven i Elvevågen i Gamvik. USA betalte villig for opplysningene og er kanskje fortsatt online med radar- og andre anlegg som Norge bruker i overvåkningen av Russlands militære aktivitet.

I et slikt opplegg hvor frykt for å bli utslettet råder, inngår kanskje også en liten «kurer» som Frode Berg. Han hadde med seg 3000 euro, rundt 28.000 kroner, som skulle videresendes da han kom på julehandel til Moskva. Han hadde også to brev på seg som han skulle ta med til Norge da han ble arrestert av det russiske sikkerhetspolitiet (FSB) den 5. desember 2017 og satt i Lefordovo-fengslet. Der sitter Berg fortsatt.

Diplomati

Det som kanskje bør bekymre, er at samarbeidet mellom Norge og Russland har vært delvis nedkjølt under Solberg I-regjeringen og Solberg II-regjeringen. Det vanskeliggjør muligheten for å få ut en spion i minnelighet eller en såkalt fangeutveksling.

Nå bør alt, skjult og åpenlyst, settes inn for å få Frode Berg løslatt og komme trygt hjem igjen. Det er fint at Øystein Hansen i «Hjelp Frode hjem» sier til NRK/Finnmark at de arbeider for å få ham hjem for de tok i utgangspunktet ikke stilling til skyldspørsmålet. Er Berg virkelig skyldig i god gammeldags spionasje som har vært til stor nytte for kongeriket Norge, burde han kanskje æres med medalje, i all hemmelighet. For spionasje er ofte et hederlig yrke for å sikre sitt lands fremtid.

Det er ingen grunn til å kritisere Frode Berg for at han har vært menighetsrådsleder i Sør-Varanger, koordinator for Røde Kors i Finnmark, stormester i Odd Fellow og arbeidet i Grensekommissariatet i Kirkenes. For spionoppdrag duger kun den beste forkledning. Spionasje kan jo bidra til fred og styrke forsvaret og kan dermed anses som et fredsskapende arbeid for et moderne menighetsrådsmedlem i Den den norske kirke.

Det kan jo også hende at russerne har en og annen spion i et eller annet norsk råd. Kjell Stormark i «Aldrimer» antyder at Russland kan ha hatt eller har en eller flere muldvarper på norsk eller alliert side siden Berg er blitt tatt.

Dialog

Til tross for det som har skjedd, er det viktig at Norge har et godt forhold til Russland og snakker med russerne. Ordfører Rune Rafalesen i Sør-Varanger kommune sier til Finnmarken at han tror det gode naboskapet langs grensen vil overleve.

–Det er min oppgave å styrke folk til folk-samarbeidet med Russland. Jeg tror ikke denne saken ødelegger det, sier Rafaelsen.

Finlands president Sauli Niinistö har vist vei for samkvemet mellom Finland og Russland. Sterkt forsvar og god dialog. Det burde fortsatt være en farbar vei også for Norge.

Det som kanskje kan ødelegge, er om Finnmark blir tvangssammenslått med Troms fylke og det folkelige grensesamarbeidet skal styres på avstand av politikere i Tromsø.

1. mai – en ideologisk ulykke for folk og land

By

Det norske flagg er heist på Sjånes i Finnmark.

Kronikk:

Av Lars-Arne Høgetveit

(30.04.2018) Det beste og riktigste en 1. mai-tilbeder kan gjøre, er å legge bort sin røde fane, sette seg ute i vårsola, åpne en bibel og begynne å lese fra kapittel 1 i 1. Mosebok.

Vi var en nasjon styrt av gode lover nedfelt i en Grunnlov og med et kristent fortegn – hvilket fortegn avgjør om en lov er god eller farlig for folk og land. Ut «av asken» gjenoppsto en nasjon fra alvorlig sult – og store alkoholproblemer, og landet ble frelst og fritt – og det skjedde selvsagt ved at enkelt personer ble omvendt til tro på Kvitekrist. Og ut ifra det trosgrunnlaget ble nye lover utformet med et fundament ned i de ti bud og Jesu soningsdød på Golgata som gav oss nåde for dom for vår synd mot Gud, for hver den som tror på Jesus Kristus! Forvandlingen av nasjonen skjedde i epoker, og den siste var fra 1800-tallet og i årene som kom, med bedring også av levestandarden på mange områder. Det fortelles blant annet at forkynneren Hans Nilsen Hauge laget den første lærebok i jordbruk og spredte utover landet!

Den gode Grunnloven av 1814 fikk vi også og i århundrede før det ble Pontoppidans forklaring til Martin Luthers katekisme (altså en lærebok i kristendomskunnskap) og selve Bibelen, fundamentet for den første grunnskolen i Norge og folkeopplysningen!

I denne perioden, siste halvdel av 1800-tallet, vokste også 1. mai-bevegelsen opp, internasjonalt – den som legger sin ære og berømmelse i å angripe Bibelens anbefalinger om familien og foreldreretten som en nasjons fundament. Marxismen hadde sin inspirasjon ned i 1. mai 1776 og åndsverket til Adam Weishaupt, bayersk jesuitprofessor. Sentralt hos Weishaupt sto ødeleggelsen av nasjonene ved å ødelegge protestantismen, oppheve privat eiendomsrett, standardisere utdanningssystemet og bryte opp familielivet. Det er antagelig de færreste som fronter denne internasjonale sosialisme/marxisme og lignende som forstår hva de er med på – det forstår de først når nasjonen inngår i elendigheten, og når revolusjonens barn til sist også spiser sine egne – det skjer alltid. En revolusjonær ved makten stoler ikke på sine med-revolusjonære kamerater – det ligger i ideologiens iboende onde natur, og den er i sitt fundament urettferdig.

Denne åndsimpuls kom også til Norge helt på slutten av1800-tallet, og sakte men sikkert ble blant annet evolusjonshypotesen introdusert i landet, og den skapte grobunn for den liberale teologi for den satte spørsmålstegn ved hele skapelsesberetningen i 1. Mosebok – var den løgn, var jo resten av Bibelen også usann. For så vidt en logisk tanke – men basert på en løgn og derfor med ondskapens logikk – for ingen bør være i tvil om at det fantastiske skaperverket rundt oss, nettopp er skapt – noe annet er en umulighet – men for en djeveltilbeder (som er den faktiske herren til en som ikke tror på Herren) er det det verste vedkommende kan høre at vi er skapt i Guds bilde. Da vrenger det seg noe innvendig i ham – opprøret mot sin Skaper gjør ham aggressiv og uvel på mange måter. Ifra dette hjertelivet, i utakt med sin Skaper, gror det opp en sterk vilje til å knuse Det beste og riktigste en 1. mai-tilbeder kan gjøre, er å legge bort sin røde fane, sette seg ute i vårsola, åpne en bibel og begynne å lese fra kapittel 1 i 1. Mosebok. lære og praktisering i samfunnet.

Denne ideologi er i første rekke systematisk innført i Norge gjennom ideologene fra Frankfurterbevegelsen som er kulturmarxister. Deres mål er såre enkle: De skal knuse den evige tro i mannens hjerte – klarer de det, så går resten av samfunnsutviklingen raskt nedover. For en kristen vil kjenne igjen dette hedenskapet og motarbeide det i Jesu navn – det er de farligste motstandere for en Guds motstander. For Guds motstander vet så inderlig vel at han har tapt sin sak, Gud vil gripe inn og knuse Djevelen, men Djevelens kraft er så sterk i hans indre liv/sjel at han ikke av egen kraft prøver å bekjempe Kristus og Hans disipler på jord. Han er i Djevelens vold, og kun Jesus Kristus kan løse hans trellebånd!

Da havner også en 1. mai-tilbeder ned på at hans eneste redning er ordene i Johannesevangeliet kap. 3, 16–17: For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulde bli frelst ved Ham.

Velkommen med i arbeidet for å redde nasjonen Norge!

Tid for måsegg

By

(27.04.2018): Politiet i Finnmark melder at eggsesongen er i gang. På Twitter-siden ber Politiet folk om å sette seg inn i regelverket før de sanker egg. Politiet ønsker også informasjon fra folk dersom de observerer plyndring av reir fra ikke sankbare arter.
Måse bygger reir. Foto: Ruben Larsen.
Et av vårens vakreste eventyr på Sørøya som ellers på Finnmarkskysten er å samle måsegg. Dette er en ressurs som i all hovedsak utnyttes i Nord-Norge, skriver Hasvik kommune på sin nettside.

Måkene hekker der rovdyr ikke kommer til. På små øyer, holmer og skjær hekker de rett på grunnfjellet eller i lyngen, mens på fastlandet og på store øyer hekker de i bratte berg med hyller eller oppe på høye steiner.

Starttidspunktet for verping avhenger av to forhold, mattilgang og vær. I år med mye mat i havet starter hekkingen tidlig, og det blir mye egg. Vanligvis begynner måkene å verpe i slutten av april eller begynnelsen av mai.

Måse på Stampen i Lofoten. Foto: Mette Wright Larsen.

Måkene legger i alt tre egg, og når alle tre er lagt sier man at måken er fullvorpen. Hvis eggene ikke klekkes, blir ødelagt eller plukket, legger måkene nye egg.

Når man sanker måsegg, er det vanlig at i reir hvor det ligger tre egg, får ett egg ligge igjen.

Hvordan skal man så vite om egget er ferskt og ikke inneholder blod eller kyllingfostre (stroppent)? Hvis det er flere egg i reiret, bruk disse tommelfingerreglene:

–Egg som har rusk og gress fra reiret klistret på, er som regel helt ferske.

–Eggene som er lagt sist, er lysest i fargen.

Bruk også «vannprøven. Legg eggene i en bøtte kaldt vann. Hvis eggene flyter opp i den butte enden, er det «stroppent», det vil si at kyllingen har begynt å utvikle seg og egget er uspiselig.

Måsegg serveres som regel hardkokt. Kok måsegget i 15–20 minutter. Del det på langs og server det varmt eller kaldt. Ellers er måsegg kjempefine i bakverk, både i sukkerbrød, vafler og pannekaker, skriver Hasvik kommune på nettsiden.

http://www.hasvik.kommune.no/maasegg.246324-37123.html

 

Måser i fjæra på Eggum i Lofoten. Foto: Mette Wright Larsen.

 

Stille ved grensen til Russland

By

Ingen spor i snøen fra Russland til Norge ved det gamle fergeleiet Utnes i Pasvikelva. (Alle foto: Vidar Norberg)

 

Av Vidar Norberg

(Pasvik 23. februar 2018): Det er stille langs grensen mellom Russland og Norge. Landgangen er dratt på land på Utnes gamle fergeleie i Pasvikelva. Den siste fergebåten til Finland fór i 1944.

–Her var det gamle fergeleiet som brakte folk mellom Norge og Finland. I dag er det Russland på den andre siden, forteller forkynner Svein Hansen i Finnmark Indremisjon som viser vei langs Pasvikelva mellom Norge og Russland.

–Ferga gikk mellom Salmijärvi i Finland og Utnes i Norge fra 1920 til 1944. Her var det tollstasjon, forklarer turoperatør Kurt Wikan på telefonen.

Turoperatøren kan historien med alle fakta på strak arm.

–Både før og under krigen hadde Pasvikdalen et nært og vennskapelig forhold til finnene i Petsamo. Da finnene reiste, var det som om halve bygda forsvant, skrev nå avdøde skolemann Olav Beddari i boken «Folk ved elvene» fra 2013.

–Tidligere var elva et fellesområde. Man kunne drive fiske uten hensyn til grenselinjen. Nå måtte man imidlertid passe nøye på så ikke vind og strøm førte båten over grenselinjen. Folk savnet det frie livet da man kunne stikke innom naboen på den andre siden av elva for en prat, eller besøke grensebutikkene. På en lørdagskveld kunne naboen i Finland rope «Kom over, sauna venter».

–Å reise med finsk buss var som å reise i eget land. Skolebarna fra Øvre-Pasvik reiste med den finske bussen til Salmijärvi. Der tok de fergebåten til Svanvik (Utnes), skriver Beddari.

Han savnet de åpne grensene til Finland, men skriver at folk vennet seg til en lukket grense til Sovjetunionen.

Den gamle tollstasjonen på Utnes i Svanvik.

Iskaldt

Det er nesten for kaldt til å gå ut av bilen denne februardagen. Utnes, ved grensemerke 133, har ikke noe venterom for folk som fryser eller venter på fergebåten som aldri kommer. Det eneste som kan minne om venterom når man står med ryggen til Norge og ser mot Russland, er kanskje et russisk vakttårn. Men det er langt unna på den andre siden av grenseelva.

Det er ingen militær aktivitet å se på en iskald vinterdag i februar måned. Det virker som om både den røde armé og Norges grønne soldater har forlatt grensedalen. Men man nok blir iakttatt fra vakttårnene på den andre siden av elven. Russerne har intet å bemerke til Finnmarkshilsen.

Det norske grensemerket 133 ved Pasvikelvas bredd, ikke langt fra Utnes.

Livet er nok mer avslappet nå enn under den kalde krigen mellom Vesten og Sovjetunionen. Nå kan man fotografere uten stativ og med telelinser som ikke er over 200 millimeter. Men det er ifølge politiet forbudt å fotografere russisk personell og materiell på russisk territorium på en provoserende måte.

–Vi bruker Pasvikelva om sommeren. Da er det sivile båter og Forsvarets raske gummibåter ved Utnes som patruljerer, sier Kurt Wikan.

Også grensen ved grensestasjonen Storskog går midt ute i vannet. Vinterstid kan grenser markeres med kvister på isen, sommerstid med gule bøyer i Pasvikelva. Alle båter må være registrert med godt synlig nummer. Den som overskrider grensen i Pasvikelva, får en avskrekkende bot.

Kaffested ved grensemerke 142. I motsatt retning er Pasvikelva på det smaleste

Kaffe i villmarken

Men nå er det så kaldt at man må ha kaffe og vafler. Noen kafé på Utnes er det ikke. Der er landgangen dratt på land.

Svein Hansen kjenner snareste vei til Svanvik, som er sentrum i den ti mil lange Pasvikdalen. På Pasviktunet er det både bibliotek og butikk. De kan koke kaffe, men med en befolkning på 700–800 mennesker i hele dalen er ikke stabelen av nystekte vafler klar på en fredag formiddag. I disse øde skogstrakter mot russegrensen foretrekker nok eventyrlystne bålkaffe og bjørnejakt med kikkert og kamera. Skulle man ikke se en bjørn sommerstid, kan det skyldes at den har fått teften av mennesker og trukket seg litt tilbake. Men man trenger ikke fortvile. På Svanhovd, Norsk institutt for bioøkonomi, er det en egen bjørneutstilling som er vel verdt å se. Der kan man uten frykt klappe flere utstoppede bjørneskinn.

Bjørnehistoriene er mange i traktene, fordi bjørnene etter hvert er blitt så siviliserte at de søker til moderne søppeldunker for å få kosttilskudd. Avisen Finnmarken skrev om bjørnen som brøt seg inn i en hytte i Jarfjord og tok for seg av mat og drikke før den la seg i sengen. Beddari skrev om bonden som ble straffet med bot og fengsel fordi han skjøt en bjørn i grisebingen.

Den som er ung og virkelig blir fascinert av ødemarksbygdene, kan gå på Pasvik folkehøgskole som på samisk kalles Báhcaveaji álbmotallaskuvla.

Svanhovd forskningssenter.

Grensesamarbeid

Samarbeidet mellom Norge og Russland har resultert i at fastboende som bor innen 30 kilometer fra den norsk-russiske grense, kan få grenseboerbevis. Det gir mulighet for å kjøre 30 kilometer inn i Russland så ofte man vil og for 15 dager av gangen. Nordmenn har ifølge UDI tilgang til de russiske kommunene Zapoljarnyj og Korzunovo, samt områder i kommunene Nikel og Petsjenga.

Russerne har lagt igjen mange penger i Kirkenes, ikke minst på Spar Kjøp. Ett av de mest populære produktene var en tid barnebleier. Når russerne kommer et stykke utenfor Kirkenes, står det et skilt om at nå kan de ikke kjøre lenger. Da er de nemlig forbi 30-kilometerssonen.

–Det er stor kontakt med russerne, sier Kurt Wikan.

Samarbeidet med Finland står kanskje litt i stampe. Beddari skrev varmt for en mellomriksvei fra Norge gjennom Pasvikdalen til Ivalo i Finland.

–Til tross for flere framlegg fra begge land om bygging av mellomriksvei, har myndighetene klart å forpurre saken, angivelig på grunn av den kalde krigen og vernefanatismen.

Mens man venter, går veien til Finland om Neiden.

Svanvik kirke ble bygget som et norsk landmerke mot Finland i 1934. Enkelte fryktet for den finske fare med Stor-Finland.

Grå røyk

Ikke så langt fra fergekaia på Utnes kan man se røyken stige opp fra naboskogen i Russland. Røyken kommer fra fabrikkpipene i Nikkel, 12 kilometer fra norskegrensen. Den har i lange tider spydd ut giftig røyk som særlig har forpestet russisk side. Selv om det av og til loves bot og bedring, er det en langsom prosess. Alt på 1990-tallet engasjerte statsminister Jan P. Syse seg i håp om å få redusert utslippene av svoveldioksid fra det som er blitt rene «gullgruver».

Historien til dette området går langt tilbake. I områdene på den andre siden av Pasvikelva krevde både Norge og Russland skatt. Den 14. mai 1826 ble en grenseavtale mellom Russland og Norge-Sverige undertegnet i St. Petersburg. Pasvikelva ble grenseelv. Russland gikk på et nederlag i første verdenskrig. Etter fredsavtalen i Dorpat 14. oktober 1920 ble området langs norskegrensen overført til Finland, går det frem av en artikkel i Wikipedia. Alt i 1921 oppdaget finske geologistudenter nikkelforekomstene i Petsamo. Utvinningen startet i 1933. For Adolf Hitler ble nikkelforekomstene til krigsindustrien rene besettelsen. Ifølge forfatter Alf R. Jacobsens bok «Nikkel, jern og blod» fikk nikkelforekomstene Hitler til å besette hele Nord-Norge sommeren 1940. Det var årsaken til at Hitlers store arme –Lapplandsarmeen – ble holdt i beredskap i nord i fire år. I 1944 jaget Sovjetunionens røde armé tyskerne ut. Russland tok området fra Finland og fergebåttrafikken mellom Utnes og Salmijärvi var historie.

Hit og ikke lenger kan russere med grensebmerbevis kjøre inn i Norge. Nordmenn med grensebmerbevis kan også kjøre til Russland

Eventyrland

Øvre Pasvik nasjonalpark på 119 kvadratkilometer regnes som Norges mest urørte skogslandskap med myrer og vann. To tredjedeler er urskog av furu. Området ligger i det nordvestlige hjørnet av den sibirske taiga. Taiga er et russisk ord for de nordlige boreale barskoger. Taigaen er verdens største sammenhengende skogsområde som strekker seg som et belte rundt Nordkalotten, gjennom Norge, Sverige, Finland, Russland og Nord-Amerika, går det frem av utstillingen på Svanhovd.

Det er slutt på bureising, jordbruk og skogbruk slik det en gang var. Men folk kan fortsatt ta gratis inn på Finnmarkseiendommens tømmerhuggerkoier i ødemarka, utenfor allfarvei. Beddari skrev at Pasvikdalen ligger der som en blindtarm som venter på å bli åpnet mot sør, mot Finland.

Det er 40 kilometer fra Svanvik til Kirkenes. Veien fra Kirkenes til Pasvik har vært så dårlig at Kurt Wikan i fjor Sør-Varanger Avis sa at folk flytter bare på grunn av veien.

–Veistandarden er så dårlig at det går utover helsa og biler, ja alt, sa Wikan til avisen.

Men når man en vinterdag kjører sakte på snødekte veier langs Furumo, Bjørke, Bjørklund og kommer til Utnes, er det så mye å se i grenseland at man glemmer veistandarden. De eneste lydene man legger merke til, er skoene som knirker når man går ut i den frostkalde snøen. Og i det fjerne bjeffer et hundespann.

Når siste termoskaffe tømmes og matpakken kommer frem, er det nesten for kaldt til å gå ut av bilen. Det er så lite trafikk at bilen bare kan parkeres på veien mot Kirkenes. En forsvarsgrønn terrengbil med soldater kjører forbi. Solens bane forteller at det på disse breddegrader blir tidlig skjømt i februar. Pasvikdalen er et øde eventyr i grenseland som sjelden eller aldri får besøk av langveisfarende.

 

En ny tid for den gamle fergekaia og tollstasjonen Utnes.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rabbiner forteller om Putin og Russland

By

 

Berel Lazar er en av to sjefrabbinere i Russland. Han kjenner Vladimir Putin.

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

 

(Jerusalem 19. mars 2018): Russland er sammen med Finland og Sverige Norges nærmeste naboer. Mange har forsøkt å finne ut hva Russlands president Vladimir Putin står for. En av hans venner er den russiske sjefsrabbiner Berel Lazar. Han forteller om Putins syn på jøder, Israel og Midt-Østen. Finnmarkshilsens redaktør var på foredrag i Jerusalem og møtte Berel Lazar.

Russlands sjefrabbiner Berel Lazar håper at det vil komme enda en million jøder fra Russland til Israel.

Et meningsmålingssenter fant ut at det er 1,5 millioner jøder i Russland. Berel Lazar vet ikke om dette er et eksakt tall, men sa under et besøk i Jerusalem at deres arbeid er å finne jødene.

Flere skjulte jøder viser nå sin identitet. Det er en ny generasjon jøder i Russland. Man taler nå om en jødisk vekkelse som Lazar kaller et mirakel.

Berel Lazar har vært rabbiner i Russland siden 1990-tallet. Han er kjent som en venn av Russlands mektige president Vladimir Putin. Det har fått mange til å lytte til sjefrabbineren.

Sjefredaktør Steve Linde i Jerusalem Report intervjuet i Lazar i auditoriet Beit Avi Chai i Jerusalem. Sjefrabbineren tok seg også tid til å svare på spørsmål fra salen. Temaet var Putin og jødene.

 

Putins venn

–Hvordan vil du beskrive ditt forhold til Putin? Tror du seks nye år med Putin er godt for jødene?

–Jeg er ikke en profet og vet ikke hvordan Russland vil være om seks år. Vi håper og ber at det vil bli bedre og bedre.

–Jeg synes at Putin er en meget modig og rettferdig person, fordi han var den første som gav jødene anerkjennelse, den første som startet kampen mot antisemittisme. Vi elsket og hadde et godt forhold til Boris Jeltsin og Michail Gorbatsjov, men når spørsmålet om antisemittisme kom opp sa man «tabu», vær så snill og ikke snakk om denne saken. Han ville ikke komme på en jødisk sammenkomst. Han var ikke del av dette, sa Lazar.

–Putin var den første som sa at jøder hører til landet som alle andre nasjonaliteter og religioner. Putin har forbindelse med lederen for den ortodokse kirke, det muslimske samfunn, det buddhistiske samfunn og det jødiske samfunn. Religion er en viktig del av samfunnet. Jeg tror dette er forbindelsen med det jødiske samfunnet, forklarte Lazar.

–Hvordan forklarer du Putins nære forbindelse med deg, det jødiske samfunn, Israel og statsminister Benjamin Netanyahu?

Lazar fortalte at Putin var invitert til en sammenkomst i synagogen under hanukka-høytiden. Netanyahu var i byen og fikk beskjed om at han ville møte en viktig mann dersom han kom til synagogen. Der møtte Netanyahu Putin. De gikk inn på sjefrabbinerens kontor og samtalte i nærmere to timer. Det var begynnelsen for 18 år siden.

–For det første, Putin elsker Israel. Jeg hørte det fra ham før han ble kjent med Netanyahu. Da han var viseborgermester i Leningrad, ble han invitert til Israel. Han kom hjem og sa til kona at vi må reise til Israel. Han ville at barna skulle se hvordan folk klarte å få ørkenen til å bli et land av melk og honning. Han fortalte at han tok familien med seg og reiste fra nord til syd, fra Metullah til Beerhseba og Eilat. Han fikk virkelig se alt. Han var imponert og sa at det er noe vi kan lære fra.

–For det andre er det over én million russisktalende jøder som bor i Israel. Dette er en meget sterk forbindelse til Russland. Putin føler dette er en sterk bru som kan være til hjelp.

–For det tredje har Israel vært en sterk venn av Israel. Om du ser på verdens sanksjoner, så har Israel vist at vennskapet er sterkt. Jeg tror dette er et viktig vennskap.  Putin har vist med mange land at om du er vennlig med Russland, så er Russland vennlig med deg. Israel var i stand til å vise det.

Lazar antyder at Putin nok erkjenner at Sovjet-regimets hjelp til arabiske land mot Israel var et politisk feilgrep uten fornuft.

–Putin liker sterke ledere, og Netanyahu er en av dem. Han likte Ariel Sharon, og han elsket Shimon Peres.

 

Syria og Iran

Sjefrabbineren ble minnet om at Putin også støtter Bashar al-Assads regime og regimet i Iran. Han ble spurt om det er positivt eller negativt at Putin spiller på begge sidene.

Lazar sa at han ikke er så informert om det som skjer i Syria. Men han påpekte at det daglig er orientering mellom Israel og Russland om det som skjer i Syria. Han nevnte videre at forsvarsministeren i Russland har vært i kontakt med Israel om mange, mange saker.

–Putin har mange ganger sagt at Syria med Assad akkurat nå er bedre for Israel enn Syria uten Assad.

Som eksempel fortalte Lazar at noen av de eldste jødiske samfunn og bygg i Damaskus og Aleppo går tilbake til kong Davids tid. I Jobar i Stor-Damaskus er «Profeten Elias-synagogen»  som sies å være 2000 år. Den opprinnelige skal være fra år 720 f.Kr. Det var her i området at profeten Elias ifølge tradisjonen  gjemte seg. Aleppos store synagoge er angivelig bygget på fundamentet av et hus som kong Davids hærfører Joab satte opp rundt år 950 f.Kr. (2. Sam 8, 3–8). Lazar sa at terroristene ødela synagogene, men i dag hjelper Russland til med vakthold av jødiske steder, inkludert jødiske gravgårder.

–Putin sier at akkurat nå trenger Syria en leder for å stanse terroristene, men la oss sette oss ned og snakke om det som skjer i morgen. Putin mener at ISIS er mye verre for Israel.

Under spørsmålsrunden ble det påpekt at Iran er Israels verste fiende.

–Irans infiltrasjon i Syria er en annen sak. Jeg drøfter dette i private møter med Putin. Jeg får svar, men jeg kan ikke si at det alltid er de svarene vi vil høre. Men jeg føler at han tenker på israelske interesser når han avgjør hva som skal skje med Syria.

–Jeg tror at Iran er en fiende av seg selv og for mange andre land i verden. Mange i den arabiske verden føler at Iran ikke går i riktig retning. Spørsmålet er hva man skal gjøre med Iran. Jeg er ikke politiker eller talsmann for Putin. Jeg vet ikke hva som er best, men jeg tror at Russland har en slags dialog med Iran og prøver å få dem til å forstå at de må finne en løsning, enten det er Syria, grensen til Russland eller i mange andre saker. Israel har all rett til å forsvare seg selv. Jeg tror at Putin fullt ut forstår det, enten det gjelder Syria eller Iran.

Lazar nevnte at denne saken kommer opp på bordet hver gang Netanyahu møter Putin.

 

Jøde i Russland

–Hvordan er det å være jøde i Russland i dag? Det pleide ikke å være så bra?

–Jeg husker da president Putin for 18 år siden kom til åpningen av en synagoge. Det var første gang at en russisk president deltok i noen form for jødisk aktivitet. Det var en gammel dame som noen måneder senere fortalte meg at nå kunne hun gå på gaten med hevet hode. Hun var over 70 år og fortalte at gjennom hele sitt liv hadde hun gått med bøyd hode. Hun fortalte videre at når presidenten kan komme til åpningen av synagogen, kunne hun være stolt over å være jødisk.

–I dag ser vi en ny generasjon i Russland. Vi har 25 til 30 år gamle gutter og jenter som ble født i frihet, uten kommunisme. Den nye generasjonen går i gatene med en davidstjerne og kipa, ikke fordi de er religiøse, men fordi de vil vise hvem de er. De er stolte over å være jødiske, sa Lazar.

–Før var det var et land som fikk jøder til å føle seg ukomfortabel, redd og skamfull.

Redaktøren av Jerusalem Report spurte om hvor mange jøder det nå er i Russland. Sjefrabbineren svarte at dette er det store spørsmålet.

–Vi vet ikke hvor mange, for vi snakker om 70–80 år med assimilasjon og frykt for å være jødisk. Folk gjorde alt de kunne for å skjule at de var jøder. De endret fødselsattest og fortalte ikke sannheten om hvem de var. I dag er det mange mennesker som finner ut at deres forfedre var jødiske. Det ble nylig utført en studie av et kjent meningsmålingssenter i Russland, og de hevdet at det er 1,5 millioner jøder.

Berel Lazar sa at de ikke vet om dette er et eksakt antall. Han mener mange forble jødiske også i kommunisttiden, men det virkelige spørsmålet er hvor mange jøder vet at de er jødiske.

–Vårt arbeid er å finne jødene, få dem til å innse at om deres bestemor var jødisk, så er de jøder.

For å forklare hvor mange skjulte jøder det er i Russland, fortalte rabbineren om at han var på fangebesøk i et fengsel i Moskva under hanukka-festen. Nestsjefen for Moskvas fengsler følte seg beæret over besøket av slik en viktig person. Hun fortalte Lazar at hennes bestemor var jødisk.

–Da er du like jødisk som meg, sa rabbineren og ba henne komme til synagogen.

Da sjefen for fengslene hørte historien, ba han vakten gå og hente Lazar og fortalte at også han hadde jødisk bestemor.

–Det er mange jøder i Russland. Jeg ønsker at de skal føle seg lykkelig over å være jødiske. De har i århundrer gjennomgått lidelser under pogromer og kommunisme, sa Lazar.

Berel Lazar har mange interessante opplysninger om Russland. De har blant annet 11 bønnerom i ulike russiske fengsler.

I Tomsk i Sibir er det synagoge som ble bygget av kantonister. Det var jødiske barn som ble tatt i tiårsalderen og tjenestegjorde i tsarens armé i 25 år. Nå er kantonistsynagogen i Tomsk gitt tilbake til det jødiske samfunn. En mann kom også med en Tora-rull som hans bestefar reddet og gjemte for 80 år siden med fare for sitt eget og familiens liv. Det var også jøder som satte livet til når de bakte usyret matza-brød til påske med lukkede vinduer.

–Det var jøder som holdt den jødiske flamme brennende med fare for sitt liv. Mange samfunn i Sibir overlevde uten synagoge, samfunnshus og skoler i vanskeligheter. I dag kommer mange jøder frem etter å ha skjult troen. Dette er det fine med russiske jøder. De har en sterk, sterk tro selv om det er kaldt og hardt.

 

Berel Lazar

Jødisk exodus

Sjefrabbiner Berel Lazar tilhører Chabad-bevegelsen som har hus over hele verden hvor de tar seg av jøder som er på ferie eller tilbyr sabbatsmåltid og jødiske fester. De sørger også for aktive jødiske menigheter og jødisk liv i mange land. Noen hevder at dette fører til at jøder ikke kommer til Israel.

–Jeg fikk dette spørsmålet fra Ariel Sharon. Han ringte etter meg, og jeg fløy til Israel for å møte ham. Han hadde et stort kontor. Der var de eneste bøkene i bokhyllen Talmud (den nedskrevne muntlige tradisjonen). I en time ropte han og sa at vi gjorde galt ved å starte skoler, synagoger og samfunnshus i utlandet.  Sharon mente at så lenge vi betjener jødene der, vil de ikke komme til Israel. Sharon sa at Israel trenger en million russiske jøder slik at det ikke blir arabisk majoritet i Israel.  Han ville at vi skulle stenge skoler og synagoger for å få jøder til Israel.

–Jeg sa at dette vil ikke virke. Jødene har ikke noen forbindelse med Israel. Er det ikke jødiske skoler i utlandet, vil de bli assimilert. Noen år senere sa en israelsk ambassadør og Jewish Agency at Chabad hadde rett. Om vi ikke får jødene til å føle seg jødiske, vil de ikke komme til Israel. Føler de seg jødiske, vil de komme til Israel. Man kan ikke tvinge dem til å flykte fra Russland. De har hatt nok av dette.

–Tror du at det vil komme enda en million jøder fra Russland til Israe, spurte KARMEL på gangen etter foredraget.

–Jeg håper det, sa en smilende Lazar.

 

Jødisk vekkelse

Det som har skjedd i Russland, ble av den jødiske redaktøren av Jerusalem Report omtalt som et mirakel, en jødisk vekkelse hvor folk kommer tilbake til jødedommen.

–Det er ikke min fortjeneste. Dette er klart et mirakel. Ingen trodde at jødedommen noen gang ville komme tilbake til Russland. Folk som besøkte Russland for 30–40 år siden, sa at det er over.

Lazar nevnte utrolige historiske begivenheter som da jernteppet falt, og mange jøder reiste ut. Han påpekte at det ble religionsfrihet, og at det er en president som besøker synagogen.

–Det er en velsignelse.

–Russland er ikke Moskva. I dag er det over 200 jødiske samfunn i Russland. I det tidligere Sovjetunionen var det 7–8 synagoger. I dag er det flere hundre synagoger. Tusener kommer ut og sier vi er jødiske.

Et annet eksempel på «vekkelsen» er at det bakes matza-brød. Det var på forhånd ventet at 40.000 jøder ville delta i offentlige sedermåltid 200 steder i Russland i påsken. Det selges over 50 tonn kosherkjøtt i Moskva i måneden.

Han fortalte at noen visste at de var jøder, men det var nok ingen som trodde at hundretusener ville komme ut og si at de var jødiske.

–Det var folk som ikke trodde det var noen vits å ha Tora-ruller eller bøker i Russland, for ingen ville komme til å lese dem. I dag bringes det to Tora-ruller i måneden til Russlands synagoger.

Lazar har ingen anelse om hvordan den jødiske vekkelsen kom til Russland. Han kaller det igjen for et mirakel. På direkte spørsmål fra salen sier han at dette ikke skjedde på grunn av tidligere refusnikene Natan Sharansky som satt i Moskva, Yuli Edelstein eller noen i Odessa eller Kiev.

–Mye av dette skyldes folk som hjalp til i de år, lokale russere som holdt ilden brennende, og mange jødiske organisasjoner som hjalp materielt, åndelig, fysisk med besøk, sendte pakker med mat og bøker. Men jeg tror ikke at noen i sine beste drømmer trodde at det skulle bli så bra som det er i dag. Om du var der for 40 år siden, bør du igjen komme på besøk.

–Russland mener at vi bør ha så mange lokale rabbinere som mulig, født og opplært i Russland. De sier at vi ikke trenger å importere rabbinere fra Amerika til Russland. Dette har muligens også noe å gjøre med det amerikansk-russiske forholdet.

Rabbineren forteller at det nå arbeides med et jødisk universitet i Russland. Det har fått full støtte fra regjeringen, samtidig som den stenger små universiteter. Det vil åpne om et par måneder, men den offisielle åpningen vil bli i september.

 

Antisemittisme

Amerikanske røster beskyldte Russland for å blande seg inn i valget av president i USA. Russlands president svarte at mange nasjonaliteter, også jøder, kunne ha stått bak innblandingen i det amerikanske valget. Enkelte mente at bare å nevne jøder var antisemittisk.

–Det Putin sa, var at det kunne vært hvem som helst, ukrainere, noen med grøntkort fra USA, tatarer eller jøder. Han nevnte mange nasjonaliteter. Jeg tror virkelig ikke, etter 20 års kjennskap med Putin, at det er noen antisemittisk følelse hos ham.

Rabbineren forklarte at russerne tar det som en kompliment dersom noen hevder at de kan blande seg inn i valget i USA. Det er det enda mer om jødene kan gjøre det.

Like etter at Sovjetunionen falt, dro Finnmarkshilsens redaktør til St. Petersburg sammen med Christer Boije af Gennäs’ hjelpesendinger til jødiske samfunn. Der spanet man etter tegn fra den nasjonalistiske og antisemittiske bevegelsen Pamjat.

–De eksisterer ikke mer, sa Lazar på spørsmål fra Finnmarkshilsens redaktør.

 

Lærerinnen

Folk i Israel liker historien om Vladimir Putins lærerinne Mina Yuditskaya Berliner som fikk en leilighet av ham. Nå går ryktet om at hun ville testamentere den   til Putin elller noen i Russland før hun døde. Hun var Putins tysklærerinne i St. Petersburg’s videregående skole 281.

–Da president Putin besøkte Israel, traff han sin lærerinne. De kysset og omfavnet hverandre med det samme de møttes.

–Putin spurte hvordan kan jeg få takket deg. Du hjalp meg da jeg var barn. Hvordan kan jeg betale tilbake og hjelpe deg.

Hun fortalte at det var oversvømmelse i leiligheten fra naboene og spurte om han kunne få en slutt på det.

–Han kjøpte henne en leilighet. For en tid siden sa hun at hun ville overføre leiligheten tilbake til Putin eller en jødisk organisasjon i Russland når hun døde. Men Putin sa nei, den ble kjøpt for noen som bor i Israel, vi ønsker ikke eierskap over leiligheten. La Israel bestemme hva som skal skje med leiligheten.

Putin har selv fortalt historien om tysklærerinnen til Lazar.

–Jeg har ikke fulgt historien videre. Men jeg vet at han var stolt over sin lærerinne, han var stolt over at hun var jødisk, og han var takknemlig overfor henne. Putin spurte alltid hvordan hun har det, om helsen, om det er noe hun trenger. Det viser at han bryr seg. Jeg tror at Putin har forbindelser med folk som tidligere har hjulpet ham.

Historien om at Putin ikke ville ha leiligheten tilbake, ble kjent etter at Yuditskaya Berliner døde. Hun immigrerte til Israel i 1973.

 

Sjefredaktør Steve Linde i Jerusalem Report intervjuet Berel Lazar i auditoriet Beit Avi Chai i Jerusalem. Sjefrabbineren tok seg også tid til å svare på spørsmål fra salen.

 

«Gi akt på Ham!»

By

Flakstad i Lofoten, 9. april 2018. Foto Mette Wright Larsen

 

Hebr. 12, 3: «Ja, gi akt på Ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.»

 Av Axel Remme

(20.04.2018): Gi akt på Ham. Tenk på Ham. Se på Ham. Kom Jesus Kristus i hu. Alt gjelder samme sak: Slipp Jesus inn i tankene!

Så mangt og mye opptar tankene. Jeg spurte engang et barnebarn som satt så spent og fulgte nøye med når mormor ordnet til for å spise. Hva er det du tenker så på, gutt? Da kom svaret momentant: «Jeg tenker på mat, bare på mat!» Det er vel slik for noen hver. Vi tenker daglig også på mat. Den er en så viktig del av tilværets behov og ansvar.

Selv om vi ikke kan eller bør røpe alle våre tanker, kan det være viktig å bli stille for spørsmålet: Hva tenker du på? Sitter du kanskje med tanker om at du skulle vært et annet sted? Eller du tenker på valg du burde ha gjort annerledes. Og noe viktig du ikke har fått gjort. Ofte er tankene opptatt med et problem, noe en selv eller andre strever med og frykter for.

Gi akt på Jesus, er påminnelsen her. Rett blikket mot verdens frelser. Slipp Ham til i dine tanker. Å tenke på Ham er det viktigste vi kan bruke tankene til. Det er det mest nyttige og fruktbare. For det ordner oss innenfra, renser, opplyser, veileder, gir lys, håp og kraft. Når Han får fylle tankene våre med sitt ord, blir det også mye takk. Står vi fast og rådløs, hjelper det å be som sangeren: «si så hva du har tenkt, o Gud».

Det vi tenker, har med hjertet å gjøre. Vi husker Jesu spørsmål til de skriftlærde: «Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter?» (Mark. 2, 8) Derfor blir det så galt med vårt hjerteforhold til Gud, dersom vi ikke har rom for Jesus i våre tanker. For «med hjertet tror en til rettferdighet».

Vareid i Lofoten, 9. april 2018. Foto: Mette Wright Larsen.

Hva skal vi så tenke på når vi gir akt på Ham?

Vi skal tenke på «hva vår frelse kostet har». Her i Hebr. 12 sies det at «Han led tålmodig korset uten å akte vanæren». Og vi skal «gi akt på Ham «som holdt ut en slik motstand fra syndere».

Døperen Johannes hjalp sine mange tilhørere til å gi akt på Jesus ved å forkynne slik om Ham: «Se der Guds Lam som bærer verdens synd». Du må ikke bare høre det eller høre om det, men aktivt rette din oppmerksomhet mot det. Det skjer når du med alvor og bønn leser i Bibelen, og tror det «som står skrevet».

Og så skal vi «gi akt på Ham» for at vi «ikke skal gå trett» «og bli motløse», minner dette skriftord om. Ved å tenke på Jesu lidelse og offer får vi mot til troens kamp. For den som tror, er «Ordet om korset en Guds kraft». Troens beskuelse av Kristi lidelse gjør oss i stand til selv å lide for Hans navns skyld. Budskapet om Jesu stedfortredende lidelse holder oss våken og gir mot. Ved å betrakte Jesus, den lidende Messias, får vi både syn for og kraft til utholdenhet. «Det er liv i å se på det blødende Lam, …»

Vårt andaktsord begynner med et «ja». Det kommer etter at foregående vers slutter slik: Jesus «har nå satt seg på høyre side av Guds trone.» Slik beskrives allmaktens Herres posisjon i Guddommen. Han er på den Allmektiges trone. Vi skal altså vende blikket mot den seirende Kristus. Dermed får vi påminnelse om både å gi akt på Hans kors og Hans krone. Jesus, som fullbrakte frelsesverket og «er gitt all makt». Ja, gi akt på Ham»!

 

Offersøy-strømmen i Lofoten, 12. april 2018. FOTO: Mette Wright Larsen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bruk stemmeretten for Finnmarks framtid

By

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik.
FOTO: Maria Borch Mietinen FFK.

KRONIKK: (16.04.2018): Storting med regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti vedtok i juni 2017 og tvangssammenslå Finnmark fylke med Troms fylke mot Finnmark fylkestings vilje.

Fra den 7. til 14 mai i år blir det folkeavstemning i Finnmark om tvangssammenslåing med Troms. Jeg håper alle stemmeberettigede benytter muligheten til å si sin mening om denne utrolig viktige saken.  Regjeringa har så langt valgt å ikke lytte til finnmarkingene, men det vil fylkestinget gjøre.  Jeg tror fortsatt det er mulig å påvirke Stortinget der tvangssammenslåinga ble vedtatt med knapt flertall.

Finnmark har enormt areal og er rik på naturressurser, men har få velgere. Kanskje det er derfor motstanden så langt ikke gjør inntrykk hos regjeringskameratene og støttepartiet KrF? Et overveldende resultat og høy valgdeltagelse vil være det sterkeste signalet vi kan sende. Når resultatet er klart vil jeg be om møte med statsministeren og overlevere det personlig til henne og innstendig be henne om å stoppe prosessen.

Statsministeren har uttalt at hun syntes Finnmark fylkeskommune kunne brukt pengene vi bruker på folkeavstemningen på andre ting. Det er en provokasjon i den situasjonen vi er i nå. Den store motstanden kan ikke ignoreres. Statsråd Mæland vil heller ikke vente på folkeavstemningen og har satt ned en fellesnemnd. Finnmark fylkesting kommer ikke til å velge noen til noe før folkeavstemningen er overstått.

Det er i tråd med det vedtaket fylkestinget har fattet. Sammenslåingsprosessen er stanset fra Finnmark sin side i påvente av resultatet av folkeavstemningen. 20. juni er det fylkesting i Alta og da vil selvsagt tvangssammenslåingen være et tema. Vi får se hva vi gjør der. Jeg forskutterer ingenting.

Hvordan endte vi opp her? I en situasjon få ønsker? For meg handler dette om et stortingsflertall som står for en konsekvent sentraliseringspolitikk. Når det gjelder regionreformen har vi fått et resultat som egentlig ingen ville ha. Partiene Venstre og KrF er blitt garantister for tvang. KrF drister seg fortsatt til å kalle dette en demokratireform. I Finnmark får vi gjennom denne prosessen stadig dokumentert at vi får mindre makt på en rekke samfunnsområder. De foreslåtte ny oppgavene til de nye fylkene vil bli en hard kamp om å få realisert.

Ragnhild Vassvik, fylkesordfører i Finnmark.
Foto: Ekaterina Golitsyna

Jeg er imponert over det engasjementet som folk i Finnmark viser i denne saken. Kraften i den bevegelsen vi har sett de siste månedene forteller meg at dette er en sak som rører ved finnmarkingenes sjel og viktige verdier. Det er en kraft som ikke må undervurderes og som jeg håper fortsatt kan vippe denne saken i riktig retning.

Noen spør om det er noen vits å slåss mot et stortingsvedtak. La meg si det sånn: Det er ikke noe vi gjør ofte. Men når vi velger å gjøre det – ikke minst med den kraften som har manifistert seg gjennom flere meningsmålinger og gjennom et stort flertall i fylkestinget – så er dette en alvorlig løsning som må prøves. Vi gir oss ikke.

Min oppfordring er at folk nå må bruke den stemmeretten de har fått. Jeg lover å ta resultatet med til en statsminister som nå har muligheten for å legg til side politisk prestisje og ta finnmarkingene på alvor.

Stem 14. mai og stem det beste for Finnmarks framtid! Godt valg!

 

 

Ragnhild Vassvik

Fylkesordfører i Finnmark

Norges Samemisjon sender hilsen til staten Israels 70-årsfeiring

By

(14.04.2018): Landsstyret i Norges Samemisjon har vedtatt å sende en hilsen til Israel i forbindelse med 70-årsfeiringen for den moderne staten Israel. Brevet er sendt til den israelske ambassaden i Oslo, opplyser Odd Eivind Høyvik i Norges Samemisjon i en pressemelding.

–Norges Samemisjons landsstyre hadde landsstyremøte i Tromsø 3.  til 4. april. En av sakene som ble tatt opp, var å sende en hilsen til Israel i forbindelse med 70-årsmarkeringen som moderne stat. Det ble et enstemmig vedtak for å gjøre dette, skriver Høyvik.

Han håper at dette skal være med på å oppmuntre kristenfolket til å be om fred for Jerusalem, og at det skal være en støtte og velsigne Guds utvalgte folk.

Brevet

Brevet fra Norges Samemisjon har fått overskriften «Hilsen til staten Israel i anledning av 70-årsmarkeringen». Der heter det videre:

«Landsstyret i Norges Samemisjon vil bringe våre gratulasjoner og lykkeønskninger i forbindelse med feiringen av den moderne staten Israel.»

Vi ser på opprettelsen av Israel i 1948, som hjemland for det jødiske folk, som en av de viktigste begivenheter i nyere tid og en oppfyllelse av profetiene i de Hellige Skrifter.

Vårt arbeid er rettet mot det samiske folk på Nordkalotten. Vi er opptatt av at et folkeslags egenart og kultur skal ivaretas – også for det jødiske folk.

Vi hilser med Shalom og ønsker Herrens velsignelse over Israel som Guds utvalgte folk!»

 

Odd Eivind Høyvik (styreleder)

Bøye Vigdal

Lars Nessa

Bernhard Iversen

Gudmund Johnsen,

Øyvind Fonn

Erik Kvinge

Kurt Olsen

Roald Gundersen (daglig leder)

 

 

 

 

BAKGRUNN: Hvor ble det av predikantene

By

Indremisjonspredikantene Willy Gryting, O.J Riverud og Magnar Trøen var godt kjent i Finnmark. Gryting bor i dag i Ål i Hallingdal.

Av Vidar Norberg

(13.04.2018): Hvor ble det av alle predikantene som reiste rundt i Finnmark. Det ser ut til at en del av det kristne arbeidet i fylket er i ferd med å forsvinne uten at noen legger merke til det. Det er ikke bare en motkultur som blir borte, men forkynnere som påpeker at det finnes en vei til evig liv.

Søndagsskolelærer Henrik Vorren på trappa til Mehamn kirke.

Man skal ikke lenger tilbake i tid en 1970- eller 1980-tallet før det var vanlig å se plakater på lysstolpene for emissærer som kom for å holde møter på menighetssaler, fiskarheimer, bedehus, leirsteder og i hjemmene. Man kunne se plakaten på en sen mørk høstkveld på Gunnarnes på Rolvsøy i Måsøy kommune, eller i Gamvik. De varslet at predikantene kommer. Man kunne treffe dem på lokalbåten i en fjord eller til fots på land.

 

Indremisjonsgården i Hammerfest var hovedkvarteret for Indremisjonsselskapets aktivitet i Øst- og Vest-Finnmark. I dag er det hybelhus.
Fiskarheimsbestyrer og predikant Leif Akselsen i Den indre sjømannsmisjonen. FOTO: Willy Gryting.

Sakte og nesten lydløst ble flere av disse kristne samlingssteder avviklet. Man finner dem knapt på noe sted. Bedehuset i Honningsvåg er gått over til verdslig bruk. Leirstedet Kildesli i Tana er et slags turistsenter. I Bjørnevatn ble bedehuset nylig solgt. Fiskarheimene både i Båtsfjord og Honningsvåg er for lengst solgt. Indremisjonsgården i Salsgaten 38 i Hammerfest var hovedkvarteret for Øst- og Vest-Finnmark kretser av Det Norske Lutherske Indremisjonsselskapet. Der utkom også det trykte bladet Finnmarkhilsen. I dag er det et hybelhus.

Bedehuset i Kjøllefjord er avviklet. Foto: Willy Gryting.
Barneleir på Kildesli i Tana.
FOTO: Willy Gryting

På 1970-tallet var det mange kristne mennesker i Mehamn. Den kanskje største foreningen var Indremisjonsselskapets forening. Husmøtene gikk på omgang. Det var både taler, opplesning, kaffe og kaker på møtene. I stuen i Værveien 112 lå folk på kne og ba til Gud. Både indremisjonsfolk, frie venner, pinsevenner og nesten alle kristne venner. I kirken var det prest som samlet en meget stor andel av fiskeværets barn til korsang. Hvor ble det av denne virksomheten.

Finnmarkshilsen ønsker å rette søkelyset mot dette arbeidet og oppfordrer leserne til å komme med bilder og fortellinger om kristenlivet før i tiden.

Tips, artikler og bilder kan sendes til redaktør Vidar Norberg i Finnmarkshilsen@gmail.com

 

Bede- og forsamlingshus er mange steder tømt for motkultur og forkynnelse om frelse og evig liv. Er kristentroen i ferd med å bli glemt. Bildet viser den gamle nedlagte Indremisjonsgården i Salsgt 38. i Hammerfest. Aktiviteten er flyttet til Alta.