Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

Redaksjonen

Varsler ny jernbane krig med Russland?

By

Finske myndigheter ar vurdert fire jernbanetraseer. De mener linjen mellom Rovaniemi og Kirkenes er den beste. (Illustrasjon: Trafikverket, Finland)

 

(09.03.2018): Finlands kommunikasjonsminister Anne Berner mener strekningen Rovaniemi–Kirkenes er det beste alternativet for en jernbanerute. Det kom frem da Berner presenterte en utredning om saken i Helsingfors fredag 9. mars 2018.

Tanken om en jernbanelinje mellom Enaresjøen og Kirkenes er ikke ny. Anton Johansen, også kjent som Lebesbymannen, så i sine syner i 1907 et russisk angrep mot Norge når jernbanen sto ferdig i 1953. Men den gang var ikke jernbanen kommet, og krigen kom heller ikke.

«I Norge gjorde russerne innfall i den nordøstlige delen av Finnmark. Ved denne tid gikk det en jernbane fra Finland opp til Enaresjøen og herfra ned gjennom Pasvikdalen». Handelen i grensedistriktet var årsaken til denne krig. Norge måtte avstå alt land nord og øst for Lyngenfjorden, heter det i Lebesbymannens syner fra 1907.

Store planer

Kommunikasjonsministeriet ba sommeren 2017 Trafikverket i Finland, i samarbeid med Statens vegvesen i Norge, om å utrede byggingen av «ishavsbanen». Den vil ifølge Berner komme til å koste tre milliarder euro. Finlands andel vil bli på rundt to milliarder euro, går det frem av en artikkel i svenska.yle.fi.

Håpet med «ishavsbanen» er at dette skal bli Europas forbindelse med tog til Kirkenes og gå videre gjennom nordøstpassasjen til Asia sju måneder i året. Sør-Varanger kommune og næringslivet ser for seg at ti prosent av konteinertrafikken fra

Asia til Nord-Europa en gang kan gå via Kirkenes hvor den omlastes til tog. Dette kan ifølge Altaposten utgjøre ti tog per døgn fra Kirkenes. Det tilsvarer 650 trailere.

–En arktisk jernbaneforbindelse er et viktig europeisk prosjekt som styrker forbindelsen mellom Nord-Europa, Arktis og kontinentet, og vil være viktig for konkurransekraften for mange industrier i nordlige områder. Jeg har foreslått at vi oppretter en arbeidsgruppe som vil se nærmere på videre utredning av korridoren mot Kirkenes, sa Finlands kommunikasjonsminister Anne Berner.

–Vi ønsker å fortsette og videreutvikle finsk-norsk samarbeid. En jernbaneforbindelse mellom Finland og Nord-Norge kan gi store muligheter for vekst og utvikling i nordområdene. Finnene har foreslått å etablere en arbeidsgruppe som skal vurdere de neste stegene for utredning av en jernbaneforbindelse mellom Rovaniemi og Kirkenes, og vi ønsker å bidra i denne gruppen, sier samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen.

I fjor opplyste finske medier at en slik rute først kan komme i 2035.

Klikk på jernbane nederst i første spalte.

 

 

 

 

 

 

«Frelse i Jesus alene»!

By

Blikk mot Selfjorden i Lofoten. (Foto: Mette Wright Larsen)

 

Av Axel Remme

«Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved»

Dette er et av de best kjente og mest siterte bibelord. En perle i Skriften og en stjerne i evangeliet. «Fylt av Den Hellige Ånd» forkynte apostelen Peter på en så mesterlig måte dette hovedpunkt i frelsesbudskapet. Den som hører og tar imot, får her avgjørende veiledning om Guds frelse. Sann åpenbaring og kunnskap som rettleder tanken og troen.

Med dette skriftord viser Gud deg det som er ditt absolutt største og viktigste behov.

Det er ikke at du blir religiøst tilfredsstilt ved en eller annen slags menneskeskapt tro, tanke, følelse eller opplevelse. Menneskets religiøse søken, som det ofte tales så tilfreds om, går helst i andre retninger enn den dette apostelord viser. Mye er en søken inn i seg selv, i sine følelser og tanker. Den trygghet og fred en finner i sin egen indre verden, kan nok tilfredsstille noe for en tid. Men den er et bedrag fordi den mangler basis i Ham, som «er veien og sannheten og livet». Og den mangler erkjennelse av menneskets viktigste behov.

Ditt absolutte største behov er frelse. Fremfor noe er det dette du trenger. Sann kristen forkynnelse har frelse som hovedsak og mål. Peter og Johannes hadde fått være Guds redskap ved helbredelsen av en lam mann. Det var stort og ble et mektig vitnesbyrd om Jesu nærvær og makt. Men i denne situasjon, hvor folk var opptatt med helbredelsesunderet som hadde skjedd, lot apostlene seg ikke hindre i å forkynne det som var viktigere enn menneskets helse. Fremfor alt var det frelse. Det vil si: Redning fra skyld og synd, og fra Guds vrede over den. Frelse er utfrielse fra noe og tilknytning til noe annet. En frelses fra synden, djevelen, sin egen onde natur og dødens makt, til livet i Guds samfunn for tid og evighet.

Vi trenger igjen å få frelsesbehovet vårt opp på dagsorden i forkynnelsen. Denne hovedsak forsømmes ved fornektelse og fortielse. Gode ting som påminnelsen om nestekjærlighet, omsorg, rett forvaltning, nødhjelp, m.m. tales det stadig om. Men når det gjelder forkynnelsen om frelsesbehovet og «om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus», er den ofte både dempet og sjeldnere. Det fokuseres mye på helse, men stadig mindre på frelse. Apostlene siktet inn på hovedsaken, målet for Kristi gjerning, som er menneskets frelse. For ingen blir ordentlig hjulpet som ikke blir frelst. Og Gud har ikke nådd sitt mål med det mennesket som han ikke har fått frelst inn i sitt rike!

Men dette bibelord viser også vår eneste mulighet for å få realisert livets viktigste sak.

De som først fikk dette budskap, mente nok at deres gudsdyrkelse med oppfyllelse av lovgjerninger, slik det var innstiftet i Den gamle pakt, var redningen. De så sin åndelige mulighet i det de kunne makte å yte selv. Men dette lar seg ikke ordne ved egne handlinger. Med Jesus avvikles Den gamle pakts offerhandlinger. Her og ellers i Det nye testamentet avvises at det er frelse ved gjerninger. Derfor forkynte apostlene så radikalt og sterkt frelsen ved Jesus alene. Han er eneste mulighet for vår frelse!  Det finnes ikke alternativ til Jesu frelse, som er den samme, fullkomne og tilstrekkelige frelse for alle. Avgjort og konsekvent meddeles denne sannhet, som et ufravikelig faktum ingen kan rokke ved. Dette skal vi tro, holde fast ved og forkynne. Vår og alle menneskers eneste frelsesmulighet er Jesus, «Han er verdens frelser». «Han og ingen annen».

Dette er Guds eneste ordning for vår frelse. Jesu komme til jord, Hans liv og gjerning, død og oppstandelse, er Guds frelsesplan for oss falne og fortapte mennesker. Hans eneste mulighet for å redde oss fra syndens følger og inn i sitt rike. Når det gjelder frelsen, kommer det bare an på hva slags ordning Gud har for oss. Ikke hva vi selv ønsker eller mener er mulig. Vår himmelske Far har ingen annen frelsesvei for mennesket enn Jesus Kristus, Hans stedfortredende liv og gjerning.

I møte med religionene og verdslige tanker må vi huske på dette og bekjenne slik som apostlene gjorde: «For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus». (1.Tim. 2, 5–6) «Han som gav seg selv til en løsepenge for alle». I Joh.1, 12 forkynnes samme sannhet: «Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn».

Midlet som mennesket kan bli frelst ved, er ikke noe mindre enn den guddommelige personen, Jesus Kristus og Hans navn. Derfor peker Bibelen og den kristne forkynnelse mot Ham og navnet Jesus. Dette gjorde Peter og Johannes uten å ta hensyn til hva det ville føre til for dem. De trosset menneskers og myndigheters ønsker og meninger og forkynte frimodig Jesu navn. Budskapet deres handlet om frelse og om Frelseren.

Dette er hovedsaken i Bibelen og skal være det i forkynnelsen og misjonsarbeidet. Det er en påminnelse også til meg og deg, og til alle mennesker! Derfor lyder kallet på nytt: Tro på den Herre Jesus Kristus, og påkall Hans hellige navn! Det eneste navn «gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.»  Skriften sier det slik tre ganger med samme ord: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.»

Januarkveld på Vikten i Lofoten. (Foto: Mette Wright Larsen)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rettsstat og institusjoner forvitrer – politi på avveier igjen?

By

Av Jørgen Høgetveit

(05.03.2018): I et langt liv har jeg vært opptatt av rett og rettferdighet som kristenmenneske, politiker, saksbehandler og lovforvalter i inn- og utland. Men nå ser jeg en videre lovutvikling og rettspraksis som skremmer – ikke minst ut fra et historisk perspektiv.

Haugianerne. Vi behøver ikke å gå lenger tilbake enn til rundt 1800 da H. N. Hauge kjempet for tale- og møtefrihet med en frafallen kirke og embetsmakta i hælene. For Hauge ble det åtte år som fri med 8–9 arrestasjoner og til sist ble han buret inne i 10 år med knekt helse og masse annen elendighet samt avsluttet med justismord. Da var kirke og embetsmakta endelig nedkjempet gjennom mye kamp og lidelse. Lærte makter og myndigheter noe nei
– for nå var det:

Sigøynernes tur hvor man igjen brukte offentlig makt mot vergeløse mennesker fordi man ville ha dem inn i sine tanker og under styring. Kanskje kunne man tenkt at det ville stoppet der – nå måtte man vel ha lært?

Nazistene inntok Norge 9. april 1940 og marsjerte opp mot maktens sentrum: Stortinget. Nå måtte i all fall makta skjønne hva som var rett og galt. Men atter nei. En ensom oberst ute på Oscarsborg ga en jøde, Hambro, tid til å redde gullbeholdningen, Konge og regjering.
Nå reiste vel politiet seg i protest? Neida, politiet stilte igjen opp med makta – det er tryggest slik vet du blant kamerater – mens retten ut fra Bibel og Grunnlov tydeligvis ikke var innenfor pannelappene på de fleste i politikamrene. Nå var ordre at jødene skulle tas – og det ble gjort og til tilintetgjørelse ble de sendt. Heldigvis var det noen varslere, noen som våget skinnet, men ordre er ordre. Ille er det når Tsjekkias president i 2012 «sammenligner norsk fostervern med systemet til nazistene for å oppdra ariere.»
Nå har vi et politi som står passive mens ny-nazister marsjerer opp Kristiansands hovedgate.
Slå den!

Men nå måtte det vel endelig være slutt på å misbruke samfunnsmakta – men skivebom igjen. Nå hadde man fikset lovverket så man stikk i strid med tidligere vern av hjemmene og internasjonal rett – bruker politimakten til å vasse rett inn i hjemmene til folk, går inn i skoler og barnehager og hanker inn barna i strid med Skolelov, foreldrerett etc.

Barnevernet med politimaktene herjer de tusen hjem og som stortingsrepresentant Kjersti Toppe sier: «svik satt i system». Og dette systemet fungerer slik at en dommer trakk seg (Kvilhaug, ca år 2 000) og skrev: «Barnevernet knuser familiene – og reduserer livskvaliteten til barna». Og i Haugesund får vi den ene håpløse saken etter den andre – endog sabotering av Høyesteretts avgjørelse om tilbakelevering av et barn. Hvem gir dem (Barnevern/Fylkesnemnd) ryggdekning for slike rettsløse tilstander.

På Ås, i Akershus, kjører tre politibiler fram med seks mann og to kaster seg over en 12-åring som rømmer vettskremt og skriker for livet – mens mora filmer og roper om hjelp – endog som canadisk statsborger (tre fra Barnevernstjenesten deltok). Medier er fulle av slike og lignende saker som for eks. «Glassjenta», jenta i Sørlandsparken, familie i Haugesund som rømmer til Ukraina osv. osv.
Advokat Erik Bryn Tvedt i Sandefjord i Aftenposten signaliserer at makta til Barnevernet er for mye makt til et slikt organ. Kransen på makten nå nylig er å krenke kirkeasylet i et Bedehus, i Fitjar i Hordaland! Finns det ikke igjen mennesker i Storting og politietaten som kan vurdere om en ORDRE er rettsstridig eller ikke, om enn ikke mot norske u-lover, så mot naturretten. Så forresten en politimann som var inne på slike tanker. Det hjalp ingen i Nürnberg, etter den andre verdenskrig, å prosedere på ordre når de ble vurdert etter naturretten og dømt for «crime against humanity».

I 1942 hadde vi i alle fall en kirkemakt i Norge som skrev «Kirkens Grunn» og talte med Luther og «Når kusken blir gal», og fikk prestene over hele landet til å lese høyt og tydelig hva som var RETT og deretter la ned embetene sine. (Les linken i Kirkens Grunn, punkt IV, OM barna! Også kopiert inn helt sist*)

Men nå – ja, nå spises RETTSSTATEN opp bit for bit helt i tråd med ønskene fra frankfurterideologien som går under «radaren» på de fleste.
Hvis man lar disse kreftene fortsette å herje – vil det innen kort tid reise seg motkrefter, fred og sivilisasjon går dukken og Norden ende opp i store voldelige motsetninger. Etter Romerbrevet kapittel 13, 3 skal de «styrende ikke være til redsel for den gode gjerning, men for den onde.» Skal man skape fred og frihet må makten brukes etter den «rette frihet og orden» – ellers går det galt uansett hva en gjør. Vi har også god historisk erfaring for det i Norge.

Kirkens Grunn ble:
«Opplest fra prekestolen i alle landets hovedkirker 1. påskedag 1942 (i annekskirkene 2. påskedag, i det nordligste Norge søndag etter påske), i forbindelse med at et stort flertall av statskirkens geistlige nedla sine embeter.» (Store Norske Leksikon.)

«IV Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen.

Vi erklærer: Hver kristen far og mor har plikt og rett til å oppdra sine barn i kirkens tro til et kristent liv.

Guds ord sier: «Du skal elske Herren, din Gud, av alt ditt hjerte og all din sjel og all din makt. Disse ord skal du gjemme i ditt hjerte og du skal innprente dem i dine barn.» (5. Mos. 6, 5). Til barna sier Skriften: «Vær lydige mot eders foreldre i Herren, for dette er rett.» (Ef. 6.)

På dette bibelske grunnlag lyder Norges Grunnlov, § 2: Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner sig til den, er pliktige til å opdra deres barn i samme.

Ved dåpen har kirken tatt imot foreldrenes ja til at de vil følge denne forpliktelse. Under håndspåleggelse på barnets hode uttaler presten ved dåpen at det er «den allmektige Gud, vår Herre Jesu Kristi far, som har gjort dig til sitt barn og tatt dig inn i sin troende menighet.» Derfor er barnets kristne oppdragelse den hele kirkes sak, sammen med den kristne skole og det kristne hjem.

Kirken vilde sviktet sin forpliktelse på det kristne opdrageransvar om den rolig så på at en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne- og folkeopdragelse, uavhengig av kristent syn. Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til i strid med sin samvittighet å utlevere barna til opdragere som vil «revolusjonere deres sinn» og innføre dem i en «ny livsanskuelse» som kjennes fremmed i forhold til kristendommen.»

(Kommentar-avisa.no)

«Kvinnekamp er klassekamp, klassekamp er kvinnekamp» – runger i bygatene

By

Av Jørgen Høgetveit

(08.03.2018): Hvorfor? Jo, for verden ligger i det onde – noe ikke et rimelig oppegående menneske kan bortforklare om en ser seg rundt. Og disse onde åndskreftene/ideologiene herjer med mennesket om det ikke har forankring i motkrefter som kan drive ondskapen vekk og gjenskape rester av de paradisiske tilstander som var mellom mann og kvinne i Edens have, det «første riket».

Man kan med letthet observere det i kultur etter kultur hvordan man forsøker å kontrollere livskreftene – eros/erotikken – som er fjernt fra agape – den guddommelige kjærlighet. Det er eros-polariteten mellom kjønnene som skaper nytt liv som er arbeidskraft, soldater og nasjonens fremtid, så den må voktes. Da må man vokte inngangen til livmoren – og den overvåkningen blir gjort på mange måter i de forskjellige kulturer. Det er vel bare den judeo-kristne kulturen som skapte en frihetskultur for både kvinne og mann med en enorm livskraft og bærekraft – selv om den heller ikke var fullkommen – på grunn av den nevnte verden som ligger i det onde.

Men tilbake til hvordan verden uten Gud må vokte moren til livet.

I Kina hadde man tydeligvis hatt en kvinnekultur som hadde seiret over mennene og drevet dem ut av landsbyens styr og stell. De var bare innom om natten for å fornye etterslekten. Det skjønte man etterhvert ikke fungerte – selv om store rytterstatuer av krigerkvinner fremdeles finnes i de fjerne strøk av Kina. Nei, løsningen ble å krølle tærne innunder foten på jentebarna og slik hindre at de voksne kvinnene kunne gå særlig langt fra hjem og barn. Bare et ord dekker det og det neste: forferdelig.

Går man ti India – en kjempestor kultur som riktig nok har lovfestet at kvinnen ikke skal være med på bålet når man dør som man tidligere praktiserte – men slutt på det er det visst ikke ennå. Kvinna er mannens eiendom og skal tydeligvis ikke være til egen eller andres glede og nytte når mannen dør.

Går vi til Afrika, den hedenske og muslimske verden, driver man ennå på i stor stil med å omskjære jentebarn – og syr dem igjen så de knapt kan urinere. Så er man i alle fall sikret at de er mannens eiendom fullt og helt og ikke forlyster seg med andre menn. For en u-kultur.

Den muslimske verden har også andre ordninger, blant annet kler man kvinnene inne for å skjule det meste så ingen annen mannsperson skal forlyste seg i skuet og fristes til et #metoo. Kvinna får selvsagt ikke kjøre bil – for da kan hun jo komme helt på avveier. Og skal hun ut, så skal hun ha sikkerhetsvakt – og skulle hun ta seg små friheter, risikerer hun offentlig steining halvt nedgravd på en offentlig arena. Nok en sikkerhetsordning er flere koner i full dekning i kjetting etter mannen!

Europa har heller ikke vært helt bort for å sikre sin eiendom og fremtid. På museer kan man i dag beskue noe så ufattelig som et kyskhetsbelte – som mannen låste på kvinnen sin når han reiste bort for lengre tid. Krenkelser som måtte forekomme, ble effektivt ryddet opp i ved at mannfolka ordnet med blodhevn.

Et interessant glimt inn i den dødelige kampen har vi fra trettiårene da en sufragett (datidens likestillingskjempere) prøvde å dytte W. Churchill foran et innkommende tog. Kona forsvarte mannen sin med en paraply og «Den vestlige sivilisasjons redningsmann» ble reddet og vi med ham noen få år senere.

Det finnes stort sett bare en noenlunde menneskeverdig kultur med frihet, fred og bærekraft hvor begge kjønn har fullt menneskeverd uten denne forferdelige kampen mellom kjønnene med forskjellige metoder, og det er der hvor deler eller hele den judeo-kristne tro og tenkning har kommet inn og skapt en ny og helt annen kultur. Men nå har også den blitt undergravd av en teologi som har trukket seg tilbake fra Sannheten og ikke våget å forkynne hele Guds råd til liv og salighet. Dessuten har Satan skaffet seg et vel utspekulert ideologisk system av politisk korrekthet fra Frankfurterfolkene, bestående av ideene fra Den franske revolusjon, Marx, Freud, Darwin og ny-marxismen. (Ap. 1923 og 68-erne) De har gjort en effektiv, men forferdelig jobb med å underminere basis for den vestlige sivilisasjon, den kristne tro og tenkning om det «første riket» familien – hjemmet med mann og kvinne og barna i frihet og fred.

Nå vil i økende grad kvinner leve med kvinner og menn med menn som selvsagt er natur- og bibelstridig – og få spør hvorfor en slik kultur utvikler seg. Hvorfor ryker båndene av agape og eros mellom mann og kvinne, og staten tar over de få barn og fremtiden på vei bort fra frihet og inn i en totalitær stat. Hvorfor gir gutta opp og dreper seg seks stykker hver måned – og lite barn har vi fra før – 1,62 barn per fertil kvinne (2017, Oslo 1,50 barn). Det spår nasjonalstatens undergang. Importen kan rette litt på det (men tall fra 2017 viser at her er for mange arbeidsuføre) – men det blir en annen kultur som knapt 8.-marsjerende vil ha.

Det var ikke slik bare for noen få titalls år siden. Da hadde vi det godt selv om det ikke var fullkomment. Det Utopia man nå tror på, er som alle utopiaer, en hildring som forsvinner og en aldri når – men da sitter en igjen i ruiner som nazistene – de velutdannede tyskere gjorde.

Det ideologiske opplegget kan vi ikke komme inn på her, men i januar 1978 talte prof. E. Danbolt til alle generalsekretærene i de kristne organisasjoner på Geilomøtet om Likestillingsloven som er et ektefødt «barn» av Frankfurterne. Da fortalte han de at dette var en «totalitær fullmaktslov» som kom med det nye «kjønnsrollemønster». Reaksjonen har vært mer tilpasning enn kamp. Så er vi der vi er i dag – med et samfunn som smuldrer under bena på oss alle – til jubelskrik av de «intetanende» togforførere – som nok stilner når konsekvensene favner en og ikke ektefellen og barna.

(Kommentar-avisa.no)

Statoil utsetter oljeterminal på Veidnes

By

(9. mars 2018): Det blir ikke ilandføringsterminal for olje fra Johan Castberg til Veidnes i Nordkapp kommune i 2022. Statoil mener det må føres i land olje fra flere felt i Barentshavet for at det skal bli lønnsomt. Det ble klart da Statoil holdt et informasjonsmøte i Honningsvåg fredag.

Radio Nordkapp skrev at det kan bli omlasting til skip på Sarnesfjorden.

–Mange i Finnmark har vært positive til oljeutvinning i nord. Når man ser at det ikke blir arbeidsplasser på land, setter man godviljen på spill. Det kan føre til økende motstand mot olje og gass i nord. Når saken kommer til Stortinget, må vi få med oss hele det politiske miljøet til å arbeide for at en terminal må på plass før Statoil får lov til å starte produksjonen fra Johan Castberg, sa Hansen til Radio Nordkapp.

–Vi kan ikke ha en nordområdepolitikk i dette landet som kun handler ressursuttak fra Barentshavet, børsnoteringer og statskassa. Vi må ha en nordområdepolitikk som handler om lokalsamfunn og folk. Det er kun slik man skaper legitimitet for denne næringen. Det er den knaggen olje- og gassnæringen henger på, i alle fall blant folk, sa ordfører Kristina Sigurdsdóttir Hansen i Nordkapp kommune til NRK Finnmark.

Hansen kommer ifølge Radio Nordkapp til å be om at regjeringen krever en terminal på Veidnes.

Ordføreren skal i neste uke ha et møte med Olje- og energidepartementet.

FeFo vant over Nesseby bygdelag i Høyesterett

By

FeFo-direktør Jan Olli. (Foto: Eirik Palm)

(9. mars 2018): Høyesterett har enstemmig fastslått at Finnmarkseiendommen (FeFo) har rett til å forvalte grunnen og naturressursene i Nesseby. Dommen kom etter at Nesseby bygdelag krevde råderett over utmarksressursene.

I en pressemelding fra Finnmarkseiendommen heter det at FeFo tar Nesseby-dommen til etterretning. FeFo-direktøren Jan Olli er fornøyd med en avklaring og håper dommen i Høyesterett bidrar til ro omkring rettsforholdene i Finnmark.

–Dette er en sak som vil få betydning for videre praksis. Derfor var det viktig for oss å prøve utmarksdomstolens konklusjon i Høyesterett. Først og fremst er vi fornøyd med at vi får en endelig avklaring. Dommen legger føringer, som vi håper vil bidra til ro omkring rettsforholdene i Finnmark», sier Olli i pressemeldingen.

Ankesaken

I pressemeldingen heter det videre at FeFo valgte å anke utmarksdomstolens dom av 23. januar 2017, der innbyggerne i et område i Nesseby ble tilkjent eksklusiv rett til jakt, fiske og multeplukking på et areal på om lag 400 kvadratkilometer.

Høyesterett har kommet til at Nesseby bygdelag ikke har opparbeidet eksklusiv rett til utmarksressursene i det aktuelle området, men at de har selvstendige bruksrettigheter ivaretatt gjennom Finnmarksloven.

Olli var til stede i Høyesterett under opplesningen av dommen, fredag.

Finnmarkskommisjonen konkluderte i sin rapport i 2013 med at lokalbefolkningen har selvstendige, men ikke eksklusive, bruksrettigheter i tvisteområdet. Dette forplikter FeFo.

–Finnmarkskommisjonens konklusjon om at lokalbefolkningen har opparbeidet rettigheter til utmarka, står godt. Det påhviler et stort ansvar for FeFo å etterleve og operasjonalisere det. Det blir en stor og viktig jobb fremover. Vi vil fortsette med et godt og nært samarbeid med bygdelag og alle andre som bor i Finnmark, sier Jan Olli.

Nesseby-saken er behandlet som plenumssak i Høyesterett. I tillegg til at saken er av prinsipiell betydning og vil legge føringer, har FeFos holdning vært at en avgjørelse i Høyesterett vil styrke legitimiteten for fremtidig forvalter, uavhengig av hvem det måtte bli. I tillegg vil det bidra til å skape ro omkring rettighetsforholdene i Finnmark, går det frem av FeFos pressemelding.

–Å få ro om rettsforholdene har vært viktig for oss, og vi vil bidra til dette. Vi tar dommen i Høyesterett til etterretning. Vi skal nå lese dommen nøye og sette oss grundig inn i innholdet, sier FeFo-direktøren.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Amerikas pastor, Billy Graham, stedt til hvile

By

Billy Graham var en kjent røst fra radio i Amerika. Allerede i 1950 begynte han med sine faste radioprogrammer, som var en videreføring av budskapet fra vekkelsesmøtene. (Alle fotos: Billy Graham Library)

Av Knut-Einar Norberg

Han var kjent som «Amerikas pastor». En uformell tittel i et land som ikke har noen formell religion. Men Billy Graham hadde denne hederstittelen som ble gitt ham av media og ledere i mange tiår. Fredag 2. mars 2018 ble William Franklin Graham Jr. stedt til hvile i hjembyen Charlotte i delstaten North Carolina, 99 år gammel.

Over 2.500 deltok i den private begravelsen ved Billy Graham Library, som er et museum over Billy Grahams liv og virke og et bibliotek som dokumenterer livet til en av verdens største forkynnere. I tillegg til familie deltok USAs president Donald Trump, hans kone Melania, visepresident Mike Pence og hans kone Karen, foruten andre «nære» venner og bekjente.

Møteplakat

Verdig slutt

Billy Grahams liv ble avsluttet akkurat slik hans karriere begynte. I et gigantisk telt, ikke ulikt de man før holdt store teltmøter i. Der ble det sunget kristne gospelsanger, salmer og det ble forkynt. Familiemedlemmer snakket om sin far og hvor høyt han elsket dem, og hvordan dette inntrykket de vokste opp med også gav dem et innblikk i hvordan Gud elsker sine barn. Dette var Billy Grahams aller siste korstog, og det var slik han ville ha det.

Bisettelsen var enkel. Like enkel som livet til Graham som vokste opp på en meierigård i det som den gang var utkanten av byen Charlotte. Her på museet ligger barndomshjemmet hans. Det ble i sin tid flyttet noen mil sørover til fjernsynsevangelist Jim Bakkers kristne fornøyelsespark, før den gikk overende som følge av Bakkers personlige skandaler. Da Billy Graham Library ble bygd og åpnet i 2007, ble huset hentet tilbake og satt opp hvor det nå står. Hans kone Ruth ble begravet her samme år, og de to ligger nå vedsiden av hverandre, slik de planla lang tid i forveien.

Familien Grahams liv var preget av nøysomhet. Da sønnen Franklin som overtok styringen av den evangeliske virksomheten besøkte et fengsel i delstaten Louisiana på slutten av 1990-tallet, møtte han flere fanger som satt inne på livstid. De fikk tiden til å gå ved å snekre sammen enkle likkister av finerplater. Franklin var imponert over håndverket, og han bestilte to, en til hver av foreldrene. Den eneste ekstra finessen kistene hadde var et enkelt kors.

Billy Graham fikk en heder få er forundt da hans kiste lå i rotundaen på US Capitol i to dager. Denne hederen er bare gitt til tre sivile amerikanere før ham.

Sped begynnelse

Billy Graham ble selv frelst på et vekkelsesmøte av det gamle slaget, hvor evangelister holdt kampanjer i telt. Det var under depresjonen på 1930-tallet. Han gikk på flere bibelskoler og endte opp ved Wheaton College i delstaten Illinois, hvor han møtte Ruth Bell som ble hans kone.

Høsten 1947 holdt han sitt første korstog i byen Grand Rapids i Michigan. Nøyaktig to år senere i september 1949 holdt han et stort teltmøte i Los Angeles under banneret «Kristus for hele Los Angeles». Avismagnaten William Randolph Hearst fattet interesse for vekkelsesmøtene og skrev side opp og ned om dem. Det førte til internasjonal oppmerksomhet, og resten er historie.

Like etter møteserien i Los Angeles ble han spurt om å starte et nasjonalt kristent radioprogram. Til å begynne med takket han «nei», men lovet så å gå med på dette dersom han kunne klare å samle inn det som den gang var en svimlende sum på 25.000 dollar på en kveld. Og pengene kom inn, og programmet «Hour of Decision» (beslutningens time) ble født. I 1950 ble Billy Graham Evangelistic Association (BGEA) dannet og Graham tok i bruk radio, film, fjernsyn og senere satellitter for å nå ut med budskapet om frelsen i Jesus Kristus. Om han var på scenen, prekestolen eller på fjernsyn eller film, så var han kjent for å holde mikrofonen i den ene hånda og Bibelen i den andre.

Den kjente predikanten Billy Graham døde i sitt hjem i Nord-Carolina onsdag den 21. februar 2018. Han ble 99 år.

Globalt foretak

Billy Graham holdt et forrykende tempo i sin virksomhet. For han hadde sjelenød for de som ikke hadde tatt i mot Jesus som sin frelser. BEGA anslår at Graham forkynte direkte til 215 millioner mennesker i 185 land. I tillegg nådde han langt flere via fjernsyn, video, film og internett. Den største møteserien hans var i Seoul i Sør-Korea. Fra 30. mai til 3. juni 1973 kom 3.2 millioner mennesker for å høre ham forkynne. Den siste kvelden alene kom 1.1 millioner mennesker til rullebanen ved Yoi-do Plaza hvor Graham holdt møter.

Billy Graham var ikke bare ettertraktet i utlandet og blant vanlige folk. Hjemme gled han inn i en rolle som åndelig rådgiver til samtlige amerikanske presidenter fra Harry Truman til Barack Hussein Obama. Han var spesielt nær Richard Nixon, som angivelig tilbød ham fast jobb i administrasjonen om han så ønsket, inkludert ambassadørjobben i Israel. Men Graham takket nei.

«Skandalen»

Forholdet til president Nixon fikk i ettertid mye omtale, og skadet Grahams rykte i en kort periode. Nixons rådgiver H.R. Haldeman skrev i en bok i 1994 at Graham hadde kommet med flere antisemittiske uttalelser i møte med Nixon. Graham benektet dette på det sterkeste, men da lydbåndopptak fra Det hvite hus under Nixon ble offentliggjort, og man kunne høre Graham referere til jøder som «pornokonger» og han sa seg enig med Nixon i at amerikanske medier var dominert av liberale jøder og dette kunne ødelegge USA, krøp Graham, som var en sterk talsmann for Israel, til korset.

-Dersom det ikke var på et bånd, ville jeg aldri ha trodd det selv, sa Graham i et intervju med Newsweek.

-Jeg kan tenke meg at jeg forsøkte å ta meg godt ut. Jeg følte meg så elendig over dette, jeg kunne ikke tro det. Jeg gikk til et møte med jødiske ledere og sa at jeg ville krype til dem og be om unnskyldning, sa Graham.

Dette var den eneste «skandalen» som involverte evangelisten i alle de årene han forkynte.

Brannbiler med hevet stige og flagg sammen med tusenvis av amerikanere stod langs motorveien da Billy Grahams kiste ble fraktet fra fjellene i North Carolina hvor han bodde til det siste, og ned til Charlotte.

Annerledes

I et intervju med Fox News i 2011 ble Graham spurt om hva han ville gjort annerledes i sin «karriere» dersom han kunne.

-Jeg ville lest mere. Jeg ville bedt mere, reist mindre og færre taler. Jeg påtok meg alt for mange oppdrag på alt for mange steder rundt om i verden. Dersom jeg kunne gjøre alt om igjen ville jeg tilbragt mer tid i meditasjon og bønn og fortalt Herren hvor høyt jeg elsker ham, sa Graham.
Familien hans betalte en pris for hans høye engasjement rundt omkring i verden. Tidvis var han lenge borte fra dem.

-Nå er han «endelig hjemme» der hvor han lengtet etter å være, sa pastor Robert Jeffres i First Baptist Church i Dallas, Texas om Grahams bortgang.

Graham var en gang medlem av Jeffres kirke før han flyttet til hjemstaten North Carolina. Jeffres mor ble frelst under Grahams møter, og hun oppdro Robert Jeffres til å følge Jesus.

-Ikke siden apostelen Paulus har det vært en så stor forkynner blant oss, sa Jeffres.

Rick Warren som er pastor i California sa at selv ikke Moder Theresa var så kjent som Graham.

-Graham forkynte alltid frelse. Han var like enkel privat som på talerstolen, og var alltid interessert i andre mennesker, sa pastor Greg Laurie i California.

Billy Grahams sønn, Franklin, som nå driver sin fars organisasjon videre, taler under begravelsen på Billy Graham Library. Hans fars barndomshjem er til venstre, en moderne melkefjøs er gjort om til et bibliotek.

Verdig

Billy Graham var en enkel mann som aldri forsøkte å heve seg selv, bare evangeliet han forkynte. Han nøt stor respekt over hele USA. Tusener av amerikanere tok et siste farvel med forkynneren da kisten hans ble kjørt fra Asheville i fjellene i North Carolina hvor evangelisten bodde og de 20 milene til Charlotte. Brannbiler med hevede stiger og vaiende flagg stod parkert over broene på motorveien sammen med lokalfolket og så Grahams siste reise. Mange av de som stod langs veiene fortalte om hvordan de ble frelst for mange tiår siden under Grahams møter.

I Charlotte strømmet ytterligere tusener av mennesker fra mange land for å si farvel. Deretter ble kisten fløyet til Washington og Graham var den fjerde sivile amerikaneren som fikk æren av å ligge i rotunden på US Capitol, i hjertet av den amerikanske kongressen. To politimenn som ble drept i tjeneste i kongressen og borgerrettighetsforkjemperen Rosa Parks er de eneste andre sivile som har fått denne hederen.

President Donald Trump erindret i en tale hvordan hans far Fred insisterte på at sønnen Donald ble med på vekkelsesmøte på Yankee Stadium i New York i 1957. Det var en kveld Trump familien aldri glemte

-Over alt hvor Graham reiste, så hadde han det samme budskapet: Gud elsker deg, sa Trump.

Leder i Representantenes hus, Paul Ryan sa at Graham var «en stor mann, men ikke av seg selv, men i lys av den han tjente, med hele sitt hjerte sin sjel og sitt sinn».

Billy Graham døde i sitt hjem den 21. februar 2018. Han ville blitt 100 år gammel 7. november i år.

Tusener av amerikanere stod i kø for å vise Billy Graham den siste respekt mens hans kiste stod i US Capitol, en heder som bare tre andre sivile har hatt før ham. (Alle fotos: Billy Graham Library)

–Billy Graham ringte Nixon da Israel trengte luftbro med våpen mot sovjetstøttet arabisk angrep

By

Billy Graham og Golda Meir i 1969. Bildet er fra boken «Mitt Liv» av Golda Meir.
(Skjermklipp fra Billy Graham Library)

Av Vidar Norberg

USAs store vekkelsespredikant Billy Graham ble under sin reise til Israel i 1960 god venn med Israels utenriksminister Golda Meir. Hun var Israels statsminister da flere arabiske stater med støtte fra Sovjetunionen lanserte overraskelseskrigen på yom kippur i 1973. Israel var i desperat mangel av våpen og ammunisjon. Da ringte Billy Graham til sin venn, USAs president Richard Nixon, og ba ham sende våpen til Israel. En luftbro ble opprettet, går det frem av nekrologer etter Billy Grahams død.

Tuly Weisz er direktør i organisasjonen Israel365 som fremmer samarbeid mellom kristne sionister og Israel. Han forteller historien om Graham og Meir i en artikkel i avisen The Jerusalem Post.

–Da en koalisjon av arabiske hærer lanserte et overraskelsesangrep mot Israel i 1973, var staten i sjokk og hadde et desperat behov for våpen. Graham tok telefonen og ba sin venn Nixon om å hjelpe statsminister Golda Meir. Grahams telefon bidro til å overbevise USA om å starte en luftbro med viktige våpen som reddet den jødiske staten fra et overveldende arabisk stormløp, skriver Weisz.

Zev Chafets skrev på nettstedet Bloomberg.com at Israels overlevelse så ut til å være truet etter at yom kippur-krigen brøt ut. Graham samlet sammen evangeliske støttespillere og kontaktet personlig Det hvite hus. Dette ble koordinert med Israels daværende ambassadør og senere statsminister Yitzhak Rabin. I sine memoarer skrev Rabin at Grahams uforbeholdne støtte til Israel aldri lot være å røre ham.

–Til slutt gav Nixon selv ordre  om å sende oss kjempefly, nemlig C-5 Galaxies. Da jeg fikk vite at disse flyene landet i Lydda, gråt jeg for første gang siden krigen begynte, skrev Meir i sin selvbiografi «Mitt liv».

En israelsk soldat som arbeidet på flyplassen i Israel, fortalte om luftbroen hvor flyene landet flere ganger i timen med viktig utstyr fra USA til Israel. Israel vant yom kippur-krigen med Guds hjelp.

Varig vennskap

Vennskapet mellom Graham og Golda Meir startet alt i 1960 da Graham besøkte Israel. Chafets skriver videre at Ben-Gurion godkjente møter i arabisk-kristen sammenheng, inklusive på YMCA-hotellet i Jerusalem. Graham ønsket ifølge Chafets også å tale i Tel Aviv, men det kunne felle regjeringssamarbeidet med de ortodokse. Ben-Gurion foreslo gjennom en utsending at Graham kunne tale i hovedauditoriet så lenge han ikke nevnte Jesus eller leste fra Det nye testamente.

–Graham kunne laget en sak av dette. Men han var i Israel for å skaffe seg venner. Han forsto at dette ikke var personlig ment, men politikk. Graham droppet Tel Aviv, skriver Zev Chafetz.

Golda Meir var takknemlig for Grahams fleksibilitet og ga Graham et offentlig lunsjmøte.

–Hun ble sjarmert av den kjekke unge evangelisten, særlig når han forsikret henne om at han ikke hadde noen intensjoner om jødemisjon, ifølge artikkelen på Bloomberg.com.

–Da jeg kom på prekentur til Israel, var jeg med utenriksminister Golda Meir og lovet henne at jeg ikke var der for å proselyttere. Jeg var heller der for å takke det jødiske folket for å proselyttere meg, sa Graham.

Golda Meir var også venninne med Grahams kone Ruth som hun beundret. Meir signerte sin biografi «Mitt liv» til henne og skrev «Til Ruth, med kjærlighet og beundring for deg og dine.»

På 1970-tallet satt Golda Meir mellom Billy Graham og Richard Nixon i Det hvite hus. Hun gav predikanten en illustrert hebraisk bibel. Der sto det: Til en stor lærer i alle store spørsmål for menneskeheten og en kjær venn av Israel.

Støttet Israel

Graham var tidlig ute med å støtte Jerusalem som Israels hovedstad. Under seksdagerskrigen i 1967 fortalte Graham til Andi-Defamation League at han så på Jerusalem som en udelt, jødisk hovedstad.

Zev Chafets påpekte videre i sin artikkel at Graham kjempet for løslatelse av sovjetiske jøder og oppfordret til immigrasjon til Israel.

Billy Graham oppfordret til evangelisk-jødisk dialog.

–Jødene er Guds utvalgte folk. Vi kan ikke gå imot dette uten å skade oss selv, sa Graham.

I 1973 gikk han mot «Key 73» som var en kampanje for å konvertere jødene i Amerika. Dette var kontroversielt blant sørstatsbaptistene.

–Jeg tror at Gud alltid har hatt et spesielt forhold til det jødiske folk… I min evangelisttjeneste har jeg aldri følt meg kalt til å utpeke jøder som jøder, skrev Graham i Christianity Today.

Chafets mener at Graham har hatt innflytelse på unge sionister som Jerry Falwell, Pat Robertson og John Hagee.

Graham talte også i Norge. En viktig del av hans forkynnelse var tilgivelsen i Jesu blod.

 

Billy Graham og USAs tidligere president Richard Nixon.

Klart Finnmark kan bli en egen stat

By

Av Vidar Norberg

(7. mars 2018): Redaktør Geir Wulff i den samiske avisen Sagat i Lakselv ønsker at Finnmark skal fortsette som eget fylke i Norge. Men dersom det ikke går, mener han at Finnmark bør bli et eget land. Wulff fortjener ros for sitt utspill. Han sier nok det som flere tenker.

–Vi må få anledning til selv å avgjøre om vi skal være et selvstendig fylke eller ikke. Får vi ikke være et selvstendig fylke, er det min hjertens mening at da kan vi likegodt være et eget land. Finnmark er større enn Danmark. I Europe finnes det et 20-talls selvstendige stater som har et mindre areal enn Finnmark. Ingen av dem har de samme rike naturressurser som vi har. Det er vi som bidrar mest til AS Norge, sa Wulff til NRK.

Det er ingen tvil om at det er mulig for Finnmark å klare seg som en egen stat. Det er nok verst for resten av Norge om naturressursene, den strategisk viktige landsdelen og selve eventyrlandet forsvinner.

Senterpartiets forslag om folkeavstemning er meget bra. Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mælands fresende nei fra Stortingets talerstol onsdag 7. mars vitner og om en hovmodig holdning overfor et folk som er glad i Finnmark. Hun tviholder på at Stortingets maktovergrep er demokratisk. Men det er jo slik at resten av landet med simpelt flertall kan vedta å tappe Finnmark for ressurser, utslette dets identitet. Eller for å si det med redaktør Geir Wulff:

–Finnmark har til alle tider vært behandlet som en koloni under København, Stockholm og etter hvert Oslo, sier Wulff.

Det forstemmende er at Kristelig Folkeparti ikke lytter til finnmarkingene og endrer syn i denne saken. KrF har jo forsøkt å fremstå som et slags rettferdighetsparti for de svake i verden, men når urett og overgrep rammer befolkningen i Finnmark, føler KrF seg hjemme blant herrefolket på Stortinget. Da er det tilsynelatende ikke mye hjelp å få fra KrF heller.

Politisk redaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet kom med en advarsel om at dette begynner å ligne om katalanske tilstander. Han foreslår at statsminister Erna Solberg og Monica Mæland bør reise til Finnmark for å snakke. Men i denne saken bør regjeringen Solberg-II få reisepass ut av regjeringskorridorene før tvangssammenslåingen med Troms blir et faktum fra 1. januar 2020.

 

 

 

 

Kampen for Finnmark kan bli lang

By

Av Vidar Norberg

(5. mars 2018): Kampen mot sammenslåing av Troms og Finnmark er ikke over, selv om den borgerlige regjeringen tvinger sammenslåingen igjennom. Så lenge det er folk i Finnmark som vil at Finnmark skal være et eget fylke, kan kampen gå i generasjoner.

Skulle Arbeiderpartiet igjen komme i regjeringsposisjon, kan man jo håpe at de vil «tvangsoppløse» et eventuelt storfylke og gi Finnmarks befolkning den demokratiske styringsretten tilbake. Denne kampen bør kjempes til Finnmark er fritt.

Det var gledelig å se at Arbeiderpartiet i Finnmark på sitt årsmøte i Kirkenes søndag den 4. februar sa nei til Gardermoen-avtalen, mot bare 11 stemmer. Det er også positivt at tidligere nestleder i AP, Helga Pedersen fra Tana, gikk klart ut mot avtalen. Men dette handler ikke om hva Finnmark kan få tilført av makt, institusjoner og kroner. Det handler om å la en landsdel få lov til å beholde sin naturgitte særegenhet.

La Finnmark være Finnmark og Troms være Troms. Oslo er for langt unna til å bestemme.