På leirstedet Sjånes i Lebesby var det sommerstevne fra 21. til 23. juli. Årets predikant var Geirr Standal. Hans tema var «Et liv i fornyelse». Det er De Frie Evangeliske Forsamlinger som driver stedet.

Sommerstevnet på Sjånes i Laksefjorden har lange tradisjoner. Leirstedet ble bygget i 1968. Året etter ble det første stevnet avholdt. Vanligvis er det folk fra Lebesby, Porsanger, Nordkapp og Varanger som har deltatt.

Forkynnelsen handler ofte om Jesu frelse, det kristne livet og håpet om himmelen. Av og til også om Israel.

Det er også mennesker som er blitt døpt i sjøen i bukta en stykke nærmere Lebesby.

Mange barn har opp gjennom årene deltatt på barneleirer på Sjånes. Det var lebesbymannens søster, Sofie Pedersen (f. Johansen), som eide denne eiendommen. Før hun døde, uttrykte hun ønske om at stedet skulle brukes til barnearbeid.

Leirstedet har et stort hovedhus med en trivelig møtesal. I kjelleren er det både kjøkken og spisesal. I hovedhuset er det overnattingsmuligheter på loftet. Det er også en sovesal for menn på eiendommen. Den ble i gamle dager kalt for «snorkebua».

Deltakere på stevnet

Bak fra venstre: Tove Norheim, Ruth Christensen, Marius Christensen, Annbjørg Grip, Jorunn Bernhardsen, Elny Jensen, Jon Nicolaisen, Iris Nicolaisen, Geirr Standal.

Foran fra venstre: Marta Yttergård, Rigmor Anthi Restrepo, Inger Eriksen, Elinor Jonas, Selmawit Tesfamariam, Ida Johnston, Matias Jonas.

Av Vidar Norberg

På konfirmasjonsgudstjenesten i Elvebakken kirke tok predikant Rolf Harald Olsen i Elvebakken læstadianske menighet (ELM) til orde for at konfirmanter bør få nattverd under menighetens konfirmasjonstjenester.

–Konfirmasjon er en bekreftelse av dåpspakten. Det er overgang fra barn til voksen. Man bekrefter at man vil være et Guds barn. Vi må tenke på om vi skulle startet med nattverd under konfirmasjonen slik det var før, sa Rolf Olsen fra prekestolen i Elvebakken kirke i Alta den 4. juni 2023.

Det var en kirkehistorisk milepæl da læstadianerne den 15. januar i år startet med å dele ut nattverd i sitt bedehus. Læstadianerne i Alta har tradisjonelt vært avhengig av kirkens prester for å få nattverd. Men Den norske kirkens homofililiberalisering var loddet på vektskålen som fikk læstadianerne til selv å gi et nattverdtilbud for dem som ønsker det. ELM vil igjen skrive kirkehistorie om de på bedehuset innfører konfirmantnattverd på bedehuset. De blir i praksis et eget kirkesamfunn.

I sin preken fra talerstolen i Elvebakken kirke kom Rolf Harald Olsen med troens formaninger. Han sa at Jesus innstiftet nattverden, og den er et sakrament og nådemiddel som formidler syndenes forlatelse. Man skal tro at dette er Jesu blod til syndenes forlatelse. Det er vanskelig å forstå forsoningen, for den er et mysterium. Troen er noe vi må få fra Gud.

–Ved nattverdbordet bekjenner en at man har bruk for en frelser som har gjort opp for all synd. Har du bruk for en frelser, så er du verdig til å gå til nattverd. Jesus har tatt din synd på seg så vi kan gå i fred. Jesus gav seg selv som løsepenge for oss. Det må være hovedbudskapet i vår kristendom. Vi bygger vår salighet på det som Jesus har gjort, sa Olsen.

Fikk låne kirka

Det gamle tradisjonsrike, hvite bedehuset ved Altaelvas utløp er alt revet. Et nytt bedehus i betong er under oppføring på Elvebakken. Til tross for at lekfolket i Elvebakken læstadianske menighet har overtatt stadig mer av prestenes kirkelige betjening, fikk læstadianerne låne Elvebakken kirke til sin konfirmasjon søndag den 4. juni 2023.

–Det var enkelt å få låne Elvebakken kirke til konfirmasjonsdagen. De avlyste faktisk sin egen gudstjeneste den søndagen for at vi kunne holde konfirmasjon. Det var virkelig godt gjort av Den norske kirke. Kirken i Alta har vært veldig hjelpsom og fremoverlent for å skape gode relasjoner ovenfor oss. De fortjener ros og oppmerksomhet for sine gode holdninger, skriver Torbjørn Thomassen som har ledet konformasjonsarbeidet i Elvebakken læstadianske menighet.

Klassisk kristendom

Det var en klassisk konfirmasjon i Elvebakken kirke, slik den har vært praktisert i tidligere generasjoner. De ti konfirmantene ble kalt frem til alterringen hvor de ble forhørt i bibelkunnskap. Konfirmantene fikk spørsmål om hva budene betyr ifølge Luthers katekisme. Thomassen startet med å be om en forklaring på det første bud «Du skal ikke ha andre guder enn meg.»

–Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og lite fullt og fast på Ham, var svaret.

De fleste valgte å sitere Luthers katekisme nesten ordrett på rams.

Konfirmantene ble også bedt om å komme med et bibelsitat på aktuelle bibelsteder om for eksempel Guds kall, Åndens frukt, fristelser eller troens gave.

–Kan du nevne et bibelord som handler om troens gave?

–For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er en Guds gave ikke av gjerninger, for at ikke nogen skal rose seg (Efeserne 2, 8–10), lød svaret.

Spørsmålene var så vanskelige at selv en kirkejournalist kunne blitt svar skyldig.

I Elvebakken læstadianske menighet leser konfirmantene Bibelen og bruker den berømte boken «Sannhet til gudfryktighet» med 750 spørsmål og svar. Den er en klassiker fra pietismen, skrevet av Erik Pontoppidan i 1737 og innført i skolen i Danmark-Norge i 1738. Sannhet til gudfryktighet var den viktigste  læreboken i kristen tro langt inn i det 19. århundre. Om denne gamle bestselgeren ennå finnes i bokhyllene, er den trolig noe nedstøvet, men ikke hos læstadianerne i Alta.

–Vi ønsker en katekismebasert undervisning om budene, Fader vår og trosbekjennelsen. Dette har vi gått ganske nøye igjennom, to timer i uka, sa Torbjørn Thomassen da han fortalte menigheten om konfirmasjonsundervisningen.

Som en gave fra menigheten fikk konfirmantene «Sannhet til gudfryktighet». De fikk også boken «Jeg vet på hvem jeg tror» av Carl Fredrik Wisløff.

–Dette er en klassisk troslære som handler om hva tro og kristendom er. Vi kjenner Wisløff som en stødig bibellærer og forkynner, sa Thomassen i kirken.

Valget av Wisløffs troslære viser etter alt å dømme læstadianernes sterke forankring i den lutherske tro, som inntil nylig også var Den norske kirkes tro.

I sin bokhilsen til konfirmantene sto også ordene fra Joh. 17, 3 og Gal. 2, 20.

Velsignet konfirmantene

Det var predikant Rolf Harald Olsen som ba de knelende konfirmantene om å svare på tre spørsmål og slik bekjenne sin kristne tro.

–Forsaker du Djevelen og alt hans vesen?

–Tror du på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd?

–Vil du med Guds nåde bli i denne dåpspakt inntil din siste stund?

Alle ti svarte ja. Olsen la hendene på deres hoder og leste en bønn. En av bønnene lød slik:

–Den allmektige Gud, vår Herre Jesu Kristi Fader, Han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, Han styrke deg med sin nåde til det evige liv, amen.

Konfirmantene i Elvebakken læstadianske menighet fikk også utdelt et konfirmantbevis. Der sto det at det bekreftes herved at du er opplært i den evangelisk-lutherske kristendom som det blir bekjent, lært og trodd i Elvebakken læstadianske forsamling, og har bekjent troen på vår Herre Jesus Kristus, lovet lydighet mot Hans evangelium og blitt konfirmert i Elvebakken kirke søndag 4. juni 2023.

Beviset avsluttes med den lille bibel fra Johannes 3, 16: «For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes men ha evig liv.»

De som underskrev beviset, var Torbjørn Thomassen, Ulf Inge Arnesen og Rolf Olsen.

Tro på Jesus

Thomassen fortalte under konfirmasjonsgudstjenesten foreldre, familie og hele menigheten at konfirmantene har lært ganske mye. Han håpet at det skal oppmuntre konfirmantene til å lære enda mer.

–Jeg håper at de frø som er sådd, skal spire, gro, vokse og med Guds hjelp oppmuntre dere til å bruke mer tid på Bibelen i fremtiden. Vi kan kun lære å kjenne Gud gjennom Bibelen.

–Jesus er veien, sannheten og livet. Uten troen på Jesus er vi fortapt. Når vi tror på Jesus og Han får være det største i våre liv, da har vi samfunn med Ham. Vi er Guds barn. Den som tror på Ham, har Jesus. Til Ham kan vi komme  med all vår nød, synd, det som trykker oss ned, eller glade ting. I Jesus vil vi få kjenne fred, glede over å være Guds barn og ha arvedel der. I Ham har vi syndenes forlatelse. Jesu Kristi blod renser oss fra all synd. Tenk at vi får leve i en slik tilgivelse, og at Guds godhet hviler over oss, sa Thomassen.

Han siterte også Jesu ord om at «min byrde er lett å bære», og minnet om at man ikke må gjøre ting vanskeligere enn de er.

Konfirmantene har ikke bare studert. De har lært hverandre å kjenne gjennom kanotur nedover Altaelva som er kjent for storlaks. Det har vært tur til Sattajärvi i Pajala i Sverige hvor de har besøkt et 20-talls konfirmanter. Konfirmantene fikk både skutertur og to dagers forsamling.

–Det er viktig å knytte kontakter med det kristne samfunn, lære å kjenne hverandre, sa Thomassen.

Takketaler

Elvebakken læstadianske menighet er et kraftsentrum. Alta kommune hadde også sendt sin representant Knut Erik Bull Hammari til kirken med en hilsen.

–For mange år siden var det noen som valgte å bære dere til dåpen. De ønsket at dere skulle ta del i det kirkelige fellesskapet. Det fellesskapet viderefører dere nå. Dere er viktige bidragsytere for at Alta skal bli et godt sted å vokse opp, sa Hammari.

At også konfirmasjonsarbeidet står sterkt i den læstadianske menighet vitnet også Håkon Olsens takketale om. Han delte ut blomster til Torbjørn Thomassen, Ulf Inge Arnesen og Rolf Harald Olsen.

Se konfirmasjonsgudstjenesten

(REISEBREV): Enda en gang fikk jeg sammen med min kone Gunn-Berit besøke vår nordligste landsdel med møtevirksomhet. Vi har jo bodd i flere år nordpå, og vi ble faktisk forlovet i Hammerfest 14. april 1978. På mange måter ble det litt markering av 45 års ekteskap på denne reisen. Vi giftet oss «sørpå» den 6. mai 1978.

Reisen startet i Bergen med SAS den 9. mai og varte til 15. mai. Da vi sjekket hvor mange kilometer vi hadde lagt bak oss i løpet av uken i Vest-Finnmark, hadde vi kjørt på veien i nord over 800 km. Første møte var på Alta bedehus i Bossekop. Vi overnattet på Alta Folkehøyskole første natten. Bil fikk vi låne av en av Helge Ludvigsen sine sønner og Solveig, tidligere ansatt på folkehøyskolen. De gikk oss skikkelig til hånde ved ankomst. Takk!

Litt ulike omstendigheter gjorde at flokken i Alta første kveld ikke var så stor. Men onsdag formiddag fikk vi med oss formiddagstreff som Normisjon arrangerte. Her var det en god flokk samlet. Før treffet rakk vi å besøke Anne Lise og Harald Nyvoll. Gode støttere i arbeidet gjennom mange år.

Veien gikk videre til Nyvoll og husmøte hos Eldis Nyvoll. Bedehuset på Nyvoll er avviklet, så nå er det hjemmene som benyttes til samlinger om Guds ord. God servering og godt samfunn sammen med tre fra Nyvoll og to fra Storekorsnes. Overnatting ble det hos Marta og Gunnar Ingebrigtsen. Takk for fellesskap og samfunn.

Torsdag morgen bar det over snødekte Sennalandet til Repparfjord Misjonssenter hvor vi hadde base resten av oppholdet. Det ble tre møter på Betania i Hammerfest. Her var det fra 10 til 15 samlet om Guds ord og bønn for byen. Skikkelig kjekt å møte gamle kjente igjen fra 70-tallet og noen nye ansikt. Mitt hjerte banker litt ekstra for Hammerfest. Her ble det også tid for et sykebesøk på sykehuset. Her jobbet jo min kone i tre år som sykepleier fra 1975 til 1978. Flittige damer stelte også her til kaffe og noe å spise i avslutningen på møtene.

Søndag 14. mai bar det til Misjonshuset i Lakselv. En fin flokk var samlet og Ordet ble delt. Her ble det også god prat og servering i avslutningen av møte. Her fikk jeg den ære å montere opp det norske flagget på ytterveggen før vi returnerte til Repparfjord. Det nærmet seg jo 17. mai!

Det er heldigvis ennå noen forsamlinger i Alta, Hammerfest og Lakselv som samler mennesker om Guds ord. Vi velsigner alle som sår ut evangeliet om frelsen i Jesus. Men mitt hjerte brenner for enda mere og rikere misjonstjeneste i Finnmark. Vi i ImF-sammenhengen skulle så gjerne hatt flere resurser å dra veksler på. Det må være vår fortsatte bønn at nådegaver og kall til misjonstjeneste i Finnmark fortsatt må få respons hos misjonsfolket.

Roald Evensen

Forkynner i ImF

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Norge var velsignet med en prest som het Børre Knudsen. Han stilte seg fremst i kampen for barnet i mors liv, en kamp mot fosterdrap. Knudsen kamp har også vært til inspirasjon mot abort i Finland, til denne dag.

Presten Mika Ebeling i Helsingfors ble nesten valgt inn i Riksdagen for Kristdemokraterna i april 2023. Hans viktigste sak er kampen mot abort. Det har han fått bekreftet fra Gud gjennom Børre Knudsen.

Ebeling fortalte nylig i et intervju med TV7 at han i 1999 var kandidat for Kristdemokraterna i Helsingfors.

–Jeg tenkte i 1999 over hva som er den største feil i samfunnet og den viktigste saken. Jeg forsto at tar man livet av et menneske, kan man ikke ta mer. Jeg må ta abort som mitt valgtema. Jeg var ung mann som ville at folk skulle klappe meg på ryggen, men med dette tema kunne man få en kniv i ryggen. Jeg forsto at abort er rette valgtema.

–Jeg tenkte i 1999 å be Mirko Brummer i pro-life hjem for å høre om han ville bli valgkampsjef. Jeg inviterte familien hjem, men jeg sa ikke at abort er mitt valgtema, heller ikke at det gjelder riksdagsvalget. Brummer spurte om de kunne ta med seg en norsk pastor, Børre Knudsen. Det passet til oss. Jeg visste ikke så mye om Børre. I vår stue begynte Børre Knudsen å fortelle om hvordan Gud underfullt hadde ledet ham til å stå mot abort og forsvare livet. Det var underfulle fortellinger. Det har for meg vært en mektig oppmuntring. Jeg hadde gjort et tungt samvittighetsvalg, og jeg kan ikke forstå det annerledes enn at Gud sendte den tids kanskje mest betydelige abortmotstander i Norden, ikke bare til Finland men til vår stue, for å fortelle disse historier. Derfor har jeg fortsatt opplevd at dette er en oppgave som Gud har gitt til meg, sa Ebeling i intervjuet før vårens valg i Finland.

Ebeling ikke kom inn i Riksdagen. Han er fortsatt pastor i Folkemisjonen i Helsingfors (siden 1995) og medlem i bystyret i Helsingfors (siden 1997).

Det er fint å høre om en prest og politiker som fortsatt har abortsaken som den viktigste saken. Men man undrer seg samtidig over at det knapt er noen politikere eller prester som kjemper for barnet i mors liv i Norge.

Da striden raste fra midten av 1980-tallet, ble Børre Knudsen tvunget ut av presteboligen. Heldigvis hadde han en kummerlig hytte som siden ble bygget ut.

Knudsen fikk mye motstand fra både kirke og politikere som angivelig ikke var enig i hans metoder for å anskueliggjøre at abort er barnedrap. Men barnedrapene brydde de seg mindre om. Det viste ettertiden.

Antiabortprestene Børre Knudsen, Ludvig Nessa og Per Kørner ble avsatt som prester på grunn av deres kamp for barnet i mors liv.

Det kan nok tenkes at det er prester som kjemper mot abort i dag også, men så snart de taler mot fosterdrapet, er de nærmest fratatt retten til å bli både sitert og intervjuet. Slike budbærere ties i hjel i demokratiets navn. Kirken vil ikke, politikerne vil ikke, Norge vil ikke la seg uroe i sin samvittighet over at de slår sine barn i hjel.