Bilder
Hør på Jesus!
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): «Hør på meg, fjerne kyster, og gi akt, dere folk i det fjerne! Herren har kalt meg fra mors liv av, Han har nevnt mitt navn fra min mors skjød. Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge. Han har gjort meg til en blank pil og gjemt meg i sitt kogger.» (Jes. 49,1–2)
Slik lyder Herrens ord til oss i dag. Det er Herrens tjener som taler, Jesus Messias. Da er det avgjørende viktig å høre etter. Denne tjeneren er bevisst hvem Han er og hvor Han kommer fra.
Han sier: «HØR PÅ MEG!» Nå er det Han, Jesus, som taler og vil ha oss i tale. Når vi samles for å høre Guds ord, så er det Jesus selv som taler til oss. Husk det når du kommer inn i kirke eller bedehus, så er Herren selv der.
Han henvender seg til alle mennesker, også til oss i det kalde nord. Ja, for Han sier at det gjelder «fjerne kyster». Vi som bor langt nord har fått høre Jesu ord fra generasjon til generasjon.
I en gammel vekkelsessang lyder det: «Hør, det er en som taler, hør dette alvorsord! Lytt, det er en som kaller, synden er svær og stor!» Koret: «Herren vår Gud nå kaller, ber deg å vende om. Høyt ifra himlens saler lyder Hans sterke KOM!»
Da Jesus var sammen med disiplene, sa Han at de var salige som hørte Hans røst. Han sa til dem: «Men dere – salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører. Sannelig sier jeg dere: Mange profeter og rettferdige har lengtet etter å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og å høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.» (Matt.13,16–17)
Jesus hadde fortalt lignelsen om såmannen som sådde sitt korn. Noe falt ved veien, noe på steingrunn, og noe falt blant torner, men det gav ingen vekst. Men noe falt i god jord, og det gav rik vekst. Jesus forklarte lignelsens betydning. Det gjelder å høre når Jesus taler, for det er Guds Ord.
Hør Herrens ord!
Slik lød det fra profetene i den gamle pakts tid. Gang på gang ropte de ut Herrens ord, og sa: «Hør Herrens ord!» Profeten Jeremia ropte: «Land! Land! Land! Hør HERRENS Ord!» (Jer.22,29)
Nå i fastetiden er det Jesu gjerning vi skal konsentrere oss om. Sett noe til side som virker forstyrrende i forhold til Jesu ord. Det kan være vanskelig, men det er nødvendig. Herren kaller oss til å følge Ham på Hans lidelsesvei.
Jesus sier: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.» (Matt.16,24)
Vil du følge Jesus? Veien Han gikk, var lidelsens vei. Vi kan ikke regne med noen lettere vei her i verden. Men den fører til herligheten hjemme hos Gud.
Eg har nedlagd stridsøksa mot homofili i Dnk, la dei halda fram med i si gudløyse
Av Jostein Sandsmark
(KOMMENTAR): Til alle dei eg har forulempa med kvasse skriv om teologiske tema. Eg har i meir enn eit tiår stridd mot homoideologien og det einkjønna ekteskapet. I personlege brev, artiklar og mange debattinnlegg har eg vist at homobølga og Pride ikkje har støtte i Skrifta, men at det må søkjast grunnlag for dei i humanistisk ideologi.
Men nå har eg kome fram til at mitt engasjement bør ta slutt – eg bøyer meg for orda i Op 22,11 og Dan 12,9-10: «Lat dei som gjer urett, halda fram med å gjera urett…..». «Desse orda skal vera løynde og forsegla til endetida. Men dei ugudelege skal halda fram i si gudløyse, og ingen skal skjøna noko».
Nå har også bispekollegiet og teologiske professorar erkjent at homofil praksis og godkjenning av samkjønna ekteskap ikkje er i samsvar med Bibelens ordlyd – men dei nyttar andre preferansar til støtte for sitt val. Til dømes utsegner som denne: «Den sosiale settingen og den samfunnsmessige konteksten vi lever i, har forandret seg, og det gjør noe med teologien».
Når så teologien seier: … «men størst av alt er kjærleiken» – så vert det forstått som at frislepp av homofili er nestekjærleik, – og det trumfar alt.
Nå er det frikyrkjene og pinsemenigheitene som møter homobølgja. Tida vil visa om dei greier å halda fast på Bibelens bodskap – eller om ankerfestet glepp og dei rek til havs med homotsunamien.
Men dette er ikkje framandt for Skrifta. Mennesket har ein gudgjeven rett til å velja livsveg – til å gå på fortapingsvegen. Å pressa, tvinga nokon til å gå på Livsens veg, er ugudeleg.
Jesus peikar ut dei sæle: – «Dei som handlar etter mitt ord».
Vismannen Søren Kierkegaard seier ein del om desse tinga, om villfaring og forføring, men ingen dreg det fram i debatten. Eg gjer det og siterer:
«Det av alt er et menneske lettest, er: Evig å bedra seg selv».
«Frykt mest av alt å være i en villfarelse.»
«En villfarelse stanser som bekjent aldri av seg selv, den fører blott mer og mer vill, så det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tilbake til sannheten».
(Nyare utsegn: «Homotoget har ingen endestasjon»).
«Villfarelsen er alltid svevende, derav kommer at den stundom ser så lett og åndelig ut, fordi den er så luftig. Sannheten gjør faste, derfor stundom besværlige trinn. Den står på det faste, og ser derfor stundom så simpel (enkel) ut».
Eg har sett ord på utviklinga av denne prosessen i sju steg i F-moll:
Forføring – Freisting – Fall – Forherding – Forbanning – Fortaping – Falsk Fred.
Ei bekrefting av det siste punktet er utsegna frå ho som ber hovudansvaret for at homoideologien er innført i heile DnK. Ho ser seg tilbake og uttalar: «Jeg er trygg på mitt ståsted».
Jesus, den saktmodige og ydmyke tjener
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): I fastetiden skal vi konsentrere oss om Jesu Kristi gang mot Golgata. I flere tekster både i GT (Det gamle testamente) og i NT (Det nye testamente) leser vi om Jesus som den lidende tjener. Han kom ikke som en hersker på sin høye hest.
I Jes.42,1 leser vi den første av de fire sangene om Herrens lidende tjener. Der leser vi: «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på Ham, Han skal føre rett ut til hedningefolkene.»
Her skal vi merke oss det lille ordet: Se, min tjener … Når det står slik med komma bak, så gjelder det å følge godt med. Når sersjanten ropte ut til soldatene: «Gi akt!», så måtte de stramme seg opp og følge med. En viktig melding betød liv eller død.
Gud Herren har sendt sin tjener til jord. Han har sin støtte i Faderen, som har sitt velbehag i Ham. Da Jesus var døpt i Jordan av døperen Johannes, lød det fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag.» (Mark.1,11)
Ingen andre på jord kunne få høre et slikt budskap fra Gud. De nye oversettelsene treffer ikke helt dette ordet. De bruker ordet «glede» i stedet for «velbehag». Noen vil si at det er en smakssak. Men det dekker ikke meningen med budskapet om Jesus.
Videre i teksten fra Jesaja står det: «Han skal ikke skrike og ikke rope, og Han skal ikke la sin røst høre på gaten. Det knekkede rør skal Han ikke knuse, og den rykende veke skal Han ikke slokke. I sannhet skal han føre retten ut til dem.» (Jes.42,2)
Herrens tjener går fram med ydmykhet og saktmodighet. Han er ikke som en feltherre som styrer med hard hånd. Han skriker ikke ut sin ordre, og roper ikke med hard stemme. Han trenger ikke å heve stemmen for å bli hørt.
Jesus selv sier: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.» (Matt.11,29)
Jesus tar seg av de svake som ingen krefter har. I Salme 34,19 leser vi: «Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og Han frelser dem som har en sønderknust ånd.»
Hvordan har du det i dag? Er du nedtrykt av bekymringer? Kjenner du på håpløshet i ditt liv? Jesu ord gjelder for deg. Han sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt.11,28)
Jesus innbyr deg til å komme til Ham. Han elsker deg og vil gi deg sin hvile fra syndens åk. Byrden du bærer, tar han av. Han bar dine og alle våre synder på korset på Golgata.
I en sang vi hadde i et musikklag for mange år siden, står det: «Du som strever skal få komme til din Frelser, har du tungt å bære, kom, ja kom til Ham.» Og i koret lyder det slik: «Kom til meg, sier Jesus, kom til meg, jeg har seiret over synden, jeg vet vei.» Ja, Jesus er den saktmodige og ydmyke tjeneren, og Han har seiret over syndens og djevelens makt. Han er den samme i dag. Du får komme til Ham, din gode hyrde.
Forfølgelse av Straumfjordnes skole
(SPISS): Straumfjordnes skole i Nordreisa kommune henges ut og trues etter at rektor Vilde W. Steinsvik beklaget at skolen deltok på en julegudstjeneste med en kvinnelig prest. Men skolens beklagelse er helt naturlig for kristne som følger Guds ord og kristendommens 2000-årige tradisjon.
Det begynner å minne litt om kristenforfølgelse fra det tidligere Sovjetunionen når ordfører Hilde Nyvoll forteller at det er kommunens barn, og de skal ikke vokse opp med slike holdninger. Det er i et demokrati foreldrenes barn, og de har med full rett valgt en skole med kristne holdninger.
–Det er foreldrene som har valgt skolen for barna. Men det er likevel kommunen sine barn. Jeg er litt bekymret for at enkelte av våre barn i kommunen skal vokse opp med en slik holdning. Det synes jeg er skremmende. Så her vil jeg at Utdanningsdirektoratet skal gå inn og sjekke om skolen har et verdigrunnlag som er i henhold til norsk lov.
I kommunistiske land var barna statens eiendom. Staten brukte det fryktelige hemmelige politiet KGB for å frata foreldrene barna og sende kristne i fengsel. Det er i sin ytterste konsekvens dette Nyvoll tar til orde for den kristne skolen.
I folkeeventyrene sier trollet at «Her lukter det kristenmanns blod». Det ser ut som om hedenskapet fra folkeeventyrene igjen er på vei inn. Kristne skattebetalere skal ikke få lov til å drive skole etter kristne verdier men påtvinges antikristelige regler. Man må spørre om Nordreisa kommune og andre med har slått inn på dette farlige kristenhat.
Det var også trusler som fikk kristne til å gå under jorda i Sovjetunionen. Trusler og angiveri er ikke noe nytt. Og her er skolen angitt først til Nettavisen, NRK og TV2 for å nevne noen. De kjenner lukten av kristenmanns blod, akkurat som trollet i eventyret. Undersøkelsene om hvor mye penger skolen får fra staten, er alt i gang.
Slik lyder SMS-meldingen fra skolen som ble gjengitt i Nettavisen:
«Torsdag 15. desember deltok skolen på julegudstjeneste med kvinnelig prest. Vi skjønner at det er reaksjoner på at det var kvinnelig prest som holdt gudstjenesten. Vi var ikke informert om dette på forhånd og jeg sjekket det ikke opp da jeg ikke tenkte at det var et alternativ. Jeg legger meg langflat og beklager på det sterkeste til dere alle. Jeg skjerper inn rutinene og sjekker tydeligere opp hvem som holder gudstjenestene fremover og finner alternative løsninger dersom det blir behov for det».
Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) mener verdiene som rektoren forfekter, hører fortiden til. Ministeren spytter fra sin maktposisjon på annerledes tenkende. Nå de kristne. Kanskje spesielt læstadianerne.
– Heldigvis har Den norske kirke kommet lenger, og i dag er flere enn én av tre prester i Norge kvinner. Dette er det viktig at særlig jentene på Straumfjordnes skole får se, sier hun i en kommentar til NTB.
Hun understreker at norsk skole skal fremme toleranse og likestilling mellom kjønnene, og at det skal ligge til grunn for all opplæring som gis ved skolene – også de private.
– Ingen enkeltskole kan velge å se bort fra dette, sier hun.
Det er ikke mye godt i vente fra regjeringen av Arbeiderpartiet.
At fungerende biskop Stig Lægdene i Nord-Hålogaland bispedømme ber den kristne skolen be om unnskyldning, viser hvor langt frafallet fra den kristne tro har kommet.
Men dette dreier seg om retten til å beholde og oppdra sine barn til den kristne tro, både i hjem og skole. I kirkens 2000-årige tradisjon har det ikke vært tillatt med kvinnelige prester. Dette gjelder fortsatt i Den romersk-katolske kirke og i de gamle ortodokse kirkene som er bærer av en tradisjon fra den første kristne tiden. Man skal ikke gå lenger tilbake enn til tidligere biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland bispedømme som var motstander av kvinnelige prester. Og han begrunnet det både med kirkens tradisjon og Bibelen. Se dokumentar i Finnmarkshilsen.no.
Skriften er entydig klar. Første brev til korintierne 14, 33 til 35 er helt klar: «For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud. Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie i menighets-samlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. Men er det noe de vil ha rede på, da skal de spørre sine egne menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighets-samling».
Tidligere biskop Arvid H. Nergård påpeker at apostelen Paulus oppbyr hele sin autoritet og betegner dette som «et Herrens bud» i vers 37, og da må det ifølge den avdøde biskop dreie seg om noe annet og mer enn et vitnesbyrd eller profeti.
Biskop Nergård holdt en andakt på NRK radio om livets to utganger. Siden gikk det ti år, og han var ikke spurt om å holde flere andakter. Dette viser sekulariseringen i samfunnet såvel som frafallet fra kristne tro. Man tåler heller ikke forkynnelse om livets to utganger i en NRK-andakt.
Selvsagt kan man ikke vente at ordføreren i Nordreisa skal tro på Jesus. Langt mindre i Arbeiderpartiet sentralt som har ført lang kamp mot kristendommen og alt dens vesen. Alvoret er imidlertid at den opplæring som Nyvoll og Arbeiderpartiet forfekter, vil føre mennesker til evig fortapelse. Man blir ikke frelst av å gå i en frafallen kirke, gudshus eller skole som ikke forkynner et rent evangelium. Man får heller ikke førerkort om man ikke kan teori og praksis. Dette er alvoret. Straumfjordnes skole kan redde barnas sjel for all evighet i himmelen. Nordreisa kommune ønsker barna til helvete og vil straffe dem som ikke er enig.
For kristne er det viktig å støtte medkristne og Straumfjordnes skole som nå er utsatt for kristenhat og begynnende forfølgelse. Støtten bør skje både i bønn og arbeid.
Vidar Norberg
Nåden og Sannheten ved Jesus Kristus
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh.1,17)
Døperen Johannes stod fram og vitnet om Jesus. Han forkynte et klart og sterkt budskap om Kristus, etter dåpen i Jordan. Han sa: «Det var om Ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi Han var før meg,» (Joh.1,15)
Det er ikke alltid lett å forstå det som blir sagt. Vi må lese det flere ganger før det går opp for oss hva det menes. Her viser døperen til Jesu preeksistens. Det har vi også i Johannes-prologen. Her ble det mange vanskelige ord. Hva betyr disse uttrykkene? Ordet preeksistens betyr det som er før skapelsen. Jesus er fra evighet.
I vår tekst sier døperen at loven ble gitt ved Moses. Det var det som skjedde på Sinai da Moses fikk de ti bud, skrevet av Gud på steintavlene. (2.Mos.34,28b)
Da Jesus kom til jorden, kom Han med nåden og sannheten. Det er viktig å merke seg rekkefølgen ordene står i. Nåden kommer før sannheten. Hvorfor er det så viktig? Svaret er: Det gjelder vår frelse fra Guds dom.
Paulus skriver at loven ble gitt for at hver munn skulle lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. (Se Rom.3,19)
Sannheten om oss er at vi er fortapt. Men så viste Gud sin kjærlighet mot oss at Han gav sin Sønn, den enbårne. Han kom med Nåden og Sannheten. Det er evangeliet. Dette er mer enn vi kan forstå.
Av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. (Joh.1,16)
Her klarer vår forstand ikke følge med lenger. Jesu fylde er alt det vi har i Ham til liv og salighet. Han er vår rettferdighet og vår helliggjørelse. Paulus skriver: «For det er Hans verk at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.» (1.Kor.1,30)
Vi kan stemme i med sangen som Sigurd Lunde skrev i sine unge år:
Jeg er frelst. Å, for en nåde! Nåde over nåde!
Jeg er frelst. Å, hvilken gåte! Nåde over nåde!
Tenk, all min synd har Jesus sonet!
Til sin brud har Han meg kronet.
Jeg er frelst! Å, for en nåde! Nåde over nåde!
Dag for dag Han meg bevarer. Nåde over nåde!
Frelser meg fra syndens farer. Nåde over nåde!
Og om jeg synder, Han forlater.
For en Gud, å, for en Fader!
Dag for dag Han meg bevarer. Nåde over nåde!
Gud skje lov, snart er jeg hjemme! Nåde over nåde!
Lammets sang jeg skal istemme. Nåde over nåde!
Takk, Jesus, takk for nådens under!
Takk for fred i sår og vunder!
Gud skje lov, snart er jeg hjemme! Nåde over nåde!
Ja, jeg er frelst av bare nåde for Jesu blods skyld. Amen.
Gudstjeneste på bibelsk grunn i et fullsatt Kautokeino bedehus
Av Olav Berg Lyngmo
(KIRKEHISTORIE): Sokneprest Stein Henriksen (1922-2011) ble godt kjent med Finnmark. Der hadde han forskjellige gjøremål i ca. 14 år, frem til 1967. I denne tiden ble det mange havreiser som prest.
Han var en bauta for bibeltroskap. Han var også formann 13 år i AKF –Akademiet for Kristen Folkeopplysning. http://www.kommentar-avisa.no/ På grunn av den økende avkristning av Den norske kirke, meldte han seg ut i 2001. Han gjorde riktig! Etter siste bispetilsetting i Bjørgvin i 2023, er det mange som ser at Den norske kirke IKKE er en kristen kirke.
Henriksen besøkte Kautokeino i 1999.
Henriksen levde og åndet for Guds Ords ufeilbarlighet. Denne tilliten til Skriften kom klart til uttrykk under stevnegudstjenesten i Kautokeino. Foruten språkene engelsk og tysk fra gymnaset, vedlikeholdt han mye av bibelspråkene som var innbefattet i teologisk embetseksamen, nemlig gresk (NT), hebraisk (GT) og latin. Han hadde stor utholdenhet i språkarbeidet som førte til en omfattende hebraisk ordbok for Det gamle testamentet. Ordboken ble skrevet med klar håndskrift, men overført til data så lenge helsen tillot det. Henriksen arbeidet med boken periodevis i omkring 20 år.
Utdannelsen tok Henriksen ved Menighetsfakultet i Oslo. Han ble cand.theol. i 1951. Praktikum gjennomførte han året etter. På den tiden var MF en bibeltro presteskole. Liberalteologien ble merkbar på 1970 tallet da Carl Fr. Wisløff valgte å søke avskjed fra sitt professorat. Fra 2014 kan vi si at MF er tapt for bibeltroskap. https://www.dagen.no/meninger/tapet-av-menighetsfakultetet/
Henriksens CV forteller at han i 1953 ble lærer ved Den samiske ungdomsskole i Karasjok. I 1955 begynte han som predikant i Norges Samemisjon. Han kom inn i den geistlige stand i 1956, da han ble ordinert til vikarprest i Nord-Hålogaland. Det var fire år etter at Hålogaland bispedømme ble delt i to. I 1958 ble han residerende kapellan i Tana med bopel i Berlevåg, på den nordvestlige delen av Varangerhalvøya. – I 1960 ble han sokneprest i Lebesby med bopel i Kjøllefjord. Han tok i 1963 presteeksamen i samisk. Han bodde i Kjøllefjord til 1967, da han ble sokneprest i Fosnes. Han var også fungerende prost i Ytre Namdal.
Stein Henriksen døde i 2011, 88 år gammel. Hans tilmålte tid var til ende. Han ble stedt til hvile fra Spangereid kirke i Agder 10. mai 2011. I følge bispevedtak i Dnk, er det i dag ikke plass for slike bibeltro prester som Henriksen.
Kirkestevne i Kautokeino 1999
Den ubibelske kurs for Den norske kirke ble som kjent staket ut på bispemøtet på midten av 1990 tallet. Det var sterke personer og pressgrupper som hadde sine talspersoner blant biskopene. Det var slike biskoper som kjørte sine egne løp. De hadde sin «egen embetsmessige forvaltning», og deres «konservative» kolleger ble etter hvert handlingslammet. Det ble dermed ingen splittelse i kollegiet. Flertallet gikk etter hvert over til mindretallets syn, til de liberales teologi. Dokumentasjon om dette kommer frem bl.a. i Altaposten, lørdag 22. mai 1999, av biskop Olav Skjevesland. Liberale biskoper ble utnevnt av forskjellige regjeringer. Slik ble den liberale kursen fastlagt for fremtiden.
Nå i 2023 har kanskje Dnk inntil videre fastsatt sin teologi? Mennesketanker har rasert og tømt Dnk for bibeltroskap. Verdens barn har overtatt. Bibeltroskap er nesten blitt et skjellsord. Den nye kvinnelige biskopen svarer ja til å vie likekjønnede par. Hun vigsler LHBT personer som prester. Det vil si: lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Hun ordinerer også samboere som prester. Spørsmål om samlivsform er dermed uvesentlig. Om dagens abortlov sier hun at den er et realistisk, tjenlig kompromiss. https://www.ba.no/trioen-kjemper-om-a-bli-ny-biskop-en-av-dem-vier-ikke-homofile/f/5-8-2120533 (Bergensavisen 20. januar 2023).
Etter bispemøtet i 1995 hadde det bibeltro kristenfolk mindre og større samtalemøter mange steder. Blant annet i Kautokeino. Hovedspørsmålet var veien videre? Det skulle vise seg at folk som tidligere hadde vært tilsluttet Dnk, etter hvert dannet menigheter/forsamlinger på forskjellige steder. En viktig lov for det lavkirkelige bedehusfolk kom i 1913: Da ble det lovlig å feire nattverd uten at det var presten som forrettet, noe som var en stor seier for de lavkirkelige organisasjonene innenfor Den norske kirke. Se: https://www.dagen.no/okategoriserade/kampen-for-fri-nattverd/ Kampen for fri nattverd er heldigvis tilbakelagt, men kan tjene som eksempel på hvilke absurde følger sammensmeltingen av kirkelig og statlig makt har hatt i norsk kirkehistorie.
Finnmarkshilsen viser her noen bilder fra et stormøte på evangelisk-luthersk grunn i Kautokeino.
Tilreisende sokneprest emeritus Stein Henriksen (1922-2011) var en av talerne. Det var ingen som sovnet under hans preken. Forsamlingen fulgte med i Henriksens klare tale om forfallet i Den norske kirke. Etter hvert som biskopene har åpnet slusene for tillateligheter imot Guds ord og bud, er det nå fritt frem for «alt». Det er også åpnet for skilsmisse og gjengifte for biskoper, mens en biskop fortsatt er i tjenesten.
Etter bispemøtet i 1999
Olav Skjevesland, Agder biskop
Biskopenes ekstraordinære vårmøte, som ble avsluttet torsdag, hadde to saker på dagsordenen: Kosovo-situasjonen og spørsmålet om homofile samboendes adgang til kirkelige stillinger. Den sistnevnte saken var møtets opprinnelige foranledning, i det Kirkerådet hadde bedt biskopene om å klargjøre sin holdning til hele ansettelsesspørsmålet, etter at Hamar biskop den 1. februar gjeninnsatte Siri Sunde i prestestilling.
Kosovo-situasjonen – som nå langt overgår alle andre «saker» i alvor og skjebnetyngde – hadde imens blitt så presserende at det var umulig for Bispemøtet å forbigå den i taushet. Jeg mener at Bispemøtet torsdag leverte en uttalelse om Balkan-situasjonen som er verd et studium. Faren er at vår Kosovo-tekst vil drukne i debatten om den saken som i det følgende skal kommenteres nærmere:
Når Bispemøtet enda en gang måtte ta opp «homofili-saken», skyldtes det altså Hamar biskops brudd med Kirkemøtets vedtak fra 1997. Det fastsatte som kjent at homofile samboende ikke gis adgang til stillinger som krever kirkelig vigsling. Dette lojalitetsbrudd fulgte etter at Siri Sunde først hadde brutt sitt løfte til biskop Köhn om at hun ville tre ut av tjeneste dersom hun inngikk partnerskap.
Disse hendelser i Hamar bispedømme utfordret Kirkerådet, som er Den norske kirkes «regjering» mellom de årlige kirkemøtene. For Kirkerådet opplever, forståelig nok, at selve Kirkemøtets autoritet og legitimitet er satt på spill gjennom det lojalitetsbrudd som er begått.
Hamar biskop var bare for ett og et halvt år siden i Bispemøtet med på følgende uttalelse om den kirkelige ansettelsespraksis:
» – det ville være til skade for kirken om ulikt syn skulle føre til ulik praksis. Hensynet til menighetene tilsier at det bør være felles ordninger. Bispemøtet vil derfor samlet oppfordre til respekt for de retningslinjer Kirkemøtet vedtar, og biskopene vil selv respektere Kirkemøtets beslutningsmyndighet».
Etter en så sterk selvpålagt lojalitetserklæring, er det nærmest ufattelig at biskoper finner å kunne løpe fra sine ord. Da biskopene kom sammen tirsdag, var det i et lite håp om at hele kollegiet – etter noen ukers besinnelse etter marsmøtet – på nytt ville forplikte seg på Kirkemøtets vedtak i 1997, og således la Siri Sunde-saken forbli et isolert enkelttilfelle. Men slik gikk det ikke. Fire biskoper ønsket å drive homofilisaken videre. Bispemøtet sprakk.
Situasjonen er altså: Flertallet (Ø. Larsen, F. Wagle, O. Bondevik, O.D. Hagesæter, E. Baasland, O.C. Kvarme og undertegnede) har bekreftet sin lojalitet mot den praksis Kirkemøtet har fastlagt. Et mindretall har dissentert (R. Köhn, G. Stålsett, S. Osberg og O. Steinholt). Ved dette har de sagt seg løs fra det tilkjempede kompromiss fra 1997.
Dermed er det i Den norske kirke definitivt inntrådt en splittelse i synet på et aktuelt etisk spørsmål, og i de forvaltningsmessige konsekvenser av dette. Flertallet har overfor Kirkerådet bekreftet sin støtte til 1997-vedtaket av tre grunner:
- Vi mener det er teologisk riktig: Sammen med de store kirker ute i verden forstår vi Skriften slik at den ikke legitimerer homofilt samliv. De som dissenterer i Bispemøtet gir, etter flertallets oppfatning, en villedende sjelesorg i det aktuelle spørsmål.
- Vi respekterer vedtatte ordninger, bestemt av kirkens øverste organ, Kirkemøtet.
- Vi slår vakt om enheten i kirken. Biskopene har gjennom sin ordinasjon og instruks blitt pålagt å verne om samholdet i kirken. Dette moment har med stigende styrke blitt betont i økumenisk teologi om bispeembedet de senere år.
Det alvorligste i denne saken er, når alt kommer til alt, ikke de rent ordningsmessige forhold. Det mest foruroligende i situasjonen er den uklarhet som er kommet inn i kirkens forkynnelse og sjelesorg. En kirke som taler med to tunger, mister troverdighet. Og her dreier det seg, etter mitt syn, om en sak som ikke kan puttes i samme teologiske skuff som temaet kvinnelige prester og skilsmisse/gjengifte.
For å anvende elementær logikk:Homofilt samliv kan i følge Skriften ikke være både rett og galt. Det er uheldig at kirken splittes slik den gjør i denne saken. Kirken er – delvis selvforskyldt – blitt drevet til å sette fokus på andre spørsmål enn de sentrale evangeliske, og det på terskelen til et nytt århundre, hvor andre temaer krever vår fulle oppmerksomhet! Og menigheter og kolleger føres inn i konflikter utløst av denne saken.
Men uten tvil er denne saken mest belastende for dem som her berøres eksstensielt: ungdom og voksne, foreldre og lærere, søsken og familie. Jeg vedgår at jeg opplever det ytterst vanskelig å skrive om dette tema slik at det kan oppfattes troverdig og båret av empati. Men det er verdt å merke seg at både flertallet og mindretallet i Bispemøtets uttale. «Bibelen sier at hvert menneske er skapt i Guds bilde. Ikke noe menneske er mindreverdig i Guds øyne.»
Vanskeligheten overfor mange homofile er å kommunisere dette, og samtidig hevde, slik flertallet gjør, at homofilt samliv er «i strid med Guds ord og vilje». Kirken har – og har hatt – mange homofile i sin tjeneste. Det saken står om nå, er om homofile samboende kan gis adgang til stillinger som krever vigsling i kirken, med de særskilte krav til tro og liv som følger med dette.
Kirken er ikke «mot homofile», slik det ofte summarisk hevdes. Men kirken må – også i det aktuelle spørsmål – følge Skriftens veiledning, som er øverste norm for lære og liv.Det inngår i min tro på Gud som Skaper og Far at han, gjennom de bud han har åpenbart, peker ut den beste vei for oss. I den livssituasjon hver og en av oss er satt.
Artikkelen er hentet fra Altaposten, lørdag 22. mai 1999.
Vær stille for Herren
Av Willy Morten Nilsen
«Men Herren er i sitt hellige tempel. Vær stille for Hans åsyn, all jorden!» (Hab.2,20)
«Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For Han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig,» (Sak.2,17)
Det høres ut som dommedagsklokker. De som leser disse ord fra Bibelen, får frysninger. Men er det varsler om noe fryktelig som skal hende? Det står mye i Bibelen om å være stille for Herren. Men det har ikke noe dommedags-skremsel over seg.
Det gir fremfor alt trygghet og fred i sinnet. Når det står at Herren vår Gud har reist seg, så betyr det at Han har den fulle oversikt over det som skjer.
I en stresset og oppjaget tid er det viktig å stoppe opp og bli stille. Vi trenger stillhet og ro, slik at vi kan ta oss inn igjen. Jesus søkte ofte et sted hvor han kunne være alene med Faderen i bønn. Da fikk Han styrke og kraft til sin tjeneste.
Kong David skriver det slik: «Vær stille for Herren og vent på Ham!» (Salme 37,7)
Denne formaningen fra den store kongen i Israel var ikke en løftet pekefinger. Han oppmuntret sitt folk til å søke stillhet og ro hos Herren. Det gjorde han også selv. I stridens larm og jag gikk han for seg selv for å samle sinn og tanker.
På yngresmøtene sang vi et lite vers før andakten. Det lød slik: «Stille, stille, Jesus taler, viser vei til himlens saler.» Det gjaldtikke bare å sitte stille, noe som ikke var lett for unge gutter og jenter, men å være stille og lytte til andakten.
I voksen og moden alder fikk vi andre ting å tenke på. Vi måtte studere, og finne et yrke, og så ut i arbeidslivet. Det tok både tid og krefter. Familie som måtte ha mat og diverse utstyr, krevde penger og omsorg. Det ble ikke mye stillhet og ro når barn gjorde krav på mammas og pappas oppmerksomhet.
Alt har sin tid, sier Predikeren. Det gjelder også det å være stille. (se Pred.3,1ff) Det er en tid for alt, også når det gjelder stillhet og ro. Vi trenger å gjøre slik Jesus sa til sine disipler om å ta en hvilepause etter alt arbeidet.
I en sang lyder det: «Stille, min sjel, for Jesus, ensomhet søk med Ham! Du trenger ro og stillhet avsides med Guds Lam. Hvor skal du veien finne på en forvillet jord, om du ei følger Jesus tett i Hans frelserspor?»
Ja, det er viktig at vi blir stille for Jesus, så Han får tale til oss.
Ingen fordømmelse i Kristus
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom.8,1)
Slik skriver apostelen Paulus. Dette mektige budskapet som vi kan lese i Bibelen, er Guds ord til oss i dag. Det er en hilsen fra Herren til deg.
Du er kanskje i stor nød for din sjel. Det er synder som plager deg, som du ikke blir kvitt. Stadig dukker de samme ting opp igjen. Du har bedt Gud om tilgivelse mange ganger, men du får ikke fred.
Du er ikke alene om å ha det slik. Også Paulus kjempet med disse tankene. Les kap.7. Han bryter ut i fortvilelse: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom.7,24)
Selv den store apostelen stred med synden som bodde i ham. Han kaller seg for «elendige menneske». Kjødet blir aldri syndfritt. Det kalles også for «gamle Adam». Finnes det noen form for lys? Ja, Gud være lovet! Svaret har vi foran oss. Apostelen jubler det ut: «Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.»
I Jesus blir du ikke dømt skyldig for Gud. Saken er at Jesus ble dømt skyldig i vårt sted. Det skjedde på korsets tre på Golgata, der Han måtte lide dødsstraffen i vårt sted. Da Han ropte ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt.27,46)
Jesus sier: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh.8,36)
Hva er vi frigjort fra? Svaret på det er: «For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.» (Rom.8,2) Det høres litt vanskelig ut. Hva er det Paulus mener med disse to lovene? Nei, det er ikke alt vår formørkede forstand oppfatter av det åndelige språket.
Enkelt forklart så er livets Ånds lov evangeliet om hva Jesus har gjort for oss. Derimot er syndens og dødens lov det som dømmer oss til den evige død. Det er altså tale om at den som tror på Jesus Kristus, blir frelst fra fortapelsen.
Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre og Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1.Joh.1,7)
Legg merke til at det står at Jesu blod renser oss fra all synd. Alt det vi har gjort mot Gud i tanker, ord og gjerninger, det har Jesus sonet for oss med sitt blod på korset. Det står at alle våre synder ble lagt på Ham. (Se Jesaja 53,5)
Derfor er det ingen fordømmelse for den som tror på Jesus Kristus og lever i Ham. Du kan synge med i sangen: «Da Jesus satte sjelen fri, brøt lyset frem på livets sti. Og da jeg fikk Ham selv å se, jeg glemte jordens sorg og ve.» Koret: «Halleluja, min sjel er fri! Min trellestand er nå forbi. På land og hav min sak er klar: Hvor Jesus er, jeg himlen har.»
Varmeste januar på 60 år i Kirkenes
På 60 år er det aldri målt så varm januar som i år i Kirkenes. Øst-Finnmark lå hele 4-5 grader over normalen i januar. Det i en måned som var litt varmere enn normalt for landet som helhet, skriver Meorologisk Institutt. Ved Kirkenes kirke var det minus 20 grader fredag den 3. februar 2023.
I det meste av Nord-Norge var en januar måned som ble «varm» eller «svært varm», til dels «ekstremt varm» i Øst-Finnmark. Landstemperaturen var 1, 2 °C over normalen. De største avvikene var 4-5 °C over normalen i Øst-Finnmark.
På Østlandet og Sørlandet kunne måneden hovedsakelig klassifiseres som «våt» eller «svært våt», og til dels «ekstremt våt» i deler av Viken. Fra Vestland til Vest-Finnmark var januar for det meste «normal», stort sett på den tørre siden. Resten av Finnmark kunne klassifiseres i forskjellige grader av «våt» på Finnmarksvidda og forskjellige grader av «tørr» i
Øst-Finnmark. For hele landet samlet falt det 15 prosent mer nedbør enn normalt. De største avvikene var over 200 prosent mer nedbør enn normalt på enkelte stasjoner i Viken
Det er svært lite sjøis i Arktis nå, og for januar ble det den 3. laveste sjøis-utbredelsen som har blitt observert.
– Det er svært lite sjøis nå sammenlignet med normalperioden 1991-2020. Det er den 3. laveste utbredelse som har blitt observert for januar med satellittmålinger. Våre målinger av sjøis går tilbake til oktober 1978 forteller Signe Aaboe i Meteorologisk institutt.