Oppbyggelse

Av John Skåland

(KOMMENTAR – 08.05.2020): Overskriften er blitt nesten som et ordtak rundt om i Norge i disse «koronatider». Ordet står skrevet ute i naturen, på vegger og mange andre steder.

I en tid med mye frykt og usikkerhet kan det tenkes at de som uttrykker dette, har et inderlig ønske om at alt må bli som før koronatiden. Og rent menneskelig er dette meget forståelig – folket vil tilbake til det som føltes trygt og sikkert.

Men er utsagnet korrekt?  Dersom det skal bli en trøst, må det som sies selvsagt være sant og bli oppfylt. Hvis ikke er det en falsk trøst.

Hvordan var livet før korona? Jo, mennesket hadde kommet så langt bort fra det naturlige liv at det unaturlige hadde tatt overhånd. Regnbueflagget heistes på mange rådhus rundt om i landet, og det norske folket har levd på moralsk bunnivå i lang tid alt. Innen kunst og kultur har det absurde og unaturlige tatt helt overhånd. Folk har levd i en overflod som har ført til et enormt misbruk av naturens ressurser. Innen lovverket har våre politikere vendt seg mer og mer bort fra de retningslinjer Gud i Himmelen har satt for liv og levnet. Løgn og umoral er det som preger de store medier. Et misbruk av de offentlige midler styres både sentralt og regionalt i et omfang som vi før aldri har sett maken til.

Selvsagt har ikke koronatiden ført til at alt dette nå er endret. Folket har bare ikke nå om dagen de samme muligheter til sine utskeielser. Men er det dette vi vil tilbake til og fortsette med i det samme feilaktige spor??

Det som trengs, er at folket vender om! Ikke minst det norske folk som i sin overflod har vendt Gud ryggen. Vi har en frafallen «statskirke» hvor de som styrer, ikke holder seg til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Dermed leder de også resten av folket i grøfta og bort fra Bibelens Gud.

Og det er selvsagt ikke bare «statskirken» som er på ville veier. Vi har sett de seneste 30 år hvordan de frie menigheter og kristne organisasjoner mer og mer sporer av fra bibelsk kristendom. Vi lever midt i den siste avdeling av Laodikea-menigheten. Disse «kristne» tror at de har alt, men Bibelen forteller at de er «fattige, blinde og nakne». Så feil kan man altså ta!

Koronatiden bør være et vekkerrop til alle som sover. Søk tilbake til Bibelen og de retningslinjer som den beskriver for livet. Vær rede til å møte Ham som meget, meget snart kommer for å hente alle som tror på Ham.

Det kan godt være at mye går tilbake til det såkalte «normale» etter hvert, selv om mange tror at verden ikke helt blir den samme etter det som er skjedd. Men det som er helt sikkert, uavhengig av koronatiden, er at Bibelen varsler oss om meget store og alvorlige katastrofer som skal ramme denne verden før Messias kommer og oppretter sitt rike på denne jord.  Før denne vreden slippes løs over jorden, vil ifølge Skriften alle vi som tror på Ham, være tatt bort fra jorden for å for evig være med vår Herre og Frelser. Det er dette som er vårt store og salige håp. Har et menneske kommet i den stilling at det har tatt imot den store gaven som Gud vil gi oss, frelsen i Jesus, da trenger ingen frykte verken for korona eller for noe annet som ligger inne i fremtiden.

For et salig håp!

(SPISS – 08.05.2020): I dag er det 75 år siden Norge igjen ble et fritt land etter fem års tysk okkupasjon. Det var for de fleste en gledens dag da man igjen kunne ta frem det korsmerkede flagg i rødt, hvitt og blått.

Store deler av Finnmark lå i ruiner etter den brente jords taktikk. Den tyske hær svidde av alt under sin ville tilbaketrekning høsten 1944. Noen plasser ble ikke bygget opp igjen. Men folket i Finnmark ville tilbake til sin hjemmejord, enten de var evakuert til Fredrikstad eller Bremnes. Noen som hadde rømt til fjells etter brenningen, dro til Båtsfjord som tyskerne ikke rakk å svi av. Finnmarkingene gikk i gang med gjenoppbyggingen av Finnmark som var rammet av en katastrofe. 

Seieren over Adolf Hitlers tredje rike i 1945 var frihetens vår for de fleste, men ikke for alle. De få jøder som kom tilbake fra holocaust, fant sine hjem og eiendeler plyndret. For mange var krigen en uopprettelig skjebne. Selv den dag i dag opplever jøder i Israel at alt fra boikottbevegelsen vil boikotte landet, mens norske myndigheter er pådrivere for at etterkommerne av Abraham, Isak og Jakob skal miste deler av det landet som Gud lovet dem. Dette vitner om at man ikke tar Guds Ord og landløfter alvorlig.

Norge var bygget på den judeo-kristne tradisjon, helt fra Olav den hellige som samlet og kristnet landet. Det var viktig for å kaste av hedenskapets brutale åk. Den lutherske reformasjon skapte også en frihetens vind over land og folk. Den grunnlov som fulgte i 1814, gav frihet under ansvar, ikke minst fordi folk trodde det var en Gud som sto over. Mennesket står til ansvar for en skaper som ser og vil dømme. 

Et godt demokrati må bygges på de judeo-kristne verdier, at Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Og du skal elske din neste som deg selv. (Matt. 21, 37 og 39). Faller dette bort i et samfunn, blir det brutalt.

Dessverre må man nok si at 75 år med frihet ikke bare har skapt frihet og lykke. Fosterdrapet på norske sykehus har drept mange barn i mors liv. Abort er en himmelropende synd, den verste form for hedenskap. Antallet skilsmisser og ødelagte ekteskap har økt. Det rammer familien som er selve grunnsteinene i et samfunn. Samboerskap er ikke en bibelsk ordning som kan likestilles med ekteskapet som er innstiftet av Gud. Homofil praksis og partnerskap er en sodomittisk synd som Bibelen advarer mot og lover dom over. Den materielle veksten har ikke ført til den nødvendige befolkningsvekst, men heller for få fødsler. Kanskje er samfunnet blitt mer egoistisk.

Prest og predikant, kirke og bedehus er nok blitt satt til side som normgivere i samfunnet. Istedenfor har aviser, radio, fjernsyn og nå internett tillatt seg mer hasjelas med Bibelen og det som er hellig. Alkoholfulle munner og narkotikarus bringer med seg mer løssluppenhet og vold. Både mot barn og voksne. Når barnevernets folk møter opp i hjem og ber folk være litt mindre kristelige og slutte med bordbønn, forstår man at samfunnsutviklingen ikke bare har vært god. Samtidig ser man at samfunnet har mistet mer respekt for de åndelige verdier og helligholdelse av hviledagen.

Frihet er ingen selvfølge. Den må først forsvares innad i folket. Forvitrer den kristne tro, vil folket før eller senere øde seg selv. Da hjelper det ikke med krigsmaskiner og fulle kaserner, eller med penger i fond eller noe annet. For «vil Gud ikkje vera Bygningsmann, Me faafengt på Huset byggja. Vil Gud ikkje verga By og Land, Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.»

Når man i dag på frigjøringsdagen heiser flagget, bør man tenke over hva korset betyr. Det forteller om verdens Frelser som har dødd på korset for å sone menneskets synd og stått opp igjen for at alle mennesker som tror på Ham, skal bli frelst. Derfor skal et godt samfunn legge til rette for at mennesker skal søke Gud. Apostlenes gjerninger 17, 26–27 forklarer dette:

«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.»

Dessverre må det kanskje bli krig, hunger og pest for at mennesker i sin nød skal vende seg til Gud.

(NYTT): Leif Johan Halsos (62) er ansatt som ny daglig leder i Norges Samemisjon etter Roald Gundersen som har vært daglig leder siden 2015. Halsos tiltrer stillingen fra 1. september, skriver Norges Samemisjon i en pressemelding.

Leif og kona Kristin er nå bosatt på Reipå i Meløy kommune i Nordland.

Leif Johan Halsos og familien bodde i Máze fra høsten 1983 fram til 1994. Han virket i denne perioden blant annet som barne- og ungdomsarbeider for Frikirken, han var og kateket i Kautokeino menighet i denne tiden. Gjennom mange år har Halsos blitt benyttet som forkynner under NSM sine vinterstevner i Kautokeino. Under sitt virke i Indre Finnmark lærte han seg å snakke samisk.

–Det vil være en styrke at daglig leder kan kommunisere med samene på deres morsmål. Halsos kan også forkynne på samisk, selv om han helst vil bruke tolk når det er tolk til stede, skriver Samemisjonen.

I pressemeldingen står det også at både Halsos og kona har mange læstadianske venner i Indre Finnmark og i Alta.

–Medarbeidere og tillitsvalgte gleder seg over at Leif Johan Halsos har sagt ja til kallet om å bli ny daglig leder, og ønsker ham velkommen som medarbeider i Norges Samemisjon og ønsker Guds rike velsignelse over ham og hans families liv og virke, skriver Odd Eivind Høyvik i pressemeldingen.

Hør Halsos andakt om Guds beskyttelse og nærvær i den vanskelige koronatiden.

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

(NYTT): Når en liten jødisk gutt fyller tre år, klippes håret for første gang. Da er han gammel nok til å begynne å lære alfabetet og de jødiske leveregler.

På trappene opp til Makpela-hulen i Hebron møter familien Leora og Avichai Bastiker innbudte til Avraham Bastikers aller første hårklipp. Den lille gutten er alt langhåret.

–Når en gutt fyller tre år, går han over i et nytt stadium. Da skal han læres opp til å holde de jødiske lover. Det betyr for eksempel at han ikke skal skru på lyset på sabbaten. Han skal bære de jødiske bønnesnorene tzit-tzit, og han begynner å gå med kipa på hodet. Nå blir han en del av jødedommen. I denne alderen blir de mer klar over dette, sier mor Leora Bastiker.

Jødiske gutter begynner også å lære alfabetet. Det er skikk at de får bokstavkjeks som er dyppet i honning. Det smaker søtt og godt og skal inspirere dem til pugging. Det er nødvendig for at de skal kunne studere Toraen (Mosebøkene) og de jødiske skrifter.

–Man sier at piker er født perfekte, og de trenger ikke gjøre alt som gutter må. Det er også en jødisk bønn hvor pikene takker for at de er skapt slik som Gud ønsker, forteller Leora Bastiker.

For å forklare skikken med hårklipp, viser noen til 3. Mosebok 19, 23 hvor det står at man ikke skal høste frukten av et tre før det er gått tre år.

Hellig sted

Når nesten alle er på plass, begynner familien «oppstigningen» til Makpela-hulen. Under et steinhus med murer ligger patriarkene Abraham, Isak og Jakob begravet sammen med matriarker Sara, Lea og Rebekka. Det regnes derfor som et hellig sted, velegnet for en klippeseremoni.

–Vi har valgt stedet fordi vi bor i Kiryat Arba ikke langt unna, sier Leora Bastiker.

Inne i Makpela-bygget er en stol satt frem for tre år gamle Avraham. Han sitter stille og pent mens familien står rundt. Så starter klippingen eller det som etter jødisk skikk kalles «upsherin». Far og mor klipper hver sin lokk. Besteforeldre, venner og bekjente er med.

Noen smågutter finner kost og støvbrett og sørger for å holde orden etter hvert som håret faller.

Det vanker også gaver til den lille mannen. Bestemor Sara Bedein har kjøpt bøker til Avraham. Nå skal han læres opp i jødedommen, alt fra ung alder.

Det er en glad forsamling som beveger seg ut av korridorene over patriarkenes grav. I et stort rom som brukes av vakter, serveres frukter av mange slag. Dette er en indisk skikk og far Avichai har indiske aner. Alle smaker. Både frukt og kaker – søte bakelser som knapt noen nordmann noen gang får se.

Festen stanser ikke i Hebron. Nå er det hjem til grilling av kjøtt. Alle er invitert. Dette er en stor dag i livet til en tre å gammel jødisk gutt, hans foreldre og familie.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer

Karmelin@netvision.net.il

Av Wolfgang Müller, KKL-JNF Norge

(REISEBREV FRA ISRAEL): Vi har alle sett mot himmelen når trekkfugler i v-formasjoner er på vei sørover om høsten. Det er et naturfenomen som gjentar seg år etter år. Israel ligger på den viktige ruten til mange fuglearter. De forlater nordlige strøk før vinteren kommer, og mange arter returnerer langs samme strekning om våren. Jeg besøkte Israel i november 2019 og var til stede ved innvielsen av et moderne besøkssenter i Galilea som retter fokus på fuglemigrasjon.

Huladalen er et område nord i Israel, Golanhøydene ligger i øst og Naftalifjellet reiser seg bratt i vest. Dalen preges av middelhavsklima med varme, tørre somrer og milde vintrer med nedbør. Jordanelva renner gjennom dalen, her delvis som en kanal. Hermonfjellet ruver med sine 2.814 meter i nordøst og lyser med et snødekke om vinteren.

Huladalen er en del av riftdalen som strekker seg helt fra Syria til Øst-Afrika. En del av Huladalen var et stort våtmarksområde med en innsjø, Hulasjøen eller også kalt Agmonsjøen. Innsjøen har i dag en størrelse på litt over en kvadratkilometer og har flere små øyer. For cirka 70 år siden satte man i gang et dreneringsprosjekt for å utvide landbruksarealet og for å bekjempe malariamyggen i sumpene. Resultatet ble ikke helt vellykket. Vannet fra området nådde Genesaretsjøen med mineraler fra landbruket. Dermed ble vannkvaliteten i Israels store ferskvannreservoar forringet. En del av området måtte tilbakeføres til sin opprinnelige tilstand. Dette ble gjort av JNF-KKL i begynnelsen av 1990. Man konstaterte at dette var et veldig spesielt økosystem med mange verneverdige arter i flora og fauna, dessuten en livsviktig mellomstasjon for millioner av trekkfugler. Blant fuglearter som gjester området, er både traner og stork, vadefugler og andre arter.

Området tiltrekker seg mange turister og spesielt ornitologer som er betatt av fuglelivet. Her er det mulig å se fuglelivet på nært hold. Det finnes stier gjennom området og små kamuflerte skjul til observasjoner. Man kaller dette for økoturisme som tilbyr spesielle naturopplevelser. Det finnes både hoteller og andre overnattingstilbud i denne delen av Israel. Noen kibbutzer har fine gjestehus. Cirka 400.000 turister kommer til naturreservatet årlig, både fra Israel og fra utlandet. Det finnes parkeringsplass til busser og biler. Inngangsbilletten vil koste cirka 70 kroner.

Etter flere år med planlegging og bygging ble et nytt besøkssenter i området åpnet den 6. november 2019. Senteret er lett å finne når man kjører på hovedveien fra Rosh Pina mot Kiryat Shmona. Et arkitektfirma fra Haifa med Hanoch Roginski som leder fikk oppdraget. Utformingen kan minne litt om vårt operahus i Bjørvika/Oslo. Bygget er formet som en stor paviljong. Et auditorium og utstillingshall over to etasjer med animasjoner, kart og bilder gir mye informasjon. Suvenirbutikken var ikke åpnet ennå. Man kan gå på taket som gir flott utsikt utover landskapet. Du vil høre lyden fra fugler og frosker.

Givere fra Canada har samlet inn midler til dette senteret som er oppkalt etter Canadas tidligere statsminister Stephen J. Harper. Han var og er fremdeles en god venn av Israel. Derfor fikk han æren av å åpne senteret med en stor delegasjon fra Canada, Israel og gjester fra mange land. Taler og musikk, mat og drikke ga opplevelsen av en stor fest. Kveldsmørket senket seg, og lyskastere med fargerike lys forvandlet nybygget til et moderne eventyrslott. Området er vel verdt et besøk ved ditt neste opphold i Israel!

Artikkelen er fra papiruutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer

Karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Mange mennesker er, og har opp igjennom tidene, vært på leiting. De har leitet etter den store sannheten, søkt å få svar på de mange vanskelige spørsmål, og midt opp i det hele – hvile for sitt rastløse og urolige sinn. Det synes så vanskelig å tro det de kristne holder fast ved, og satser sitt liv og sin evighet på.

Jødene i teksten vår trodde at de ved å studere Skriftene skulle få evig liv, men Jesus forteller dem at der er bare ved å komme til Ham, som Skriftene vitner om, at de får evig liv. Men til Ham ville de ikke komme.

Det er her det stanser opp for så mange. De våger ikke troens sprang over til Jesus, derfor blir de alltid stående på tilskuerplassen uten å få del i det livet Jesus så gjerne vil gi. Bare den som «lar det stå til» og kaster seg i Frelserens armer, vil få erfare at det liv Jesus tilbyr, blir en realitet. Uten Jesus finner vi ingen kjærlig Gud. Jesus sier i Joh. 14, 6: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»

Måtte aldri du få høre Jesu dom over deg: Du ville ikke komme til meg for å få liv.

«Dersom jeg vitner om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant. Det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrdet Han vitner om meg, er sant. Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Ikke så at jeg tar imot vitnesbyrd fra et menneske, men dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Han var det brennende og skinnende lyset, men dere ville bare en kort stund glede dere i hans lys. Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes ga. For de gjerningene som Faderen ga meg å fullføre – selve gjerningene som jeg gjør, vitner om meg at Faderen har sendt meg. Og Faderen som har sendt meg, Han har vitnet om meg. Verken har dere noen gang hørt Hans røst eller sett Hans skikkelse. Og Hans ord har dere ikke værende i dere, for den Han har sendt, Ham tror dere ikke. Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.» Joh. 5, 31–40.

Av Brit Rønningen

(Sambåndet 28.04.2020): Vestre Jakobselv Camping og Misjonssenter har så smått kommet i gang med aktivitet etter at det ble koronastengt.

Normalt skulle misjonssenteret i Vestre Jakobselv vært fylt av fugleinteresserte gjester fra hele Europa, men koronakrisen har i stedet tvunget senteret til å holde stengt. Nå er det så smått begynt med aktivitet på senteret, i form av takeaway hvor det tilbys norsk og asiatisk mat.

Aktivitet

Bakgrunnen er at vi på grunn av alle avbestillingene har mistet alle våre inntekter. Det er snakk om et sekssifret beløp. Vi må starte opp med aktivitet for å få inn noe, sier kretsleder Paul Tore Garvo i Finnmark Indremisjon til sambåndet.no.

Garvo er også daglig leder for Vestre Jakobselv camping og misjonssenter.

De begynte med takeaway mandag før påske. På en god dag får de per nå inn 10-12 bestillinger, men etter hvert som tilbudet blir innarbeidet og man også kan ta imot kunder som spiser på misjonssenteret, tror Garvo at dette kan gå riktig bra.

Positive

Dette tiltaket blir som en del av konseptet som misjonssenteret startet med i fjor, Lilledalen kafé som holder til på misjonssenteret. Det var tenkt som et tilbud til turister og andre interesserte og skulle være åpent i sommermånedene.

–Hvordan er dette blitt mottatt?

–Folk er veldig positive til dette. Det er ikke noen andre i bygda som driver med takeaway. Vi vil i hvert fall fortsette med dette til over sommeren, svarer Paul Tore Garvo.

Av Brit Rønningen

(Sambåndet, 27.04.2020): Andreas Granerud er vokst opp på Øytun, nå Alta Folkehøgskole. Til høsten begynner han i en ny rolle der som skolens rektor.

–Det er en veldig spennende og utfordrende jobb. Jeg kommer fra Alta og kjenner folk, sier Andreas Granerud til sambåndet.no.

Han skal overta etter Henning Iversen som rektor ved Alta folkehøgskole. Faren, Øivind Granerud, var lærer og rektor ved skolen i mange år. Så den nye rektoren kjenner også godt til skolen.

Oppvekst

–Jeg er vokst opp på skolen.

–Hvordan var det?

–Det var en utrolig god oppvekst. Vi bodde med skog og lysløype rett utenfor, fisket på isen og gikk på ski om vinteren og hadde mye plass boltre oss på. Jeg var veldig glad i fotball og brukte mange timer i skolens gymsal. Det var veldig fritt og sosialt og mye aktiviteter, siden det hvert år kom cirka hundre nye unge elever til skolen.

Granerud er så glad i fotball at han en periode var profesjonell spiller og hadde kontrakt med Notodden fotballklubb i åtte år.

–Fotball har vært en stor del av livet mitt. I hele oppveksten hadde den førsteprioritet. Nå tar den ikke like stor plass. Men jeg ser ikke bort fra at jeg begynner å trene døtrene mine hvis de vil det.

Inntrykk

I dag jobber Granerud som lærer på ungdomsskolen i Notodden, men så ble altså rektorstillingen på Alta folkehøgskole ledig.

–Jeg har et veldig godt inntrykk av skolen og hvordan den drives. Jeg er opptatt av at skolen har et dyktig personale og er ydmyk med tanke på alt det gode som skjer. Det er viktig for meg å legge til rette for at de ansatte kan gjøre en god jobb og utvikle skolen videre. Jeg gleder meg til å begynne, men er også spent.

Fremtiden

–Hva tenker du om skolens fremtid?

–Alta folkehøgskole har alltid hatt en stabil og god søkermasse. Jeg tror det kommer til å fortsette. Jeg ser positivt på fremtiden for skolen og den funksjonen den har i samfunnet, sier Granerud.

Våren 2019 gjorde han ferdig en master i idrettsvitenskap, og masteroppgaven handlet selvfølgelig om fotball og har tittel: «Angstens betydning for noen fotballspillere i en norsk toppfotballklubb for herrer.»

Ungdom

Før det jobbet han tre år for NMS med et prosjekt for ungdom i Nord-England. Han var med og starte en kafé for ungdommer, og de hadde kontakt med ulike ungdomsklubber og skoler.

–Målet var at ungdom skulle bli kjent med kirken og kristen tro. I England er det enda større avstand mellom ungdom og kirken enn det er i Norge. Det var en lærerik tid og krevende å jobbe med en gruppe som ikke kjenner til kristen tro.

–Hvordan skal man nå frem til ungdom som ikke har mye kjennskap til kristen tro?

–Det er et godt spørsmål. På en kristen folkehøgskole ligger hovedvekten på et tema, som ved Alta folkehøgskole er arktisk friluftsliv. Man skal også ha en tydelig kristen profil, samtidig skal man være forsiktig. Vi skal først og fremst være medvandrere for elevene og være på en reise sammen med dem, det året de går her. Man skal kunne komme til en kristen folkehøgskole uten å være kristen og kanskje heller ikke være kristen når man forlater den.

Overgang

–Hva vil være den største forskjellen mellom å arbeide som lærer på ungdomsskolen og rektor på en kristen folkehøgskole?

–Det blir en overgang. Det flotte med en folkehøgskole er at karakterpresset, prøver og eksamener er borte, og da kan man fokusere mer på dannelse. Jobben som rektor blir nytt ansvar og nye oppgaver. Det blir nok en læringsprosess for meg.

–Hva vil du savne fra jobben som lærer?

–Jeg vil savne å møte elevene i klasserommet hver dag, sier Andreas Granerud.

Av Heljä Norberg

(NYTT – Tirsdag 28. april 2020): Klokken 11 ulte sirenene over hele Israel i to minutter for å ære 23.816 falne soldater og 4.166 terrorofre drept i Israels kriger og terrorangrep. 

Rachel Shapira og Hadara Bollack fra Jerusalem stilte opp med et stort flagg i gatekrysset Tchernichovski–Shai Agnon før klokken 11. Noen bilister stoppet bilene før sirenene gikk, noen kom ut av husene, andre stod på balkongene sine.

Klokken 11 gikk sirenen. Trafikken stoppet. Folk stod stille og bøyde hodet. Da lyden av sirener tonet ut, hørtes det drønn av jagerfly som fløy i «savnet mann-formasjon» over militærgravgården på hovedstadens Herzl-fjell hvor statsseremonien startet. 

På grunn av koronapandemien var de militære gravgårdene stengt unntatt noen få hvor familiene fikk lov til å gå til gravene av sine kjære. Koronaviruset førte til at folk brukte ansiktsmaske.  

De unge damene fortalte til KARMEL ISRAEL-NYTT at de var med i prosjektet «Å vinne sammen». 

–I våre familier har vi ingen falne. Vi er med i prosjektet, hvor israelere ble oppfordret til å gå til de lokale stedene som her hvor det er reist en minnestein, ta flagget med og vise respekt for dem som har mistet sitt liv. 

–Etterpå sang vi Hatikva, fortalte de. 

Av Vidar Norberg

(BAKRUNN – 22.04.2020): Rabbinere, prester og imamer møttes i Jerusalem for å be en felles bønn mot koronapandemien. De ropte til Adonai, Redeemer og Allah.

I vestlige, politisk korrekte oversettelser av bønner er man forsiktig med å oversette ordet Allah. Alt blir oversatt til gud. Derfor er ikke selve fellesbønnen som ble bedt, særlig avslørende.

«Gud, den første og den siste, Gud for all skapning, Herre for alle generasjoner, Han vekker de som sover, og vekker de som slumrer, Han helbreder de syke, åpner øynene på de blinde og oppreiser de som er nedbøyet. Vi kommer frem for Deg med bøyde hoder, bøyd høyde og ber.

Hundretusener er døde, millioner har blitt syke. Frels, vi bønnfaller deg, O Herre. Vi trygler deg, O Herre, send fremgang. Send full rehabilitering for de syke og hindre plager i Din verden.

Vær så snill – Gud, Du som har næret oss under hungersnød og sørget rikelig for oss, Du har fjernet oss fra pest, og fridd oss fra alvorlige og langvarige sykdommer – hjelp oss.»

Bønnen var blant annet gjengitt av kommunikasjonsbyrået Debby. Nyhetsbyrået JTA og Times of Israesl skrev at rabbinerne føyde til Salme 121.

Det er først når man hører et videoopptak fra stedet, at det begynner å skurre. For alle ber til den de tror på, hvem så denne guddommen måtte være. Det var blant annet Allah som ikke hører hjemme i den judeo-kristne kultur.

Med på denne bønneseansen var Israels askenasiske sjefrabbiner David Lau og den sefardiske sjefrabbineren Yitzhak Yosef. Der deltok også den gresk-ortodokse patriark i Jerusalem, Theophilos III, den katolske erkebiskop Pierbattista Pizzaballa i Jerusalem, imam sjeik Gamal el Ubra, imam sjeik Agel Al-Atrash og den åndelige lederen for druserne sjeik Mowafaq Tarif.

Historisk bønn

Det var den kjente økumenikkrabbineren David Rosen som innledet «bønnemøtet» på balkongen til Kong David hotell med utsikt mot Jerusalems murer og veien til Tempelplassen, onsdag.

–Velkommen til denne historiske begivenheten her i Jerusalem, hvor de religiøse lederne i dette land kommer sammen for første gang noensinne for å lese bønner om guddommelig nåde og medfølelse i det historiske øyeblikk når man utfordres av en pandemi, sa David Rosen.

Så langt man forstår av patriark Theophilos III, er det nød og fortvilelse som har tvunget frem denne felles bønn mot den ulykke som er skapt av koronaviruset.

Erkebiskop Pizzaballa sa at det var ganske sjeldent i Jerusalem at jøder, muslimer og kristne sammen sier den samme bønn.

–Jeg håper at denne nye begynnelsen vil fortsette også etter koronaviruset, for vi trenger her i Jerusalem å be sammen for alle mennesker over hele verden, sa Pizzaballa.

Da pave Frans og storimam Ahmed Mohammad el-Tayeb i Abu Dhabi den 4. februar 2019 undertegnet en felles erklæring om at alle som tror på gud, må arbeide for brorskap og fred, var det protestantiske kristenledere som gikk ut og advarte mot den store verdensreligion som Åpenbaringsboken taler om.

Profetigransker Johan Henrik Jørgensen har tidligere skrevet i KARMEL ISRAEL-NYTT at det er en forbindelse mellom skjøgen som representerer endetidens frafalne kirkesystem, og dyret (Antikrist, red. anm.). Jørgensen kaller det en blasfemisk allianse som vil stå ved lag så lenge det gangner dyret. Noen mener at Den romersk-katolske kirke i Rom i fremtiden vil danne plattformen for skjøgekirken. Fra et gjenoppstått Romerriket skal også Antikristen komme.

Anti-israelsk

Det er kanskje ikke så rart at både katolikker, ortodokse og muslimer går så godt sammen. De har et felles ønske om å overta Jerusalem. Det er ingen hemmelighet at de gamle kirkesamfunn ikke har hatt spesielt godt forhold til jøder eller staten Israel opp gjennom tidene.

De protestantiske kirker har det ikke helt lett etter at de gikk inn for kvinnelige prester. Da utelukket de seg fra slike flerreligiøse, synkretistiske religionssamlinger fordi de har brutt med kirkens 2000-årige tradisjon i kvinneprestspørsmålet. Men mange  kirker har en felles erstatningsteologisk arv som ofte både før og nå har vendt seg mot det jødiske folk og staten Israel. Enda verre blir det når alle kirkene en gang samles i en «skjøgekirke». Og når Antikristen selv åpenbarer seg og krever tilbedelse i Jerusalems tempel, vil jødefolket avsløre det og bli nødt til å rømme, ifølge kristen tanke.

Skjøgekirken og Antikristen vil ikke stå frem før etter bortrykkelsen av menigheten, mener mange.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer. 500 kroner i året.

Karmelin@netvision.net.il