Av Odd Sverre Hove

(KOMMENTAR): Når apostelen Peter holder taler i Jerusalem by, da er det en galileisk jøde som taler til judeiske jøder. Og når Peter i slike taler bruker pronomen og sier «dere», da sikter han ikke til alle jøder. Men han sikter til de judeiske jødene som der og da er tilhørerne hans.

I et Dagen-innlegg av frimenighets-forkynner Finn-Arne Lauvaas blir Peters bruk av pronomenet «dere» i Apgj 2 og 3 målbevisst feil-utlagt. Lauvaas er ute etter å forsvare jødehatets gamle tese om at jødene drepte Jesus. For å fremme den konklusjonen, bryter Lauvaas de vanlige reglene for pronomen-tolkning. For pronomen viser alltid tilbake på de aktørene som hver tekst selv introduserer. Se på Peters pinsetale i Apgj 2. Lukas gjør allerede i vers 5 tydelig oppmerksom på at hendelsen finner sted i Jerusalem by. Og i vers 7 står det at de som først talte, var galileiske jøder. Så introduserer Lukas Peters pinsepreken i vers 14a: Peter sto frem «sammen med de elleve». Her er Peter selv galileisk jøde. Og alle de elleve er galileiske jøder.

Lukas var glad i talekunst. Derfor informerer han oss nøye om Peters åpnings-tiltale. Den lyder i vers 14b slik: «Judeiske menn og dere som bor i Jerusalem». På det greske grunnspråket er stedsnavn-karakteristikken «judéisk» primært knyttet til Judea fylke (der hovedstaden Jerusalem ligger).

På gresk sier Peter: «ándres Ioudaíoi». Her har «Ioudaíoi» primært lokal-geografisk betydning: «Judéiske menn». Med årene kom «Ioudaioi» også i bruk om resten av jødefolket, de som ikke bodde i Judea. På nytestamentlig tid fungerte begge betydningene. Derfor må vi alltid se på nær-konteksten når vi skal oversette dette ordet. Og her i vers 14b er nærkonteksten krystallklar. Peter taler til «dere som bor i Jerusalem».

Det greske uttrykket står dessuten i grammatisk ubestemt form flertall. Det betegner noen jøder, men ikke alle jøder.

Når så tiltalen er på plass, kommer turen til Peters bruk av pronomenet «dere». Han taler ikke til alle jøder. Og han taler slett ikke til alle jøder ned gjennom alle tider. Men han taler til de hovedstadsjødene som der og da var tilhørere.

Det er i vers 23 Peter bruker pronomenet «dere». Han hadde akkurat minnet dem om at Jesus var «fra Nasaret» (som er en galileisk, ikke en judeisk by), og at Jesu død skjedde «etter Guds fastsatte råd og forutviten» (se til sammenligning Jes 53:10a). Deretter addresserer Peter hovdstads-tilhørerne: «dere korsfestet (ham)». Og Peter føyer endog til et såkalt instrumentalt preposisjonesledd: Korsfestelsen ble i praksis utført «ved lovløse (menns) hender», dvs: ved romeres hender.

Peter sier ikke at alle jøder i alle århundrer korsfestet Jesus. Men han sier at noen jøder i Jerusalem by samarbeidet med noen romere om å korsfeste Jesus. Rundt år 30 e.Kr.

I Peters neste tale i Apgj 3 ser vi det samme. I vers 11 står det at Peter befant seg i tempelet. Det lå i Jerusalem. Ergo er det primært judeiske jøder som stimler sammen for å høre Peter tale. Peter ekskluderer dem ikke fra Israel, men tiltaler dem «israelittiske menn». Uttrykket er fremdeles i ubemstemt form flertall (gr: «ándres Israeelítai»). Det dekker ikke alle israelitter, men noen. Og til dem sier Peter de tingene som står i vers 13-15, inkludert pronomen-leddet «(han som) dere drepte» (gr: «ton … apokteínate»).

Den tredje feil-utleggelse til Lauvaas handler om talen til Stefanus i Apgj 7. Hvem taler Stefanus til der? Ifølge Apgj 6:15 og 7:1 taler han til medlemmene av Det høye Råd, pluss ypperstepresten. Med andre ord: Hovedstadens judeiske elite. Til dem bruker Stefanus pronomenet «dere» i blant annet versene 51-52 (der det heter at «dere» (dvs: rådsherrene) var Den Rettferdiges «mordere»).

I 1Tess 2 kommer jeg så til Lauvaas’ fjerde feil-utleggelse. Paulus skriver i vers 14a at Gud har Kristus-tro menigheter i Judea fylke. Menigheten i Tessaloniki er «etterfølgerne» deres. I vers 14b minner han om at noen judeere påførte andre judeere lidelser. (Gr: «hoi Ioudaíoi» har fremdeles begge betydningene, men i v 14a er Judea fylke uttrykkelig nevnt, og da må dette ordets betydning i vers 14b være «judéerne»).

I v 15 står det så at «de» (dvs: de nevnte judéiske jødene) «drepte Herren Jesus». Det står ikke at alle jøder i hele verden drepte Jesus. Men det står at noen judeiske jøder gjorde det der og da.

Rent historisk er det et faktum at jødene i Judea (til forskjell fra jødene i Galilea) hadde indre selvstyre. Men de måtte anmode den romerske landhøvdingen om tillatelse for å få utført henrettelser. Derfor var det romerne som dømte Jesus, og romerne som iverksatte korsfestelsen. Og akkurat det er alle de fire evangelistenes samstemte om. Vitnesbyrdet deres stemmer videre med Jesu egen lidelsesforutsigelse, sitat: «Menneskesønnen skal bli utlevert i hedningers hender».

Den apostoliske trosbekjennelsen oppsummerer denne delen av budskapet med å si at Jesus ble pint og korsfestet «under Pontius Pilatus» (dvs: en romer). Derfor legger forkynner Lauvaas seg på kollisjonskurs med bekjennende kristenhet når han forsvarer det gamle jødehat-slagordet om at det var jødene som drepte Jesus.

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE):

Joh. 14,16–17:
«Og jeg vil be Faderen, og Han skal gi dere en annen talsmann, for at Han kan være hos dere for evig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser Ham ikke og kjenner Ham ikke. Dere kjenner Ham, for Han blir hos dere og skal være i dere.»
Joh. 14,23:
«Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.»
Joh. 7,37–39:
«Men på den siste, den store dag i høytiden, sto Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han kommer til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.»

Hvilket herlig budskap! Han vil ikke bare være nær og hos oss, men i oss. Fastboende og konstant. I enhver tid, «alle dager inntil verdens ende». Jesu beskjed: «Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» Det vil si: Hele guddommen til stede. Han er der med «all sin nåde og gave». Med Guds hellige ord. Med Jesu evangelium. Med Åndens lys, veiledning og kraft.

Pinsen gir kraftig påminnelse om at Jesus må få komme på innersiden hos oss. I sjel og sinn. Dypt og inderlig, hjertesant og godt. Og pinsen flytter Jesus inn til oss, i oss! Den hjelper oss å få Ham på rette plass. Så vi hører Ham godt, blir berørt og beriket, inspirert og fornyet, veiledet og styrket, glad og takknemlig.

Har du merket deg det Jesus ropte ut. Det Han ikke bare kunne tale om, men måtte gjøre det på denne måten, for at flest mulig fikk høre. Dermed påminnes vi om hvor avgjørende nødvendig dette er for oss. Jeg merker Hans sterke tilskyndelse og inntrengende rop. Det lyder også til meg. For det gjelder også mitt eget forhold til Gud. Jeg trenger å bli vekket, ropt tilbake og kunne forstå bedre mitt aller viktigste behov: Guds Ånds velsignelse over liv, tale og gjerning.

Jesus har store tanker for oss med sitt nærvær. Han vil innta og overta. «Vinne skikkelse» i oss, som er et bibelsk uttrykk for sann helliggjørelse. Danne og bruke oss i enhver tid og alder. I motgang og medgang, gleder som i prøvelser, savn og fellesskap.

Pinsebudskapet er klart: Det som skjer ovenfra, må også få skje innenbords hos oss. Så det blir et maktpåliggende og alvorlig spørsmål: «Hva skal vi gjøre?» Slik etterlyses behovet til en åndelig medisinering ved Den Hellige Ånd. Aner en at dette uttrykkes i ordet «salvelse», at den gjør oss i stand til bedre å lytte til Guds røst i Ordet, være mer åpen for Hans tale, bli var og våken – og lydig! Pinsen bryter ned det falske, det uekte, det utenpå klebete, det selvrettferdige bedrag. Den renser, fornyer, skaper nytt i tanker og sinn, og fyller oss med glede og fred fra Gud.

Og dette Jesu vekke-rop, kalls-rop, er innbydelse til Ham: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke!» Det «levende vann». Den rensende, styrkende kraft, som bringer nytt mot i livets kamp og smerte. Pinsen, Den Hellige Ånd, har en nøkkel som heter «Han skal». «Han skal ta av mitt og forkynne dere». «Han skal veilede dere til hele sannheten». «Han skal overbevise om synd, rettferdighet og dom».

Det gode som skjer, er ved Ham, «sannhetens Ånd». Det er ikke resultat av egen evne, styrke eller prestisje. Men av den Ånd som virker både i himmelen og på jorden, både i Ordet og i hjertet. Det er «strømmer av levende vann». Og tenk, det som kommer ovenfra, kan også flyte fra hans (den Kristus-troendes) indre. Det blir som overført i strømmer av tålbare mengder velsignelser i form av gode tanker og følelser, begeistring, initiativ, styrke, mot, glede, fred og håp. En smittende velsignelse. For det er blitt pinse på innersiden. Pinsedag i hverdagen. Med kraft som løfter og bærer!

Pinsekvad

Du livets Ånd med lys og makt,
som taler sant alt Gud har sagt.
Kom gi oss åpenbarings skjønn
om frelsen ved «enbårne Sønn».

Hva før Han profeterte stort,
det har Han oppfylt, ferdig gjort.
Ved Jesu Kristi gjerning her,
Guds rike kom nært til enhver.

Men hør! Det guddomsord er sagt:
Hva gjøres må, «det er fullbrakt».
Hvert offer tok Han fullt på seg
og ble for alle frelses vei.

Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd,
knytt oss til deg med livets bånd.
Så vi, ditt verk, kan tro og se,
og frelsen din med oss får skje!

Axel Remme

Pinse er

Pinse er å få det rett forkynt,
frelses-ordet ifra Gud.
Dertil er det å ha sant begynt:
hjerte-mottatt, trodd Hans bud.

Pinse er å slippe lyset inn
i sin sjels villfarne flukt
og seg bøye, la sitt vantros sinn,
overgis til Åndens tukt.

Pinse er når åndens fattigdom
i sin nød om hjelp må spør
og da motta svaret: Sjel, vend om!
Villig, lydig dette gjør.

Pinse er å motta sjele-rens,
ubehagelige skrubb.
Føre livet til den sannhets lens,
som uttømmer elsket subb.

Pinse er å få de goder inn:
talen om Guds kraft og Ånd.
Bli befridd fra kjødets tanke-spinn
og forent med troens bånd.

Pinse er både å bli betatt
av alt Ånden her formår,
men dess mer bli virkelig inntatt
av kraften som fra Gud utgår.

Pinse er når guddommen går inn
hos deg selv og «tar bolig».
Når den Herre Jesus får påminn:
Jeg er nå din fortrolig!

Axel Remme

Av Knut-Einar Norberg

Det som går for å være verdens eldste og mest intakte hebraiske bibel, ble onsdag 19. mai solgt på auksjon for 38,1 millioner dollar, eller litt over 380 millioner kroner, opplyste Sotheby’s.

Auksjonshuset Sotheby’s anslo i februar i år at bibelen kunne komme til å selges for så mye som 50 millioner dollar, eller en halv milliard kroner. Vinnerbudet kom via en donasjon fra Alfred H. Moses, tidligere amerikansk ambassadør og president for American Jewish Committee, som skal gi den videre til ANU Museum of the Jewish People i Tel Aviv.

Bibelen – Codex Sassoon – ble skrevet i år 900 og er oppkalt etter den forrige eieren, David Solomon Sassoon, som skaffet den i 1929. Den hebraiske bibelen består av 24 separate bøker som er delt i tre deler, og som begynner med Moseboken og ender med Krønikene.

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Vi skal feire pinsen. Hva var det som skjedde på den dagen? Stiller vi spørsmålet til folk, så trekker de bare på skuldrene. De vet ikke hva de skal svare. Noen pusser båtene sine. Andre steller i hagen. Hyttefolket drar til sine «ferieparadis» ved sjøen eller på fjellet.

Men hva er det vi feirer? Svaret har vi i Bibelen, Guds ord. Det var da Gud, Den Hellige Ånd, ble sendt til Jesu Kristi menighet. Det var dette som Jesus hadde lovt sine apostler og disipler før Han fór til himmelen. Jesus sa: «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» (Apg.1,8)

Jesus hadde undervist sine apostler om Den Hellige Ånds gjerning i dem og for dem. I sin avskjedstale før sin lidelse og død, taler Han om hva Den Hellige Ånd skal gjøre. Vi leser i Joh.16,13: «Men når Han kommer, Sannhetens Ånd, skal Han veilede dere til hele sannheten. For Han skal ikke tale av seg selv, men det Han hører, skal Han tale, og om de kommende ting skal Han forkynne dere.»

Den første frukten av pinsens under er at de som tror på Jesus, får kraft til å vitne om Ham. Det var dette som skjedde på den første pinsedag. De som var samlet fikk kraft til å vitne slik at tilhørerne måtte si: «Vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!» (Apg.2,11)

De forkynte evangeliet om Jesus, slik at de som var samlet fra de forskjellige land, hørte det på sine språk. Noen fortolkere mener at dette var tungetalens nådegave som skjedde. Saken er at Den Hellige Ånd var en «simultan-tolk». Det har jeg selv opplevd på et møte på en fiskarheim, hvor russiske fiskere var til stede.

Det neste som skjedde var at Simon Peter stod fram og talte om Jesus slik at tre tusen ble frelst. (Apg.2,41)

Frelsen er den største og viktigste frukt av pinsens under. Det var da misjonsarbeidet startet. Den første Kristi menighet var et faktum.

Det er bare Den Hellige Ånd som kan virke i oss slik at vi forstår evangeliet. Det er som det står i en salme: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne.» 

Hver den som kommer til tro på Jesus, er frukt av Den Hellige Ånd. Han virker den tro som Jesus favner og hjertet rense kan. Det er pinsens frukt som vokser fram når Guds ord blir rett forkynt.

Så skal vi feire pinse med takk til Gud vår Far.

Gledelig pinsehelg!

Nye blad på fikentreet i Jerusalem i april. I Bibelen er fikentreet sammenlignet med Israel.

«Og Han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og på alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere avdere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær.» (Luk. 21, 29–31)

(SPISS): I Norge er det i dag feiring av grunnlovsdagen. Norges grunnlov ble undertegnet den 17. mai 1814 på Eidsvoll. Men Norge er eldre enn som så. Det som kanskje mer enn noe annet har gjort oss til et folk, er innføringen av kristendommen før år 1000. Her finner vi arven fra fedrene.

Skal Norge og det norske folk bestå, må denne judeo-kristne, bibelske arv holdes høyt i hevd. Ellers er det stor fare for at den norske skuta springer lekk og til slutt synker. Av og til ser man foruroligende små lekkasjer i vikingskipet. Man kan tette gamle trebåter med gris, kluter og plankebiter, men til slutt går skuta ned om man ikke drar den på land og hugger den opp til brensel.

Norges langstrakte land er en Guds gave til folket. En vakker og dyrebar gave som man gjør vel i å holde høyt i akt og ære. Det er ikke bare nordmenn som har fått slik en gave. Gud har delt dem ut med rund hånd til folk over hele jorden. Bibelen forteller hvordan:

«Han lot alle folkeslag av et blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.» (Ap.gj.17, 26–27)

Formålet med et land er altså at vi skal søke Gud. Det har det norske folk opp gjennom tidene gjort. Men søker man Gud i dag. Det er et alvorlig spørsmål i denne urolige verden med avkristning, krig og stadig nye spenninger. Et folk som faller fra Gud, står i fare for å miste sitt land. Skal man verge landet, må man vende seg til Gud.

Den store nordlandsdikteren Elias Blix forklarer dette i fedrelandssalmen:

«Vil Gud ikkje vera Bygningsmann, Me faafengt paa Huset byggja. Vil Gud ikkje verja By og Land, Kan Vaktmann oss ikkje tryggja. So vakta oss, Gud, so me kann bu I Heimen med Fred og Hyggja!»

Israels kong David var en stor konge. Han var mannen som gjorde Jerusalem til Israels hovedstad, noe den er den dag i dag 3000 år senere. David sønn Salomo sier:

«Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.» (Salme 127, 1)

Det beste forsvar for folk og land er ikke våpenmakt og allianser med folk som er sterkere eller svakere enn oss. Det viktigste er kristentro og kristenarven fra fedrene. Den judeo-kristne tro.

Det ser ikke helt lyst ut når Norge har vendt tilbake til førkristne skikker som å drepe små barn. Fosterdrap er en himmelropende synd enten barnet settes ut til ville dyr i skogen eller drepes med moderne tang og abortpille. Blodet roper alt til Gud. Da Kain slo sin bror Abel i hjel, sa Gud til Kain: «Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.» (1. Mos. 4, 10).

Stortinget svekket kristendommen i Norges grunnlov. Det er et tegn på åpning for flerguderi og avgudsdyrkelse i kongeriket. Islam får stadig mer innflytelse, deres høytider dekkes nesten bedre i mediene enn kristentroen. Den kristne oppdragelse er svekket.

Selv i kirken ser man nå et alvorlig frafall. Arvid H. Nergård var den siste bibeltroende biskop som var mot kvinnelige prester. Han mente at det var et brudd med Skriften og kirkens 2000-årige tradisjon. Feminisme og sekulær modernitet sitter nå på høysetet selv i den gamle kristne bastionen Bjørgvin. Det er et frafallstegn.

Man hører til og med at folkevalgte på Stortinget skaffer seg urettmessige utbetalinger. Utvikler ellers lovlydige borgere seg til «svindlere» der? Hvor er da Norge på vei?

Slik går det når kristentroen forsvinner. Og til slutt vil ikke Gud verge by og land.

Men det er et håp også når ting går galt. Den kjente dikteren, redaktøren og forkynneren Trygve Bjerkreim har skrevet  sangen «Det er makt i de foldede hender». Vi må igjen vende oss i daglig bønn til Gud, Den Allmektige, for land og folk. Her er hvert bedehus med møter, bønn og lys i vinduene et fyrtårn for folket, om Ordet forkynnes rent og klart.

I Det Vestlandske Indremisjonsforbund var det en bibelskolerektor som het Mikael Landro. Hans formaninger på prekestolen i Bergen sitter ennå i minnet. Han siterte Matias Orheims sang «Kvardagskristen vil eg vera!» Landro la nok også til i «heim» og «skule» og «arbeid». Der man «ferdast».

Så skal man også denne 17. mai glede seg over at man ennå kan heise det korsmerkede flagg. Eller som det sies i en ungdomssang som ble sunget hos De frie venners leirstedet Sjånes i gamle dager:

«Fold det gamle merke ut: Under dette merke stod de gamle før, under dette merke enn Guds helter dør. Skulle vi da svikte der hvor de stod fast? Fold det korsets merke ut!»

Og om folk ikke vil tro – så er det et tegn som er mer synlig enn de fleste. Det er at det gamle jødiske folk etter 2000 år har vendt tilbake til sitt gamle hjemland Israel. Jesaja 66, 8 sier:   

«Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på én dag …» Ja, det skjedde for 75 år siden. Staten Israel kom til verden.

Siste vers i Per Faye-Hansens Karmel-sang lyder:

«For Herren gjenreiser riket nu, For Israel etter lang tids gru. Messias-resten og Kongepresten, ser du dem, du?»

Dette skulle vi også feire.

Det er mange 17. mai-tog, men snart går toget til himmelen. Bortrykkelsestoget av frelste sjeler.

Av John Skåland

På Golanhøydene ser man ennå skiltene med minefelt og ruiner fra krigene i 1967 og 1973. Nær den syriske grensen er det et helt nytt minnesmerke. En stor tanks ble nylig satt opp, og et Israel-flagg vaier på toppen. Yosef Sabbach var teknikker på denne tanken i 1973.

Hans kone oversetter til engelsk når han forteller om opplevelsen under yom kippur-krigen.   

–Kapteinen hans hadde kallenavnet «Tiger», og det spesielle med denne avdelingen var at de under et avgjørende slag skjøt i stykker 60 syriske tanks uten å miste en eneste mann eller egne tanks, forteller Sabbach.

Han er marokkansk jøde og bor i Jerusalem.

Det finnes mange minnesmerker etter krigene på Golan. Men det er over falne soldater. Siden hans avdeling ikke mistet noen, måtte de selv lage dette minnesmerket for ett år siden.

Stridsvognen er sammensatt av to forskjellige typer: Centurion og Penton. Derfor kaller de denne typen for Penturion. Yosef forklarer inngående om mange av vognens funksjoner, og også hvordan det var å leve over tid i en slik stridsvogn med fire personer inne.

Yom kippur-krigen var en meget vanskelig krig for Israel siden de omkringliggende araberland angrep dem på den store forsoningsdagen da beredskapen var dårlig og alle menn i synagogene. Bare noen få var på vakt. Men ved Guds hjelp gikk ISRAEL seirende ut av krigen.

---

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: joskaala@online.no

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Spedalskhet er en forferdelig sykdom. Den er veldig smittsom, og de som ble syke av den, måtte forlate sine hus og hjem. På lang avstand måtte de rope at de var urene. Å få en slik diagnose var en dødsdom.

I Markus 1,40ff, leser vi om en mann som var spedalsk. Han kom til Jesus og falt ned for Ham. Han sa: «Om du vil, så kan du gjøre meg ren!

Jesus fikk medynk med ham, rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham, og han var ren». (v.40–42)

Oppgitt av familien og venner, som holdt seg langt på avstand fra ham. Han hadde fått høre om Jesus fra Nasaret som helbredet alle syke. Han måtte komme til Jesus, koste hva det koste ville. Han faller på kne foran Mesteren og bønnfaller Ham i sin nød.

Tenk om Herren ikke ville hjelpe ham. Han må ha sett fryktelig ut. De som stod i nærheten, må ha holdt seg for nesen. Men Jesus brydde seg ikke om mannens utseende eller lukt. I stedet for å holde ham på avstand, rakte Jesus ut hånden og rørte ved ham.

Jesus renset den spedalske med sitt ord. Han som er Ordet, Han skaper det Han nevner. Slik tar Jesus imot alle som kommer med sine problemer. Det største problemet for mennesket er synden. Det er som en gjennomtrengende og ødeleggende spedalskhet.

Paulus skriver om det i 1.Tim.1,15: « Det er et troverdig ord, fullt verd å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»

Apostelen Paulus regnet seg selv som den største synder. Jesus kom for å frelse alle syndere. Det er dette som er det store evangeliet som vi får høre og tro. Jesus sier: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Matt.9,13b)

Kanskje du som leser dette, føler deg uren og skitten av dine synder. Du klarer ikke å bli ren, selv om du prøver aldri så mye. Sannheten om oss mennesker er at ingen kan klare å rense bort synden i sitt liv. Det kan bare Jesus gjøre.

Apostelen Johannes skriver: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1.Joh.1,7)  

Vi blir altså fullkomment renset i Jesu Kristi blod. Da Jesus lot seg nagle fast til korset på Golgata, rant Hans hellige blod til renselse og frelse for våre synder. Derfor kan vi med frimodighet komme fram til Ham som er Lammet som ble slaktet, og som med sitt blod renser oss fra all synd. (Se Åp.5,9)

Jesus vil og kan rense dem som kommer til Ham med sine synder. Bare Han som er Guds Lam, kan frelse fra syndens dom og straff.

Vi synger i en sang: «Lammet, ja Lammet, dets vunder og sår, æren og prisen i evighet får! Amen, halleluja! Amen!»

Av Vidar Norberg

Forkynner Roald Evensen fra Indremisjonsforbundet kommer til Vest-Finnmark for å holde møter fra 9. til 15. mai. Han har hatt tidligere bodd flere år i Finnmark. Med på turen er også kona Gunn Berit Evensen.

–Vi starter med møter i Alta bedehus tirsdag 9. mai. Fra tirsdag til lørdag er vi på Betania i Hammerfest. Onsdag er det møte på Nyvoll. Søndag er det møte i Lakselv misjonshus, opplyser Roald Evensen i en e-post.

Roald og Gunn Berit Evensen bor på Askøy utenfor Bergen. For mange finnmarkinger er de godt kjent fra arbeidet i Finnmark Indremisjon som drives av Indremisjonsforbundet. Evensen kom til Talvik i 1976 og var der til 1977. Han var i Hammerfest fra 1977 til 1978 og i Vadsø fra 1978 til 1982. I en årrekke ledet Evensen Indremisjonsforbundets arbeid i Finnmark. Fortsatt er han på farten for å holde møter rundt om i Norge.

–Jeg har opplevd at sankthansbålet snødde ned i 1977. Og jeg opplevde tropenatt på sankthansaften i 1978, sier Evensen.

–Hvordan er åndssituasjonen i Finnmark.

–Vadsø og Vestre Jakobselv er slått sammen til Varanger Indremisjon. Der er det regelmessige møter og en del unge kristne barnefamilier. På møtene i Vadsø deltar også folk fra Vardø. Leirarbeidet har også tatt seg opp, så det blomstrer litt. I Tana Bru er det nå felles møter mellom Indremisjonsforbundet og Norges Samemisjon, sa Roald Evensen i et intervju i fjor høst.

Ekteparet Evensen har besøkt Israel minst 30 ganger både med familie og venner.

–Vi synes det er god investering å ta med familien til Israel. Vi lever enkelt og har hverken bobil eller hytte. Vi investerer i å ta familien på ferie, sier Evensen.