Oppbyggelse

PÅSKE: –Jesu blod renser fra synd

11. april 2022 By Redaksjonen

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): En morgen i slutten av januar våknet Jerusalem til snetunge trær og flere veier, stengt av sne. For meg som bor i Jerusalem, gav sneen en følelse av å være hjemme på Nordkyn.

Jeg fant fram den gule oljebuksa av samme type som ble brukt av fiskerne på havet og i sløyeskurene i gamle dager. En god gammeldags regnjakke også. Påkledd i oljehyre bega jeg meg ut i sludd eller regn på ubrøytede fortau og veier. Det var så lite trafikk i Jerusalem at jeg ofte gikk i kjørefeltet før byen våknet skikkelig opp etter nattens «snøstorm».

Kursen ble staket ut forbi Jerusalems murer og den berømte Damaskusporten. Navnet har den kanskje fått fordi den ligger ved veien som gikk til Damaskus, og som også Paulus gikk på sin reise. Jeg fulgte en sidegate opp til Gordons Golgata eller Gravhagen, stedet hvor mange protestantiske kristne tror at Jesus Kristus, Guds Sønn, ble begravet og sto opp igjen.

Døren til Gravhagen var stengt. Men jeg gikk til neste dør for jeg ville igjen se Jesu grav i sne. I den stengte suvenirbutikken var det noen som så meg. De pekte og kom til inngangsdøren til det hellige stedet. Ikke vet jeg hva de tenkte da de åpnet, men jeg var nok den eneste i oljehyre av den typen som fiskerne benyttet i gamle dager. Også jeg, den gang jeg hadde et sjøvær på Mehamntrål ut på Hjelmsøybanken.

Snø foran graven i Gravhagen. (Foto: Vidar Norberg)

Guds nåde

Så sto jeg fremfor gravkammeret som er hugget inn i fjellet. Der ved Jesus grav lå snøen hvit og fin. Helt ren. Det er for meg et bilde på Bibelens budskap, Guds gave, slik Herren sier til profeten Jesaja:

«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen skal de bli som den hvite ull.» (Jesaja 1, 18)

Forklaringen på dette finner man også i det som kalles «Den lille bibel» i Johannes 3, 16–17: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.»

Den smale stien til gravkammeret var ryddet eller tråkket ren for snø. Det var flere pilegrimer som denne snetunge dagen hadde funnet veien dit. Felles for dem var at de har samme opplevelse som meg. «Dersom dine synder er som purpur, skal de bli vite som snø.»

Midt ute i gruppen av pilegrimer foran Jesu grav var det en som ropte:

–Han er ikke her – Han er oppstanden – forkynn det til hele verden!

Jesu oppstandelse var påskebudskapet englene gav til Maria Magdalena og den andre Maria som kom til Jesu grav etter at Han var korsfestet, død og begravet for 2000 år siden:

«Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; Han er ikke her; Han er oppstanden, som Han sa; kom og se stedet hvor Han lå.» (Matt. 28, 5–6)

Synd og nåde

Kanskje noen vil ha en forklaring på dette med synd som må renses bort. Alle mennesker er født med arvesynd, fordi Adam og Eva syndet og ble bortvist fra Edens hage. Derfor er menneskene fortapt. Men så sendte Gud sin Sønn, Jesus, til verden for å forlike verden med seg selv. Han som var uten synd, døde på korset for alle mennesker og tok all vår skyld og straff på seg. Tar vi mot gaven, så er vi frikjent for Jesus døde for oss.

Hva vil det si å gå i rette med Herren? Bibelen gir svaret:

«… dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1. Joh. 1, 9)

For mange år siden satt jeg sammen men en prest på Finnmarksvidda. Vi samtalte lenge om vel om troen. Så konkluderte presten: «Tror du det, så har du det.»

Etter noen dagers sjøvær på Mehamntrål påsken 1979 så jeg endelig land. Jeg spurte hvor vi var, og fikk til svar Hjelmsøya. Det gav retning og styrke. Nå på livsseilasen ser jeg stadig mot Golgata (Hodeskallestedet). Det gir håp og visshet om evig liv. Jeg vet at Jesu død og oppstandelse en gang skal føre meg i land til Himmelens strand for mine skarlagensrøde synder er renset bort i Jesu blod.

En sang fra 1895 av Ole Brattekaas forkynner:

Ren og rettferdig, himmelen verdig
er jeg i verdens Frelser alt nu,
Ordet forkynner at mine synder
kommer Han aldri mere i hu.
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri!
Fri ifra nøden, dommen og døden,
Amen, Halleluja!

Lenge jeg tenkte Gud ikke skjenkte
nåde til den som fattedes alt.
Å måtte lide, kjempe og stride
stod for mitt hjerte levende malt.
Men i min strid, min bedring og flid,
fantes det bare avmakt og død
Lammet har vunnet, blodet har runnet,
Amen, Halleluja!

Å hvilken nåde, midt i all våde:
Kristus har kjøpt oss just som vi er!
Han måtte lide, kjempe og stride,
Han måtte stå mot helvedes hær.
Nå er vi frie – hør og gi akt!
Synden på verdens Frelser er lagt!
Gud nå forkynner nåde for synder,
Amen, Halleluja!

Artikkelen er skrevet for påskeutgaven av Menighetsblad for Lebesby og Kjøllefjord, postboks 38, 9790 Kjøllefjord

Les mer om Gravhagen

Artikkel 1

Artikkel 2

Salme 1 – en visdomssalme:

9. april 2022 By Redaksjonen

Kvænangsfjellet 16.03.2022. (Foto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)

Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): I Salmenes bok får vi se inn i Guds hjerte. Den treenige Gud løfter her våre blikk fra hverdagens bekymringer og opp til seg – til den herlighet som venter oss når vi er hjemme i himmelen.

Her kjenner vi igjen pulsslaget i enhver sann kristen, ropet om frelse og syndenes forlatelse, og vi får høre røsten av Den gode hyrde, Han som måtte ned til dødsriket i vårt sted, men som har stått opp derfra og som sitter med Faderen på sin kongsstol i dag. Hans store ønske er å føre oss slik igjennom denne verden at det blir en god utgang og en lykkelig inngang til det evige liv.

Salme 1 er en visdomssalme og viser oss:
– hvor godt det er å være plantet ved rennende bekker, høre Herren til og vandre på Guds vei.
– hvor farlig og besnærende synden er, med dens konsekvenser, og hvor forferdelig dommen skal bli for den ubotferdige. Salmen beskriver med andre ord forskjellen på «den rettferdige» og «den ugudelige».

Salig
Den begynner med å beskrive den som er «salig». Hva vil det si å være salig ifølge Bibelen?

Det er å være frelst, lykkelig og velsignet, fordi en står i nådestand og barnekår hos Gud. Det er å eie syndenes forlatelse ved troen på Jesus. Verden har mistet sin glans, synden er blitt en «plage» og en har fått en ny lyst og glede i å lese og følge Guds ord.

Saligprisningene i starten av Bergprekenen beskriver nærmere hvem dette er. Det er de oppriktige, de rene av hjertet, de som er renset i Jesu Kristi blod. De kalles også de «fattige i ånden» fordi de står som nådetiggere for Gud. Men samtidig er de rike i Gud og har grunn til å juble og glede seg over å høre Jesus til.

De ugudeliges vei
Videre forklarer denne salmen hvor farlig det er å: Vandre i ugudelige folks råd, stå på synderes vei og sitte i spotteres sete. Var det slik Lot var i ferd med å bli – han som hadde slått seg ned i Sodoma fordi det var så godt et beite for buskapen på denne fruktbare sletten? Bibelen forteller: «Da løftet Lot sine øyne, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var vannrik, som Herrens hage, som landet Egypt. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra» (1Mos 13:10).

Det hadde oppstått en trette mellom Abrahams og Lots gjetere om beiteområdene, og de var kommet til det punktet at de måtte skilles og gå hver sin vei. «Og landet kunne ikke romme dem, så de kunne bo sammen, for deres eiendom var for stor til at de kunne bo sammen» (13:6).

I denne situasjonen valgte Lot for seg selv hele Jordan-sletten» (13:11). Abraham handlet annerledes, han ventet på Guds råd og veiledning. Han var vant til å «vandre for Herrens åsyn» og leve under Hans velsignelse. Det betydde mer enn noe annet. Så opplevde han å få land, i stedet for selv å ta seg til rette som brorsønnen, Lot.

«Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft dine øyne og se ut fra det stedet der du står – mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og din ætt skal bli som støvet på jorden» (…) «Stå opp og dra gjennom landet så langt og så
bredt som det er! Jeg vil gi deg det. Og Abram flyttet sine telt. Han kom til Mamres terebintelund i Hebron, og der bosatte han seg. Der bygde han et alter for Herren» (13:14–18).

Den sodomittiske synd
Fortellingen om Abraham og Lot (1Mos 18:20–23; 19:1–30), og det som hendte med Sodoma, er høyaktuelt for oss i dag.

Etter hvert som Sodoma vokste og utbredte seg, gikk det ikke så lenge før Lot befant seg innenfor byens grenser. Abraham ba inderlig til Gud om at Lot måtte bli spart (18:22ff). Da englene kom for å
advare Lot, satt han ved byporten sammen med byens menn (19:1). Vi husker hvordan det gikk. Med nød og neppe ble han berget. Englene tok ham og hans to døtre ved hånden og førte dem ut. Men hans hustru og de to svigersønnene omkom da byen ble ødelagt.

Vi befinner oss i samme fare som Lot. Mye har skjedd de siste årene. Likekjønnet ekteskap er tillatt i Norge siden 1. januar 2009. Under tittelen «Felles ekteskapslov» fremmet regjeringen den gang en rekke endringer i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven med siktemål å gi likekjønnede par rett etter loven til å få sine samliv regnet som ekteskap.

Et stort flertall i Kirkemøtet vedtok 30. januar 2017 en ny vigselsliturgi som ønsker likekjønnede par velkommen til å gifte seg i Den norske kirke. 83 av Kirkemøtets 112 tilstedeværende representanter stemte for det historiske vedtaket. Den nye liturgien kunne benyttes allerede fra 1. februar 2017 og kommer i tillegg til vigselsliturgien som var blitt vedtatt i 2003.

I siste halvdel av juni hvert år arrangeres «Oslo Pride». Festivalen er for alle mennesker som støtter eller føler tilknytning til LHBTI-bevegelsen, det vil si: lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personer. Nå holdes slike markeringer med parader og bruk av «regnbueflagg» til ulike tider
på flere steder i landet vårt.

Regnbueflagget, med seks vannrette fargestriper, er siden 1978 mest kjent som et internasjonalt «symbol for LHBTI- bevegelsen. Flagget blir særlig brukt i prideparader og arrangement som feirer skeiv kjærlighet og kjønns- og seksualitetsmangfold. Flere ønsker at flagget skal heises på offentlige bygg.

Opprinnelig hadde flagget flere enn seks farger (med betydningen i parentes):
Rosa (seksualitet)
Rødt (liv)
Oransje (sunnhet)
Gul (sollys)
Grønt (natur)
Turkis (kunst/magi)
Blått (harmoni)
Fiolett (sjel/ånd)

«Pride-flagget» som nå benyttes har seks farger: rødt, orange, gult, grønt, blått og lilla. Tallet «seks» står i Bibelen for noe som er ufullstendig. Det er menneskets tall. Gud skapte mennesket på den sjette dag. Sekstallet representerer «denne verdens gud» og står i Skriften ofte for opprør mot Bibelens Gud.

På et tidspunkt forsvant den lyseblå fargen «indigo». Den er opprinnelig med i Bibelens regnbue, som består av sju farger. Indigo er himmelens farge, Kristi og Guds farge. Tallet «sju» er Guds tall og
står for det som er fullstendig og komplett og det som gir hvile. Gud hvilte på den sjuende dag. Da var skaperverket fullført. Symbolikken og antallet farger i pride-flagget taler sitt tydelige språk.

Men vi merker oss at Salme 1 fremstiller de ugudelige som agner som vinden blåser bort (v.4). Og de skal ikke bli stående i dommen – og syndere ikke i de rettferdiges menighet (v.5). «For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei fører til undergang » (v.6). (Sml. Rom 1:18–32!)

De rettferdiges vei
De rettferdige beskrives i salmen slik: «Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid og dets blad visner ikke. Alt det han gjør skal han ha lykke til» (v.3). Å høre Jesus til er å ha sitt «feste» i Guds ord. Det er slik Jesus beskriver det: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror Ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5:24). Guds barn har fått et nytt liv, en ny lyst, en ny smak, et nytt syn og en ny hørsel.

– Det gamle er forbi, ja, alt er blitt nytt! Hjertet er blitt rettet på Jesus, det er hemmeligheten!

Den høyeste visdom består i å kjenne Gud og Hans Sønn, Jesus Kristus. Guds barn holder seg til Hans Ord og vandrer på Hans vei.

Da kan han ikke lenger:
– vandre i ugudelige folks råd
– ikke stå på synderes vei
– ikke sitte i spotteres sete.
Han hører ikke hjemme der, for han hører Jesus til. «Han har sin lyst i Herrens lov og grunner på Hans lov dag og natt» (v.2).

Saken er hentet fra bladet Lov og Evangelium

LYNGMOs FOTO-MINNER: Samisk-norsk kirkehelg på Lyngseidet

8. april 2022 By Redaksjonen

Av Olav Berg Lyngmo

Kirkehelger på Lyngseidet sommerstid samlet mye folk. Det kom flyttsamer og fastboende. Mange fra Kautokeino. Den gang var det samiske språket levende i mange bygder i nord. Initiativtaker var Asbjørn Flokkman. Han var sokneprest i Lyngen i tiden 1964–1978 og prost i Troms prosti fra 1969 til 1978.

Samisk-norsk kirkehelg på Lyngseidet rundt 1974. (Foto: Olav Berg Lyngmo

Viktor Andersson f. 1925 var residerende kapellan i Lyngen fra 1964 og NRK-medarbeider fra 1967 til 1977. Her i samtale med Olav Johansen Eira (1904–1990) fra Kautokeino. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

Kyrkoherde Georg Gripenstad (1919–2015) fra Karesuando, Marit Johansdatter Sara Vars (1918–2002), Inger Kare Maret Vuolob Sara (1933–2001) og Nijllas Sara. Bildet er trolig tatt i 1974. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

Samisk–norsk kirkehelg på Lyngseidet. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

80 år siden Wannsee

6. april 2022 By Redaksjonen

Adolf Eichmann fikk ansvaret for den praktiske gjennomføringen av Nazi-Tysklands jødeutryddelse. Bildet er fra rettssaken i Israel.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Det ligger en villa i en forstad til Berlin. Reist i 1915. Den er kjent som Am Grossen Wannsee villa. Den har utsikt over innsjøen Wannsee. Det er et av histories mest grufulle hus. Der ble nazistenes industrielle jødeutryddelse vedtatt den 20. januar 1942. Det er 80 år siden.

Det fortelles at alt var forberedt. Opplyste og varme saler. Rom for musikk og billiard. Mat, vin, øl og tobakk i overflod. 15 høytstående tjenestemenn fra det som en gang var kulturnasjonen Tyskland, kom til konferansen. Det var én sak på programmet. Den endelige løsningen. Adolf Hitlers store ønske om å utrydde alle jødene.

Wannsee-konferansen var ledet av Reinhard Heydrich i Schutzstaffel (SS). Der var også Adolf Eichmann. Han hadde skaffet en oversikt som viste at det var rundt 11.000.000 jøder på områder som var okkupert av Tyskland.

En kopi av planen for jødeutryddelsen overlevde krigen og ble funnet i 1947. Den er et viktig historisk dokument over holocaust. Der er den endelige løsning nevnt en gang.

Adolf Eichmann fikk ansvaret for den praktiske gjennomføringen av Nazi-Tysklands jødeutryddelse. I august 1944 skrøt han overfor sine kollegaer og anslo at fire millioner jøder var drept i konsentrasjonsleirene, mens to millioner var myrdet med andre metoder. Dette vitnesbyrdet ble lagt frem ved rettssaken i Nürnberg som ble holdt like etter den annen verdenskrig.

Den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad hentet Eichmann fra Argentina i 1960. Han ble stilt for retten og henrettet i 1962. Asken ble spredt på havet.

Hvordan kunne en tidligere kulturnasjon som Tyskland produsere slike monstre. Svaret er ganske enkelt. Jødehat. Antisemittisme. Dette er en flere tusen år gammel djevelsk kraft som lever i beste velgående. Iran sier offentlig at de vil utslette «sionistenheten» som er deres ord for Israel. Norge betaler gladelig penger til UNRWA som bruker skolebøker som oppfordrer arabiske barn til å drepe jøder eller gir penger til PA som betaler ut terrorlønn. Nesten i alle konflikter ber FN om at Israel må besinne seg. Amnesty sverter den jødiske staten med løgner. Kirker og menigheter bidrar med erstatningsteologi og kaster således bensin på bålet. En av de største løgner i dager at jødene har okkupert Judea og Samaria. Landet hvor Abraham for rundt 4000 år siden gikk på kryss og tvers. Abraham, Isak og Jakob ble lovet landet av Gud. For religiøse og sionistiske jøder og Gud er dét løfteslandet mer hellig enn Dovre, Stiklestad og Eidsvoll er for nordmenn.

Antisemittismen er dypest sett et opprør mot Gud som har utvalgt det jødiske folk og bruker dem som sitt demonstrasjonsfolk. Gjennom dette folk er frelsen kommet til menneskeheten. Til det jødiske folk kommer Messias med tusenårsriket. Alt dette liker ikke djevelen. Den onde vil stanse Guds plan. Han inngir mennesker alle slags tanker mot jødene. Antisemittismen er som en besettelse som rammer folk fra de fineste salene til de skitneste rennestener. Det er en galskap som hittil ikke har latt seg utrydde. Jødehatet kommer igjen og igjen i stadig forfinede former og nye intellektuelle versjoner. Jødene får skylden. Akkurat nå mener mange staten Israel er årsaken til alt ondt fordi Herren har ført dem tilbake fra alle nasjoner til Eretz Israel med Judea og Samaria. Men dette er Gud vilje. Og jødene vil med Guds hjelp før eller senere ta hele landet i eie. For det sier Bibelen.

Artikkelen er en leder i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 2

Abonner og les mer – 500 kroner i året – trykkes hver måned.

e-post: karmelin@netvision.net.il

Oppskriften på bispevigslingen av Børre Knudsen i 1997

4. april 2022 By Redaksjonen

Faximile av Dagens dekning av bispevigslingen av Børre Knudsen i Kautokeino den 6. april 1997.

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEKOMMENTAR): Oppskriften til bispevigslingen i Kautokeino ble hentet fra vigslingen av biskoper (superintendenter) for den dansk-norske kirke i Danmark i 1537. Om den vigslingen skriver professor Carl Fr. Wisløff i sin kirkehistorie på side 411: «Mye av det som hendte i 1537 har prinsipiell betydning. Bruddet med den gamle bispekirke ble fullbyrdet i praksis da Johannes Bugenhagen (1485-1558) den 2. september ordinerte de nye superintendenter. Bugenhagen var ikke bispeviet, derfor betyr denne bispevigsel et brudd med den katolske kirkes «successio apostolica», den formentlig (innbilt) sammenhengende rekke av håndspåleggelser helt tilbake til apostlenes tid». (1537 og 1997!)

Den dansk-norske kirke har derfor ikke påberopt seg den unødvendige og menneskeskapte «apostoliske suksesjon». Det som virkelig betyr noe er «ordets suksesjon», dvs. at Guds Ord går uforfalsket i arv og eie til de kommende slekter. Helt siden 1537 har det vært vanlig med biskoper i den evangelisk-lutherske kirke. Dersom biskoper ikke holder seg til Skrift og Bekjennelse, er det bedre å være uten. Men for å protestere på en synlig og tradisjonell måte vigslet vi en bibeltro til biskop, for at enhver skulle forstå hvor alvorlig situasjonen var, og nå er blitt i Dnk. Det er en «kirke» som mer og mer styres av tidsånden, der bibeltro prester på linje med Carl Fr. Wisløff ikke har adgang!

I Confessio Augustana (CA) art. 7, som omhandler hva som er nødvendig for kirkens enhet, er bispeembetet ikke engang nevnt. Det samme gjelder den foregående fremstillingen av det kirkelige embete i CA art. 5. – Under presterettsakene i Alta og Tromsø kom det frem at dagens norske bispekollegium nå etter hvert har fått denne «successio apostolica». Den skal visstnok bety langt mer enn troskap mot Skriften!

Liksom Bugenhagen var heller ikke Per Kørner (1936-2018) biskop. Kørner var den eldste av oss prester og han ble derfor bedt om å forestå vigslingen i Kautokeino kirke 6. april 1997, som var 1. søndag etter påske. Vigslingsdagen var valgt med omhug! Prekenteksten etter de gamle tekstrekker i 1997 var som kjent fra evangelisten Johanns 20,19-31: «….. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de dem forlatt; dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt».

Hvor står Den norske kirkes biskoper frem til 2022, sett i lys av Skrift og bekjennelse?

Biskop Børre Knudsen etter vigslingen i Kautokeino den 6. april 1997. Foran på bispekåpen sto det gjengitt fra Salmenes bok, 139: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte!» (Foto: SVS)

Hyrdebrevet fra biskop Børre Knudsen i Strandebarm prosti

Til den norske kirkes menigheter med diakoner, prester og biskoper:

«Nåde og fred fra Gud vår Fader og Herren Jesus Kristus!
Gud har i dag satt meg til biskop i den hjord som han har vunnet med sitt eget blod. Den gode hyrde, som gav sitt liv for fårene, sier til oss alle, uansett stilling og legning: «Vil noen komme efter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg». «Men den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre at det var hengt en kvernstein om hans hals og han var nedsenket i havets dyp». Våkn opp du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg! La oss be: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»» (Salme 139:23-24).

Bispevigslingen av Børre Knudsen i 1997: Himmelrikets nøkler — Jesu løsenøkkel og Jesu bindenøkkel

2. april 2022 By Redaksjonen

Dette kirkehistoriske bildet fra Kautokeino ble tatt da Børre Knudsen ble vigslet til biskop i Strandebarm prosti 6. april 1997. Bak kommer biskop Peter Beyerhaus, sogneprest Olav Berg Lyngmo (i midten) og prost Per Kørner (t.h.). Politiet var til stede, og lensmann Nils Henriksen skimtes til venstre. (Foto: SVS)

(PREKEN): I forbindelse med 25-årsjubileet publiserer Finnmarkshilsen biskop Børre Knudsens preken ved bispevigslingen i Kautokeino kirke på første søndag etter påske, den 6. april 1997. Prekenen er nedskrevet av Odd Sverre Hove. Den sto på trykk i Dagen den 08.04.1997. (Foto: SVS)

Prekentekst: Johs 20:19–31. «Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de dem forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.»

Disiplene satt bak stengte dører. De var stengt inne av angst og vantro. Men Jesus kom til dem. Han kunne komme gjennom alle stengte dører. For han hadde nøklene, de nøklene som kan åpne alt som er stengt i verden. Om de nøklene sier Herren selv i Åpb 1:18: «Frykt ikke. Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» Jesus kommer med nøklene i sine hender. Nøklene er sårmerkene hans, Guds kjærlighets merker på Jesu legeme. De sårmerkene er selve evangeliet. For så høyt elsket Gud verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Dette er nøklene som kan åpne alle stengte dører mellom oss og vår Gud, de fryktelige jerngrindene som stenger oss syndere inne i helvetet. Bare evangeliet, Jesus-nøklene, kan åpne for oss. Jesus hentet dem på korset. I Matt 16, kapittelet der Peter avlegger den glade bekjennelsen, sier Jesus til Peter: En gang vil jeg gi deg himmelrikets nøkler, Peter, de nøklene som dødsrikets porter aldri skal få makt over. Peter fikk dem ikke av Jesus akkurat da. Jesus måtte først gå til døden og dødsriket — for å vriste nøklene ut av djevelens hender. Apostelen Paulus skriver om Kristi kors at Herren naglet det skyldbrevet som gikk oss imot, til korset.

Det er en fryktelig skyld som binder oss til det gamle livet vårt. Skylden gjør at djevelen kan herske over samvittigheten vår. Men Jesus gikk i døden og for ned til dødsriket. Der vristet han dødsrikets nøkkel ut av djevelens hender. Så kom han tilbake på den tredje dagen. Og da hadde han nøklene i hendene sine. Da går han gjennom stengte dører. Da kan intet jordisk stenge ham ute. Og ingenting kan stenge disiplene inne. Som selve friheten kommer Herren, da. Jesus viser dem merkene på hendene sine og i siden. Seiersmerkene. Merkene som er selve nøklene.

Munn-til-munn-metoden

Jesus ånder på dem med sin munns Ånde. Den kom tilbake til ham fra Faderen etter at Jesus hadde oppgitt den på korset, da han sa: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd». Nå sendte Faderen den tilbake til Sønnen. Den er selve Livets Ånde, en overstrømmende flom av liv. Der er det nok til oss alle. Den oppstandne bruker så å si munn-til-munn-metoden på oss. Han Ånder det nye livet inn i dødelige menneskers nese.

Det var det samme som skjedde da Gud skapte oss første gang. Da formet han oss av jordens muld. Og så blåste han Livets Ånde i vår nese. Det dreier seg om det livet vi alle ble bestemt til før fallet.

Så overleverer Jesus dødsrikets nøkler i våre hender. Jesus var ikke kommet tilbake fra døden og dødsriket bare for å Ånde på disiplene sine, men for å sende dem ut i verden. Jesus sendte dem ut i verden med det samme oppdraget som han selv fikk av Faderen. Han sier: «Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.»

Og fordi det er det samme oppdraget han sender dem med, legger han makt og myndighet i hendene deres: «Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.»

Den verkbrudnes eksempel

Jesus hadde selv denne makten. Det viste han ofte mens han vandret på jorden. Som eksempel kan vi nevne beretningen om den verkbrudne som de firte ned gjennom taket til Jesus. Jesus sa til ham: «Dine synder er deg forlatt». De som sto der, knurret da mot Jesus og sa: «Han spotter Gud.» Men Jesus stilte dem et spørsmål: «Hva er vanskeligst å si: “Dine synder er deg forlatt” eller “Stå opp, ta sengen din og gå”?» Det er et underlig spørsmål. For mange som sto der, var det sikkert naturlig å tenke at det var lettest å si: “Dine synder er deg forlatt”. For hvem kan kontrollere slike ord når man ligger der syk i sin seng? Du kan tro det. Men du kan ikke kontrollere det. Derimot var det vanskeligere å si: «Stå opp». For det kunne alle straks kontrollere.

Jesus tenkte imidlertid ikke slik. Det han visste, var at det var absolutt vanskeligst å løfte syndebyrden av våre skuldre. Jesus visste hva det ville koste ham: hans eget liv. Men for å vise dem at han hadde makt til å tilsi syndenes forlatelse, vendte Jesus seg til den verkbrudne og tilsa ham helbredelse også fra sykdommen: «Stå opp og gå.».

Det var Lovens tjenere som protesterte på Jesu fullmakt til å tilsi syndenes forlatelse. En slik fullmakt har bare Gud. Lovens tjenere måtte derfor si: «Denne mannen må dø. For han bryter Guds rettferdige lov.» I grunnen hadde de da rett. For det gikk ikke etter Lovens oppskrift, dette her, men etter en oppskrift de ikke kunne skjønne. Gud selv sa dessuten det samme: «Han må dø. For han skal løse synder på jorden. Og det er så stor og veldig en sak at Sønnen må dø. Bare slik kan lovens rettferdige krav skje fyllest.»

Jesus bar derfor allerede korset usynlig på skuldrene da han tilsa den verkbrudne mannen syndenes forlatelse og etterpå sa til ham: «Stå opp og gå.» Og da står det at folket priste Gud «som hadde gitt mennesker en sådan makt». Det står ikke «som hadde gitt Jesus» en sådan makt. Men det står: «som hadde gitt mennesker» en sådan makt. Det var som om de visste at noe var på vei; nøklene var på vei tilbake til menneskene.

Løsenøkkelen og bindenøkkelen

På oppstandelsens dag gikk altså Jesus gjennom stengte dører. Han skulle gi nøklemakten tilbake til verden. Det fører til at menneskene deretter kan løse hverandre fra det som binder dem. For slik makt er det i evangeliet at menneskene på jorden kan si: «Dine synder er deg tilgitt», og så er syndene tilgitt også i himmelen. For Gud Fader i himmelen står ved dette evige offeret. Syndene blir derfor for evig tilgitt også i himmelen når de tilgies av Jesu disipler på jorden. Det er løsenøkkelen.

På samme måten er det med den andre siden av saken. Det finnes en fastholdelse av synder på jorden, en bindenøkkel. Og tar vi Jesus på ordet og fastholder synder på jorden, så er de også fastholdt og bundet i himmelen.

Hva er da bindenøkkelen for noe? Det er Jesu Kristi eget forsvar mot det falske evangeliet. For Herren kjenner vårt svikefulle hjerte. Han vet at vi innerst inne ikke vil ha våre synder forlatt. Derfor har Jesus også gitt oss bindenøkkelen — for å kunne binde mennesker som ennå er bundet til sine synder.

Det fins et eksempel på hvordan apostelen Paulus bruker bindenøkkelen. Det står om det i 1 Kor 5. Apostelen brukte bindenøkkelen midt i menigheten i Korint som han sto så nær og kjente så godt. Det dreide seg om noen som brukte evangeliet som en leilighet for kjødet til å fortsette å synde. «I det hele høres det om hor blant dere, og det slik hor som ikke en gang nevnes blant hedningene: at en mann lever med sin fars hustru.» I fortsettelsen minner apostelen om at korientierne kalles «oppblåste», det var vel en form for åndelig oppblåsthet. Men de skulle heller sørge, skriver apostelen, «slik at han som hadde gjort synden, kunne bli støtt ut fra dere». «Jeg er nok fraværende fra dere korintiere i legemet, men til stede i Ånden,» skriver Paulus. «Og jeg har allerede — som om jeg var til stede — felt dommen over ham som har gjort dette. I vår Herre Jesu navn skal dere og min Ånd samles i vår Herre Jesu kraft, for at han som har syndet, skal overgies til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag.»

Det er et fryktelig alvor over dette eksempelet på bruk av bindenøkkelen. Men det må til, for at ikke vår egen tankegang, vårt eget åndelige svik, skal ta kraften ut av evangeliet.

*Bildet er tatt på galleriet i Kautokeino kirke. Egil Hovland og Børre Knudsen går gjennom 1920-liturgien og gangen i gudstjenesten den 6. april 1997.* (Foto: SVS)

Det falske evangeliet

Hvordan er så situasjonen i vår kirke i dag? Er der lenger syndenes forlatelse? Om synd hører man nå en annen type tale. «Du som kjenner på dom i ditt hjerte, du som kjenner på selvforakt, du som kjenner deg bundet — hør, du er allerede akseptert slik som du er», sier man nå. Og det betyr: Du kan fortsette å leve slik du lever og være slik som du er. Du kan bare finne deg en ordning.

Men hvor blir da friheten av? Tenker du slik, da er du ennå i Satans lenker, bundet av din egen feighet, gjerrighet, løgnaktighet, fariseisme. Alt slik forsvares da under nåden. Men hvor blir friheten av hvis du fremdeles er innestengt? Da er jo Jesus aldri kommet inn til deg gjennom stengte dører. Da har du aldri hørt friheten i ordene: «Dine synder er deg forlatt».

Det er en annen ånd som kommer til oss i slike ord. Annerledes er det med den friheten som syndsforlatelsens løsenøkler gir. Du kommer nok til å falle, igjen. Du er ikke lovet noe annet. Du kommer til å tvile igjen. Du kommer til å være svak. Gang på gang vil du møte ditt fall og bli reist opp igjen ved syndenes forlatelse. Men han som talte om tilgivelse 70 ganger 7 ganger, han gjør selv likedan. Han har en uendelig tålmodighet med syndere.

Men det er en ting som ikke tåles i Jesu Kristi rike: at et menneske etablerer seg i sin synd og kaller det kristendom. Et slikt menneske er på vei ut i fortapelsen. Et slikt menneske er forført av falske predikanter. Et slikt menneske må rystes ut av sitt selvbedrag. Det kan ikke tilsies syndenes forlatelse. Det ville være sjelemord. Det kan ikke ta del i den hellige nattverd. En oppriktig prest må stanse et slikt menneske ved nattverdbordet og rive det som en brann ut av ilden.

Bindenøkkelen er Guds barske kjærlighet. Den viser Guds omsorg for oss like tydelig som løsenøkkelen. Derfor må slike slike mennesker med tydelige ord overgies til Satan. Det er en ny type fariseisme som må renses ut, en fariseisme som forvandler syndenes forlatelse til syndenes tillatelse. Hvis nøklene ikke brukes, vil hele menigheten bli smittet av denne ånd.

Bannet over statens leiemordere

I vår land i dag er det å drepe små barn i mors liv blitt en liten synd. Det er lenge siden biskopene talte imot det, enda det er en farsott som ennå herjer. De døver nå vår samvittighet med barnas blod. Og vi er blitt så vant til det at vi ikke reagerer.

Hva skal vi si til Statens leiemordere, de høyt utdannede legene, som ødelegger Guds skjønneste skapninger? Hva skal vi si når de kommer til Herrens alter? De tror de er kristne, selv om de ennå dreper barn i mors liv.

Vi må si til dem: Du har intet med Herrens legeme og blod å gjøre. Det ville være sjelemord å gi deg Herrens nattverd. Vi kan ikke gjengjelde deres drap med drap. Derfor erklærer jeg fra denne prekestol: Enhver lege som dreper barnet i mors liv og ikke omvender seg, er under Herrens bann, er utelukket fra Herrens sanne menighet og er overgitt til Satan.

Bannet over lovgiverne

Men hva så med legenes oppdragsgivere? Hva med dem i Stortinget som står bak fosterdrapsloven? Hva med dem i Regjeringen som håndhever den? Spør statsministeren. Ta ham med deg på et sykehus og vis ham hva det er som skjer med de små barna. Spør ham så: «Er du ansvarlig for dette?» Da vil han manne seg opp og si: «Ja, det er jeg. Dette er rett ifølge landets lover. Stortinget og regjeringen står bak disse legene.»

En ting er dessuten sikkert. Disse menneskene styrer fremdeles Jesu Kristi kirke og utnevner våre biskoper. Noen av dem kaller seg også kristne. Men de er gjennomsyret av en ånd som dreper. Bannlyser vi abortlegene, da må vi også stiller oppdragsgiverne deres utenfor kirken. Det kan ikke være annerledes.

Jeg har ofte snakket med slike leger. Ofte innrømmer de at det de gjør er galt. Noen av dem sier rett ut at de har dårlig samvittighet for det de gjør, ja at de har blod på hendene. «Men,» sier de til meg. «Du kommer til feil adresse. For som lege handler jeg bare på ordre. Gå til Stortinget. Det er der de har vedtatt abortloven. Eller gå til regjeringen. Eller til rettsvesenet.»

Det fins til og med en Høyesterettsdom som om abortloven sier: Dette er rett. Da må Herrens tjenere svare: «Du kan ikke skylde på andre. For vi må lyde Gud mer enn mennesker. Men de som gav ordrene er like skyldige som deg.» Vi kommer ikke utenom denne guddommelige logikken. I ekte sjelesorg mot abortlegene må derfor også ordregiveren stenges ute.

Disse ordregiverne sitter der som æresgjester ved hver eneste bispeordinasjon. Men de sitter der med blod på sine hender. Hvorfor blir de ikke advart? Hvorfor taler man ikke til dem om synd? De har jo også udødelige sjeler og skal stå til ansvar for sine liv på dommedag.

Kirken er kalt til å tale klart i denne verden. Kirken er kalt til å bære ansvar for barnet under mors hjerte. Kirken har ansvar for at menneskene omvender seg. Derfor erklærer jeg fra denne prekestol om dem som står bak abortloven og som har det daglige forvaltningsansvaret for den og som er døpte mennesker og nattverdgjester: de er satt utenfor Guds sanne kirke og er overgitt til Satan.

Bispeembedets svik

Men så er det noen andre forførere iblant oss, ja de som er de egentlige forførerne. Det er de som taler Guds ord slik at mennesker lar seg forføre. De sier at mann kan ligge med mann og kvinne kan ligge med kvinne uten at det er synd. Disse vranglærerne smir selv Satans lenker og legger feller for menneskene. Den kollektive troskapsfølelsen som alle mennesker har, representerer fryktelig sterke bånd mellom menneskene. En som lever i et homoseksuelt forhold bindes derfor med bånd som er så sterke at det er fryktelig vanskelig å rive slike bånd over.

Derfor er det en fryktelig felle disse biskopene har lagt for mennesker som er i syndens nød. Disse biskopene sitter dessuten midt iblant de andre biskopene. Og de sier om dem: «Vi er uenige med dere, men vranglærere er dere ikke.»

Hvorfor bruker de ikke bindenøkkelen mot disse forførerne? For den som tier, samtykker. Våre biskoper har derfor forrådt de homoseksuelle og barnet i mors liv. De har ikke brukt bindenøkkelen til å forsvare dem med. Det er et totalt forræderi. Derfor erklærer jeg fra denne prekestol at Den norske kirkes biskoper har mistet all troverdighet og har sveket sitt embete. De har vært utro mot sitt kall og bør bindes med himmelrikets nøkler.

«For,» sier Herren, «den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp.» Forførelsen må komme, sier Herren. Men «ve det mennesket som forførelsen kommer ved». Slike mennesker gjør Kristi dyrekjøpte nåde til intet. Jesu kors bremser ikke på de sterke ordene mot vranglæren. For syndstilgivelsen kostet Jesus alt for mye til at Guds nåde kan komme på billigsalg. Vi er dyrt kjøpte.

Fotografering etter bispevigslingen av Børre Knudsen i Kautokeino kirke den 6. april 1997. 1: Børre Arnold Knudsen, 1937–2014. 2: Peter Beyerhaus, 1929–2020, Tyskland. 3: Gunnar Brustad, 1909–1999, predikant i Norges Samemisjon i mange 10år. 4: Generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon, Axel Remme, f. 1930. 5: Olav Berg Lyngmo. 6: Halvar Sandell, Helsingfors. 7: Arne Thorsen. 8: Per Kørner, 1936–2018. 9: Ludvig Nessa. **10:** Nils Borge Teigen. **11:** Ragnar Andersen. **12:** Odd Sverre Hove. **13:** Per Nielsen, 1920–2017. **14:** Jørgen Saaghus, 1923–2001.
(Foto: Remi Bolsøy Lyngmo)

Børre Knudsen ble vigslet til biskop med politibeskyttelse

1. april 2022 By Redaksjonen

***Prosesjonen under bispevigslingen i Kautokeino.*** (Foto:SVS)

Det var politibeskyttelse da Børre Knudsen for 25 år siden ble vigslet til biskop i Strandebarm prosti. Vigslingen var i Kautokeino kirke.

Da diakon Sverre Gundersen tok kontakt med lensmann Nils Henriksen, var allerede alle sikkerhetstiltak rundt bispevigslingen lagt opp i minste detalj. Politiet var møtt frem på Alta lufthavn da Børre Knudsen og hans hustru Ragnhild ankom fra Jerusalem, på tur til Kautokeino.

–Lensmannen og hans stab i Kautokeino utførte en utmerket tjeneste under bispevigslingen, sa en av de innvidde.

Kvelden før bispevigslingen i Kautokeino kirke den 6. april 1997, ble det arrangert et møte i et telt like utenfor Kautokeino kirke. Kirkeledere fra inn- og utland deltok. Generalsekretær Axel Remme i Den indre Sjømannsmisjonen talte og tok utgangspunkt i noe som ble sagt for 2600 år siden.

Talen i Kautkeino

–Land! Land! Land! Hør Herrens ord! Dette 2600 år gamle budskapet fra Gud lyder også til vårt folk. Med gjentakelsens alvor og tyngde kaller Herren på vårt øre og hjerte. For det er en ting som avgjør alle ting i vårt forhold til Skaperen: Hva vi gjør med hans ord, sa Remme og fortsatte:

–Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Vi blir verken frelst eller rett åndelig opplyst uten den uforbeholden tillit til og absolutte respekt for Guds ord, Bibelen.

–Herren Jesus forutsetter denne holdning hos sine disipler. Han er selv det fullkomne forbilde på sann troskap mot Skriften og sa ofte «Det står skrevet …». Derfor er det både rett og klokt å innrette liv, holdning og gjerning etter den visdom Gud har åpenbart for mennesker i sitt ord, sa Remme.

Deretter gikk han over på hvordan avkristningen faktisk skjer, og hvordan folk blir ført vill.

Likegyldighet

–Når troen på Bibelen tappes hos et folk, avkristnes det suksessivt. For da inntrer den store likegyldighet overfor Guds tale, som holder mennesket borte fra å høre og lese hans ord. Det har også den onde konsekvens, at en bryr seg mindre og mindre om Guds vilje, og neglisjerer både hans bud og evangelium. Med denne likegyldigheten følger fornektelsen av og forakt mot Guds ord. I stedet for å la seg forplikte på de livslover Gud i sin visdom har gitt for mennesket, tar en seg til rette både overfor livet, naturen og Guds lov.

–Lovløsheten begynner i menneskets sinn. Her skjer det opprør mot Gud som resulterer i all skriftfornektelse, angrep på livet, voldsmentalitet, utroskap i alle forhold mellom mennesker, og den vranglære som bortforklarer Guds ord og vilje.

–Det er når en fjerner seg fra Bibelen at kirken og folket blir åndelig sykt og svakt. Nedkristningen skjer ikke som en plutselig fornektelse av Guds ord eller som et øyeblikkelig moralsk forfall. Ved å erklære områder i Bibelen som ikke harmonerer med tidens tanker og ønsker, som situasjons- og tidsbestemt, fristiller en seg overfor en del av Guds vilje og råd, sa Remme.

Avkristningen

–Avkristningen er en følge av at Guds ord blir neglisjert. Kirkens ledelse må bære sin del av ansvaret for den pragmatiske holdning til Bibelen og troen, hvor hensynet til det ønskelige og bekvemmelige, settes over endog det som er positivt fastslått og påbudt eller advart mot i Skriften. Sannheten gjøres dermed avhengig av hvor vidt den er nyttig for situasjonen, og ikke av hva «som står skrevet».

–Denne holdningen til Guds ord har smittet undervisningen i hjem, skole og forkynnelse. Ordet blir ofte ikke fremstilt som den absolutte åpenbarte sannhet fremfor alle tanker og religioner. En sannhet som Skriften forplikter oss på, både når det gjelder troens innhold og vår etiske holdning.

–Mens religiøsiteten blomstrer og interessen for kristendommens ytre øker, blir reaksjonen mot sann bibelsk tro og lære stadig sterkere. Det er en antibibelsk ånd med stor makt over menneskers tanker i dag. Tidens kristendom er sterkt preget av uklarhet og pluralisme. Men diffuse kristne er farlige. De vitner ikke for sannheten, men fordunkler den.

–Mennesket trenger ikke å få styrket sin religiøsitet, men troen på Guds ord som kaller til omvendelse. Slik som på Jeremias tid må det ropes: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» For det er dette det gjelder, at hans ord blir hørt! Men da må det læres og forkynnes klart og rent, som vi ber om i gudstjenesten.

–Gud kaller vår kirke til oppbrudd og oppgjør! Vi har vært utro mot Guds hellige ord! Vi har motsatt oss hans åpenbaring og foraktet hans råd! Vi har sviktet kallet til helliggjørelse! Vi har ført uklar tale og et tvetydig vitnesbyrd!

–Det er ikke elendighetsbeskrivelse når en påpeker den åndelige nøden i kirken og folket. Vi gjør det ikke som utenforstående kritikere, men som dem som selv hører med blant syndere og har del i ansvaret, erkjenner vi dette.

–Vi er samlet her for å vitne tydelig med ord og handling om at vi vil stå på sannhetens side. Og for å delta i en forpliktende bekjennelse om troskap mot det kall Gud har gitt sitt folk, til å kjempe mot villfarelse hvor den enn kommer fra.

–«Land! land! land! Hør Herrens ord!» Dette budskap må vi ta imot og rope ut til folket, også til kristenfolket. Det er bare ved å høre Herrens ord vi lærer sannheten å kjenne, blir frelst fra synd og villfarelse, og kan være rette vitner, sa Remme.

Bispevigslingen

Remme rettet søkelyset mot selve vigslingen og viste til at det er flere grunner til hans engasjement.

–Noen vil kanskje spørre: Hvorfor er du her? Da er svaret først dette: Ikke for å delta i «et narrespill», som Nord-Hålogaland biskop har kalt vigselshandlingen som skal skje her. Heller ikke for å medvirke i «en privatforenings formannsvalg». Jeg er ikke her for å delta i noe «høyst utilbørlig», som departementet har kalt dette. Det er verken hovmod, ansvarsløshet, utbrytertrang eller selvtekt som har ført oss hit. Men det er det alvor som kjemper mot religiøst narrespill og selvtekt mot Guds ord, sa generalsekretæren og fortsatte:

–Jeg er her for bekjennelsens skyld. For å vitne med i en tydelig tale og en betydelig handling mot vrang lære i vår kirke. Sammen med dere andre i og utenfor Kautokeino menighet, er jeg her for å dele hellig samfunn i denne viktige bekjennelses akt og vitne om tilliten til Guds ord. Og for om mulig å styrke signalet om hvor avgjørende viktig det nå er med en snuoperasjon som varsler tydelig tale og handling mot fornektelsen av Ordet og bekjennelsen.

Mot liberal teologi

–Fronten mot liberal teologi må styrkes. Jeg er her for å gi uttrykk for nødvendigheten av at den front mot liberal teologi som bibeltro misjonsorganisasjoner har holdt, trenger å styrkes også ved andre ordninger. Det er ikke til skade, men til gavn for kirken og kristenlivet, når tiltak som springer ut av troskap etableres, hvor også kallet til ansvar for trofast hyrdefunksjon hører med. Vår kirke, som dessverre lider av verdsliggjøring og vranglære, trenger frie trosbevisste tropper som korrektiv og supplement til ubibelsk forkynnelse og galt vitnesbyrd. Mennesker som med tillit til Bibelen og med myndighet holder fast på Skriftens autoritet, også som normgiver og rette moral. Tiden er inne til å legge mer handling til de rette ord i kampen mot bibelfrafallet, avkristningen og angrepet på livet. I denne situasjon er det særdeles påkrevet å gjenreise den åndelige hyrdefunksjon, så kirkens tjenere i alle funksjoner, får den veiledning Bibelen gir for tro, liv og tjeneste, sa Axel Remme.

Deltakere under bispevielsen sang sang «Guds kirkes grunnvoll ene, Er Herren Jesus Krist!» Nr. 148 i Landstads reviderte salmebok. På bildet er 1: Børre Arnold Knudsen, 1937-2014. 2: Peter Beyerhaus, 1929-2020, Tyskland. 3: Gunnar Brustad, 1909-1999, predikant i Norges Samemisjon i mange 10år. 4: Generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon, Axel Remme, f. 1930. 5: Olav Berg Lyngmo. 6: Halvar Sandell, Helsingfors. 7: Arne Thorsen. 8: Per Kørner, 1936-2018. 9: Ludvig Nessa. 10: Nils Borge Teigen. 11: Ragnar Andersen. 12: Odd Sverre Hove. 13: Per Nielsen, 1920-2017. 14: Jørgen Saaghus, 1923-2001. (Foto:SVS).

25 år siden Børre Knudsen ble vigslet til biskop – En profetrøst iblant oss

31. mars 2022 By Redaksjonen

Hjemmegudstjeneste i Kautokeino med biskop Børre Knudsen i Den norske kirke i eksil.

Av Axel Remme

(KIRKEKOMMENTAR): Markering i forbindelse med at det er 25 år siden bispevigselen av Børre Knudsen, den 6. april 1997.

Det er så absolutt viktig å minnes og markere det som skjedde her for 25 år siden, da soknepresten i Balsfjord ble vigslet til biskop. Han hadde da i mange år energisk og kompromissløst kjempet for det ufødte liv og likeså mot tiltagende vranglære i Den norske kirke. En utvikling som bl.a. bekreftes med at Kirkemøtet vedtok og tillot at det læres og praktiseres to syn på ekteskapet, det tradisjonelle/bibelske og samkjønnede. Slik har kirken kommet i strid med seg selv, brutt og forlatt dens 2000 års verdensvide felles forståelse, tro og lære om dette.

Selve vigselshandlingen skjedde en isende kald vinterhelg i høye nord, hvor nordlys på sin overveldende måte vinket med universets lysflammer over Nordkalotten. Og minte om det overlys som gis oss ved Ordets «ledestjerne» og Ham som er «det sanne lys».

Men naturens kuldegrep minte på samme tid om det faktum, at det som samlet oss her, ikke var møtt med varme, takk og forventning utover landet. Tvert om, var det mye isende motvind med sårende og nedlatende karakteristikker, både fra den offisielle kirkeledelse og dessverre også delvis fra misjonsorganisasjoners hold. Og som det alltid skjer når åndskampen stiller oss på valg og krever tydelighet, en gjemmer og verner seg i tausheten.

Et argument som gikk igjen fra mange hold, var påstanden om absolutt og uavbrutt plikt til lydighet mot de kirkelige forordninger. Det ble hevdet og gitt autoritet som om disse ordninger var en del av Bibelen. Med dette trumfkort kunne man motarbeide og slå trofaste kolleger, avsette og anvende rettsak. Selv i spørsmålet om å være tro mot livet og påminnelsen om å «lyde Gud mer enn mennesker» fulgte kirkemakten det verdslige samfunns handlingsmønster og gjorde seg til svikere og fiender, både av livet og av sannheten. Så høster en rikelig den beske frukt: Lærefrafall og villfarelse, økende liberalisering og en pragmatisk holdning til Guds ord og bekjennelsen, som legger mer vekt på hva som er hensiktsmessig og tidsriktig, tilpasset og godtatt i samfunnet.

Denne bispevigselen var den gode anledning til å stå sammen mot krefter som avkristner og forfører. En begivenhet som ga mulighet til å avlegge et felles og tydelig vitnesbyrd om trofasthet og lydighet mot Guds ord. Men den ble verken brukt eller forstått.

I biskop Børre hadde vi en profetrøst iblant oss, som med kraft kalte alt folket tilbake til Gud. En sann hyrde med nødrop for barnets liv og advarsel mot frafallet i kirke og folk. Men han ble motsagt, neglisjert og endog latterliggjort. Også etter at han var vigslet til biskop. Denne kraftfulle, men ydmyke Herrens tjener, måtte kjempe i sitt kall uten vern og støtte av trygge offentlige ordningers makt, respekt og ære. Ofte i tung motstand og år med sykdom.

Men han var en biskop fri fra statskirkesystemets lenker, som kunne løfte fram sannheten uten å skjele til menneskers ordninger og meninger, hva som ble akseptert og tålt, tilpasset folkereligiøsiteten eller kollegers aksept. Å minnes denne begivenheten er å huske på et viktig redningsinitiativ.

Lørdag den 5. april 1997 var det teltmøte utenfor Kautokeino kirke hvor generalsekretær Axel Remme i Den indre Sjømannsmisjon holdt hovedtalen. Søndag den 6. april ble Børre Knudsen i Strandebarm prosti vigslet til biskop. Bildet viser Axel Remme i Láhpoluoppal. (Arkivfoto: Olav Berg Lyngmo)

Päivi Räsänen frikjent i finsk domstol – Stor seier for tros- og ytringsfriheten

30. mars 2022 By Redaksjonen

Päivi Räsänen på pressekonferansen i Helsingfors. (Skjermklipp fra Yle)

Av Heljä Norberg og Vidar Norberg

Riksdagsmedlem Päivi Räsänen og biskop Juhana Pohjola er frikjent på alle tiltalepunkter for hets mot en folkegruppe etter at hun publiserte Romerbrevet 1, gav intervju til radioen og la en pamflett fra 2004 om homofili ut på nettet. De er også tilkjent saksomkostninger. Dette er vedtaket fra Tingretten i Helsingfors i Finland.

Päivi Räsänen og Juhana Pohjola holdt pressekonferanse i Riksdagen i Helsingfors onsdag ettermiddag.

–Jeg er meget glad. Jeg er takknemlig til Gud og alle som har støttet oss i denne prosessen. Rettsavgjørelsen var som forventet. Jeg ville vært sjokkert om resultatet hadde blitt annerledes. Jeg har forsøkt å forsvare ytrings- og religionsfrihet. Jeg håper at ingen andre må gå gjennom slik prosess, sa Räsänen på pressekonferansen i Riksdagen.

–Dommen er 28 sider lang. Den ser grundig ut og tar hensyn til begge sider. Den har tatt med internasjonale prinsipper om trosfriheten hvor de har gått nøye gjennom det jeg har sagt.

–Prosessen har vært lang. Nesten tre år. Det har opptatt min tid, politiets og anklagerens tid. Men jeg har gledet meg over at det har vært en mulighet til å holde frem Bibelens lære og Jesu budskap om forsoningen.

–Prosesen startet med mitt spørsmål på Twitter til Finlands kirke. Der var det et bilde fra Romerbrevets 1. kapittel. Min bekymring var hvordan kirken lærer mot Bibelen. For her er det også snakk om menneskers frelse.

–Politiet så ikke at jeg hadde gjort noe galt. Det var det statsanklageren som gjorde. Under prosessen har jeg sittet i avhør på politistasjonen. Man har spurt meg om hva som er budskapet i Romerbrevet og hva er synd. Politiet spurte om jeg innen to uker vil fjerne det jeg skrev. Jeg svarte at jeg ikke går tilbake på noe og gir ikke noen unnskyldning på vegne av Paulus og hans lære. Rettsvedtaket gjelder alles rett til å uttrykke sin frihet.

Det var i anklagen mange påstander om ting som Räsanen ikke har sagt. Retten fant at påstander mot Räsänen i anklagen ikke var riktige. Räsänen var glad for at falske anklager mot henne nå er borte. Hun påpekte videre ha hun har sitert bibelsteder.

–Anklageren fremførte under rettssaken en påstand om at mitt syn er kjent som en doktrine som anklageren sammenfattet som «elsk synderen – hat synden». Denne læren syntes anklageren i seg selv å være støtende og krenkende for menneskeverdet, fordi menneskets gjerninger ifølge anklageren ikke kan skilles fra menneskets identitet. Denne påstand vil jeg ennå ta opp her fordi den er mot både det kristne menneskesyn og sunn fornuft. Anklageren forsøkte liksom å fornekte kjernen i Bibelens lære, læren om lov og evangelium. Gud har nok skapt alle mennesker i sitt bilde, like verdifulle, men ifølge Bibelen er alle mennesker syndige, men ingens menneskeverd minker på grunn av synd. Og i hele kristendommens mest sentrale hendelse i korsets forsoningsverk ser vi at Gud hatet synden så høyt at Jesus måtte dø, men at Han elsket mennesker og verden så høyt at Gud gav sin eneste Sønn for å dø for vår synd. Anklageren rettet sin anklage mot kjernen i Bibelens lære, sa Räsänen.

–Anklageren mente at jeg får tro hva jeg vil, men jeg får ikke uttrykke det. Etter FNs menneskerettigheter har mennesker og grupper trosfrihet.

–Nå er jeg glad og lettet. Jeg håper at anklageren er fornøyd med dette. Ved behov er jeg klar til å forsvare tros- og ytringsfriheten videre, også i Europas menneskerettighetsdomstol.

–Den internasjonale interessen har vært stor. Jeg har fått hundre tusener støttebudskap. Fra hele verden er det budskap om at man ber for meg og hele Finland. Dette er viktig dom for folk som tror på Bibelen, men også for ytringsfriheten.

–Om vi hadde fått dom, hadde vi vært i en virkelig vanskelig situasjon. Dersom vi hadde blitt dømt for å sitere Bibelen, ville det bli vanskelig å spre den, sa Päivi Räsänen.

–Jeg har tatt denne prosessen som om den var fra Guds hånd.

Biskop Juhana Pohjola på pressekonferansen. (Skjermklipp fra Yle)

Etterkristen tid

–Nå er vi frikjent for alle anklagene. Dette er ganske historisk. Jeg har aldri hørt at en pastor må i rettssalen anklaget for hattale. Om anklagene hadde gått igjennom, ville det rammet alle kristne samfunn og deres lære om seksualitet. At man ikke skal kunne lære og forkynne om dette, er mot rettsstatens prinsipper, sa biskop Juhana Pohjola på pressekonferansen.

–Det store spørsmålet var om Bibelens lære om ekteskap mellom en mann og kvinne skal begrenses. Det handler om ytrings- og trosfrihet. Selv om noen opplever det som støtende, så må det tillates i samfunnet.

–Jeg er lettet. Men vi er rede til å gå hele veien. Dette er ikke kultursak, men en dyp åndelig sak, en kristelig kirke i et samfunn i forandring i Europa. Det kristelig syn har vært i majoritet, men nå blir vi en minoritet. Begynner man å gjøre oss taus i det offentlig rom.

–Vi har spredt pamfletten på nettsiden siden 2012. Jeg sa at jeg vil ikke ta den bort. Vi har rett til å publisere dette, sa Pohjola.

Ny rettssak

Retten sa at staten må dekke saksomkostningene for Räsänen og Pohjola. For Räsänens del er det nesten 50.000 euro og for Pohjola 12.000 euro.

Riksanklager Raija Toiviainen sa til Hufvudstadsbladet at hun med sannsynlighet kommer til å anke saken videre til hovretten (lagmannsretten). Beslutningen tas i løpet av denne uken.

Artikkelen fortsetter i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året– trykkes hver måned

e-post: karmelin@netvision.net.il

Se også tidligere saker

Avkristning av Den norske kirke førte til at Børre Knudsen ble vigslet til biskop for 25 år siden

30. mars 2022 By Redaksjonen

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEKOMMENTAR): Avkristningen av Den norske kirke fikk fortgang på bispemøtet i april 1995. Mindretallet på tre, nemlig Køhn, Osberg og Steinholt fikk i 1995 tillatelse av sine flertallskolleger til å jobbe videre med det ubibelske ekteskapssyn. Ønsket om homofile samlivsforhold ble sterkere drevet frem etter hvert som nye liberalere kom inn i kirkens lederstillinger. Det var sikkert et underliggende spørsmål fra Slangen i 1Mos 3,1 som stadig meldte seg? De tre nevnte fikk fart i saken da Gunnar Stålsett ble utnevnt til Oslo bispestol i mars 1998. Omsider sto alle «yppersteprester» på samme teologiske kurs! Og Den norske kirke falt på den åndelige «slagmark» 30. januar 2017. Da ble liturgi for likekjønnede «ekteskap» vedtatt! Det tok cirka 22 år (1995–2017) for den døde tro å omgjøre sannheten til løgn (2Kor 13,8)! Dette ubibelske synet er som en surdeig! (Gal. 5,9). Det trenger igjennom til andre kirkesamfunn og organisasjoner. Flere forlater med rette Dnk, og nye kirkesamfunn er blitt etablert.

Prester brøt med biskopene i 1995. Kautokeino menighetsråd som ble valgt i 1997, brøt med biskopene på sitt første ordinære møte i januar 1998. Et slikt brudd var det første i norsk kirkehistorie! Tidligere var sokneprest Børre Knudsen blitt kalt til biskop. Det var mange som støttet dette. Mange, også i Kautokeino og menighetsrådet der, sto sammen. Vi trengte en motbiskop som sto fast på Skrift og bekjennelse! I april 2022 er det gått 25 år siden bispevigslingen i Kautokeino.

Omkring 1990 la jeg merke til en mann i lederposisjon som skrev klart i teologiske spørsmål. Det han skrev, var ikke tannløst og ikke tilpasset nytenkningen i Den norske kirke. Han skrev der andre ledere valgte å tie. Han støttet de prester som valgte å bryte med biskopene på grunn av deres vranglære. Han støttet prestene også da Bondevik-regjeringen gikk til rettsak i 1998 mot Thorsen og undertegnede. Navnet er Axel Remme, den gang generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon. Sammen med Remme under bispevigslingen var også Gunnar Brustad (1909–1999), flere tiårig predikant i Norges Samemisjon. Den eneste av de læstadianske forsamlinger som støttet de bibeltro prester hele tiden, var Elvebakken læstadianske forsamling i Alta! Deres ledere var Kåre Suhr (1926–2017) og Henry Bårdsen.