Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR – 14.09.2021): Jorden er for tiden preget av mange naturkatastrofer. Det har vært tørke, skogbranner, flom, jordskjelv og vulkaner.

Røyken fra skogbranner i Sibir nådde Nordpolen, 3000 kilometer unna. Skogbrannene i California var så voldsomme at røyken kom helt til New York. I Tyskland og Belgia førte voldsomme regnskyll til ødeleggende flom. Og ikke bare der. Også i Tyrkia, India og Kina høljet det ned med påfølgende skader og tap av liv. Ett av de seneste regnskyll var i verdenshovedstaden New York. Andre steder er det tørke. Man ser også at prisene på brød er i ferd med å øke i Egypt. Der lever folk av brød og frykter kanskje dyrtid. 14. august ble Haiti rammet av et skjelv målt til 7,2 på Richters skala. Skadene var store. På Island renner det av og til lava. Vulkanen Cumbre Vieja har ført til at 800 bygninger er ødelagt og rundt 6000 mennesker evakuert på La Palma som er en del av Kanariøyene. Øya har en befolkning på 83.000 mennesker. Åtte prosent av øya er berørt av vulkanen. Utbruddet startet 19. september, skrev Reuters.

På toppen av alt dette herjer koronapandemien. Stadig må det nye sprøyter til, og ennå har de ikke klart å holde tritt med koronavirusets mutasjoner. Det ligner nesten en gammeldags pest. Mens mennesker i homofilt hovmod trosser Guds vilje med skaperverket, ble de på grunn av koronaen tvunget inn fra sine «Pride-parader». Gud lar seg ikke spotte i all fremtid. 

Mens naturen flere steder tilsynelatende vansmekter, er det også jordskjelv i folkehavet. Etter USAs overraskende retrett for Taliban i Afghanistan er det aviser som nå stiller spørsmålstegn ved om USAs tid som supermakt er over. De forente stater har fortsatt den mest avanserte og sterkeste militærmakt, men folket splittes om og preges av indre strid som gjør dem motløse og maktesløse. Det er et rike som kanskje er i ferd med å komme i strid med seg selv. Det kan ikke bli stående. Konsekvensene kan bli enorme når USA som holder igjen for islamsk ekspansjon og totalitære regimer, ikke lenger vil eller kan være verdens garantist for fred. Men det bør ikke komme som noen overraskelse. Den messianske jøden Lance Lambert  sammenlignet i 2006 USA med det synkende skipet Titanic. Man må spørre i denne verdenssituasjon om det er flere enn amerikanerne som er om bord på Titanic. Et synkende verdensskip.

De fleste land har erstattet de ti bud med med sodomi, abort, griskhet og ugudelighet. Menneskene blir etter hvert stadig mer preget av den antikirstelige åndsstrømning mot Guds Ord i Bibelen. Det er heller ingen overraskelse. I de siste tider skal egenkjærligheten bli stor. Og den er kold. Det er det man ser i dag. Den sivilisasjon som var bygget på den kristne tro, er i ferd med å ebbe ut. Inn kommer hedenskap og til slutt barbari, lovløshet og kaos som erstatter sivilisasjon. Men man kan jo lese Matteus 24 og Markus 13. Jesus sier: «Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men enden er ikke ennå kommet.» For den troende kommer ikke enden, men bortrykkelsen. Det er den man venter på. Den kan komme når som helst. Fortsettelsen er like kjent. Antikristen kommer med dyrets merke hvor den som ikke bøyer kne for fortapelsens fyrste, skal dø.

Hva skal så fremtiden bringe. Jo, over Israel skal solen gå opp. Man kan nok klage på styre og stell også i Israel. Bibelen forteller om Israel i gjenreisningskapittelet Esekiel 36. Gud skal for sitt hellige navns skyld frelse Israel og gjøre det til et lys for folkene i tusen år. Det kommer. Veene har alt begynt. Spørsmålet er om man i denne nådens tidshusholdning venter å bli rykket opp i skyen eller skal være med Antikristen på jorden. Ennå er det tid for å velge rett.

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL

KARMEL ISRAEL-NYTT trykkes hver måned

Abonner og les mer – 500 kroner i året

e-post: karmelin@netvision.net.il

Av Olav Berg Lyngmo

(KIRKEHISTORIE): Wollert Krohn-Hansen ble utnevnt til biskop i Hålogaland 14 dager før det tyske angrepet på Norge. Det siste statsrådet på norsk jord var i bispegården i Tromsø, 7. juni 1940, før konge, kronprins og regjering måtte forlate landet!

Krohn-Hansen (1889–1973) ble den siste biskopen i Hålogaland, bispedømmet som ble utskilt fra Nidaros i 1804. Han ble vigslet til biskop i Tromsø domkirke av sin forgjenger i embetet, biskop Eivind Berggrav, 28. juli 1940. Bispedømmet omfattet den gang fylkene Nordland, Troms og Finnmark. Biskopens visitasområde var fra Bindal, sydligst i Nordland til Grense Jakobselv ved Russegrensa. Slik var det til 1952. Da ble bispedømmet delt i to, etter sterke ønsker fra Krohn-Hansen. Nordland fylke ble Sør-Hålogaland. Krohn-Hansen valgte da å forlate Tromsø og Nord-Hålogaland og bosatte seg i Bodø. Han ble i embetet til det året han fylte 70 år, i 1959. I 1956 vigslet han Bodø domkirke.

Krohn-Hansen ble født i Kristiansund. Han ble cand.theol. i 1915, og 26 år gammel kom han til Hålogaland som stiftskapellan til Værøy og Røst, der han etter kort tid ble utnevnt til sokneprest. Han kom til Ofoten i 1922 med bopel i Evenes prestegård ved Ofotfjorden, 5–6 kilometer fra Evenes lufthavn (1973). Det var et stort prestegjeld som den gang omfattet kommunene Evenes med Ballangen og Kjeldebotn, Ankenes med Skjomen og Bjerkvik, samt Narvik. Prestegjeldet hadde ca. 20.000 mennesker og to prester, sokneprest på Evenes og residerende kapellan på Ankenesstrand. 

Da Narvik i 1929 ble eget sokneprestembete, ble Krohn-Hansen byens første sokneprest. (Narvik hadde bystatus fra 1902). I 1937 ble han utnevnt til domprost i Tromsø, og i 1940 ble han utnevnt til biskop i Hålogaland. I 1942 la han ned den statlige delen av embetet sammen med de øvrige biskoper i protest mot Quisling og hele naziregimet. I løpet av våren 1942 fikk de følge av 797 av landets i alt 858 prester. De forlot den statlige delen av embetet og frasa seg lønn fra Staten.

Det er i denne sammenheng verdt å lese «Kirkens Grunn», et dokument der Den norske kirke tok avstand fra Quisling og hans tyskvennlige Nasjonal Samling. Kirkens Grunn ble lest opp i norske kirkehus påskedagene 1942. I dokumentet forklarte biskopene hvorfor de så seg nødt til å legge ned sine embeter av hensyn til sin tro og samvittighet! http://www.fagsider.org/kirkehistorie/dokument/1942_kirkens_grunn.htm   
https://www.norgeshistorie.no/kilder/andre-verdenskrig/K1726-kirkens-grunn.html

Selv om Krohn-Hansen og de øvrige biskoper brøt med Staten i 1942, fortsatte de sin rent kirkelige tjeneste. I 1943 ble Krohn-Hansen forvist til Helgøya i Mjøsa. Der forrettet han en hemmelig ordinasjon av 18 teologiske kandidater i juli 1944. https://kirken.no/nn-NO/bispedommer/Hamar/nyheter/ordinasjon%20i%20all%20hemmelighet/    

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): I Bibelen har vi fått sterke advarsler mot å leve i synd og vende oss bort fra Gud. En av disse advarende fortellingene handler om Sodoma og Gomorra. Vi leser om det i 1.Mosebok kap. 18 og 19.

I denne bibelartikkel skal vi stanse for Abrahams forbønn for Sodoma og Gomorra. Der bodde også Lot som var Abrahams nevø.

I disse byene hadde folket gitt seg synden i vold. De levde verre enn dyr. Mennene drev utukt med hverandre og brydde seg ingenting om det Lot sa.

Abraham hadde fått besøk av tre engler. Vi leser i 1.Mos.18,16ff: «Så brøt mennene opp derfra og tok veien mot Sodoma. Abraham gikk med dem for å følge dem på vei. Da sa Herren: Skulle jeg vel skjule for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre? Abraham skal jo bli et stort og mektig folk, og i ham skal alle jordens folk velsignes.»

Det var ikke noe tilfeldig besøk Abraham fikk. Det var Herren selv som kom til ham. Han var på vei med et viktig oppdrag, et domsoppdrag til syndens mennesker i Sodoma. Dette var en meget alvorlig sak som skulle utføres av Herren.

Abraham skulle først få vite det. Legg merke til hva Herren sier om ham. «Abraham skal jo bli et stort og mektig folk.» Et stort og mektig folk skulle Herren skape ut fra Abraham. Han var jo en gammel mann og likeså Sara. Men Herren, som har all makt i himmel og på jord, er mektig til å skape nytt liv av det som ingenting er.

Videre sier Herren: «Jeg har utvalgt ham …» Jeg har utvalgt, sier Herren. Herrens utvelgelse skjedde ikke på slump. Han har alltid mening med det Han gjør. Det gjaldt etterslekten for alle mennesker. Paulus sier at vi ble utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. (Ef.1,4)

Han som stod der sammen med Abraham, var Herren Kristus selv. Jesus sier: «Jeg er før Abraham ble til.» (Joh.8,58)

Herren sa: «Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær.» (1.Mos.18,20) Situasjonen folket der levde i var livsfarlig. De var fortapt!

Abraham trådte nærmere

Abraham forstod alvoret. Vi leser: «Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da også rive bort den rettferdige sammen med den ugudelige?» (1.Mos.18,23)

Han måtte nærmere Herren. Der ved Herrens side våget han å bære fram sin ydmyke bønn for Lot og hans familie. Nøden for dem som var dødsdømt på grunn av sin synd, drev ham nærmere Gud.

Vi må stille oss selv det ransakende spørsmål: Kjenner vi nøden for de ufrelste som bor rundt oss? Går du i forbønn for dine naboer inn for nådens trone? Våger vi oss nærmere Herren i forbønn for vårt folk?

Jesus sier at vi skal be for dem som forfølger oss. (Matt.5,44) Jesus ba for sine bødler som naglet Ham fast til korset. (Luk.23,34)

Hva ba Abraham om? Les nøye igjennom det som står. Han ber: «Kanskje er det femti rettferdige i byen. Vil du da rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet for de femti rettferdiges skyld som kunne være der?» (1.Mos.18,24) Abraham drister seg til å be Herren om nåde for byen selv om det var få rettferdige der. Han prøver ikke å bagatellisere synden
de lever i.

Han ber helt til de ti rettferdige. Herren svarer: «For de tis skyld, vil jeg ikke ødelegge den.» (v.32)

For en dom som ventet dem. De kunne vært spart for straffen som ventet dem, om der var ti rettferdige der. Men det var bare Lot og hans familie som kunne reddes.

Hvor langt har det gått med forråtnelsen av vårt samfunn? Folk flest har ingen tanke på Gud. Budene har ingen betydning. Guds ord har de forlatt og forkastet. Det kommer en dom over all ugudelighet som holder sannheten nede i urettferdighet.

Det trengs en radikal oppvåkning mens det ennå er tid. Vi som tror på Herren Jesus, må gjøre som Abraham: trenge inn på Herren i forbønn for folk og land. Samtidig må vi forkynne Guds ord klart til omvendelse og tro.

Av Bjørn Roald Lillevik

Denne bygningen i Gamvik ble satt opp i 1959 av baker Karl Ditmar Carstens sammen med sin sønn Karl. Begge var bakere. Foruten bakeri var det butikk og kafe i huset.

På 1980-tallet ble huset kjøpt av den gang Misjonsforeningen Gamvik. Astrid Olsen var en leder i denne sammenheng. Etter noen år ble huset solgt.

Sogneprest Bjarne Gustad i Kautokeino blir fra årsskiftet ny generalsekretær i Norges Samemisjon. Også kona Inger Anna Gaup Gustad blir engasjert av Samemisjonen, melder nettstedet «Vi som er glad i Samemisjon».

–Nå vil jeg hjelpe og oppmuntre til at de som har tilhørighet til Samemisjonen, både nordmenn og samer, i fellesskap kan drive evangelisk arbeid på bibelsk grunn, slik det har vært gjort tidligere, sier Gustad til Kristelig Pressekontor.

–Det nye landsstyret er godt i gang med å snu trenden med underskudd. Nå blir engasjement og frivillighet viktige nøkkelpunkt fremover. Når Guds ord lyder klart og rent, vil det bære frukter, sier Gustad.

Han tror at en revitalisering av den samiske profilen vil være inspirerende for Samemisjonens støttespillere.

Se også tidligere sak om Bjarne Gustad

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden.
Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Han dem. 1. Mos.1,26–27.

Hele skapelsesberetningen er en unik og sterk historisk beretning. Alle de seks skapelsesdagene har hver sine under. Gud sa, og det ble slik.

Himmelhvelvingen, med alle stjernene og månen som skinner i mørket. Nordlyset, også kalt for lysorgelet, som spiller opp over polarhimmelen med sine utallige farger. Sola som skinner om dagen og sender sine livgivende stråler over landskapet. Gresset som gror, blomstene som spirer fram, trær som gir frukt og… Ja, vi kan ikke annet enn å undres over Guds store skaperverk.

Men kronen på skaperverket er mennesket. Du og jeg, – skapt i Guds bilde!

Den treenige Gud sier: ”La OSS gjøre!”

Dette høytidelige skaperord er ikke bare det majestetiske VI, som kong Harald bruker i sitt formular, når han sier: Vi, kong Harald. Her har vi med den treenige Guds skapelsesakt å gjøre. Det er en beskrivelse av hvordan og hvor fullstendig egenartet skapelsen av mennesket er. Vi er ikke skapt som dyr, men som det unike mennesket, i Guds bilde.

Hva er så unikt med oss i forhold til dyrene? Naturvitenskapen prøver å forklare både jordens og universets tilblivelse som et gigantisk smell. At vi er en utvikling fra apene. Så latterliggjør man skapelsesberetningen.

Hvor kommer tankene fra? Hvordan ble de ulike cellene skapt, med hver sine egenskaper? Genene hos deg og meg, er de dyriske?

Skapt i Guds bilde, som mann og kvinne. Skapt til å bli foreldre! Skapt til å bære omsorg for hverandre og den skapte naturen. Vi fikk et ansvar til å forvalte Guds skaperverk, ikke å utnytte og bruke til vår egodrift!

«Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn at du ser til ham!» Sal.8,4–5

Storheten i det mektige Guds skaperverk overgår all vår forstand. Ser du det?

Ja, Han ser deg, – lille deg. Han har formet deg og elsker deg slik du er. La ingen forville deg til å tro noe annet.

(02.10.2021): Norges Samemisjonen fortsetter som selvstendig organisasjon. Med 89 mot 23 stemmer avviste landsmøtet lørdag ettermiddag et forslag om at Misjon Sarepta skal få overta den 133 år gamle Samemisjonen. Landsmøtet ble avholdt på Leto Arena Hotel på Dal ved Gardermoen, melder Kristelig Pressekontor.

Bildene er fra Vi som er glad i Samemisjonen

Av Brit Rønningen

(SAMBÅNDET): Mikael Kjelling er den første som blir konfirmert i Finnmark Indremisjon. Barne- og ungdomsleder Håkon Garvo tror det blir flere konfirmasjoner i kretsen.

Den 8. august var en merkedag for Mikael Kjelling, for det var hans konfirmasjonsdag. Men det var også en merkedag for Finnmark Indremisjon, for Mikael Kjelling er den første som er blitt konfirmert i den nordligste kretsen i ImF, og det skjedde i Vestre Jakobselv. Han var den eneste konfirmanten, og barne- og ungdomsleder Håkon Garvo var konfirmantleder.

‒ Konfirmasjonsdagen var veldig, veldig bra. Vi hadde møte kl. 11 på misjonssenteret som var rettet mot meg og med sang fra familien. I starten av møtet hadde jeg et vitnesbyrd, og jeg ble bedt for og måtte svare på noen spørsmål. Etterpå var det fest. Jeg er veldig glad for at jeg kunne ha konfirmasjonen i menigheten, sier Mikael til sambåndet.no.

Bakgrunnen

‒ Hvorfor valgte du å konfirmere deg i Finnmark Indremisjon?

‒ Jeg er veldig glad i menigheten vår og ønsket å konfirmere meg der. Det var ikke naturlig for meg å konfirmere meg i kirken siden vi ikke går der.

Tidligere daglig leder i Finnmark Indremisjon, Øyvind Kjelling, er far til konfirmanten og utdyper hvorfor de ikke valgte konfirmasjon i kirken:

‒ I kirken er det en ubibelsk dåp. Man spør ikke om de som døper barna sine, er troende. Barn som blir døpt, får dermed ikke opplæring i den kristne troen hjemme. Når det så kommer til konfirmasjon, er problemstillingen følgende: hvorfor konfirmere seg når troen ikke er der? Det er bakgrunnen for at vi og Mikael valgte konfirmasjon i Finnmark Indremisjon.

Amputert

‒ Hvordan opplevde dere konfirmasjonstiden?

‒ Vi så for oss at han nok kom til å bli den eneste konfirmanten, men vi hadde også sett for oss at han skulle få anledning til å komme på leir og samlinger i Tromsø og andre steder lenger sør. På grunn av korona ble det ikke noe av. Dermed ble det et amputert opplegg for ham. Han fikk ikke den sosiale biten med andre konfirmanter som også tror. Når det ble som det ble, så ble det fint. Han satte stor pris på opplegget og tiden sammen med Håkon Garvo. De hadde en felles interesse i fotball og hadde gjerne en times opplegg og så en tid hvor de snakket om fotball, sier Kjelling.

Den eneste

Selv synes konfirmanten det var greit å være eneste konfirmant.

‒ Det fungert bra å være alene med Håkon og snakke om troen og lese i Bibelen. Jeg fikk mye oppfølging og hadde møte med ham hver uke. Han lærte meg om Bibelen og hadde andakt, sier Mikael.

Han nevner også at han går på en liten skole, og at det bare er fem i klassen hans. To av dem valgte å konfirmere seg i kirken.

‒ Vi bor i ei lita bygd, og på skolen opplever han seg alene med troen sin. På den måten er han fremmedgjort. Vi har lenge snakket med ham om at han etter 10. klasse skal få gå på kristen internatskole for å være sammen med troende på egen alder, sier Øyvind Kjelling.

Opplegg

Håkon Garvo ser både fordeler og ulemper med å undervise bare én konfirmant.

‒ Med en enkelt konfirmant er det enklere å tilpasse opplegget. Hvis det er noe dagsaktuelt som han har lyst til å ta opp, eller noen spørsmål som har vært tatt opp på skolen, så kan vi lettere snakke om det. Hadde det vært flere konfirmanter, ville det vært annerledes, sier han.

‒ Hva slags opplegg brukte du?

‒ Jeg kikket litt på forskjellige opplegg som andre forsamlinger har, og plukket ut det som kunne passe for oss. Så det ble et eget opplegg som jeg tilpasset til konfirmanten. Mikael er godt kjent med den kristne troen, så da kunne man gjøre det annerledes enn om det var en konfirmant som ikke hadde det grunnlaget.

Bekjennelse

‒ Hvordan opplevde du konfirmasjonsdagen?

‒ Det var et veldig fint konfirmasjonsmøte. Siden det er første gang vi har konfirmasjon, kunne vi bestemme selv hvordan vi ville gjøre det. Da ble det et møte hvor bekjennelsen til konfirmanten var det sentrale. Han kom med et sterkt vitnesbyrd, og spørsmålene han fikk, var knyttet til livet med Jesus og bekjennelsen til troen på Ham. Jeg håper og tror at bekjennelsen kan gjøre noe med dem som var med på møtet, både de som tror og de som ikke tror, forteller Garvo.

‒ Vil det bli flere konfirmasjoner i Finnmark Indremisjon?

‒ Ja, det tror jeg, og det er viktig med et godt alternativ til kirkens konfirmasjonsopplegg.