Oppbyggelse

Av Olav Berg Lyngmo

Samuel Persen Buljo i Kautokeino var en meget fin mann! Han hadde sitt jordiske arbeid i reindrifta, og hadde sin åndelige tjeneste i Norges Samemisjon.

Han og hans kone Anne var trofaste kirkegjengere. Da vikarierende kirketolk Ole Johansen Turi og jeg besøkte dem på sommerboplassen i Langfjordbotn, bl.a. i 1987, la jeg merke til Samuel sin rolige og klare talemåte. Hans muntlige samiske språk stemte utmerket med det skrevne ord! Slik er den samiske dialekten i Kautokeino. Det var mulig å «analysere» språkets grammatikalske innhold! Her var det mye å lære. Nå er det bare minner igjen!

Av Vidar Norberg

(JERUSALEM, 26.09.2021): Løvhyttene var satt opp utenfor kafeene i Ben Yehuda og Jaffa-gaten i Jerusalem. Men turistene glimret med sitt fravær, og noen av løvhyttene var tomme.

Selv om hverken utenlandske jøder eller turister ikke kunne komme på grunn av koronapandemien, var israelerne likevel ute i gatene og på kafeer. Det så ut til at de hygget seg.

Ett av de kjente spisestedene for nordmenn er «Rimon» som ligger i en sidegate til Ben Yehuda. Der var det pyntet en stor sukka. Den var delt i to. Israelerne fylte opp den første delen. Den delen av kosherrestauranten hvor det tidligere ble servert kjøttmat, var tom.

I Gamlebyens jødiske kvarter selges det bagel, et rundt, salt brød med ulike typer pålegg. Det var nesten smekkfullt der. Av og til kunne man høre den brede amerikanske engelsken, men stort sett gikk det på hebraisk. Arabisk hørte man også.

Små kolonialbutikker så også sin mulighet for å gjøre en handel med lokale «pilegrimer» eller ferierende israelere som tok turen opp til Jerusalem under løvhyttefesten.

Jerusalem kommune setter hver løvhyttefest opp en diger løvhytte. Tidligere har det vært tilbud og underholdning, ikke minst for barna. I år var det forbudt å komme inn i løvhytten uten grøntpass. Ved inngangen, som var sperret av, satt to væpnede vakter og passet på. Det så til at det var dekket til galla for noen utvalgte gjester med grøntpass.

Bussene som fraktet folk mellom Møkkaporten og Jerusalem by, hadde nok å gjøre. Hele tiden var det folk på bussreise. For de fleste blir det kanskje litt for langt å gå.

Det var ved Sionsporten at israelerne slo seg igjennom til Gamlebyen under seksdagerskrigen i 1967. Da KARMEL gikk forbi Sionsporten, kom det faktisk en gruppe med turistguide. Kanskje nye immigranter på tur? På det sted stanset gruppen for å synge «Jerusalem av gull», sangen som ble berømt og var som et profetisk budskap like før hele Jerusalem ble frigjort i 1967.

Davids tårn er i tillegg til et innendørsmuseum også et utendørsmuseum. Det betyr at flere kan komme inn, og dørene var tilsynelatende åpne. Siste nytt er at man kan gå på en sjanglete hengebru av vaier mellom et tårn og Fasael-tårnet som sto der da de vise menn kom for utspørre Herodes om hvor Jesus-barnet var født. Israelerne er ofte kjent for å klare utfordringer, og avisen viste et menneske som gikk på hengebroen.

Utenfor Jaffaporten var det musikk. Som vanlig var det nok en araber som solgte avlange brød som er lett og ta med seg og smaker godt med litt salt og krydder som følger med. Nytt for løvhyttefesten var en ung ultraortodoks jødisk gutt som delte ut flasker med vann, gratis. Det var kanskje en velgjører som hadde betalt for det, eller myndigheter som heller ville gi folk en god opplevelse istedenfor en tur med ambulanse til nærmeste legevakt med diagnosen dehydrert og lettere forkommen. Temperaturen denne septemberdagen viste 31 varmegrader. Da må man ta sine forhåndsregler.

Musikanter gjør alltid sitt for å oppmuntre folk, selv om man ikke alltid vet om det er musikk eller lyd. På Kikar Sion ble det spilt en slags klezmermusikk, kanskje fra det gamle Øst-Europa. I hele Ben Yehuda var det også musikanter. En gammel mann med skipperlue danset og fektet i lufta i over det som kanskje var et russisk musikkensemble med to trekkspill og trommeslager. Kanskje var danseren en gammel sjømann som mintes et skipsanløp i en eller annen fjern havn før han havnet som pensjonist i Israel.

Israel er en mosaikk av menneskeskjebner, enten man nå spiser biff, bagel eller shwarma i King George-gaten som England bygde for å ha som aveny den gang det britiske imperiet bestyrte Jerusalem. Den som har norske fjellvaner og ryggsekk med termos og brød, kan finne en åpen port og sette seg på gamle stener under Jerusalems historiske murer og skue ut mot Oljeberget. Det er dit Jesus kommer tilbake til Israel. Jødene som ligger begravet på Oljeberget, venter på Messias og tror at de som ligger nærmest Messias, står først opp. Kristne vet at Han kommer snart til den evige stad Jerusalem.

Abonner på papirtugaven av Karmel og les mer

Avisen trykkes hver måned – 500 kroner i året

e-post: karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

(JERUSALEM, 26.09.2021): Det er noe eget ved morgenbønn ved Vestmuren. Spesielt under de bibelske valfartsfestene. Løvhyttefesten er den siste av årets tre bibelske valfartfester. Det er mange jøder som kommer til Vestmuren for å tilbe Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Koronapandemien klarte ikke å sette en stopper for de ivrigste som ville komme opp og be ved foten av den gamle Tempelplassen under løvhyttefesten. Før koronatiden kom titusener opp for å bli velsignet av etterkommerne av Arons presteslekt. I år satte myndighetene en begrensning på 8000 mennesker foran Vestmuren. Men istedenfor én dag med «birkat kohanim» (prestevelsignelse) var det to dager, onsdag den 22. og torsdag den 23. september. Hver dag var det to «mussaf» (tilleggsbønn). Jerusalem Post var en av avisene som viste bilde av Arons presteslekt som velsignet det jødiske folk.

Det er et spesielt syn når folk velsignes. Prestene drar bønnesjalet over hodet og former fingrene som bokstaven shin «sh» og leser fra 4. Mosebok 6, 24–26:

«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!»

Bibelsk fest

Bibelen forteller om hvordan løvhyttefesten skal feires.

«Den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere samler inn landets grøde, skal dere holde Herrens fest. Den skal vare sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager. Denne høytiden skal dere holde som en fest for Herren sju dager om året. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. I den sjuende måned skal dere holde denne høytiden …» (3. Mos. 23, 39–43)

Under festen bruker man en festbukett som består av en palmegren fra ørkenen, myrte fra fjellene og piletre fra vannrike steder. I tillegg har de en etrogfrukt fra slettelandet, og dermed er alle Israels landskaper representert. Etrog er grønn eller gul som en sitron og kommer fra hadartreet, som noen mener er skjønnhetens tre. Med denne sammensatte buketten vifter de mot øst, sør, vest, nord, opp og ned for å proklamere at Gud er Herre overalt. Hver dag går jødene en gang rundt talerstolen i synagogen, og på den sjuende dag går de syv ganger rundt med buketten, akkurat som prestene gikk rundt alteret på templets tid.

Det føles virkelig en valfartsfest for folk som er med og dem som ser på. Ved Vestmuren står det mange små grupper og enkeltpersoner som vifter med sine buketter av palmegren, myrte, piletre og etrog. De fleste etroger er på størrelse med en sitron. Men det hender av og til at noen kommer med en etrog på størrelse med en liten melon.

Menneskemylderet er som en liten elv som strømmer nedover og vannet skiftes ut. Folk kommer og går. Noen har med seg hele familien. Både kvinner og menn kan be med en lulavbukett, men de fleste som bruker den, er menn.

Tempelplassen

På plassen foran Vestmuren er det også en stor «sukka» (løfhytte) som kan romme mange mennesker. Det var et mylder også der.

Politiet er nesten alltid til stede selv om man ikke legger så mye merke til dem. Men innenfor hovedinngangen til Vestmuren sto det søndag mange politibiler og bak så man al-Aqsa-moskeen som ofte er en kilde til muslimsk bråk og opprør. Det var det ikke i år. Israelske myndigheter sørget for at ikke-muslimer fikk lov til å gå opp på selve Tempelplassen som er det aller helligste stedet. Det var der templet sto.

For mange jøder lever nok drømmen om et tredje tempel. Den som vandrer gjennom Jerusalems gamleby, vil se at menoraen av gull er på plass. Den skal etter planen stå i templet. Den sto under løvhyttefesten inne i en sukka, bak den nye Hurva-synagogen. Den opprinnelige Hurva-synagogen ble sprengt av jordanerne under selvstendighetskrigen i 1948/49, men ble for noen år siden bygget opp igjen. Jødene tar sitt gamle land i eie. Valfartsfestene i Eretz (landet) Israel gjenopplives som i gamle dager i takt med staten Israel.

Profetiene frem

Profetigranskerne påpeker at i Bibelen er fikentreet et bilde på staten Israel. Jesus forteller også en lignelse om fikentreet:

«Og Han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær.» (Luk. 21, 29–31)

Det påpekes av profetigranskere at staten Israel ble født 14. mai 1948. Dette er fikentreet som blomstrer og varsler sommer. I praksis betyr det at Riket for Israel nærmer seg.

Abonner på papirtugaven av Karmel og les mer

Avisen trykkes hver måned – 500 kroner i året

e-post: karmelin@netvision.net.il

Av Sara Rivai

Under de jødiske høytider synges eller leses Hallel-salmene ved morgenbønnen. KARMEL var til stede da lovsangene ble sunget under løvhyttefesten i Har Nof i Jerusalem.

Hallel-salmene fra 113 til 118 i Salmenes bok er tatt med i den jødiske bønneboken «siddur». Hallel betyr lovsang. Det er vanlig å synge Hallel-salmer både ved nymåne og på høytidene. Når det ikke er sabbat, bruker man instrumenter, ofte gitar. Flere kan være med å spille til sangen.

Nå under løvhyttefesten har man med seg de fire sorter som man finner i lulavbuketten. Det er palmegren, myrte og piletre i tillegg til en etrogfrukt. Denne lulavbuketten holder man i hånden og synger, ber og danser med den. Dette er ekstra festlig. Hallel-lovsangen er full av glede. Derfor ønsker man «chag sameach» – gledelig høytid!

Det var Zalman Shtuv som hver dag under løvhyttefesten ledet Hallel-sangen i en synagoge i Keren Kayemet-gaten i bydelen Sharey Chesed.

I bønneboken siddur står det: «Vi vil prise deg Gud for alle dine gjerninger, de rettferdige som gjør din vilje og hele ditt folk Israels hus vil med glede takke og opphøye ditt navn og krone deg til å være vår konge. Det er godt å takke og prise ditt navn, for fra evighet til evighet er du Gud. Velsignet er du Gud.»

Så avslutter man sangen. En del fortsetter med å synge og danse (hoppe/trippe).

Abonner på papirtugaven av Karmel og les mer

Avisen trykkes hver måned – 500 kroner i året

e-post: karmelin@netvision.net.il

Av Brit Rønningen

(SAMBÅNDET): Lunde Forlag AS har fått et bibelselskap å forvalte i tillegg til å gi ut kristen litteratur.

‒ Det har lenge bare modnet frem naturlig at Norsk Bibel AS kunne fusjonere og bli en del av Lunde Forlag, sier forlagssjef Tom Teien i Lunde Forlag AS til Sambåndet.

I juli ble det en realitet. Norsk Bibel ble en egen avdeling i Lunde Forlag.

‒ Vi er veldig glade for det, og det er viktig for oss. Det å ha en egen bibeloversettelse er noe som vi ønsker å forvalte med ydmykhet, fortsetter Teien.

Norsk Bibel
Bibeloversettelsen Norsk Bibel kom første gang ut i 1988 (NB 88) som en reaksjon på Det Norske Bibelselskapets oversettelse fra 1978. Carl Fredrik Wisløff, Arthur Berg og Thoralf Gilbrant var initiativtagerne til denne oversettelsen. En nynorsk oversettelse kom i 1994, og i 2007 kom NB 88/07, en revisjon av NB 88.

Norsk Bibel er konkordant oversettelse, som vil si at hvert ord i grunnteksten er oversatt med ett begrep på norsk, så langt det er mulig.

Forlaget Norsk Bibel AS ble dannet for å gi ut NB 88, og Lunde Forlag, Filadelfiaforlaget, Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn og Sambåndet Forlag var eiere av forlaget. Lunde Forlag hadde aksjemajoriteten.

Som kjent valgte Sambåndet Forlag AS, som var eid av ImF, i 2018 å fusjonere inn i Lunde Forlag AS. Noen år tidligere hadde Luther Forlag AS, eid av Normisjon, gjort det samme.

Prosess
‒ Hvordan har fusjonsprosessen vært?

‒ Siden vi begynte å jobbe med det, måtte vi forholde oss til de andre eierne og løse dem ut. Det har tatt tid. Etter det har det gått jevnt. Daglig leder Mangor Harestad i Norsk Bibel vil jobbe videre med Norsk Bibel, men nå som ansatt hos oss, sier Teien.

Bredere
‒ Hva betyr denne fusjonen for Lunde Forlag?

‒ Det betyr at vi får et nytt forlag, et bibelselskap, som en ny avdeling hos oss. Vi får en bredere plattform. Det komplementerer det vi har, fra sakprosa, romaner, faglitteratur, barnebøker til oppbyggelseslitteratur. Vi får nå en bibeloversettelse å forvalte inn i forlaget. Det er en litt annen forpliktelse å forholde seg til.

Forpliktelse
‒ Hvordan er det en annen forpliktelse?

‒ Vi produserer nye utgivelser og nye bøker. En bibeloversettelse er statisk. Det er ikke snakk om noe nytt. Teksten er der. Jobben vår blir å nå ut, både til de som er vant til å lese Bibelen og de som ikke er så vant til det. Vi vil markedsføre Norsk Bibel i forskjellige utgaver og innbinding, slik at det er synlig for leserne, sier Tom Teien.

Artikkelen er fra Sambåndet

Av Willy Morten Nilsen

(SØNDAGSPREKEN): «Men Noah fant nåde for Herrens øyne.Dette er historien om Noah og hans ætt. Noah var en rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.» 1.Mos. 6,8–9.

Historien om Noah er både spennende og nyttig lesning. Noen vil si at det er svært interessant i forbindelse med Israels historie. Framfor alt er det et stort budskap som Herren gir oss i gjennom det som skjedde med ham.

Jesus selv viser til Noah i sine endetidstaler. Dermed ser vi at vi her møter en historie som sikter langt framover.

Vi skal legge merke til hvordan tekstordet begynner. Det første ordet er viktig, for å forstå sammenhengen det står i.

«Men», viser til det som er sagt foran. I vers 5 står det: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang.» Så galt var det at Herren Gud angret at Han hadde skapt mennesket. Ja, Han var full av sorg i sitt hjerte.

Ondskapen tiltok i styrke og intensitet i menneskenes hjerter. Alt de gjorde og sa, var fylt av syndens fordervelse. Det er som Paulus viser til at det er ingen som er rettferdige, alle er fulle av svik og ondskap. Rom.3,11ff.

Det er det sanne bilde på menneskets tilstand overfor Gud. Vil du se realistisk på hvordan menneskeheten er, så kan du se til hvordan Bibelen forkynner om det.

Her vil noen si at dette er da et altfor pessimistisk syn på oss mennesker. Det kan da ikke være like galt med alle. Der finnes da tross alt noen siviliserte og gode mennesker i verden.

Ja, visst finnes det mange fine mennesker. Der er de som gjør rett og skjell for seg, og som ikke plager verken naboen eller kona.

Men ingen kommer utenom det faktum, at alle har den onde natur i seg. Det sier også Jesus: «Når dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver …» Matt. 7,11. Han sier også: «Fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt…» Matt.15,19.

Gud var full av sorg i sitt hjerte over det Han så og hørte. Så sorgfull var Han at han angret på sitt ypperste skaperverk, mennesket. Han ville utrydde dem av jorden. Dommen over synden var uunngåelig.

Men det var altså en mann som hadde funnet nåde hos Gud: Noah.

Hva var det med Noah, som gjorde ham annerledes i forhold til sin samtid? Det er tre viktige ting vi skal merke oss.

1. Noah var en rettferdig mann.
2. Han var ulastelig.
3. Han vandret med Gud.

For det første var han en rettferdig mann. Det betyr at han både var anstendig og han levde et liv i rettferdighet overfor sine medmennesker. Hos ham var nestekjærlighetsprinsippet levende, nemlig å elske sin neste som seg selv. Han levde et rett liv i forhold til Gud og mennesker.

For det andre: Han var ulastelig blant sine samtidige. Det betyr at det var ingen som kunne klandre ham for noe urett eller usømmelig. Å leve ulastelig vil rett og slett si at man fører et liv til gagn for sin neste, som gir eksempel til etterfølgelse.

For det tredje: Han vandret med Gud.
Dette var grunnen til at Noah ikke bare framstod som en rettferdig og ulastelig mann, men at han var det. Hele hans væren og laden vitnet om hans gudfryktige liv. Det var ikke bare ord og fakter, men hans liv var slik han lærte.

Apostelen Peter kaller ham for ”rettferdighetens forkynner”. 2.Pet.2,5.

Noah blir en prototype på Herren Jesus. Både med sitt liv, sine handlinger og forkynnelse var han den rettferdige blant sine samtidige. Han vandret med Gud, hele tiden, – hele livet.

Det var en stor lidelse for ham å se hvordan menneskene levde. De var bare opptatt med seg selv, karret til seg selv, løy og bedro for å få mest mulig vinning for seg selv.

Jesus bruker Noahs tid som et skrekkens eksempel på hvordan det skal bli før Han kommer igjen. (Matt.24,37. Luk.17,26–27)

Den tilstanden ser vi tydelig i dag. Den materialistiske åndsmakt er sterkere og mer brutal i dag enn noen gang før. De rike skor seg på de fattige. Deres væremåte er preget av «hva jeg vil ha», og ikke «hva trenger min neste».

Jesus kalles for «den rettferdige». Han er den eneste som har levd på jord uten synd. Han ble prøvet i alt i likhet med oss, Heb.4,15. Han var i hele sitt liv og virke ulastelig, ikke bare for sin samtid, men i forhold til alle mennesker til alle tider. Han fikk det vitnesbyrdet: «Han har gjort alle ting vel.» Mark.7,37.

Hele tiden mens Han gikk her på jord, før sin lidelse, død og oppstandelse, levde Han i fullkomment samsvar med Guds vilje.

Men Noah var ikke fullkommen, slik Jesus var. Likevel kan vi utfra historien om Noah, slik vi har lest den til nå, si at han var et profetisk bilde på frelseren som skulle komme.

Frelsesarken

Som vi har sett, var Gud Herren full av sorg over menneskets ondskap. Syndefordervelsen var total. Derfor bestemte Gud Herren at Han ville ødelegge dem.

Dommen over synden er forferdelig. Gud er en fortærende ild mot all synd.

Nå gir Gud et oppdrag til Noah. Han sier: «Bygg deg en ark av gofertre.» (1.Mos.6,14)

Hva slags treslag dette var, råder det stor uenighet om blant «de lærde», som studerer Bibelen utfra forskjellige kriterier. Noen sier det er en slags cypress, som hadde et veldig sterkt tremateriale. Andre hevder at det var en form for eik, som vokste rundt Middelhavet, som var helt annerledes enn det treslaget vi kjenner til her nord.

En ting er sikkert, dette treslaget var sterkt. Ut fra de geologiske funn man har gjort av det man antar er Noahs ark, har det treslaget holdt i over 4000 år.

Men dette er ikke så vesentlig å vite. Det som vi skal se litt nærmere på, og som har betydning for tolkningen av teksten i lys av NT, er at båten som Noah bygde, var til frelse for dem som gikk om bord i arken. Den skulle være til frelse for Noah og hans familie, og alle dyrene som kom inn i arken.

Herren ga beskrivelsen på hvordan båten skulle se ut. Ingenting var overgitt tilfeldighetene. Den måtte bygges etter de «tegningene» Herren hadde gitt.

Målene på båten var 300 alen lang, (ca 150 meter) 50 alen bred, (ca 25 meter) og 30 alen høy, (ca 15 meter). Det var en stor farkost etter datidens målestokk.

Den skulle bygges med tre dekk. Alle dekkene skulle innredes med forskjellige rom. På den ene siden var det en dør og øverst en lysåpning som skulle gå litt inn på skottet, (en ventil).

Arken skulle være helt vanntett. Den skulle flyte opp, og drives rundt, uten noen form for verken seil eller annen framdriftskraft. Den var heller ikke utstyrt med noe ror.

Arken skulle være lukket. Man kan tenke seg den som en moderne livbåt, som er lukket helt rundt.

Noahs ark er et bilde på den frelse som Gud har tilveiebrakt for oss ved Kristus Jesus.

Vi kan tenke oss hva som skjedde før vannflommen kom over jorden. Folket som så på gamle Noahs byggverk, hånet og lo. Han forkynte om Guds dom over syndelivet de levde, og at deres eneste redning var å bli med inn i arken.

Men selv om folk holdt narr av ham og hans familie, bygde Noah videre og forkynte både med sitt liv og sine ord om at Guds rettferdighet skulle skje fyllest. Hvor mange dager og år det gikk fra han begynte på byggverket, til han og alle dyrene gikk inn i arken, vet man ikke med sikkerhet. Men alle de dagene og årene det eventuelt tok, var nådedager og nådeår fra Herren. Folket fikk en mulighet til å vende om, – men de ville ikke.

Det ser vi også når det gjelder Jesu liv og gjerning. Han gjorde store tegn og under, som aldri før var gjort. Han forkynte omvendelsens budskap, om at ved Ham var Guds rike kommet nær.

Men Jesu forkynnelse ble møtt med motsigelser og hat. Han sier at Han gjerne ville samle folket i Israel og Jerusalem, som en høne samler kyllingene under sine vinger, – «men dere ville ikke!» Matt.23,37. (Jmf. Luk.13,34)

Noahs ark stod der klar. Snart skulle Gud fullbyrde dommen over den ugudelige verden. Folket hadde hørt omvendelsens budskap. Men de brydde seg ikke om det.

Historien gjentar seg, ved at folk flest ikke bryr seg om å ta imot Jesus som sin frelser. Man ikke bare neglisjerer det glade budskap om Guds nåde i Kristus, om frelsens mulighet fra Guds kommende dom.

Der finnes en himmel å vinne og et helvete å unnfly, sa de gamle. Dette gjelder fortsatt.

Frelsen i Jesu Kristi blod er klar for alle som vil ta imot. Spørsmålet som stilles er: Vil du ta i mot Guds frelse, som du får del i ved troen på Jesus Kristus?

Ingen tvinges inn i Guds rike. Herren tvang ingen til å gå inn i arken. Dyrene gikk inn frivillig. Det var ingen som jagde dem inn i arken. Heller ikke Noahs sønner og deres familier ble tvunget inn i arken. De gikk inn der fordi de trodde på Herrens ord, som lød ved Noah.

Da regnet begynte å strømme ned fra de tunge domsskyene, gikk Noah og hans familie inn i arken, sammen med alle dyrene. Enda var det mulighet for andre å komme, men de ville ikke. «Og Herren lukket etter ham.» (1.Mos.7,16b).

Skjønner vi alvoret i det som blir sagt. En dag blir frelsens dør lukket igjen for evig av Gud. For dem som banker på den døren, etter at Herren har lukket den igjen, er det evig for sent.

Slik skildrer Jesus dette i lignelsen om de ti brudejomfruene. Da ropet lød: «Se, brudgommen kommer, gå ham imøte!» våknet de opp og skulle gjøre sine lamper i stand. Men for fem av dem ble det for sent. Lampene sloknet. De hadde ikke tatt med seg olje. Derfor ble de stående utenfor og banke på forgjeves. Bryllupsdøren ble lukket.

Hvor uhyggelig det må være å høre Jesu ord: «Jeg kjenner dere ikke.» Matt. 25,12. (Jmf. Matt. 7,23)

Det er den største katastrofe i et menneskes liv.

Blir du med i frelsesarken Jesus? Han er din eneste frelser.

Av Vidar Norberg

(JERUSALEM, 20.09.2021): Israelerne har i et par dager forberedt seg til løvhyttefesten. I gaten Emek Refaim, ikke langt fra Bet Norvegia og Sveriges konsulat, var det søndag boder med grener og etrogfrukt til den jødiske lulavbuketten som brukes under tidebønnene på løvhyttefesten.

Under løvhyttefesten bruker man en festbukett som består av lulav, en palmegren fra ørkenen, myrte fra fjellene og piletre fra vannrike steder. I tillegg har de en etrogfrukt fra slettelandet, og dermed er alle Israels landskaper representert.

Etrog er grønn eller gul som en sitron og kommer fra hadartreet, som er skjønnhetens tre. Med denne sammensatte buketten vifter de mot øst, sør, vest, nord, opp og ned for å proklamere at Gud er Herre overalt.

Hver dag går jødene en gang rundt talerstolen i synagogen, og på den sjuende dag går de syv ganger rundt med buketten, akkurat som prestene gikk rundt alteret på templets tid.

Løvhytter

Svært mange jøder, både religiøse og ikke-religiøse, bygger løvhytter. Man kan se dem utenfor blokka, på parkeringsplasser, i hager og balkonger. Der spiser folk og har sine selskaper. De mest religiøse jødene sover også i sukka. Da KARMEL besøkte den vestlige delen av Jerusalem, var mange hytter satt opp, men ikke pyntet ennå. Mandag kveld er nok de aller fleste hyttene ferdigpyntet og klar til fest i sju dager til ende.

Løvhyttefesten er en bibelsk høytid. Den står omtalt i Bibelen.

«Den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere samler inn landets grøde, skal dere holde Herrens fest. Den skal vare sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager. Denne høytiden skal dere holde som en fest for Herren sju dager om året. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. I den sjuende måned skal dere holde denne høytiden…». (3. Mos. 23, 39–43)

Løvhyttefesten varer i sju dager og etterfølges av Toraens gledesfest simchat Tora.

Koronapandemien fører til at det knapt er turister i Israel, men israelerne feirer løvhyttefesten med iver.

Ellen Márjá Turi Gaup, Kautokeino

(KOMMENTAR): Jeg tror at dette er det beste veivalg, at Samemisjonen og Sarepta blir sammenslått og blir en organisasjon.

Jeg vet at det er mange i det samiske folk som har skiftet mening, når vi har fått mer innsikt og mer informasjon, og har fått tenke gjennom denne saken om sammenslåing av de to organisasjoner. Samemisjonen og Sarepta har samme teologi og evangelisk-luthersk lære, sies det.

1 Pet 4,10–11: Efter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde: om nogen taler, han tale som Guds ord; om nogen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir, for at Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus, Han som æren og makten tilhører i all evighet. Amen.

Ved sammenslåing med en mindre organisasjon blir det bedre kår på alle måter, – den økonomiske delen blir bedre for dem som skal lede organisasjonen. Det blir bedre for predikanter og arbeidere og alt annet som følger med i dette arbeidet. – Organisasjonen blir mer solid og styrket i alle områder. Samemisjonen og Sarepta sammen blir troverdig på alle måter. Det trenges ikke store administrasjonsstillinger!

Hovedoppgaven må jo være forkynnelsen på bibelsk og evangelisk-luthersk grunn. Trosbekjennelsen og katekismens lære og den gamle 1920-liturgien! Vi har alt dette på samisk! Tolkene sørger for at de faste ledd kommer på samisk, dersom predikanter ikke behersker samisk!

Det er ikke musikk og instrumenter som skal trekke folk til Ordets hørelse!
Rom 10,17: Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord.

Samemisjonen har jo virket lenge gjennom mange generasjoner i Finnmark, også blant det samiske folk. Jeg har opplevd Samemisjonen hele mitt liv, kan jeg si. Og i voksen alder har det vært mange av de samiske predikanter som har hatt tjeneste i Samemisjonen i lang tid. Det har vært veldig bra for samefolket! Det var folk fra Kautokeino-området som også var ansatt. Disse hadde blant annet som oppgave å holde samlinger om Guds Ord søndager, og i høytider som jul, påske- og pinsehelg. Noen av disse predikanter var også lutherske postillelesere. Dette har vært til stor velsignelse for alle aldersgrupper av folket. Dette har vært en rikdom for Sápmi og Finnmark! I de samiske kjerneområder gikk alt på samisk, eller tolket til samisk! Jeg tror at folk sørfra har liten kunnskap og kjennskap om samisk kirkehistorie og kristen opplæring.

Samemisjonen i samiske strøk her i nord har alltid vært preget av læstadianismen. Det har vært nær kontakt med luthersk-læstadianske predikanter fra Lyngen. Disse har hatt store kirkelige samlinger og store stevner her gjennom mange generasjoner.

Over alt der læstadianske predikanter har vært på Nordkalotten, har de tatt sine prekeembeter alvorlig. De som ikke har preket på samisk, har alltid benyttet solide tolker som kjenner Guds ord og postillespråket på samisk.

Da fornorskningsprosessen var på det sterkeste, ble det samiske språket tatt godt vare på av Samemisjonen og de læstadianske predikanter!