Hilsen fra Finnmark
Tidligere predikant Willy Gryting i Indremisjonsselskapet har avfotografert dette bildet fra bladet Finnmarkhilsen. Bildet er fra et kretsmøte på Kildesli i 1979.
Noen av deltakerne er fra venstre: Ånon Kleivane, noen av barna til Astri Vidjelund, Kaisa?, Oskar Guldbjørnsen, Marta (Breistig) nå gift Vold. På bildet kan man også se Kåre Pedersen fra Honningsvåg og Tormod Bjørkli fra Mehamn.
Av Vidar Norberg
(Jerusalem, 07.09.2021): Jøder over hele verden feiret i to dager det jødiske nyttår med bønn, sang og over hundre støt i bukkehorn (shofar). Lyden kaller jødefolket til oppgjør med synd i året som gikk.
Rosh hashana betyr årets begynnelse. Det er begynnelsen på det sivile jødiske nyttår. Det er et litt ufullstendig regnestykke, men etter tradisjonen gikk jødene inn i år 5782 etter skapelsen av Adam og Eva.
Rosh hashana er innledningen til de jødiske fester, den store forsoningsdagen yom kippur, løvhyttefesten (sukkot) og Mosebokens gledesfest (simchat Tora).
Jerusalem våkner opp
«Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig hviledag. Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer til Herren». (3. Mos. 23, 23–25)
Innbyggerne i Israels hovedstad Jerusalem våkner bokstavelig talt til lyden fra mange bukkehorn (basun). I disse koronatider har gudstjenestene flyttet ut fra synagogene til fortau, åpne plasser og improviserte gudshus. Israels regjering har bestemt at bønner bør holdes utendørs så fremt det er mulig.
I den sterkt trafikkerte Tchernikovski-gaten 19 er det et hus som har åpnet en slags luftig synagoge nå under koronapandemien. Der starter markeringen av rosh hashana alt ved sekstiden på morgenen. I halv sjutiden kan man høre støtene i shofaren lyde. Noen av dem som ikke alt har kommet seg opp, går ut på sine balkonger for å høre lyden av bukkehornet. I høyhusene som er dandert i bakken, står folk i ulike høyder. De er en del av den spredte menigheten som danner en minjan, en forsamling på minst ti jødiske menn som er påkrevd for å holde gudstjeneste.
Det er underlig å våkne til lyden fra bukkehorn. Den går liksom helt inn i hjerte og marg. Shofaren ble i historien brukt til å innkalle både til krig og tilbedelse. Kanskje ble også bukkehorn benyttet da jødene med larmbasuner gikk rundt Jerikos murer til de falt.
For den som er interessert i Bibelen og folkeliv, er denne morgenen tiden for å studere den jødiske tros skikker.
Shtiblach-synagogen ligger i Hakhish-gaten. Den er alltid åpen, dag og natt. De som ikke har rukket eller hatt muligheter til å følge tidebønnene, kan gå dit. Ofte er det flere gudstjenester. Der kan man få bedt tre ganger per dag etter jødedommens skikk. Og shofaren lyder til ulike tider. Alle religiøse jøder skal helst være med på dette.
Svinger man til venstre til Ha-Shayarot-gaten, er det et par små synagoger. Folk er tidlig oppe. De har funnet sine plasser. De sitter spredt, noen langs veien eller hvor som helst. Der hører man liturgien, tidebønnene og svarer på den. Det er ganske vakkert.
I en annen sidegate til Hapalmach-gaten er det store moderne høyhus med leiligheter som neppe er helt billige. Utenfor, i Nili-gaten, står mest menn, men også kvinner for å be og høre shofaren lyde. Slik er det fra gate til gate.
I Kharlap-gaten har menigheten satt opp en stor seilduk mot solen over den smale veien i det gamle boligstrøket disse koronatider. Gudstjenesten ledes fra trappa. På begge sidene av veien er det spredt menn og kvinner. Unge og gamle. Alle deltar de i bønnene fra den jødiske bønneboken «siddur». Det er et syn i disse boligområder. Gudstjenesten er flyttet ut fra synagogene. Man kan nesten ikke unngå høre eller våkne til shofarene som kaller til anger og bot.
Når man følger den sterkt trafikkerte Azza-gaten forbi statsministerens residens, er det ikke mye bønn, fordi her er det mest kafeer og forretninger. Men kursen settes videre mot Den store synagogen i King George-gaten. Der pleide det å være kø under de jødiske fester. Men ikke i disse koronatider. Den er så stor at man sikkert kan følge lovens krav om den rette avstand mellom mennesker. Utenfor står en kvinne og snakker med vaktene. Hun viser frem sine papirer. Kanskje er det et grøntkort eller en koronaattest som skal gi henne adgang inn i synagogen. Det krever regjeringen dersom det er over 50 mennesker inne i synagogen.
Enda litt lenger opp i King George-gaten ligger synagogen Yeshurun. Vinduene er åpne. Den kraftige bønnesangen lyder ut gjennom vinduene. Det er et vakkert vitnesbyrd om Israels Gud. På trappa står noen menn i hvite kapper og bønnesjal. Det skal være hvitt for dette er en tid for oppgjør med synd og da blir man renset og blir som den hviteste snø.
Det er ikke i by- og sentrumsgatene man finner flest bedende jøder. Det er i boligstrøkene. Men for å lodde stemningen kan man følge den fordums britiske avenyen King George forbi handle- og kafegaten Ben Yehuda som har alt, men mangler masse folk på denne helligdag. Man passerer den berømte Jaffa-gaten som i oldtiden gikk fra templet til den bibelske havnen Jaffa. Rett frem og lenger opp ligger Hanevi’im-gaten eller Profetergaten på norsk. Der er det en messiansk synagoge eller forsamling for Messias-troende jøder. Forsiktig klemmer man inn den grønne metallporten, men den er låst.
Står man men ryggen mot den grønne porten, går man rett ned Harav Kook-gaten. Det er da overraskelsen kommer fra et usselt, gammelt stenhus som kanskje må ha stått der da Eliezer Ben Yehuda fra Luzhyki i Litauen kom til Israel i 1881 og mirakuløst gjenopplivet det hebraiske språk. Ut fra dette gamle steinhuset kommer en «førhimmelsk», jødisk sang fra en annen tid. Tankene går til jødene som kanskje en gang var i Polens ghettoer, kanskje fra Vilna, Øst-Europas svar på Jerusalem. Disse steder med jøder og et rikt trosliv som forsvant under Adolf Hitlers jødeutryddelse. Men så hører man sangen, slik den kanskje var på 1500-tallet, 1700-tallet eller for siste gang en gang i begynnelsen av 1940-årene da den forstummet for alltid i de gamle jødiske ghettoene og shtetlene. Men nå er sangen flyttet til Jerusalem. Man går enda noen skritt ned og lytter i forundring over messingen på ny side av bygget. Det er noe vakkert tidløst over dette. Så forstår man det. Disse jøder har tatt med seg sine skikker fra Europas diaspora og er kommet hjem til Jerusalem etter 2000 års vandring. Det er her man hører dem synge. Det er som om Gud har bokstavelig oppfylt sine profetier og ført jødefolket hjem, byttet ut polsk, tysk, estisk og russisk og gitt dem sitt hebraiske språk tilbake, nettopp i dette området hvor Ben Yehuda gjenskapte hebraisk språk. For et under. På et skilt står det Abraham Ticho-gaten. På veggen står det Yeshiva Kinyan Daat (kjøp kunnskap). Det var fra dette bygget sangen steg fra de ortodokse jødene.
Bare noen skritt lenger ned er det et stort moderne hus. Der er mennesker med et moderne utseende. De står der for å be til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Ikke langt unna er MedieCentral hvor den internasjonale pressens representanter får hjelp. Men på denne dag er det kanskje få eller ingen journalister som er ute for å lytte til de jødenes gamle bønner som nynnes og synges.
På slik en rosh hashana kan man knapt gjøre annet enn å sette opp farten til Jaffa-gaten og gå mot Vestmuren. Idet man går over de nye trikkeskinnene ved det gamle rådhuset, ser man politiet holde vakt og hører en shofar lyde sammen med en kirkeklokke. Slik er Jerusalem.
Plassen foran Vestmuren rommer titusener. Men ikke denne morgenen. Selv foran Vestmuren er det litt plass. Men der er også en stor gruppe jøder, kanskje hasidiske i sine hvite kapper, lange sidekrøller og små hvite toppluer. De ber, hopper, messer og er veldig glade. Så setter alle i et høyt rop, ikke brøl eller skrik. Det er som om den gamle Vestmuren er i ferd med å fly opp mot himmelen. Det føles nesten som om at dette bønneropet må nå frem like inn til Den Allmektiges trone. Han som har ført det jødiske folk hjem til Eretz Israel og nå bygger landet. Man ser menneskene er fylt av glede, høytid og fest.
KARMEL vender hjemover, full av opplevelser. Veien som går på utsiden av Gamlebyen, kalles De armenske patriarkenes vei. Man kan se helt til Det onde råds berg, det er helt stille til man når kioskene i det armenske kvarter. Ved Christ Church går kaffesalget strålende også i disse koronatider og når jødiske butikker har helg. En transformator skiftes med heisekran nær Fasael-tårnet hvor de vise menn kanskje en gang stanset opp da de kom for å se Jesus-barnet. Tårnet står der den dag i dag og har kanskje sett Jesu disipler dra forbi. Butikkene åpner innenfor Jaffa-porten. I dette strøk med kristne og arabere er arbeidsdagen i gang. Det er en annen verden på dette jødiske nyttåret.
Noen minutters gange unna ligger det moderne handlestrøket Mamilla. Det er jødisk og alt er stengt. Man haster ut, forbi USAs gamle konsulat i Agron-gaten ned Azza og merker at morgenbønnene er over.
Shana tova – godt nytt år!
Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL
Les mer mo jødiske høytider i KARMEL ISRAEL-NYTT
KARMEL trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
e-post: karmelin@netvision.net.il
Av Axel Remme
(OPBYGGELSE): Hvem har gjort dette? Det var spørsmålet etter at en mann som hadde vært syk i 38 år, var blitt helbredet. Forbauselsen og undringen var stor. Sensasjonen ble ikke mindre når den syke kom bærende på sin seng, og det på sabbaten, hvor en ikke hadde lov å gjøre slikt. De som våket over ordningene, spurte den nyfriske hvem som hadde befalt ham å gjøre dette. Etter å ha møtt Jesus igjen, svarte han dem med sikkerhet: «det var Jesus».
Nå kunne han vitne rett, fortelle sant om hvem han hadde hatt med å gjøre da undergjerningen skjedde. Det var ingen grunn til å skjule det eller skape tvil om hvem som hadde gjort og sagt hva. Det var Jesus.
Han så ham blant de mange. Og han kom til ham der han lå hjelpeløs i sin fortvilte situasjon. Snakket med ham. Hørte på ham. Lot han fortelle om sin nød, hjalp ham å tale ut om sin totale avhengighet av hjelp. Og han helbredet ham.
«Det var Jesus». Han, og ingen andre. Kanskje hadde han vært brakt dit til Betesta dam i alle disse 38 år. Med håp om at helbredelses velsignelse kunne skje ham en dag. Og så kom dagen og håpet ble oppfylt. Og da hadde mannen tre ord han mer enn noe annet kunne si: «Det var Jesus». Han var redningen, løsningen, barmhjertigheten. Alt berodde på ham. Uten ham, intet håp.
Nå var han, som tre Jesu disipler: blitt «øyevitne til hans storhet». Ja, ikke bare vitne om den, men objekt for den. Gjenstand for Jesu allmektige gjerning. Jesus hadde grepet inn i hans fortvilte situasjon.
Det største er hans frelsesunder, som hvert menneske kan få uforskyldt ved Guds nåde ved troen på Jesus Kristus. For han kom hit til verden og gikk til Golgata for å sone all verdens synd. Ingen kunne bidra. Alt måtte han være, yte og gjøre alene. Så alene at han sa disse ordene på korset, som var profetert 1000 år før det skjedde: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Sal. 22,2)
Når noen spør: Hvordan kan det ha seg at du er blitt en kristen? gir du det rette svar når du sier: Det var Jesus! Spør de deg hvordan du er blitt bevart tross alle fristelser og farer? gjelder det samme: Det var Jesus! Og når et Guds under skjer med deg, skal du ære ham med å si: Det var Jesus!
Hvor vidunderlig er det ikke at vi har hørt hans ord, opplevd hans nærhet, fått hans Ånd, blitt grepet og ledet og hjulpet. Og alltid når det skjedde kunne vi si som denne (Betesta-) mannen. Det var Jesus! Han så meg, kom til meg, talte til meg, reddet meg, trøstet meg.
Du må få se det, gripe det, eie det! Ta imot dette vitnesbyrdet som en tilskynding om å bruke øyeblikket, «den stund han er nær» til å høre, motta og takke Jesus!
Det var Jesus som søkte meg,
viste omsorg og hjerte.
Barmhjertig forbarmet han seg,
lettet min sorg og smerte.
Det var Jesus, hans evige ord,
som alene utfridde.
Han talte, det skjedde, jeg tror,
ble løst fra det jeg lidde.
Det var Jesus som kom igjen,
med miskunnelig støtte.
Jeg fikk høre «synderes venn».
I Guds hus han meg møtte.
Det var Jesus! Han kom, var med
og stadig Ordet talte.
Da forklarte han Skriftene,
forkynte, åpenbarte.
Det var Jesus som frelste meg,
ga tro og omvendelse
og kalte til samfunn med seg.
Hør han innbyr: «Kom og se!»
Axel Remme
(Inspirert av Joh.5,15)
Av Olav Berg Lyngmo
I min tid som sokneprest i Kautokeino var det mange gode medarbeidere. Det var blant annet flere som kunne tjenestegjøre som tolker. De er tidligere omtalt i Finnmarkshilsen.
Mange steder er det mangel på organister. Vi var heldige som i flere år hadde tre organister i Kautokeino. Det er bare hovedkirken i Kautokeino (1958) og kirken i Máze/Masi (1965) som har orgel.
Den samiske salmesangen kommer best frem der det ikke er orgel. Det er ikke orgel i Láhpoluoppal kapell (1967) og heller ikke i kapellet i Šuoššjávri (1968). Kapellet i Beaivvašgieddi (1915), langt utenfor allfarvei inne på Finnmarksvidda, har selvsagt ikke instrument. Det ville bli ødelagt gjennom uker av streng vinterkulde, uten elektrisk oppvarming.
To av organistene er tidligere presentert med tekst og bilder:
Inga Turi Hætta, født 1925, og Inger Seierstad, født 1933. Den tredje organisten var Nanna Nordbø, 1931-2017.
Nanna Nordbø (født 5. juli 1931, død 25. juni 2017) bodde på Evjeheimen den siste tiden. Begravelsen var fra Evje kirke tirsdag 4. juli 2017. I stedet for blomster og kranser ønsket Nanna en gave til misjonen. Nanna ble født i Leite i Flatebygd. I ungdomstiden begynte hun på en utdannelse som organist. Hun fullførte ikke denne, og utdannet seg i stedet som lærer. Hun startet sin lærergjerning i Søgne, men flyttet snart til Finnmark. Senere kom hun tilbake til Sørlandet for å være i nærheten av sine aldrende foreldre. Hun var lærer på Lia skole i Hornnes og etterpå i Valle. Etter at foreldrene døde, reiste Nanna tilbake til Finnmark. Hennes siste lærerpost var i Kautokeino, der hun blant annet også var fiolinlærer og organist. I 1993 ble hun pensjonist, og flyttet tilbake til Evje for godt.
Et kirkelig gruppebilde fra Láhpoluoppal skole på Finnmarksvidda. Dette bilde er tatt senest i mars 1996. Láhpoluoppal skole ble nedlagt i 2012. Noen mellomnavn på deltakerne er ikke tatt med.
(SPISS): For dem som er glad i Finnmark fylke, er valgresultatet et takkeemne. Det ble flertall for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som har lovet å oppløse Troms og Finnmark fylke.
Noen har nok bedt til Den allmektige om at man måtte få oppløst tvangssammenslåingen som skapte et monsterfylke i størrelse. Nå er det viktig å be Gud om at politikerne i Ap, Sp og SV oppfyller sine løfter.
Et annet bønneemne er også Alta. Her må man be om at de med sine rundt 20.000 innbyggere vil være med Finnmark fylke videre. Det ville være leit om de skulle forsvinne inn i Troms.
Generasjoner før oss har erfart at de er alltid viktig å be om miskunn. I den gamle kirkebønnen ba man om å bli fridd fra en brå og vond død, fra pest, hunger og dyrtid, opprør, ufred, krig og blodsutgytelser. Korona kan jo best sammenlignes med en pest. Det er viktig å være vedholdne i bønn for folk og land.
Det er store kristne saker som er viktig for vårt land. Det er kampen mot fosterdrapet. Skal Norge bli et godt land, må kristen tro bli et satsningsområde. Det er troen på Gud som har skapt vår nasjon og fortsatt kan binde kongeriket Norge sammen til et godt land. Her har vanlige folk, politikere og storting en av de viktigste oppgaver. Forsømmes troen på Gud, blir det aldri noen lykke.
Et annet viktig bønneemne er at Norge må få en regjering som velsigner Israel. Her trengs det nok megen bønn for at så skal skje.
Det er mye å lære av Elias Blix’ fedrelandssalme:
«Vil Gud ikkje vera Bygningsmann,
Me faafengt paa Huset byggja.
Vil Gud ikkje verja By og Land,
Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss, Gud, so me kann bu
I Heimen med Fred og Hyggja!»
(SPISS): Stortingsvalget 2021 er viktig for Finnmark. Da avgjøres kanskje fylkets fremtid for lang tid fremover. Skal folk som bor i Finnmark, få styre seg, selv eller skal andre langt unna ta styringen over folk, land og hav.
Saken er så viktig at man burde tatt oppløsningen av tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms med i kirkebønner, bedehusbønner, hjemmets bønner og de personlige bønner.
Rent menneskelig sett synes det best når folk i en geografisk del av landet får styre seg selv mest mulig. Samtidig er man en del av fellesskapet i kongeriket Norge. Det er viktig å være en selvstendig del som alle de andre fylker og regioner.
Grensesteiner er ofte en gudgitt sak. Apostlenes gjerninger 17, 26 til 27 forklarer:
«Og Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.»
At geografi med kyst, fjord og vidde gjør noe med mennesker som bor der, er hevet over tvil. Naturen skaper en slags identitet. En slik identitet skaper et folk. Man kan for eksempel se det også innenfor kristentroen i Finnmark. Særlig har den læstadianske bevegelsen opp gjennom historien vært med på å prege Finnmark. Mange mennesker har funnet troen på Gud og evig liv gjennom bevegelsen. Fra samer på vidda til fiskere på havet som begge visste at det i isende vinterstorm bare var en teltduk eller båtbord mellom dem og evigheten. De trengte Gud. Dette skapte et viktig fellesskap.
Men så kom de nye trender fra en annen geografi sørfra. De forkastet gamle Landstads salmebok, Landstads «reduserte» og innførte nye skikker, liturgi og teologi. I dag er det visst både revy og spill i kirken som er blitt konsertlokale fremfor gudshus, og uten ord til frelse. Troende mennesker ble fremmede for kirken, og de fleste kirker står ganske tomme. Skal hele Finnmark til slutt bli tømt.
Finnmark har i alt for stor grad vært fylket hvor nesten ingen prester ble begravet, fordi de reiste så fort de kunne etter å ha klatret på karrierestigen. Og Finnmark er et barskt land. Man må nesten være født der for å kunne trives. Tidligere fylkesmann Anders Aune kalte dem som blir igjen, for tusseladder.
Er det tusseladder finnmarkingene vil være, så la Oslo ta styringen via direktiver gjennom fylkeshovedstaden Tromsø. Da kan fisk, vilt og bær, olje, metaller, rikdommer og ungdom føres bort fra dem som blir igjen.
Dessverre har noen klart å piske opp splid og strid mellom Alta og kysten. Noen vil skille lag for et skarve sykehus. Slik er det når ressursene ikke kommer fra sentrale myndigheter. Det kan vel ikke utelukkes at noen benytter trikset i et siste forsøk på å hindre at Finnmark forsetter som et eget fylke. Alta kan kanskje få litt mer, men kysten står i fare for å få en brukket rygg. Uten omland ryker også Alta til slutt. Det er neppe mange i Harstad og Tromsø som vil satse på Alta.
Det var en fisker i Mehamn. Om denne fisker sto det i avisens nekrolog at fisken følger etter deg. Han var en indremisjonsmann, aktiv i både kirke og husmøter. Han ba. Det hjelper å be.
Nå like før dette stortingsvalget er det viktig at man ber om Guds velsignelse og det beste valgresultat for Finnmark. Så får det komme hva komme vil, enten det er slutt for Finnmark fylke eller nåde til å bygge og bo mellom bakkar og berg utmed havet.
Det kan nå like før valget være vel verdt å ta med ett av de kloke ord fra kong Salomos ordstråk.
«Flytt ikke de gamle grensesteiner, og kom ikke inn på farløses marker.» (Ord. 23, 10)
Dette er et stortingsvalg for eller mot Finnmark!
Av Vidar Norberg
(NYTT – Jerusalem 14.07.2021): Israelske arkeologer har funnet to manglende deler av Jerusalems gamle murer fra den bibelske kongetiden. For første gang bekrefter arkeologiske funn at det virkelig var murer rundt Jerusalem slik Bibelen forteller.
I en pressemelding fra Israels antikkmyndighet viser de til opplysningene fra 2. Kongebok 25, 10. Der står det skrevet: «Og hele den hær av kaldeere som høvdingen over livvakten hadde med seg, rev ned murene rundt omkring Jerusalem.»
Muren er bygget på slutten av det åttende århundre i jernalderen. Det var en hovedforsvarslinje for å beskytte den østlige del av Jerusalem. De to delene av muren som nå er funnet, er rundt 2,5 meter høy og opp til fem meter bred. Muren er bygget av store og små steiner i en skråninig på 30 grader. Skråningen er trolig årsaken til at muren ikke ble revet.
–Da vi fant den første del av muren, forsto jeg med en gang hva dette var. Jeg nesten gråt, sa Filip Vukosavovic i Ancient Jerusalem Research Center til Jerusalem Post.
–Vi har alle beviser man kan ønske seg for kongedømmet Juda mellom det åttende og det sjette århundre f.Kr. Det er umulig å benekte dette. Vi har arkeologi, Bibelen og andre tekster utenom Bibelen som bekrefter kongetiden, sier dr. Filip Vukosavovic på spørsmål fra KARMEL.
I tillegg til Vukosavovic har også dr. Joe Uziel og Ortal Chalaf i Israels Antiques Authority ledet utgravningene.
Et stort funn
Det er et lite arkeologisk mysterium som nå er oppklart.
–Jeg skal fortelle hvorfor dette funnet av murer er så viktig, sier Filip Vukosavovic.
–De første utgravningene i Jerusalem ble gjort i 1867. De neste 150 år har det vært gravd over hele området. Det er gjort mange funn som hjelper oss til å forstå Jerusalem.
–I 1960-årene kom den berømte britiske arkeologen Kathleen Kenyon til Jerusalem som da var under jordansk herredømme. Hun fant 30 meter av muren som hun daterte til slutten av jernalderen og det første templets periode. Dette var den første indikasjon på at Davids by var omgitt av en mur i denne tiden, mest sannsynlig på slutten av det åttende århundre f.Kr. eller for 2.600 år siden.
–Ti år senere kom den berømte israelske arkeologen Yigal Shiloh. Han fant 90 meter av den samme muren på en annen kant. De trodde med det samme at dette var en stor bymur som omringet Davids by og Jerusalem. Men det største problemet var at det var et stort gap mellom de to murer som Kenyon og Shiloh fant. 70 meter er et stort område i arkeologien.
–Siden man ikke fant rester av muren som knyttet sammen Kenyons og Shilos mur, førte det til at flere lærde tvilte på at det var en bymur. Men det var helt til vi fant to nye seksjoner av denne muren. Den første delen er på 40 meter. Det er fortsettelsen av Kathleen Kenyons mur som ligger bare noen få meter unna. Lenger sør har vi funnet en annen del av muren på tre meter.
–For første gang noensinne kan vi nå si at det rundt Davids by absolutt var en stor steinmur bygget i den første tempelperioden og sannsynligvis i slutten av det åttende århundret f.Kr. Dette var en forsvarsmur rundt Jerusalem, forklarer Filip Vukosavovic.
Ødeleggelsen av Jerusalems tempel skjedde på den niende i den jødiske måneden av i år 586 f.Kr. I år falt datoen fra den jødiske månekalenderen på den 17. juli i solkalenderen. Derfor ble det oppsiktsvekkende funnet av de gamle murer fra det åttende århundre f.Kr. presentert på en pressekonferanse foran murene i Jerusalem like før tisha beav.
–Da babylonerne kom hit, halvannet år før de ødela Jerusalem, var det denne muren de så.
Steinene taler
–Hvilke beviser har dere for at babylonerne var her?
–Overalt i Jerusalem finner vi beviser for at den babylonske hær var i byen. I de områder som babylonerne brente, er det aske fra ødeleggelsene. Vi ser det også i en by som Lakis. Det er ikke noe spørsmål om babylonerne var her.
Filip Vukosavovic forteller at en kollega gravde ut et rom i et hus som var fullstendig utbrent. Han sier at babylonerne ødela med ild. Templet ble også satt i brann og ødelagt.
Arkeologene har funnet en babylonsk pilspiss som kan ha vært brukt under angrepet på Jerusalem.
–Vi har også funnet segl som er typisk babylonsk. Det kan ha tilhørt både en fra Babylonia eller en jøde, fordi slike segl ble brukt fra generasjon til generasjon.
På krukker og kar er det babylonske stempel. Det er blant annet bilder av avgudene Marduk – også kjent som Bel – og Nabu.
Filip Vukosavovic mener at Jerusalem og Judea ble nesten helt ødelagt. Men i Benjamins område noen kilometer for Davids by var det kaldeerne som styrte området.
–Jeremia forteller at folk fra Samaria kom til Jerusalem for å be. Det måtte være ved det ødelagte templet.
Bibelhistorie
–Har dette funnet noen betydning for påstanden om at David og Salomo aldri har eksistert, samt at det aldri har vært noen store bygg her?
–Når det gjelder David, tror jeg ikke det er noen tvil om hans eksistens. Vi har funnet skrifter om ham, men slikt historisk materiale har man ikke om Salomo.
–Var det murer her før David kom?
–Denne muren er trolig bygget rundt 200 år etter David.
–Yigal Shiloh sa det var murer som ble bygget på eldre murer. Muren som nå er avdekket her, kan ha endret rute. Den ligger på grunnfjellet. Det er en massiv struktur. Det er vanskelig å si hvem som har bygget den.
Historien om det jødiske tempel er en storslagen fortelling om jødenes opptur. Det er også en sorgens fortelling om jødenes nedtur.
Fortellingen begynte i 1004 f.Kr. Da erobret kong David Jerusalem. I 954 f.Kr. begynte hans sønn, Salomo, å bygge det første templet. I 586 f.Kr. ødela Nebukadnesar fra Babylon templet. I 538 f.Kr. lot kong Kyros jødene vende hjem fra fangenskapet. Det andre templet ble bygget i 521 f.Kr. og i 444 f.Kr. bygget Nehemia opp bymurene. I 167 f.Kr. vanhelliget Antiokus Epifanes templet med avgudsdyrkelse. Så kom Herodes den store. Han sørget i år 20 f.Kr. for å utvide Tempelplassen så den ble enda mer storslagen.
I år 70 e.Kr. ødela romerne templet. Fra 132 til 135 fikk man det jødiske Bar Kokba-opprøret. Det ble slått ned av keiser Hadrian. For å straffe jødene satte han nytt navn på Jerusalem som ble hetende Aelia Capitolina. Jødene ble sendt i landflyktighet og spredt over hele jorden. Nå graver jødene opp murene i sin eget stat Israel.
Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – 500 kroner i året
e-post: karmelin@netvision.net.il