Oppbyggelse

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» Mat. 6, 33

Jesus taler i siste delen av dette kapittelet om bekymring – at vi ikke skal være bekymret. Ikke for maten, ikke for klærne, heller ikke for morgendagen. 

Men disse løftene gjelder ikke hvem som helst. I vers 33 går det klart frem hvem som ikke har grunn til bekymring. Det er de som søker Guds rike først. De skal få alt det de trenger i tilgift, sier Jesus. 

Dette verset viser oss og klart hva som er det viktigste for et menneske. Det er, når det kommer til stykke, ikke det de fleste gjør til det viktigste. Nei, i evighetsperspektiv er dette biting, selv om det for oss dødelige mennesker er nødvendige ting. Nei, det er Guds rike som er viktigst. Når vi søker Guds rike først, skal Herren, som den kjærlige og omsorgsfulle Far Han er, gi sine barn det de trenger. Selvsagt fritar ikke disse løftene Guds barn fra arbeid for det daglige brød. 

Herren gjør krav på førsteplassen i menneskets liv, fordi Han har skapt og gjenløst oss. Men når Herren krever noe av oss, så gir Han hundrefold igjen, både i dette livet, og i det kommende.  Det som kan virke som harde krav for mange mennesker, er egentlig et veldig tilbud. 

Bibelen forteller også klart hvordan det går den som ikke søker Guds rike først. Beretningen om den rike bonde er en alvorlig påminnelse om det. Det er vondt å tenke på at slik går det den store massen av mennesker. Mange blir så bundet av det materialistiske at de taper sin udødelige sjel i den evige fortapelsen. Men de fleste hadde ikke ment det slik. Nei, de hadde nok tenkt å søke Guds rike en gang når det passet. Men for så mange passet det aldri. Som det står i sangen: «De tenkte en gang å vende om, men kallet kom aldri igjen.»

Lykkelig er den som har søkt Guds rike først, ja, i de unge år. Over slike mennesker lyser løftene både for dette livet, og for det kommende.

Men dette ordet: Søk først Guds rike, skal være en påminnelse til Guds barn: Søker vi Guds rike først i alle ting? Er vår tid og våre midler innviet til den Gud som skapte oss? Eier Han oss helt med alt vi har? Prioriterer vi rett? La oss prøve oss selv innfor Guds ansikt hver dag i de små som i de store ting og avgjørelser. 

Så skal og den kristne som lever etter dette Ordet, få merke at han lever under Herrens velsignelse, både i sitt åndelige liv, og i det timelige.  

Denne gamle oppbyggelsesartikkelen er tidligere publisert i Finnmarkshilsen.

Av Vidar Norberg

(Jerusalem, 04.08.2021): Nå har arkeologer for første gang funnet bevis for et bibelsk jordskjelv som rammet Jerusalem i kong Ussias dager for 2800 år siden. Jordskjelvet er omtalt i Bibelen.

Pressemeldingen fra Israels Antikkmyndighet og Regjeringens pressekontor starter med bibelsitat som beskriver det voldsomme jordskjelvet.

«Og dere skal flykte til dalen mellom mine fjell. For dalen mellom fjellene skal nå like til Asel. Dere skal flykte som dere flyktet for jordskjelvet i Judas konge Ussias dager. Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud!» (Sak. 14, 5)

Flere steder i Israels land er det gjort funn som bekrefter jordskjelvet. Men det er først nå at det er gjort slike funn i Jerusalem fra det berømte jordskjelvet.

Funnet ble gjort i Davids by (Ir David) et stykke nedenfor Møkkaporten og Houldaportene. Det er i dette området man antar at David hadde sitt palass. Her ligger også Hiskiatunnelen som fører vann til Siloadammen.

–Arkeologer fra Israels antikkmyndighet (IAA) og Davids by nasjonalpark fant et lag med kar, krukker, lamper og kokeutstyr. Det var alt knust da bygningen raste sammen. Ifølge arkeologene var det ingen tegn på at det var brann som forårsaket ødeleggelsen. Det måtte være et jordskjelv som skjedde i Israel under 700-tallet f.Kr. i kongedømmet Juda, skriver IAA.

–Vi ble meget overrasket over de ødelagte lagene for vi vet at Jerusalems eksistens varte helt til babylonernes ødeleggelse 200 år senere. Vi spurte oss selv hva som kunne ha ført til disse dramatiske lag med ødeleggelse. Vi forsøkte å sjekke om det var noen referanser til dette i de bibelske tekster. Det er interessant at jordskjelvet som er omtalt i Amos’ bok og Sakarias’, skjedde på den tiden da bygget som vi utgravde i Davids by, raste sammen. Kombinasjonen av funnet og den bibelske beskrivelsen ledet oss til den konklusjon at jordskjelvet som rammet Israels land da kong Ussia var Judas konge, også traff Jerusalem, forteller arkeologene Joe Uziel og Ortal Chalaf.

Det står hos Amos: «De ord som Amos, en av hyrdene fra Tekoa, mottok i sine syner om Israel. Det var i de dager da Ussia var konge i Juda, og Jeroboam, Joas’ sønn, konge i Israel, to år før jordskjelvet.» (Amos 1, 1)

Jordskjelvet på midten av 700-tallet f.Kr. var det sterkeste og mest ødeleggende jordskjelvet i gammel tid. Det er bekreftet ved funn iblant annet Hazor, Gezer, Tel Agol og Tell es-Safi/Gath.  

Artikkelen er fra karmel.net.

Abonner på papirutgaven av KARMEL og les mer om bibelsk arkeologi

KARMEL tyrkkes hver måned – 500 kroner i året

e-post: karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

Den nye verdensorden har et felles program. Ja til homofili, abort og begrensning av befolkningsveksten. Det kan sammen med annen ugudelighet bli til denne sivilisasjonens ødeleggelse. Det er intet annet enn en dødskultur. En videreføring av den sosialistiske tro og tanke mot både Skaperen og skapningen. Dette tankegods er nå en del av de fleste partier.

Man ser det stadig oftere. Senest i Den europeiske union (EU). Den 24. juni 2021 vedtok EU-parlamentet for 27 land en ikke-bindende resolusjon som ba om lovlige og trygge rettigheter til abort. Fosterdrapet seiret igjen i femininismens navn for såkalte kvinners rettigheter til å forgifte fosteret eller rive det ut av mors liv. Dette er drap.

Sovjetunionen forsøkte fosterdrap som et prevensjonsmiddel. Kommunistriket falt av mangel på både mennesker og korn. Barnedrap har aldri lønnet seg. Gud advarer i Bibelen på det sterkeste mot ofringer på Tofet-haugene. (Jer. 7, 31)

EU-ledere har gått sterkt ut mot Ungarns statsminister Viktor Orban som fikk vedtatt lov som forbyr at homoseksualitet og kjønnsskifte fremmes i skoleundervisning og fjernsynsprogram for unge under 18 år. Den nederlandske statsminister Mark Rutte gikk så langt som å foreslå at Ungarn bør forlate unionen dersom de ikke er enige om EUs kjerneverdier. Bare Polen støttet Orban, mens Slovakia  valgte å tie. (Rom. 1, 26)

Vladimir Putins Russland var først ute med en lov mot å påvirke unge under 18 år med homo-propaganda.

Det vakte forskrekkelse og avsky da tidligere landbruksminister Alon Schuster i Israel i vinter tok til orde for å stramme inn fødselsraten.

–Jeg ble sjokkert. Hvordan kan en minister i Israel imitere farao som ikke ønsket at Israels folk skulle øke. Siden farao og til denne dag har det ikke vært noe slikt, sa Eli Schussheim i Efrat.

Til og med Jerusalem Post viste i sin leder til Moseboken: «Dere skal være fruktbare og bli mange! Myldre på jorden og bli tallrike på den.» (1. Mos. 9, 7)

I løpet av 30 år er Israels befolkning fordoblet fra 4,6 millioner i 1990 til 9,3 millioner i dag. Hver kvinne får rundt 3,1 barn. Det er det høyeste antallet i OECD. Innen 2050 kan tallet ifølge Jerusalem Post være 15,7 millioner.

Men noen er redd for at Israel, som alt er et av de tettest befolkede land, skal bli overbefolket, ikke minst langs kysten. Venstresiden vil ikke åpne opp for bygging i Judea og Samaria hvor det er plass. Men det kommer nok. For Jesaja 49, 20 forteller at jødene skal si: «Plassen er blitt for trang for meg, flytt deg, så jeg kan få bo her.» Men det hører fremtiden til.

Lederartikkel i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året – trykkes hver måned

e-post: karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

Den finske presten Juhana Pohjola ble søndag vigslet til biskop i Evangelisk-lutherska Misjonsstiftet i Finland. En av hans første oppgaver blir å møte i retten fordi han i 2004 publiserte et skrift mot homofile ekteskap.

Den høytidelig innsettelsen i bispeembetet skjedde med skriftlesning og håndspåleggelse under teltduken på sommerstevnet i Loimaa i Finland.

I tillegg til Misjonsstiftets egne prester var biskop Thor Henrik With fra Det evangelisk-lutherske stift i Norge med. Han leste et av skriftstedene og var med på å legge bispekappen over skuldrene på Juhana Pohjola.

Også biskop Bengt Ådahl fra Missionsprovinsen i Sverige og biskop Hans Jönsson fra Latvias lutherske kirke deltok i innvielsen.

President Matthew Harrison fra Lutheran–Church-Missouri Synod i USA deltok også. Han er «biskop» for 5700 aktive pastorer og 6000 menigheter.

Til stede var også generalsekretær Timothy Quill i Det internasjonale lutherske råd (ILC) med over sju millioner medlemmer.

Misjonsstiftet (Lähetyshiippakunta) er med i den verdensomspennende kirkefamilien som kalles Det internasjonale lutherske råd (ILC) med over sju millioner medlemmer.

Misjonsstiftet ble grunnlagt i 2013. Her er det prester som har gått ut av den finske folkekirken. Misjonstiftet bygger på Bibelen og den lutherske bekjennelse.

Innsettelse

Det var avtroppende biskop Risto Soramies som holdt vigslingstalen. Han sa at alle kristne har sin plass hvor det er ferdiglagte gjerninger, og det er deres gudstjeneste.

– Juhana Pohjolas kall som pastor og biskop er Guds evangelium. La oss være Kristi budbærere. Guds ord må ikke holdes skjult. Kun ved det rene Guds ord blir vi frelst. En hyrdes oppgave er å dele nåde og syndstilgivelse. Kirkens oppgave er å være nådeformidler.

Soramies kom også inn på rettssaken som i november starter i Helsingfors tingrett mot riksdagsmedlem Päivi Räsänen og Juhana Pohjola.

– Det tåles mindre av sannheten, sa Risto Soramies.

Biskopen er tiltalt av den finske riksadvokaten Raija Toiviainen for hets mot en folkegruppe fordi han i 2004 publiserte risdagsmedlem Päivi Räsänens bok «Til mann og kvinne skapte han dem». Det er en bok som med Bibelens ord slår fast at ekteskapet er mellom mann og kvinne.

Til stede under vigslingen var Päivi og ektemannen Niilo Räsänen som er rektor ved Folkemisjonens (Kansanlähetys) bibelskole i Ryttylä.

En av Børre Knudsens salmer ble sunget under vigslingsgudstjenesten.

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): Det er slutningsversene i to beretninger i Johannes’ evangelium, 2. kapittel, versene 11 og 22: «Og disiplene trodde på Ham.»  «Og de trodde Skriften og det ord Jesus hadde sagt.»

Det er en herlig uttalelse om Jesu disipler. Et prakteksempel på hvordan det skal være for oss når vi har hørt Hans ord. Den avgjørende innstilling til Jesu under og ord. Denne følgen av å høre Herrens ord fører til et nærmere kjennskap til Ham og respekt for Bibelen. For den eneste rette, fruktbare holdning til det Jesus sa og gjorde, uttrykkes her slik: Disiplene «trodde på Ham».

Ingen kan bli Hans disippel (Guds barn) uten å tro på Ham. For ved denne troen kommer livet, tilgivelsen, og etterfølgelsen. Den er muligheten til å gripe, ta imot, få del i og eie frelsens gaver og liv.

Dette skjedde i to vidt forskjellige sammenhenger. Den ene, i en festlig og hyggelig atmosfære, et bryllup. Det andre sies etter en dramatisk og radikal hendelse. Da Jesus renset tempelet og det var stort oppstyr. Likefullt ender begge beretningene med samme beskjed om disiplene: De trodde på Ham. Altså, ikke bare når de opplevde noe storartet og godt, men også når det måtte tas et drastisk oppgjør mot uorden og misbruk. De trodde på Ham når Han gjorde undergjerninger. Og de trodde også på Jesus når Han refset synden og hindret at den fikk fortsette. 

Det er noe betagende og friskt over dette. Deres tro var ikke bare en tilslutning til det som ga behag og begeistring. Slikt som gir fine opplevelser, medgang og gode følelser. Men de hadde en tro på Jesus som var fast, redelig og hengiven, også under krevende forhold og slikt som ikke var lett å forstå. De viste en absolutt og pålitelig trosholdning til Ham.

Her presiseres ikke bare at disiplene trodde. Men også hva de trodde. De trodde på Jesus «og de trodde Skriften og det ord Jesus hadde sagt.» Dette viser hva deres tro hvilte på, dens grunnlag, gjenstand og innhold. Det var Jesu person, Hans ord og Skriften.

Dermed er alt som sies om og av Jesus med, og likeså hele Skriften, Det gamle testamentet. Slik hører vi om disiplenes tro helt fra Jesu første under. Og slik skal det være med Hans disipler i alle tider. Det er det riktige og normale: den fulle og hele visshet med tillit til Jesus Kristus og alt Guds ord.

Hvor vi trenger å legge merke til dette og virkelig lytte til det! Om enhver som er bærer av kristennavnet, skal det kunne sies: Han/hun, tror på Jesus.  Men også det: De tror på Skriften og holder fast på Guds ord, gitt oss i hele Bibelen. De velger ikke bort noe, eller tilpasser noe etter eget og andres ønsker og vilje og det tidsriktige. Nei, fordi de har tatt imot Jesus og tror på Ham, har de tillit til Hans ord og Skriften for øvrig.

Dette glimt fra Jesu disiplers første tid er gitt oss til forbilde i alle tider. Det er tidsvitners klare vitnesbyrd og veiledning. Noe mer pålitelig har vi ikke å forholde oss til eller å vise til, når det gjelder Jesu disiplers holdning og etterfølgelse. Heller ikke noe sterkere forbilde enn det som er gitt i Det nye testamentet: «Disiplene trodde på Ham». Vi kunne vært spart for mye villfarelse og strid om dette var innstillingen hos enhver som kaller seg kristen.

Gud skapers egen signatur

Som fjell reiser seg i havene,
er omgitt av bølgenes drag,
står fast i storm og straumdragene,
er Guds løfter sikre hver dag.

Det altet du makter å øyne,
dimensjonene øyet ser,
lar Skaperen ved visdom løyne
om hvordan alt Hans storverk skjer.

Hans gjerning stadig overvelder.
Du elsker den skjønne natur.
Men vet du at også den gjelder,
Gud skapers egen signatur?

«Alt gjorde Han skjønt» i de tider
da verden ble til ved Hans ord.
Og sendte sin Sønn som her lider.
Det frelser den som på Ham tror.

Axel Remme

Av Olav Berg Lyngmo

Mange har fulgt med på NRK – reinflytting om våren fra Kautokeino til Kvaløya i Hammerfest kommune. Der ser man reinsdyr svømme over Kvalsundet. Andre steder blir reinsdyr kjørt med trailer og ført med prammer over fjorder og sund.

Over Magerøysundet svømmer reinsdyr fra Karasjok for å komme til vårens og sommerens grønne gressganger på Magerøya i Nordkapp kommune. 

Det var vanlig at soknepresten i Karasjok besøkte sine soknebarn sommerstid ved kysten. Da var det vanlig at det var gudstjeneste i Skarsvåg kapell.

Preken i Eidanger kirke på Olsok-søndagen 29. juli 1962

Av Per Faye-Hansen

Tekst: Salme 100

Norge feirer i dag Olavsdagen. Det var den 29de juli året 1030 at kong Olav Haraldsønn, Olav den Hellige, falt i slaget på Stiklestad i Verdalen nord for Trondheim. Vår kirke har satt opp teksten om hvetekornet, som faller i jorden og dør og så bærer megen frukt på denne Olavsdagen! Det skulle da tyde på at Olavs blod ble kirkens sæd i Norge – ifølge det gamle ordet om at «martyrenes blod er kirkens sæd.» Kong Olav blir betraktet som folkekirkens grunnlegger i Norge og en kjent kirkehistoriker sier om ham at «større gjerning enn Olavs er ikke gjort i dette land.»

Sikkert er det at Olav er den eneste kongen i Norge, som har fått plass blant kirkens helgener. Til og med i det Hellige Land har man i århundrer kunnet lese hans navn på en av søylene i Betlehemskirken: «Olaus Rex Norvegiae». Men Olavs hellighet skriver seg mere fra de underlige legendene om alt som hendte etter hans død. En nøktern historieskriver som Sverre Steen mener tross Snorres skildringer og den gamle Olavspreken fra 1160 å måtte si: «Hvordan Olav var, vet vi ikke og får vi aldri vite.»

Olav var ikke den første som bragte kristendommen til Norge. Flere konger før ham, særlig Olav Tryggvason, hadde søkt å fremme Guds ære i landet ved å «bryte folk til Kristus» med makt. Slaget på Stiklestad stod ikke mellom hedenskap og kristendom, for bondehæren var minst like «kristen» som Olavs svenskehær. Og kong Knut den Mektige minst likeså kristen som kong Olav. Olav Haraldsønn falt ikke for Kristus, men for sitt kongedømme. Han hadde fridd landet fra danevelde og splittelse og samlet Norge for annen gang. Og dette verket ble stående også etter hans flukt og fall.

Når det gjelder Norges kristning, hadde nok Mostertinget i 1022 større betydning enn Stiklestad, for der fikk kong Olav og hans biskop Grimkjell vedtatt sin «kristenrett». Og det skjedde ikke ved vold og makt, for kristendommen kunne ikke lovfestes i Norge, før disse nye åndsmakters overlegenhet var anerkjent av folkemeningen. Olav forsto dette og vant derfor folket ved store demonstrasjoner som f. eks. hos Dale-Gudbrand på Hundorp i Gudbrandsdalen. Riktigere tør det derfor være å si det slik:

«Norge ble ikke kristnet ved kongebud, men etter kongens tiltak og folkets vedtak.» Etter århundrers påvirkning erklærte folket selv at det ville ha Kristus til Herre og lyde Hans lov, mens avgudsdyrkelsen skulle aktes som brott og synd. Olavs død vakte folkets ansvar for dette nye liv. Olav ble i folkets fantasi stående som idealkongen, et bilde av Kristus selv, som hadde lite til felles med den historiske Olav Haraldsønn, men som ble et verdifullt ideal for det norske folk i 500 år!

Vi feirer altså Norges «folkekristning» i dag. Vår kirke har av den grunn også satt opp en av de meget få tekster vi har fra det Gamle Testamentet som lektie for dagen: «Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss – til sitt folk og den hjord Han før.» Tør vi da virkelig si at vi er blitt Guds folk – enten det nå skjedde på Olavs tid eller senere litt etter litt inntil i dag? Er det norske folk et Guds folk, en hjord som lar seg fø av Herren? Tjener vi Herren med glede og kommer vi frem for Hans åsyn med jubel?

Ja, vil vel mange si: Våre fedre vedtok kristenretten, vår grunnlov sikrer kristentroen, til og med evangelisk-luthersk, våre barn blir døpt og konfirmert og våre skoler underviser i kristendom. Er vi ikke et kristent folk, hvor finns det da? Har ikke Herren gjort oss til sitt folk, hvem er da Hans folk?

Så selvkloke og overmodige er vi blitt som «hedningekristne» at vi uten videre tilegner oss både løfter og betegnelser og oppgaver, som opprinnelig ble gitt til det eneste folk, som med rette kan kalles Herrens folk, nemlig ISRAEL! Vi er blitt så vant til å plassere oss selv ganske selvfølgelig midt i Bibelens utsagn og profetier og regne med at det automatisk gjelder oss – uten å spørre etter betingelser og muligheter. Salme 100 er en jødisk salmists oppfordring til alle folk om å prise og tjene Herren, som har gjort Israel til sitt folk og alltid vist seg nådig og trofast mot det! Det er den samme oppfordring som vårt Karmelstevne på Grenland nå sender ut til Nordens og Tysklands kristne og her i dag til Eidanger menighet spesielt:

«Rop med fryd for Herren, all jorden! Tjen Herren med glede, kom frem for Hans åsyn med jubel! Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss – og ikke vi selv – til sitt folk!» Det er Gud selv som har gjort Israel til sitt folk og i våre dager kraftig minner oss om det ved staten Israels gjenreisning og jødenes hjemferd fra alle land til fedrelandet. ISRAEL ER HERRENS FOLK og vi er det bare såfremt vi er blitt «de helliges medborgere og Guds husfolk.» Vi var fremmede og utlendinger, av naturen vredens barn, uten Gud og håp i verden, ifølge Paulus, Ef. 2. Slik var det norske folk også på Olav den Helliges tid. Det nye som skjedde var at Gud begynte å ta seg ut et folk av hedninger for sitt navn – også i Norge. Hvem og hvor mange vet bare Herren – den salige, lille flokken, som Jesus kjennes ved, begynte å få noen norske navn også. Det gir oss all grunn til å feire Olavs tid med takk og pris!

Men det er også meget nødvendig å være klar over at det ingenlunde er tale om noen «folkekristning», for inntil i dag er der egentlig aldri stått frem noe kristent folk. Det er ikke folkene som blir kristne i denne tidsalder, men noen enkelte individer i hvert folk omvender seg ved evangeliets forkynnelse for å «bli et folk av hedninger for Herrens navn». Dvs. de «utkalles» fra folkene for å tilsluttes Kristi legeme, som er den sanne kirken, «ecclesia».

Det store spørsmålet for deg og meg og hver og en av hedningerot her i dag er derfor dette: «Min Jesus, er jeg en av dem. Vil du meg kalle din? – Står jeg for deg som hine fem Med lys i lampen min?»

Vi synger i en av våre salmer: Av døpte vrimler land og strand, men hvor er troens brand?» Som i det gamle Israel har vi i folkekirkens Norge i lange tider satt vår lit til helligdommens institusjoner, til dåp, konfirmasjon og kirkebøker – i et land som bruker femti ganger så meget til rusdrikk som til misjon og hvor kirkens øverste styre innbyr til human-etisk gjestebud nettopp den som forakter og undergraver Kristi kirke aller mest!

Dersom profeten Amos kom til oss som han kom til Israel i gammel tid, så ville han på Herrens vegne sikkert måtte si omtrent det samme til oss:

«Jeg hater og forakter eders høytider, og jeg har ikke behag i eders festforsamlinger. – For om I ofrer meg brennoffer og matoffer, finner jeg ikke behag i dem. – Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell, de fornemme blant de ypperste av folkene, dem som Israels hus pleier å vende seg til! – I, som jager den onde dag langt borte og flytter urettens sete nær til eder! I, som ligger på elfenbensbenker og dovner eder på eders leier, som synger allslags tull til harpens toner, som drikker vin av skåler og salver eder med den ypperste olje, men ikke sørger over Josefs skade!» Amos 5–6.

Mon det ikke er grunn til å si i dag: Vé de trygge på berget i nord og de sorgløse på Norges fjell! Vé alle dem som bevisst eller ubevisst har glemt Herren og henfalt til å dyrke levestandardens avgud, og vé dem, som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke! – «Jeg tåler ikke høytid og urett sammen,» sier Herren ved profeten Esaias.

Det er dessverre mange lignende forhold i vår kirke i dag som det var i profetens Israel. Man satte sin lit til statens offisielle kulturordninger, til embetsverkets religiøse institusjoner og tempeltjenesten. Er det noen som gjør det her i dag? Noen som bygger på sitt medlemskap i Olavs kirke eller en av fri-menighetene? Vær da klar over at på den store dagen, når vi alle skal åpenbares for Kristi domstol, da spørs det ikke om hvilken kirke eller menighet du tilhørte, men bare om ett: «Elsker du Jesus?» – «Er Jesus din personlige frelser?» – «Er Jesus ditt eneste håp?»

Jesus sa selv: «Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg!» Og Hans apostel Peter vitnet om det samme: «Det er ikke frelse i noen annen, for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelste!» Har du noensinne talt alvorlig med Herren om denne din eneste mulighet til salighet og spurt Ham direkte: «Min Jesus, er jeg en av dem, vil du kalle meg din?» Har du ikke klarhet i denne saken, så må du be i dag: «O, la meg ei til hvile gå, før derom jeg kan visshet få, Før du kan få det svar av meg: Du vet jeg elsker deg!» «Ved Jesu føtter ei stille stund, når Ordet kjem frå Hans eigen munn. Når eg og Jesus åleine er, då er det hugnad å vera her.»

Da skal også du få kjenne at Herren er Gud, som det står i Salme 100.

Når du og jeg blir liten og Jesus stor, da blir vi avhengige av Gud og ikke av mennesker, da får vi smake og kjenne at Herren er god, at Hans miskunnhet varer til evig tid, og Hans trofasthet fra slekt til slekt. Da får vi også trang til å rope det ut til all jorden: «Rop med fryd for Herren! Tjen Herren med glede, kom fram for Hans åsyn med jubel!»

For den som får oppleve kristenlivets indre logikk og fred og glede i den Hellige Ånd, han kan ikke holde det for seg selv, han må uvilkårlig dele med andre. Den frelsende troen er ikke noen tom innbildning, som flyter som en gås på vannet, som Henrik Müller sier. Nei, den er som ilden, som gjennomgløder alt jernet, og som helliger både ånd og sjel og legeme og setter andre i brand!

«Kjenn at Herren er Gud!» Ordet «kjenne» på hebraisk innebærer både «merke, erkjenne, føle, forstå, oppleve og erfare» – og det på det mest intime og personlige måte. Det gjelder både teori og praksis, både kunnskap og høyst personlig erfaring. Derfor blir alt nytt, når jeg virkelig får kjenne Herren, og andre må uvilkårlig også kjenne at jeg har fått kjenne Ham.

Kan dine kjære, dine medarbeidere merke på deg at du kjenner Jesus?

«Å kjenne at Herren er Gud» vil også si å erkjenne at Israels Gud er den Allmektige, himmelens og jordens skaper, alle folks eneste sanne Gud. Det betyr igjen at Israel er Hans utvalgte folk, som ingenlunde har utnevnt seg selv til denne rang, men tvert om søkt å slippe unna gang på gang og på mange måter. At Israel tross all forfølgelse og alt jødehat er blitt bevart som folk og så i vår generasjon gjenreist på underfullt vis i fedrenes løfteland, se, det er historiens og frelseshistoriens store under og selve tegnet fra vår Gud i vår tid.

Har du innsett dette og virkelig forstått hva som egentlig er skjedd fra 1948 til i dag? Jesus sa en gang: «Tror I ikke mine ord, så TRO DOG for gjerningenes skyld!» Derfor vil vi frimodig peke på gjenopprettelsen av Israel og jødenes samling fra alle land i dag og si: TRO DOG  – for kjensgjerningenes skyld! Her går Bibelens profetier i oppfyllelse bokstavelig og forunderlig midt for øynene våre. Med Israels statsminister Ben-Gurion kan vi bare si: «Vær realist! Tro på underet!» Og med jødenes egen bekjennelse etter frihetskrigen i 1948: «Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. – Av Herren er dette gjort og underfullt i våre øyne!»

Vi står jo midt oppe i dette, som går som en rød tråd gjennom hele profeten Esekiels bok: «Og I skal kjenne at jeg er Herren når jeg fører eder til Israels land – og der skal I komme i hu eders ferd. – Og I skal kjenne at jeg er Herren, når jeg gjør således med eder, for mitt navns skyld, sier Herren. Ez. 20, 42–44. – Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren, Israels Gud, når jeg åpenbarer min hellighet på eder,

Israel, for eders øyne.» Ez. 36, 23.

Gud Herren er nå i full gang med å åpenbare sin hellighet på Israels folk. Israel er det eneste folk på jorden som har løfte om en virkelig folkeomvendelse i denne tidsalder. Hele Israel skal bli frelst og være et messiansk folk. En slik virkelig folkekristning har vi aldri sett. Men når Jesus kommer igjen, vil det bli det i Israel, som profeten Sakarias sier: «Jeg vil utgyde nådens og bønnens ånd over Jerusalems innbyggere og de skal se opp til Ham, som de har gjennomstunget.» Og som Jesus sa: «De skal ikke se meg før de sier (som folk): Velsignet være Han som kommer i Herrens navn». Da skal Guds lov være skrevet i hver jødes sinn og hjerte – «og de skal ikke mere lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerninger og ikke mere komme deres synd i hu.» Jer. 31, 33–34.

I samme grad som kristenheten fjerner seg fra Jesus og Bibelen opplever vi nå at Israel nærmer seg til Jesus, spør etter Ham og leser om Ham og studerer sin Bibel. «Vi vil ha Ham igjen. Han er vår,» hører vi og leser vi. Og når Israel som folk blir frelst og 100 % messiansk, da har Herren fått igjen sin egentlige folkemisjonær, frelsens utvalgte demonstrasjonsfolk. Da først med Herrens personlige gjenkomst som Israels messianske konge på tronen i Jerusalem begynner folkekristningens tid. For da er det folket beredt til tjeneste, som egentlig fikk misjons- og dåpsbefalingen: Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler! Da går evangeliet, Herrens Ord, for alvor ut fra Jerusalem og folkeslagene får hente sin inspirasjon og velsignelse i Israel! For Israel blir et messiansk folk ved Kongens komme og folkets bekjennelse. Og hvorfor? Forat alle folkene skal kjenne at HERREN, HAN ER GUD!

Så er det altså klart at nettopp Israels gjenreisning skal hjelpe oss hedningefolk til å kjenne at Han er Herren – og Herren er Gud! Israels Hellige holder en kraftig andakt med sitt folk i dag i løftenes land – mere effektiv enn kirkens ofte misforståtte, om enn velmente omsorg for dette folk.

Litt av gjenklangen av denne andakt høres i disse dager på Grenland. Også du er velkommen for å kjenne at HERREN, Israels Hellige, HAN ER GUD!

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året – trykkes hver måned.

karmelin@netvision.net.il

Det var godt å få noen uker på sommerboplassen Áisraroaivi borte fra mygg og knott og annet utøy i Suotnju på Finnmarksvidda. Bildet viser Ture Mathisen Hætta født 1912 og hustru Marit Josefsdatter Hætta født Buljo, født 1924. T.v.: Kirketolk i Kautokeino, Berit Turi Mortensen, på besøk i 1996. (Foto: Olav Berg Lyngmo)