Hilsen fra Finnmark
Alle som skal reise med hurtigruteskip må bestille billett minst sekstimer på forhånd, selv om de ikke skal ha lugar, melder Radio Nordkapp.
Dette gjelder også på korte reiser som for eksempel fra Honningsvåg til Kjøllefjord.
Fram til årsskiftet var det rute mellom Bodø og Kirkenes hver tredje dag. I løpet av januar vil antall seilinger bli trappet opp fra Bergen til Kirkenes og det blir anløp av skip hver andre dag.
Mandag ettermiddag var det et jordskjelv i havet mellom Jan Mayen, Svalbard og Grønland, 576 kilometer nordvest for Tromsø. Skjelvet målte 4,6 på skalaen. Ifølge forsker Andreas Köhler på Norsar er det ganske ofte jordskjelv i dette området, melder NRK/Troms og Finnnmark.
Av Vidar Norberg
Avgjørelsen om hvem som blir USAs nye president, er ennå ikke tatt. Valgresultatet må godkjennes i Kongressen den 6. januar. Men 11 senatorer kan komme med innsigelser slik at valget ikke blir godkjent før anklagene om valgfusk er gransket.
Det er den republikanske senator Ted Cruz fra Texas som leder gruppen av ti senatorer som vil ha ettersyn. I en pressemelding forklarer Cruz at det er kommet påstander om valgfusk i enkelte stater. Ifølge en meningsmåling fra Reuters/Ipsos mener 39 prosent at det var fusk. Bant republikanere er det 67 prosent, demokratene 17 prosent og uavhengige 31 prosent.
Ted Cruz mener det er deres plikt å se til at grunnloven i USA følges, og at valget er korrekt. De vil at det skal nedsettes en granskingskommisjon som får ti dager på seg til å undersøke påstandene. Når de er ferdige, kan de enkelte delstatene vurdere resultatet, godkjenne det eller foreta endringer om det er nødvendig.
–To ganger har Høyesterett hatt mulighet til å gjøre noe med dette. To ganger har de avvist saken, skriver Cruz i pressemeldingen.
Når representer fra folkevalgte nå vil ha en undersøkelse før de eventuelt godkjenner valgresultatet, er ikke dette noe nytt, men i samsvar med konstitusjonen. Cruz viser til at det var en lignende sak under anklagene om valgfusk mellom Hayes–Tilden i 1877. Det har også vært reist spørsmål om valgresultatet i 1967, 2001, 2005 og 2017.
Senatorene som nå krever en undersøkelse, er Ted Cruz fra Texas, Ron Johnson fra Wisconsin, James Lankford fra Oklahoma, Steve Danies fra Montana, John Kennedy fra Los Angeles, Marsha Blackburn fra Tennessee og Mike Braun fra Indiana. Med på oppropet er påtroppende senatorer Cynthia Lummis fra Wyoming, Roger Marshall fra Kansas, Bill Hagerty fra Tennessee og Tommy Tuberville fra Alabama med i gruppen.
USAs sittende president Donald J. Trump har hele tiden hevdet at det var valgfusk som førte til at Jo Biden i pressen ble utropt som vinner av presidentvalget i USA.
Den første blomsten på mandeltreet kom til syne nyttårsdag i Giv’at Clore-hagen som vender mot Korsets dal i Jerusalem.
Mandeltreet har sin egen lille preken i Jeremia 1, 11–12. Gud spurte Jeremia om hva han så. Jeremia sa at ha så en mandeltre (shaked). Da sa Herren at han så rett, for Herren vil våke over (shoked) sitt ord så Han fullbyrder det.
Det spesielle med mandeltreet er at det står der nakent uten blad og blomst i den kjølige januarmåneden. Plutselig begynner blomstene å springe ut før bladene kommer, og før noe annet tre i Israel. Dette er et bilde på at selv om treet er nakent, så vil Gud våke over sitt ord slik at det raskt fullbyrdes når tiden er der.
«Og Herrens ord kom til meg og det lød så: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Jeg ser en stav av det våkne tre. Da sa Herren til meg: Du så rett. For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det.»
Av Kut-Einar Norberg i USA
USAs president Donald Trump beordret mandag morgen hangarskipet USS Nimitz tilbake til Den persiske gulf.
Krigsskipet med alle støttefartøyene er ment som en advarsel til Iran i en tid da spenningen mellom Iran og USA og Iran og Israel har økt. Forsvarsminister Christopher Miller beordret skipet ut av Gulfen for en uke siden for å dempe spenningen, men presidenten reverserte dette.
Iran kunngjorde mandag at de har gjenopptatt anrikelse av uran til 20 prosent ved et underjordisk anlegg i Fordow. Dette er et brudd på atomavtalen fra 2015.
Forsvarsminister Benny Gantz sa mandag at han ønsker at Israel skal kjøpe inn en tredje skvadron med F-35-jagerfly fra USA. Han håper å kunne inngå en slik avtale før USAs president Donald Trump eventuelt går av 20. januar i år. De to skvadronene med F-35-fly som landet har, teller i alt 50 fly.
Sjøen har ødelagt moloen på Myrland i Lofoten. Fra denne lille havna ble det en gang drevet småfiske. Trykk på bildet i nyhetsspalten og se mer. (Foto: Jon Olav Larsen)
Myrland er en liten bygd mellom fjell og hav. For å komme dit må man kjøre fra Napp langs havet på den mest rasutsatte fylkesveien i Nord-Norge, ute på nordspissen av Flakstadøya.
Slik beskrives stedet i boka «Vargfot» Årbok for Flakstad Historielag 2020.
Før i tida drev mannfolka såkalt småfiske fra småbåtene sine med påhengsmotorer. Større båter var det ikke plass til i den vesle havna som var laget i rullesteinsfjæra. I dag kan man se at store bølger har forsynt seg av den lille moloen som en gang ga litt ly for storhavet.
–Det var mellom vinterfisket og slåttonna at myrlendingene drev fiske med småbåtene sine. På dette vårfisket fanget de sei og torsk med håndjuksa utenfor Myrland. Når man skulle slappe av, fisket man ørret i de mange vannene på Myrland. Både kasteboks og makkstang ble benyttet. All fisk ble spist. Bær var det også i området, går det frem av artikkelen som er skrevet av Jon Olav Larsen.
Myrland har også sin krigshistorie om minene som rak i land og blending av vinduene. Britiske marinefartøyer lå i Skjellfjorden halvannen mil lenger sør på Flakstadfjorden og ble bombet av tyske bombefly 10. mai 1940. Det hørtes til Myrland.
Det bor rundt 15 personer på Myrland, ifølge Wikipedia.
Fra 5. januar til og med 2. februar skal personell fra Finnmark heimevernsdistrikt hjelpe politiet med grensekontroll. Grunnen er regjeringens tiltak for å begrense importsmitte. Innreisende til Norge skal ha dokumentasjon på negativ koronatest eller teste seg etter 24 timer, melder NRK/Troms og Finnmark.
Av Vidar Norberg
(BREV): Et av høydepunktene før i tia var juleselskapene i Vevika hos Otelie og Andreas Andersen. I likhet med søndagskaffeselskapene startet de i halv femtiden på ettermiddagen. De var for arbeidsfolk som var vant til å være tidlig oppe og tidlig i seng. Både menn, kvinner og barn.
Avstanden fra Værveien 112 til Vevika var ikke lang. Rundt 20 minutter, avhengig av vindstyrke, fokk og rokk. Vevika før i tiden var nesten på landet sammenlignet med tettstedet med butikker og fiskebruk. Fiskernes Bank, Nissen-kaia, Bomstads sjokolade, parfyme, blader og bok & papir og mye annet også. Så Irgens frisørsalong, Ditlefs butikk med tøyer og finstas, Nilsens kiosk, bakeri og elektro før Samfunnshus og Vevikvannet som ble tømt for lenge siden.
På toppen av Vevikbakken begynte nesten en ny «bydel» eller et nytt vær med Anna Leinans slåttejorder venstre side. Herfra så man mot Vevikneset om det var en månelys romjulskveld. Der ute lå det store Barentshavet, det til tider forferdelige Østhavet som brøt på med store bølger om det stormet, eller svake dønninger i sønnavind vel et halvt år senere.
Der bakken flatet ut, begynte de siste husene. Etter Bomstad var det fiskehjeller ut mot havet. Som en skog uten grener sto de langs veien helt til veien begynte å stige litt. Der var i alle fall sommerstid en liten snuplass ved de gamle telegrafbrakkene.
Så var man fremme ved huset til Otelie og Andreas Andersen. For det meste gulmalt i gamle dager. Buhunden Tutta var tatt inn for anledningen. Den var berømt for sin høylytte bjeffing, slik vakt- og gjeterhunder skal gjøre.
I gamle dager var det masse sne. Det første selskapsritualet var å svinge kosten og børste sneen av fottøyet. De fleste hus hadde en kald yttergang. Yttergangen i Vevika var spesiell. Juleveden var hugget og satt langs veggen i baljer. Det var rekved, kanskje fra de russiske skogene som hadde fulgt elver og hav før de rak inn i Mehamn-fjorden, ble plukket opp, sagd, hugget og lå klar som julebrensel. Det luktet av forra. En deilig velkomstlukt fra andre breddegrader enn Vevika på 71 grader nord.
Når man passerte entreen og åpnet kjøkkendøren, slo den deilige ovnsvarmen imot som en herlig sommerdag.
–Tante og onkel var alltid så gjestfrie, minnes Knut-Einar Norberg i Tennessee i USA.
Tante Otelie og onkel Andreas var bare titler, ikke slektsforklaringer. De var egentlig tante og onkel til Reidar Norberg. Men for et barn var det ikke noen forskjell på det.
Det var pyntet til jul med juleduker. Rett innenfor kjøkkendøra hang en stor juleplakat med vakkert bilde og ønske om god jul. På bordene var det juleduker. Kanskje hadde julegardinene fått en liten pynt også.
Speildørene, med vindu øverst, var åpne. Før i tia var det ofte slik at man ikke varmet opp stuene. Men til julefest var det varmt. Det sørget svartovnen på kjøkkenet for. Den var både til å fyre i, og man kunne til og med bake brød og kaker i steikeovnen. Ingen varme er vel så god som ved og kull i en svartovn. Selv om nordausten eller nordvesten med snødrev forsøker å presse inn kaldtrekken, så er det trekken fra skorsteinen som får siste ordet og får kullet rødglødende av varme.
Det var ikke bare-bare å få et pent juletre før i tia. De ble tidlig hugget på sørligere breddegrader og fraktet fra skog før de ble heist om bord i hurtigruta. Slamring og kanskje sjødrevs forskjønnet ikke trærne på den lange veien. Kanskje var de ikke helt prima vare heller. Men de var bedre enn gamle tiders einer. Noen brukte gran, andre foretrakk forra for den ryr ikke og holder seg lenger. Og der i stua i Vevika sto årets juleforra pyntet med glitter, kuler og stjerne høyt under taket. Så vakkert. Så fint å beundre et juletre. Og en furu.
Janne Norberg og Otelie Andersen utvekslet sikkert noen ord om julebakst, som på den tiden besto av sju sorter. Så var det stivede duker og alle andre gjøremål som skulle til for å skape den rette julestemning. Og julestemning var det.
Reidar og Andreas fant alltid tonen. Reidar arbeidet på Trygve Nissens fiskebruk og handel. Andreas var fisker. Praten gikk om kjente og ukjente, utvikling og avvikling, nye tider som følger gamle tider som svinner hen. Krig og fred.
En av Otelies spesialiteter var goro. Denne kjekslignende flate kaken stekt i jern, hver og en.
–Otelie kom alltid med ny servering. Litt senere på ettermiddagen så vi kanskje litt på fjernsynet som sto i TV-rommet, sier Knut-Einar.
Selv minnes jeg da vi satt i stua og lyttet til de mange fortellingene.
Etter kaffen var det ofte frukt som ble satt frem. Det var litt andre mengder enn det Andreas kjøpte til jul på 1930-tallet.
–Jeg kjøpte tre epler. Et til Otelie, et til Aina og et til meg, fortalte Andreas. Sønnen Andreas Andersen jr. (Bosse) var ikke ennå født.
Været var samtaleemne, også i et romjulsselskap.
–Jeg kan huske at det var så stygt vær at far satte meg i en kasse og dro den på kjelke inn til skolen i Mehamn, mintes Andreas.
Han hadde også sine jægerhistorier. Han begynte tidlig som skytter.
–Vi laget selv ammunisjonen. Jeg ladet geværet. Men ladningen var så svak at kula kom knapt ut av løpet, fortalte Andreas.
Men slik ble det ikke lenge. For jakt var i tillegg til fiske en attåtnæring i gamle dager. Kanskje var Andreas Andersen den siste virkelige jegeren som drev denne næring i Mehamn.
–Jeg husker at vi i jula fikk se reveskinnene som var stablet opp. De var tørre og fine. Jeg tok reven på snuten, sier Knut-Einar.
–Skinnene skal selges på auksjon i Oslo. Det blir pels til finere fruer, sa Andreas.
Og det var ikke bare rev Andreas hentet frem. En annen gang viste han en oter. De var pent flodd, tørket med flott glans i pelsen. Den hadde nok fått i seg mange fisker fra det kalde Nordishavet.
Andreas kunne fortelle om oterura i nærheten av Mehamn. Oteren går opp der, kanskje med bytte. Etter festmåltidet tar den seg sikkert en lur. Jegerne som visste hvor oteren holdt til, satt og ventet. Men oteren er en slu kar. Får den teften av jegeren, er det oteren som vokter på jegeren og kommer sjelden ut før jegeren har gått hjem.
Jeg har jo vært med Andreas på jakt noen ganger. Husker når kobben stakk sitt hode opp. Andreas gikk ned i knestående og skjøt. Han var veltrenet soldat i Varangerbaltaljonen frem til de ble dimittert da Norge kapitulerte for Hitlers vernemakt.
–Jeg husker når vi kom inn i yttergangen. Der var alltid hagla. Det var en tvistdott i løpet. Jeg tror også det var en spiker som den hang på, sier Knut-Einar.
Den musikalske delen av et hjemmeselskap kunne Andreas selv stå for. Han tok frem sitt trekkspill, en torader. Når det «bare» var søndagsselskap, og det var det mange av, kunne man for eksempel lytte til NRKs møteoverføring fra Indremisjonsselskapets storsal i Oslo eller en grammofonplate, for eksempel med «Lapp-Lisa» eller «Berlevågjentene». Begge kjente fra NRKs ønskekonsert.
Festdrikken i kristne familier var sjokolade, en bedre utgave av kakao. Otelie hadde laget fat med påsmurte brødskiver. Der var det kanskje rull og sylte, i alle fall var det det folk «sydde» til jul for å ha som pålegg i tillegg til alt det andre. Så også i Vevika. Og som det smakte.
Kraft fra et skikkelig kveldsmåltid kunne man kanskje trenge før man gikk ut i julenatten.
–Jeg husker at vinden blåste rundt huset når vi gikk, forteller Knut-Einar fra det langt varmere Tennessee.
Mor Janne hadde kåpe og far frakk. Sammen med barna gikk de baklengs fra selskapet og mot det første Bomstad-huset. Da slipper man å møte sne som med vindens hjelp forsøker å finne en åpen plass mellom frakk og skjerf eller lure seg så nært øregangene som mulig. Ved Bomstads sjå eller naust stanset man litt for å se om det var tare og tang på veien. For når det er uvær, tar sjøen den opp på veien som sitt lille visitt- eller julekort.
–Det var en gang vi skulle hjem fra selskap i Vevika. Knut-Einar satt på sparken med ansiktet vendt mot far og ryggen mot vinden. Jeg knyttet mitt skjerf rundt ansiktet på Vidar som satt med ansiktet mot været. Jeg lurte på om vi ville komme oss hjem. Det hendte det var sneskavler så vi ikke så veien. Det var ikke alltid at brøytebilen klarte å holde veien åpen. Nå var det hus vi kunne gått innom, men det gjorde vi ikke, minnes Janne Norberg.
–Vi skyndte oss hjem for å legge oss, sier Knut-Einar.
Nå er det lenge siden julelysene brant ned i Vevika. De siste juleselskapene var nok i første halvdel av 1970-tallet. Andreas fikk hjemlov 1981 og Otelie ble forfremmet til herligheten i 1987.
Historien om livet i Vevika er nok ukjent for de fleste i dag, selv om der var flere på juleselskap. Den ubrukte otersaksa står på Gamvik museum. Hagla har Laurits Olsen i Alta pusset opp.
–Den sprer ikke mye. Det var en veldig god børse til Andreas bruk, sier Olsen som er en dyktig jeger opprinnelig fra Burfjord hvor hans tante Otelie kom fra.
Gorojernet, av den typen som legges på svartovnen eller elektrisk kokeplate, flyttet fra Vevika til Bergen og siden til Oslo. Den sørget for goro også i de finske skoger. Nå har gorojernet adresse i Jerusalem. Også der har det spredt sin liflige duft av ei anna tid.
Ennå i denne tid kan nordlyset flamme storslagent over himmelhavet, Nordishavet og Vevika mens stjernene funkler. En av dem er kanskje litt klarere enn de andre, akkurat som stjernen som ledet de vise menn til Jesusbarnet i Betlehem. Juleselskapene i Vevika ble holdt på grunn av Jesu fødsel. I det ytterste Norden var det noen i et lite hus som hadde samme opplevelse som de vise menn.
Jeg blar opp i Andreas gamle, slitte Nytestamente og leser fra Matteus 2, 1–2:
«Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes’ dager, se, da kom nogen vismenn fra Østerland til Jerusalem og sa: Hvor er den jødenes konge som nu er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbede ham.»
(SPISS): Når året 2020 skal oppsummeres for Finnmarkshilsen, er det særlig et saksområde som har satt sitt preg på nettavisen. Det er samisk kristenliv. Gjennom mange historiske bilder med kommentarer har tidligere sogneprest i Kautokeino, Olav Berg Lyngmo, gitt et sjeldent innblikk i samisk kirke- og kristenliv. Det er bilder fra møter, gudstjenester og samlinger. Prester, tolker, organister og kristne samer er blitt presentert. En del av dem er gått bort.
Det velassorterte bildematerialet med kommentarer er viktige historiske dokumenter om samisk kristenliv. Det har sin naturlige plass om samisk kirkehistorie en gang skal skrives. Nå er litt mer av dette materialet tilgjengelig på Finnmarkshilsen.
I pressen er kristen kultur, tro og virke et forsømt område. Man skal lete lenge for å finne noe om kristelig aktivitet. Reportasje og nyheter fra kristent liv og virke blir forsømt.
Når man søker på «nettet», kan man finne alt mulig om sport, revy, konserter og verdslige arrangementer fra vår nåtid og langt tilbake. Men dessverre er det ikke så mye om kristenlivet. Dette skyldes kanskje også at man lever i en etterkristen tid, hvor den kristne tro går sterkt tilbake i befolkningen. Kommer det lek eller lærd som om noen år vil finne ut hvordan kristenlivet var, er det kanskje ikke alltid så mye å se.
Det var også dette Finnmarkshilsen hadde et lite håp om å gjøre noe med. Uventet dukket Olav Berg Lyngmos bildesamling opp og med gode kommentarer fra en prest som selv behersker samisk og har inngående kjennskap til samisk trosliv, tankemåte og kultur. Lyngmo utfører fremdeles prestetjenester i Kautokeino når han blir forespurt, selv om han ble fradømt kappe og krage.
Ennå er ikke alt materiale publisert. Og det er et berikende materiale som også er med på å løfte den samiske kultur og kristen tro i en sterk brytningstid mellom konservativ og liberal teologi, en tid hvor mennesker og «den offisielle statskirke» er i ferd med å forkaste og forlate Skriftens ord og kirkens 2000-årige tradisjon. Det samiske trosliv som Lyngmo presenterer, står for den klassiske kristentro helt fra Jesu disiplers tid og frem til vår tid. Det er en slik tro som fører mennesker på himmelveien.
Finnmarkshilsen forsøkte først å finne artikler om liv og virke hos Indremisjosselskapet i Finnmark. De hadde både bedehus, leirsted, ansatte og reisende predikanter. Mye av dette er nå avviklet og avhendet i Finnmark. Det er mye brakk mark. Indremisjonsselskapet er nå blitt til Normisjon.
Finnmarkshilsen har fått god hjelp av Willy Gryting som i en årrekke hadde både administrative og forkynneroppgaver med utgangspunkt i blant annet Kongsfjord, Hammerfest og Alta. Gryting har levert bilder med kommentarer om det som en gang var. For eksempel emissærer som slamret av sted med lokalbåter for å forkynne Guds Ord i små bygder i fjordene og fiskevær ute ved kysten. Der var det ikke mange andre som satte sin fot, men predikantene visste om sjelens verdi i et evighetsperspektiv. Det var for eksempel også mange som deltok i arbeidet med å rive «kirkebrakka» i Mehamn for å få materialer til leirsted på Kildesli i Tana. Målet var å vinne de unge for Kristus.
Rolf Ingvar Ruud, som også reiste for Indremisjonsselskapet i Finnmark, er i gang med å skrive sine memoarer, og der vil det trolig også bli litt om kristenlivet i Finnmark. Tidligere har predikant og nå avdøde Tormod Jenssen i Honningsvåg skrev sine upubliserte memoarer som gir et interessant innblikk i Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen.
Finnmarkshilsen presenterte i år også et portrett av den nå avdøde Leif Akselsen i Den indre Sjømannsmisjon. Der får man et godt bilde av en predikants liv og virke som det står stor respekt av.
I 2018 hadde Finnmarkshilsen den store gleden av å følge predikant Svein Hansen i Indremisjonsforbundet en ukes tid. Det var møljekalas på bedehuset Betania i Hammerfest. Der var det besøk, andakt og sang på gamlehjem i Hammerfest, Rypefjord og Kvalsund. Oppslutningen var ganske stor. Det var videre en reise fra Hammerfest til Lakselv, Karasjok og gjennom Finland forbi Enaresjøen i nesten 20 graders kulde i vintermørke til Kirkenes for å tale Guds Ord. Det ble reportasjer om en predikants hverdag og den store innsats som ytes for Guds rikes sak i en postkristen tid. Det var også interessant å se at det fortsatt er folk som til nesten alle døgnets tider ringer en predikants telefon, kanskje for den gode samtale eller sjelesorg og råd. Predikantene er også prester for mennesker enten det er korona eller ikke.
De læstadianske bevegelsene i nord har i lange tider vært et kraftsenter for kristen tro og livsførsel. Det har vært interessant for Finnmarkshilsen å skrive litt om Elvebakken Læstadianske menighet i Alta. De har tatt skrittet fullt ut i den digitale formidlingen av forkynnelsen. Etter at koronapandemien slo til, har de skaffet seg godt kamera og overfører på søndager sine gudstjenester på youtube. Det er både gode og oppbyggelige prekener og fin salmesang.
Det er interessant å se at Elvebakken Læstadianske menighet har sin egen konfirmasjonsundervisning hvor Luthers lille katekisme, forklaringer og viktige Gudsord fremdeles læres utenat. Det var Torbjørn Thomassen som sto for høringen, mens predikant Rolf Olsen sørget for konfirmasjonen den 7. juni. At læstadianerne selv konfirmerer sine ungdommer sier vel litt om at Den norske kirke ikke har denne bevegelsens tillit. Det vil kanskje føre til at de en gang i fremtiden også overtar utdelingen av nattverden. Også i Kjøllefjord er det en sterk læstadiansk menighet som har konfirmasjon.
En konfirmasjonstale i Masi kirke av sogneprest Bjarne Gustad i Kautokeino vakte stor oppmerksomhet i hele Norge da han gikk ut mot fosterdrap og homofili og kjønnsskifte. Det vakte også stor oppsikt da Finnmarkshilsen meldte og Altaposten viderebragte at biskop Olav Øygard fratok sogneprest Gustad konfirmantundervisningen og gav ansvaret til prost Egil Lønmo i Indre Finnmark prosti som i Ságat fortalte at han er positiv til å vie likekjønnede i Kautokeino. Man la merke til den sterke støtte som læstadianerpredikant Henry Baardsen i Elvebakken Læstadianske menighet gav til Gustad, og den formaningen som han skrev til biskop Øygard. Biskopen, som en gang var en konservativ prest, også mot kvinnelige prester, har gjort et stort sprang til den brede vei.
Det er også et håp at oppbyggelsesspalten i Finnmarkshilsen må få være med på å styrke og oppbygge troslivet blant kristne. Samtidig er det et ønske om at flere mennesker må bli frelst. Dette er menneskets viktigste anliggende. For det er en evig himmel å vinne og et helvete å unnfly. Det kan kun skje ved hjelp av det forsoningsverk som Jesus Kristus har fullbrakt på korset, da Han tok på seg menneskets synd og straff og forlikte det med Gud.
Så får man ved starten på et nytt år be om Guds velsignelse over liv og virke og menneskers frelse.
Et velsignet godt nyttår ønskes alle lesere.
Vidar Norberg
