(25.10.2019): Hurtigruten i vintervær. (Foto: MS Lofoten)
Berømmet partisanene
(23.10.2019): Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen beklaget den behandling som partisanene og deres familier fikk etter den andre verdenskrig. På vegene av regjeringen la han ned krans på monumentet for partisanhjelperne i Kirkenes. Klikk på saken i kommentarspalten og les hele talen. (Foto: FD)
Nabokonferansen: –Ønsker mer samarbeid Norge–Russland
(FFK, 24.10.2019): Forholdet mellom Norge og Russland var hovedtema i paneldebattene på Nabokonferansen i Kirkenes torsdag. Leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Anniken Huitfeldt, ønsket mer dialog, åpenhet og direkte tale.
–Vi har verdens beste forvaltning av torskestammen. Så har Norge kritisert annekteringen i Ukraina. Og jeg er bekymret for militær oppbygging. Men vi må ha mer dialog, åpenhet og direkte tale, sa Huitfeldt.
Russlands ambassadør Teimuraz O. Ramishvili minnet om det historiske forholdet mellom de to landene:
–Husk, dette er den fredeligste grensen i Europa, understreket han i sin tale, sa Ramishvili.
Norge & Russland
–Det historiske grunnlaget er viktig for oss regionalt. Vi har tusen års felles historie, vi hadde pomorhandelen og frigjøringen. I dag snakker vi om barentssamarbeidet, og at vi i Finnmark fylkeskommune i over tretti år har hatt samarbeidsavtaler med Nordvest–Russland, sa fylkesordfører Ragnhild Vassvik.
Men også hun påpekte at næringsaktører i nord har merket sanksjonene.
–Vi ønsker enda mer samarbeid innenfor havbruk. Og vi må opprettholde dialogen.
–Og jeg ønsker at regjeringen bygger opp Barentssekretariatet, og ikke ned. Jeg vil også ha en visumfri barentsregion.
Dette var noe av Vassviks svar på ønskene sett fra en regional synsvinkel.
Samarbeid
Statssekretær Audun Halvorsen sa i paneldebatten at handel og folk til folk-samarbeid er som et lim som binder Norge og Russland sammen.
Også Russlands ambassadør Ramishvili sa at et aktivt økonomisk samarbeid må være basis for samarbeid, men han mente også at fundamentet for tiden kanskje ikke er det beste med tanke på sanksjoner mot Russland.
Minister for økonomisk utvikling i Murmansk, Elena Tikhonova, nevnte de 250.000 grensepasseringene og viste at turismen utvikles i hennes område.
Debattleder var Helene Skjeggestad fra Aftenpostens Moskva-kontor.
Næring i nord
Den andre paneldebatten hadde tema næringsliv. Her deltok Bjørn Gundersen i Novatek Murmansk, Felix Tschudi i Tschudi Shipping, Silje Ask Lundberg i Naturvernforbundet og Liv Monica Stubholt fra Norsk-Russisk Handelskammer. Debattleder var Arne O. Holm fra High North News. Her ble utfordringer og muligheter tatt opp.
Den siste runden var viet europeisk politikk. Julie Wilhelmsen fra NUPI, Maksim Belov fra Murmansk duma og Kirsti Bergstø fra SV ga sine perspektiver. Sikkerhetspolitikk som påvirker naboforhold, var bare noe av det de snakket om. Debattleder var Anja Salo fra Barentssekretariatet.
Ros til Finnmark
Tidligere ambassadør i Moskva, Øyvind Nordsletten, takket i sin avrunding for en fin konferanse med ros til arrangøren Finnmark fylkeskommune, Barentssekretariatet og UiT Norges arktiske universitet.
Konferansens innhold og opplegg fikk ros av både privatpersoner som deltok, næringslivsledere og journalister. Rundt 200 deltok.
Nabokonferansen er en del av 75-årsmarkeringen for den sovjetiske frigjøringen i Øst-Finnmark høsten 1944.
Fredag den 25. oktober markeres frigjøringsdagen i Kirkenes. Hit kommer kong Harald og Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov.
Forsvarsministerens tale ved partisanhjelpernes monument i Kirkenes
Av Frank Bakke-Jensen
(23.10.2019):
Kjære pårørende, kjære venner.
Tjenesten som partisan og radioagent i huler langs Finnmarks-kysten var noe av det hardeste nordmenn deltok i under andre verdenskrig. Partisanene var sendt ut av sovjetisk etterretning for å rapportere om tyskernes bevegelser. Først og fremst informasjon om skip som brakte forsyninger til Litza-fronten. Men også om andre tyske troppebevegelser i Finnmark. I likhet med alle andre radioagenter var de helt avhengige av store nettverk av sivile hjelpere. Kvinner og menn som var villige til å ta den enorme risikoen det var å samle opplysninger for agentene. Vanlig kvinner og menn – ofte med familie.
«Skutt blir den» innleder mange av nazistenes forordninger. Dødsstraff var et av virkemidlene okkupasjonsmakten brukte for å kontrollere befolkningen. Vi som har vokst opp i fred og frihet kan vanskelig begripe hvordan det var å drive motstandsarbeid. Særlig her i Finnmark. Ingen trær å gjemme seg blant. Et ekstremt klima. Små og transparente lokalsamfunn. Flere ganger så mange fiendtlige soldater som lokalbefolkning. Med en evig trussel om dødsstraff hengende over seg. Likevel var det svært mange som gjorde motstand.
For elleve av partisanhjelperne tok livet slutt her på Skytterhusfjellet. De ble ikke skutt – de ble hugget ned med spader. I massegraven de selv hadde gravd ut. Det er vanskelig å forstå den brutaliteten som avsluttet deres liv. Som frarøvet familiene sine sønner, ektemenn og brødre.
Partisanene og deres hjelpere fikk ingen heder etter krigen. Tvert imot – de ble mistenkeliggjort og overvåket. De hemmelige sovjetiske tjenester forsøkte å presse flere av dem til fortsatt tjeneste. Norske myndigheter overvåket, arresterte og avhørte flere av dem. Krysspresset var stort. Det ødela familier og lokalsamfunn.
Ikke før Kong Olav talte i Kiberg i 1983 fikk partisanene den anerkjennelsen de fortjente. Med Kong Haralds tale i 1992 fikk de og deres familier også oppreisning.
Jeg vil på vegne av det offentlige Norge beklage den behandlingen partisanene og deres familier fikk etter andre verdenskrig. Det er en historie vi må lære av. I dag legger vi ned krans for de elleve som mistet sine liv her utenfor Kirkenes. Men kransen synliggjør også vår anerkjennelse og takk til alle partisanene og deres hjelpere, som var villige til å ofre alt for vår frihet. Det er med ærbødighet og respekt jeg på regjeringens vegne legger ned denne kransen.
Frank Bakke-Jensen beklaget behandlingen av partisanene
(23.10.2019): Under en minneseremoni ved partisanhjelpermonumentet i Kirkenes kom forsvarsminister Frank Bakke-Jensen med en offisiell beklagelse for den behandlingen partisanene fikk etter krigen. Han roste også partisanenes innsats under krigen.
Etter krigen var det flere som ble overvåket og fikk vanskeligheter med norske myndigheter fordi de samarbeidet med Sovjetunionen i kampen mot den tyske krigsmakt.
Til stede på minneseremonien var fylkesordfører Ragnhild Vassvik og ordfører Rune Rafaelsen. Noen titalls personer deltok også, blant annet fra familien til henrettede. Det var her ved partisanhjelpermonumentet at ti personer som deltok i partisanvirksomheten, ble brutalt slått i hjel med spader eller trestokker etter å ha gravd sin egen grav den 17. august 1943.
–Jeg synes det viktigste er at denne annerkjennelsen og unnskyldningen kom, og ikke når, sa Bakke-Jensen til Ságat etter seremonien.
–Det er svært gledelig at det offisielle politiske Norge ved regjering og forsvarsminister kommer med denne beklagelsen. Det vil bety mye for mange familier den anerkjennelsen partisanene nå har fått, skrev Rune Rafaelsen, ordfører i Sør-Varanger, på melding til iFinnmark onsdag kveld.
Kong Harald kom med en unnskyldning til parisanene i 1992.
Fylkesordfører Ragnhild Vassviks tale på Nabokonferansen
Fylkesordfører Ragnhild Vassviks tale på Nabokonferansen i Kirkenes den 23. oktober 2019
Kjære alle sammen
Det er en stor glede for meg å være her i dag sammen med dere under denne Nabokonferansen. Konferansen markerer at det er 75 år siden sovjetiske styrker frigjorde Øst-Finnmark, 75 år siden vi i Finnmark igjen ble et fritt folk, og 75 år siden vi fikk tilbake vårt demokrati.
La meg begynne med å utrykke min og folk i Finnmarks takknemlighet tilde sovjetiske styrker som frigjorde oss fra den tyske okkupasjonsmakten et halvt år før resten av Norge.
Da russerne krysset den norsk/russiske grense 18. oktober 1944 gjorde de det etter først å ha kjempet seg gjennom grenselandet på Kolahalvøya hvor de møtte tysk motstand hele veien fra slaget ved Litza 7. oktober til de stod i Kirkenes 25. oktober. Tapet for den Røde Arme var stort: 611 soldater og offiserer mistet livet på norsk jord. 1501 ble såret og nærmere 16.000 sovjetiske offiserer og soldater ble drept i våre nærområder. De fleste på sovjetisk side av grensen.
Det synet som møtte sivilbefolkningen som hadde oppholdt seg i tunnelen i Bjørnevatn, var et samfunn lagt i ruiner.
Kirkenes var sammen med Valletta på Malta den byen i Europa som opplevde flest flyangrep. 328 bombeangrep hadde totalrasert det som var av infrastruktur.
Vi kan bare forestille oss befolkningens lidelser gjennom høsten og vinteren, men de lot seg ikke kue. 25. oktober heiste de det norske flagget på et av de få husene som stod igjen, nemlig Rørbua i Bjørnevatn. – Rørbua ble for fem år siden fredet av Riksantikvaren som et minne over de hendelsene som skjedde i Bjørnevatn og Kirkenes oktoberdagene for 75 år siden. Flagget blei heist som et symbol på det frie Norge. Dagen etter ble det holdt herredsmøte i Rørbua og Sør-Varanger fikk sin første ordfører i et fritt Norge.
–Sivilbefolkningens lidelser og fylkets totale ødeleggelser fortjener en større plass i krigshistorien. Og i de siste dager er vi også blitt minnet om den behandling mange kvinner måtte tåle av norske soldater, både her og ellers i landet.
Disse dramatiske uker og måneder i 1944 er uløselig knyttet til Finnmarks fellesskjebne, hukommelse og arv. Spor etter okkupasjon og ødeleggelser preger både individ og samfunn fortsatt i vår tid.
Vi står derfor i varig dyp takknemlighet til de sovjetiske soldatene for deres innsats i kampen mot fremmed okkupasjon, og vi vil for alltid minnes deres tapperhet og offervilje.
Hver generasjon skriver sin historie, heter det. De spørsmål som var aktuelle for 20 år siden, er ikke like relevante i dag. Nye spørsmål og nye problemstillinger er det som driver all forskning fremover, også krigshistorien.
I høst er det kommet nye bøker som tar opp sider ved krigen som det har stått strid om, blant annet spørsmålet om regjeringens behandling av brenningen av Finnmark som en krigsforbrytelse. Noe som igjen skaper meningsbrytning og debatt.
Vi er derfor veldig gladefor å ønske velkommen til en konferanse hvor de fremste av russiske og norske historikere skal formidle fra et bredt spekter av sin forskning om krigen i nord, og gi oss ny kunnskap om dette emnet som vi aldri bør bli ferdig med.
Jeg er også svært glad for at vi gjennom denne felles markeringen som viser at Norge og Russland i dag kan samles her i Kirkenes for å hedrede som satte livet til for vår frihet.
For samtidig som vi ser bakover, må vi også se fremover. Til tross for at det blåser en kald vind mellom våre hovedsteder så er det utrolig mye positivt som rører seg over grensene her i nord – tuftet på lange og sterke tradisjoner for folk-til folk samarbeid.
I dag har videregående skoler i Finnmark og Murmansk gått sammen og arrangerer årlige yrkesfagkonkurranser for å heve statusen på yrkesfagene.
Opptil 1000 ungdommer samles hvert år i «Barents Games». Dette er ungdom som gjør det veldig bra i idrett, fordi de får internasjonal matching sammen med sine naboer.
Rett utenfor vinduene her ser dere Europas spiskammer. Barentsregionen er imidlertid ikke bare et matfat, men også en viktig forsyner av energi, mineraler, skog og høyteknologi.
Nå er det imidlertid flere i Europa som mener at dette området må vernes imot ressursutvinning og andreinngrep. Men da glemmer de, at det faktisk bor folk her i nord som lever aktive og moderne liv.
Jeg vil i denne sammenhengen også minne om at Russland og Norge har etablert verdens beste samarbeid når det gjelder forvaltning av vår felles torskestamme.
Denne markeringen vil utvilsomt bidra til å styrke kunnskapen om Finnmarks plass i den nasjonale fortellingen om andre verdenskrig, men den vil i tillegg minne oss om de sterke bånd som er mellom oss og våre naboer i øst – vi har et godt naboskap, vi deler en felles historisk skjebne – men har også et felles håp for en god framtid for folkene her i nord.
Med dettes er jeg frem til interessante diskusjoner om vår felles fortid og vår felles fremtid.
LEDER i SÁGAT: – Lovforslag truer rettssikkerheten
(22.10.2019): I dag har folk kun rett til å anke dommer fra tingrett og jordskifterett hvis tvistegjenstandens verdi er minst 125.000 kr. Er verdien lavere, må ankeinstansen (lagmannsretten) ha gitt samtykke til å fremme anken, skriver Ságat på lederplass.
Regjeringa anført av justisminister Jøran Kallmyr (FrP) vil altså ha Stortinget til å fordoble ankegrensa fra 125.000 kr til 250.000 kr. Frem til nåværende tvistelov ble vedtatt i 2005 var denne ankegrensa på 20.000 kr.
I løpet av 15 år er altså ankegrensa økt med formidable 1.250 prosent, om Stortinget nå skulle strø sand på regjeringas forslag.
Ved forrige korsvei for 15 år siden tok nettopp Fremskrittspartiet dissens i Stortinget når det gjelder størrelsen på ankegrensa. FrP ville at grensa skulle settes til 70.000 kr, og ikke 125.000 kr som stortingsflertallet vedtok.
Etter vår mening hadde FrP den gang svært fornuftige innsigelser mot å øke ankegrensa så kraftig som vedtatt.
–For folk flest vil et krav på ca. 100.000 kroner være av meget stor viktighet. I forhold til prinsippet om proporsjonalitet må en ta inn over seg forholdet for vanlige borgere, og ikke kun hva som er en stor sak for offentlige myndigheter eller større virksomheter, påpekte FrPs daværende to representanter i Stortingets justiskomité i en mindretallsmerknad.
Dette var utsagn fra den tid da FrP var i opposisjon og tok mål av seg å være et parti «for folk flest». Nå sitter FrP på maktas tinde og fører an med forslag som rammer nettopp de vanlige borgere partiet tidligere ønsket å ivareta.
Økninga av ankegrensa for 15 år siden har medført at mange anker ikke blir tatt til behandling. I 2018 ble om lag 10 prosent av avgjørelsene i tingretten anket (109 saker). Av disse ble det kun gitt samtykke i 16 prosent (17 saker), mens 84 prosent altså ble nekta fremmet (92 saker).
Ankeretten er altså langt på vei ganske illusorisk i dag. At ankegrensa nå skal fordobles, viser at staten setter hensynet til egen økonomi foran befolkningas rettssikkerhet.
Retten til effektive rettsmidler er en fundamental menneskerett som Norge allerede i dag bryter temmelig massivt. Og enda verre vil det bli når Stortinget har banket igjennom den nye lovendringa.
Vi synes det er talentløst av regjeringa å unnlate å vurdere alternative løsninger som både kan være ressursbesparende og samtidig kan ivareta rettssikkerheten for vanlige folk. I dag settes lagmannsretten med tre fagdommere. I mange mindre saker kan dette være som å skyte spurv med kanoner, altså en form for ressurssløsing.
I stedet for å avskjære eller innsnevre ankeretten i saker under en viss verdi, burde Stortinget som lovgiver heller vurdere en forenklet behandling. For eksempel at lagmannsretten i slike saker settes med én dommer i stedet for med tre dommere.
Da vil man kunne få behandlet tre ganger så mange saker som i dag, uten kostnadsøkning for statskassa. Samtidig som man ikke hadde behøvd å gå på akkord med fundamentale menneskerettigheter som nå.
Vi minner også om at ankereglene ikke bare gjelder dommer i tingretten, men også jordskifteretten. Normalt skal sivile saker som havner i tingretten, først være behandlet av forliksrådet. Her vil det derfor ofte være snakk om en forutgående to-trinnsbehandling før eventuell anke til lagmannsrett.
Men i motsetning til tingrettssaker blir jordskiftesaker behandlet av jordskifteretten i første instans, uten noen forutgående forliksrådsbehandling. Disse sakene vil ofte ikke ha høy økonomisk verdi, men samtidig være av betydning for en tjenlig utnytting av eiendommene.
Lovforslaget legger opp til at det i realiteten ikke vil være ankerett på jordskiftesaker. Altså er landets grunneiere fratatt retten til bruk av rettsmidler. Sjøl om departementet mener at lagmannsretten her kan utvise «smidighet» i ankesilinga, tyder erfaring på det motsatte. Dess lenger ut i utmarka lagmannsretten eventuelt må traske i ankesaken, dess trangere blir nåløyet.
Det ille med så vel dagens ankegrense som regjeringas nye lovforslag, er at det rammer vanlige folks rettssikkerhet. Alle som opplever å få sin anke nekta fremmet, vil føle seg utsatt for et justismord, og ofte med god grunn.
Stortinget bør her stoppe opp og spørre seg sjøl om det virkelig er et slikt rettsløst samfunn man ønsker å ha.
Nabokonferansen i Kirkenes
(23.10.2019): Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og fylkesordfører Ragnhild Vassvik på Nabokonferansen i Kirkenes. Den avholdes i forbindelse med 75-årsmarkeringen for den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark. Trykk på bildet i første spalte med nyheter og les mer. (Foto: Ffk, Facebook)
Nabokonferansen: –Folk er interessert i krigshistorien.
Av Vidar Norberg
(23.10.2019): –Det er stor interesse for krigshistorien. Det viser konferansen i Kirkenes og antallet solgte bøker om krigen, sa professor Stian Bones ved UiT Norges arktiske universitet i et intervju med NRK/Finnmark.
På Nabokonferansen om krigshistorien på Nordkalotten på Thon Hotell talte han onsdag om temaet «Jakten på partisanene». Folk fra Finnmark reiste over til Sovjetunionen. Mange kom tilbake som partisaner. De fulgte med den tyske skipstrafikken som gikk til Kirkenes med forsyninger til Litza-fronten. Skipene var mål for sovjetiske ubåter og fly. Videre drev partisanene etterretningsvirksomhet rettet mot tyske militære anlegg.
–De drev et aktivt motstandsarbeid som hadde betydning for krigen i nord, sa Bones.
Han har studert gamle dokumenter fra tysk side. Dokumentene bekrefter ifølge Bones at Tyskland så på partisanenes arbeid som omfattende på Lopphavet, Østhavet og rundt Varangerfjorden.
–Den tyske mistanken ble vakt i 1942. Tyskerne mistenkte også sivilbefolkningen for å hjelpe partisanene. Derfor ville de også gjennomføre avskrekkende tiltak, sa Bones i intervjuet med NRK.
Grusom straff
Alf R. Jacobsen skriver i boken «Rød august» om hvordan Sovjetunionens partisannettverk ble sprengt av den tyske krigsmakt som gjennomsøkte Varangerhalvøya stanset partisanenes virksomhet fra 1942 til 1943.
Den tyske avstraffelsen var grusom mot dem som hjalp partisanene. En forferdelig død rammet Osvald Loe og Anton Stenmann fra Løkvik, Øystein Sivertsen, Julius Ananiassen og Egil Bertheussen fra Berlevåg, Kristian Jensen fra Kongsfjord samt Ingolf Johannessen, Gudvar, Leif og Erling Olsen fra Ersfjord. De ble satt til å grave sin egen fellesgrav på en sandslette nær Førstevann noen kilometer utenfor Kirkenes.
Under gravingen kom en full førsteløytnant som ifølge boken «Finnmark i flammer» fra 1946 spyttet dem i ansiktet. Da han fortsatte, sprang en av guttene opp og drepte ham med spaden. De tyske soldatene tok en grusom hevn og slo dem i hjel en etter en. Det ble funnet flere vedtrær. Flere av likene hadde fått slått inn bakhodet. Graven ble tildekket for å dekke over den tyske forbrytelsen, går det frem av «Rød august».
Sovjetiske fly fløy over 300 ganger over Kirkenes for å senke Nazi-Tysklands skip eller ramme tropper og depoter. I de allierte landene var det bare Valletta på Malta som var mer bombet.
Onsdag ettermiddag var det kransnedleggelse på monumentet over partisanhjelperne ved skytterhuset.
Mer kunnskap
–Mange har liten kunnskap om andre verdenskrig. Vi må gjøre dette interessant, blant annet ved å trekke frem enkeltpersoner, sa Bones.
–Til daglig tenker vi ikke på hvor strategisk viktig Finnmark er, sa filmregissør Knut Erik Jensen til Radio Nordkapp.
Han oppfordret til mer forskning om krigshistorien i nord.
Det er Finnmark fylkeskommune som arrangerer den to dager lange konferansen fra 23. til 24. oktober. Fylkeskommunen skriver på sin nettside at det er ny innsikt om krigshistorien i Finnmark og forholdet mellom Norge og Russland som kommer frem i dag.
Takknemlig
Det var Den røde armé fra Sovjetunionen som gikk over grensen, inntok Kirkenes den 25. oktober 1944 og frigjorde Øst-Finnmark frem til Tanaelva.
–Vi vil vise takknemlighet til nabofolket som ofret livet. Det gjør vi ved å holde liv i historien, sa forsvarsminister Frank Bakke Jensen til Radio Nordkapp.
Han kom med sin hilsen til Nabokonferansen, onsdag. Forsvarsministeren fortalte at han prøver å få folk til å forstå at Norge var en del av Østfronten.
–Det er like viktig i nord som i sør at vi ikke kan ta retten til å vokse opp i et fritt land for gitt. Dette er noe vi må kjempe for. Noen har ofret mye, sa Frank Bakke-Jensen.
Han la til at Norge skal forsvares fra russegrensen og helt sørover. Han la til at nå vil Finnmarks ungdom bli hentet inn til førstegangstjeneste på Porsangmoen.
Putin ville kommet
Russlands president er ikke invitert til 75-årsmarkeringen på grunn av det anstrengte forholdet som Oslo har til Moskva.
–Jeg tror at om Putin hadde vært invitert til 75-årsmarkeringen, så ville han kommet. Russerne er opptatt av krigen, sa Knut Erik Jensen.
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov skal representere Russland under markeringen fredag. Dit kommer også Kong Harald, statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide.
Antallet jervekull øker
Det er nå registrert 61 jervekull i Norge, mot 58 kull i fjor. Det er trolig rundt 332 voksne dyr i år, viser tall og beregninger som NTB har innhentet fra Rovdata.
I Troms og Finnmark har antallet jervekull økt med tre. I Oppland var økningen på fire kull. I Hedmark var det en nedgang på tre kull, opplyser leder Jonas Kindberg i Rovdyrdata.