Kommentar

(28.05.2020): Havbrukskommunene i Norge reiser bust mot regjeringas forslag til omfordeling av inntektene fra det statlige havbruksfondet, skriver Ságat på lederplass.

I dag er det slik at 80 prosent av utbetalingene fra havbruksfondet går til kommunesektoren, mens staten får 20 prosent. Dette ønsker regjeringa nå å nær sagt snu på hodet.

Regjeringa har i revidert nasjonalbudsjett foreslått en kraftig omfordeling. Dette slik at staten stikker av med 75 prosent, mens kommunene avspises med skarve 25 prosent.

Riktignok planlegges det å innføre en ny produksjonsavgift på 40 øre per kilo oppdretta laks eller ørret fra og med 2022. Dette antas å skulle gi en ekstra inntekt på omlag 500 millioner kroner i tillegg det vederlagsbaserte inntektsgrunnlaget i havbruksfondet.

Likevel blir totaleffekten den at staten stikker av med en markert større andel av inntektene fra havbruk. Her må man også ha kraftig i mente at selskapsskatten som oppdrettsselskapene betaler, havner uavkorta inn i statskassa. Kommunene får ikke del av selskapsskatten.

Samtidig blir kommunene sittende igjen med alle ulempene ved sjøbasert fiskeoppdrett. Havbruk er arealkrevende, og medfører til dels betydelige brukskollisjoner med fiskerinæringa og andre lokale interesser.

At staten nå skal sikre seg sjøl brorparten av oppdrettskaka er ganske enkelt umoralsk. Det er samtidig også en svært uvennlig handling mot distriktskommunene som er vertskap for oppdrettsanleggene.

Effekten av dette vil trolig bli at mange kommuner vil tenke seg om både vel og lenge før de tillater ny havbruksvirksomhet. Slik sett vil regjeringas grep helt klart bare trigge motstanden som allerede i dag er ganske betydelig og markant mange steder.

Regjeringas forslag rammer altså de mange kyst- og fjordkommuner som til nå har vært positive til oppdrett. En av disse er Nesseby, den sjøsamiske kommunen innerst i Varangerfjorden.

– Om kommunene får enda mindre penger igjen for å frigi arealer til havbruk, er det klart at det vil være større motstand mot å åpne for mer areal til dette formålet, sier Nesseby-ordfører Knut Store (AP) til Ságat.

I likhet med de fleste av sine ordførerkolleger vender Store tommelen ned for det nye forslaget. Her er regjeringa atter en gang på kollisjonskurs med kystfolket.

Av Vidar Norberg

Israel markerte holocaust-dagen fra 20. til 21. april. Et faktum som er risset inn med jerngriffel på historiens oppslagstavle i stein, er at seks millioner jøder ble drept i den nazistiske jødeutryddelsen holocaust.

Adolf Eichmann skrev referatet fra Wannsee-konferansen i 1942 om den endelige løsning på jødeproblemet. Han fikk mye av ansvaret for den praktiske gjennomføringen av Nazi-Tysklands jødeutryddelse. I august 1944 skrøt han overfor sine kollegaer og anslo at fire millioner jøder var drept i konsentrasjonsleirene, mens to millioner var myrdet med andre metoder. Dette vitnesbyrdet ble lagt frem ved rettssaken i Nürnberg som ble holdt like etter den annen verdenskrig.

Ofer Aderet i avisen Haaretz  skriver en artikkel om historikeren Joel Rappels jakt på hvem som var den første som kom med tallet seks millioner drepte jøder. Det var ikke Eichmann. Den 21. januar 1944 hadde Haaretz en liten artikkel på førstesiden om at seks millioner jøder ble utryddet i holocaust. To unge menn hadde med blyant i hånden regnet ut antallet. Beregningene stemte også med avisartikler på den tiden. Nå har historiker Joel Rappel ved Bar-Ilan universitet i sin arkivjakt funnet dokumentet som ble gjengitt i Haaretz. Det lå i De Sentrale Zionistarkiver i Jerusalem. Dette var første gang at tallet seks millioner drepte jøder i holocaust kom frem.

Det var holocaust-overlevende Eliezer Unger i den sionistiske ungdomsbevegelsen Hashomer Hadati i Polen som var først ute med tallet seks millioner. Han klarte å ta seg ut fra Warszawa-ghettoen, til Slovakia, Ungarn og til det britiske mandatområdet «Palestina» og fortalte:

–Polske jøder er utryddet og eksisterer ikke lenger. Polsk jord er en hellig grav for polske og europeiske jøder. Jeg kunne brakt med meg en hellig gave, en klump jord fra Polen som er gjennomtrengt av blodet fra et folk som har dødd martyrdøden.

–Seks millioner martyrer har forlatt oss, ropte Unger på en konferanse for Hakibbutz Hameuhad-bevegelse som ble holdt på Kibbutz Givat Brenner.

To dager etter sto det i Haaretz. Joel Rappel forteller at hans far, rabbiner, professor Dov Rappel kjente Eliezer Unger. Professor Rappel fortalte hvordan Unger ble kastet ut av synagoger da han reiste rundt og fortalte og ropte på vegne av jøder som fremdeles var i live i Europa.

–I de fleste tilfeller ville de ikke høre på ham.

Hitler fant gehør mange steder i hele det tredje riket for å drive jødene bort og brennofre dem.

Nå er mange jøder kommet til Israel. Men det er mange i 2020 mange som ikke vil høre eller se advarslene mot antisemittismen. Som Adolf Hitlers Nazi-Tyskland vil de boikotte Israel.   I vår tid vil antisemittene drive jødene bort fra deres kjerneland Judea og Samaria, Gaza og deler av Jerusalem. Verden er fortsatt infisert av antisemittisme. Det er nesten ingen som vil høre om det. Verden har ikke forandret seg stort. Derfor er det desto viktigere at man ikke glemmer holocaust, «brennofferet», som var jødene.

Artikkelen er hentet fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – Karmelin@netvision.net.il

(18.05.2020): Stortingets behandling av regjeringas kvotemelding skaper uro langs kysten av Norge og Sápmi.

De rike verdiene fra havet tas ut fra lokalsamfunnene, hvor politikerne tillater at kapitalkreftene beriker seg på kyst- og fjordfolkets bekostning. De gode fiskefangstene skulle gi lokal sysselsetting langs hele kysten, skriver Ságat på ledderplass.

I stedet sendes en stadig økende andel ubearbeida fisk på jordomseiling fra Norge til Kina, hvor fisken «produseres» og deretter sendes tilbake til Norge og Europa for konsum. Hvordan ser dette miljøregnskapet ut?

Kan Venstre overhode kalle seg miljøparti når de sikrer flertall for dette? Og hvor er verdipartiet KrF som legitimerer at utenforstående skal berike seg på kystfolkets gull? Altså en omvendt Robin Hood-politikk.

Feilen er at fiskekvotene er blitt handelsvare, fastslår tidligere AP-ordfører og nåværende SP-leder Marius Nilsen i Gamvik kommune. – Kvotene skulle tilfalle folket, ikke være noe som rederier og enkeltpersoner skulle kunne gjøre seg rike på, sier den markante og frittalende sjøsamiske politikeren til avisa Finnmarken.

Fiskeripolitikken har en kraftig sjøsamisk dimensjon som i dag er lite godt ivaretatt. Kystfiskeutvalgets utredning ville gitt kyst- og fjordfolket fått en viktig hånd på fordelinga av verdiene fra havet. I stedet behandles vi nå som en passiv råvareleverandør i et u-land.

At denne grundige utredninga ble lagt i en skuff har blitt en tragedie. Ikke bare for den etnisk sjøsamiske befolkninga, men for alle i lokalsamfunnet.

Resultatet ser vi. Mens havet bugner av fisk, stuper folketallet langs kysten fordi arbeidsplasser mangler. Samtidig gjør høy inngangsbillett nåløyet betydelig trangere for unge å etablere seg som fiskere.

De rike verdiene fra havet tas ut fra lokalsamfunnene, hvor politikerne tillater at kapitalkreftene beriker seg på kyst- og fjordfolkets bekostning. De gode fiskefangstene skulle gi lokal sysselsetting langs hele kysten.

I stedet sendes en stadig økende andel ubearbeida fisk på jordomseiling fra Norge til Kina, hvor fisken «produseres» og deretter sendes tilbake til Norge og Europa for konsum. Hvordan ser dette miljøregnskapet ut?

Kan Venstre overhode kalle seg miljøparti når de sikrer flertall for dette? Og hvor er verdipartiet KrF som legitimerer at utenforstående skal berike seg på kystfolkets gull? Altså en omvendt Robin Hood-politikk.

Feilen er at fiskekvotene er blitt handelsvare, fastslår tidligere AP-ordfører og nåværende SP-leder Marius Nilsen i Gamvik kommune. – Kvotene skulle tilfalle folket, ikke være noe som rederier og enkeltpersoner skulle kunne gjøre seg rike på, sier den markante og frittalende sjøsamiske politikeren til avisa Finnmarken.

Fiskeripolitikken har en kraftig sjøsamisk dimensjon som i dag er lite godt ivaretatt. Kystfiskeutvalgets utredning ville gitt kyst- og fjordfolket fått en viktig hånd på fordelinga av verdiene fra havet. I stedet behandles vi nå som en passiv råvareleverandør i et u-land.

At denne grundige utredninga ble lagt i en skuff har blitt en tragedie. Ikke bare for den etnisk sjøsamiske befolkninga, men for alle i lokalsamfunnet.

Resultatet ser vi. Mens havet bugner av fisk, stuper folketallet langs kysten fordi arbeidsplasser mangler. Samtidig gjør høy inngangsbillett nåløyet betydelig trangere for unge å etablere seg som fiskere.

Av styreleder Arne Pedersen, Norges Kystfiskarlag

Til stortingsrepresentant Bengt Rune Strifeldt fra FrP og Alta.

(11.05.2020): Bengt Rune Strifeldt stemte for regjeringens kvotemelding i stortinget. Han kjente til de negative samfunnsmessige konsekvensene det har fått ved at fangsttillatelser på norske fiskeslag kan kjøpes og selges. Særlig er Finnmark blitt rammet av dette.

Jeg går ut fra at Strifeldt visste at ved å stemme for regjeringens kvotemelding svekket han lønnsomheten til norsk fiskeindustri og den samlede norske fiskeflåte og at han vet at handel med fiskekvoter er ulovlig.  Når man øker trålernes andel av det vi totalt har lov å fiske på av torsk, sei og hyse da øker man også mengden fisk, som sendes ubearbeid ut av landet.

Nå nærmer det seg at 50 prosent av total fangst på torsk, hyse og sei går til utlandet for bearbeiding.  Dette forsterker utviklingen mot at norsk fiskeindustri blir ulønnsom. De mangler råstoff. En kornbonde, som kjøper en ny og mer effektiv skurtresker til erstatning for en fullt brukbar maskin, får dårligere lønnsomhet fordi åkeren ikke er blitt større. Han kan redde seg dersom han får politikernes hjelp til å overta naboens åker.

Det finnes ikke flere uutnyttede fiskeslag, men man bygger likevel opp en ny havfiskeflåte over 28 meter. Kvotene man må ha til dette kan bare bygges med kvoter tatt fra kystflåten.  Å flytte kvotene til havfiskeflåten skulle være en tidsbegrenset ordning. Den perioden er iferd med å utløpe og sjark- og kystkvotene skulle tilbake. Dette går Strifeldt ikke med på, han mener kvotene må få bli i havfiskeflåten og stikk i strid med alle tidligere politiske lovnader.

Den samlede norske fiskeflåte blir ulønnsom, med mindre man faser ut kyst- og sjarkflåten ved å ta kvotene derfra. Det finnes ikke nye fiskeslag, som kan dekke inn investeringene til ny havfiskeflåte. Også denne flåten leverer mange av sine fangster til fryseanlegg og foredling i utlandet.

Det er i strid med norsk lov med kjøp og salg av kvoter. Det skjer likevel. Det er de rikeste, som benytter seg av tilbudet fra myndighetene til å kjøpe fiskekvoter. Det er også i strid med lovens intensjon, fordi det er bare aktive fiskere som kan ha fiskekvoter. Dette er for lengst smuldret opp uten at loven er endret.  Også det her vet Strifeldt.

Det er slik at det ulovlige kvotesalget «hvitvaskes» av fiskeridirektoratet på en finurlig måte, som gjør at departementet og FrP nekter for at det foregår kvotehandel. De hevder at «teknisk sett» er det kjøp og salg av fiskebåter som foregår.

Handelen fungerer slik at den, som selger båten, selv fortsatt blir å beholde båten (dette er ikke en skrivefeil). Kvotene derimot blir igjen hos den, som på papiret kjøpte båten, men som ikke beholder den.

Det er dette, som får saksordfører for kvotemeldingen Tom-Christer Nilsen (H) og FrP til å hevde at vi «teknisk sett» ikke har kvotehandel i Norge. Det er kjøp og salg av fiskefartøy og det har vi alltid hatt.

Kvotegjelden har nådd en svimlende høyde på om lag 22 milliarder kroner totalt. «Teknisk sett» er det altså båtene, som selges ifølge regjeringspartiene og FrP, og ikke kvotene. Men i bankens lånepapirer for kvotegjeld er det kvotene som er pantsatt og ikke båtene.

Stortingsrepresentant Bengt Rune Strifeldt fra FrP og Alta vet alt dette.

Artikkelen er sakset fra Altaposten uten forespørsel.

Av stortingsrepresentant Runar Sjåstad (Ap)

(09.05.2020): Arbeiderpartiet ønsker å styrke og videreutvikle lokalsamfunnene langs kysten basert på fellesskapets ressurser i havet og befolkningens rettigheter og muligheter for å høste av disse. For oss er det grunnleggende at fisken er fellesskapets eiendom, som skal sikres for fremtidige generasjoner gjennom bærekraftig forvaltning og nasjonal råderett.

Vi vil sikre fiskeindustrien på land forutsigbarhet gjennom gode rammevilkår og stabil og jevn tilgang på råstoff gjennom store deler av året. Slik kan vi sørge for økt verdiskapning, lønnsomme arbeidsplasser og helårlig sysselsetting. Eller som Kystopprøret sier: Det skal bo folk i husan langs kysten.

For få dager siden la Riksrevisjonen frem sin rapport vedrørende kvotesystemet i kyst- og havfisket. Rapporten er ikke lystig lesning. Til tross for at rapporten slår fast at endringene i kvotesystemet i perioden 2004 – 2018 har bidradd til økt lønnsomhet i fiskeflåten, peker hovedfunnene i rapporten på en rekke negative konsekvenser:

Eierskapet til fartøy med kvoter er konsentrert på færre hender. Fartøy med kvoter eies i mindre grad av registrerte fiskere. Flåtestrukturen er mindre variert, fartøyene færre og større. Utenlandsk eierskap i fiskeflåten er økende. Kobling mellom fartøy og kvote er svekket. Økte kvotepriser har gjort det vanskeligere å rekruttere nye fiskere. Endringer i den minste kystflåten har negative konsekvenser for mange kystsamfunn. Rapporten peker også på at flere av endringene i kvotesystemet ikke er tilstrekkelig konsekvensutredet av departementet.  

Kvotepolitikken er avgjørende for utviklingen av fiskerinæringen. Derfor var det knyttet store forventninger til kvotemeldingen som Stortinget nå har hatt til behandling. Dessverre var denne meldingen preget av å være altfor dårlig konsekvensutredet fra regjeringens side. Arbeiderpartiet mener derfor det er uforsvarlig av Stortinget å behandle kvotemeldingen nå slik saken har utviklet seg, og uten å ta seg tid til å innarbeide Riksrevisjonens påpekninger. 

Regjeringen med støtte fra FrP valgte likevel å presse gjennom en behandling av denne saken til tross for en rekke protester og advarsler.

Fiskerinæringen hadde fortjent en bedre utredet og grundigere prosess. Hastverket til regjeringspartiene og Frp er uforståelig, men det vitner om en grunnleggende mangel på respekt for dem som berøres mest: Kystbefolkningen.

Artikelen er sakset fra Altaposten uten forespørsel.

(30.04.2020): Lider regjeringa og stortingsflertallet av coronagalskap. Vi beklager, men vi må stille spørsmålet. Bakgrunnen er at regjeringskameratene Høyre, KrF, Venstre og FrP vil utøve blind makt og presse igjennom sin kvotemelding i Stortinget torsdag 7. mai. Dette skjer bare vel en uke etter at Riksrevisjonen la frem en knusende rapport om skiftende regjeringers forvaltning av kyst- og havfisket, skriver Ságat på lederplass.

Vi trodde ikke det var mulig av et tilsynelatende opplyst kulturnasjon som Norge å opptre så arrogant i en sak av så vital betydning for liv og levnet langs vår langstrakte kyst. Altså for hele nasjonen Norges fremtid.

Det er i havet verdiene skapes, men gevinsten av de enorme ressursene kommer kun i beskjeden utstrekning kystfolket til gode. Fremmede kapitalkrefter høster havets gull i egen lomme, med makthavernes samtykke.

Rapporten fra Riksrevisjonen burde gi grunn for alvorlig ettertanke og sjølransakelse i departementet, i regjeringa og på Stortinget. Rapporten er saklig, balansert og troverdig. Den er ikke ført i pennen av aktivister med en politisk agenda, men av statens eget nøytrale fagorgan.

Den flengende kritikken frontes av riksrevisor Per-Kristian Foss, Høyres tidligere nestleder. Dette burde få varselklokkene til å kime uavbrutt hos statsministeren og resten av Høyre. Nå bør Erna Solberg begynne å oppføre seg som en landsmoder, og sørge for at kvotesaken får en behandling som er en demokratisk rettsstat verdig.

AP har i likhet med regjeringskameratene helt klart svin på skogen i kvotesaken. Derfor er vi svært glad for at APs fiskeripolitiske talsperson Cecilie Myrseth fra Troms så klart har signalisert at man ønsker å ta den alvorlige kritikken inn over seg. Man har lært av egne feil.

– Vi har sett små kystsamfunn bli svekket, ressurser havner på færre hender, og det blir stadig større båter. Mens lønnsomheten i flåten har styrket seg, har aktiviteten på land blitt mindre, påpeker Myrseth.

Hun vil at fiskeripolitikken skal sørge for lys i husan samt arbeidsplasser og aktivitet langs hele kysten. Svært bra sagt!

Denne saka har også viktige urfolkspolitiske aspekter. Dette gjelder også fremtida for hele det sjøsamiske samfunnet. Samene har tidligere alltid kunnet stole på KrF og Venstre. At disse to verdipartiene nå er med på å tråkke på selve eksistensgrunnlaget for sjøsamisk kultur og bosetting vitner om et moralsk forfall av dimensjoner.