Kommentar

(29.06.2020): Fylkesrådet i Troms og Finnmark har sendt ut et alvorlig varsel om en sultefora fylkeskommunal økonomi, skriver Ságat på lederplass.

– Gjennom år har regjeringa sulteforet fylkeskommunen. Det tvinger frem knallharde prioriteringer som skaper skuffelser ute i samfunnet. Pengene vi får fra staten står ikke overens med våre politiske ambisjoner, konstaterer fylkesrådet fra AP, SP og SV i et innlegg i pressen.

Fylkesrådet opplever at staten premierer fylker med korte avstander og mye folk ved fordeling av penger til kollektiv samferdsel. Dette rammer naturlig nok Troms og Finnmark, som har lange avstander med lite folk. Avstanden Borkenes-Kirkenes tilsvarer Lindesnes-Steinkjer.

– Vi opplever at vi har ei regjering som ikke forstår vår befolkning, geografi og demografi, skriver fylkesrådet i innlegget. Regjeringas manglende kunnskap om nordområdet betegnes som forstemmende.

Samtidig oppleves tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark stadig mer meningsløs, etterhvert som regjeringas kroniske underfinansiering av tvangsfylket kommer frem i lyset. Bare selve tvangsreformen i nord er underfinansiert med noe mellom cirka 40-60 millioner kr.

Etter vår mening er dette et svært betimelig nødrop som må tas på største alvor. Kritikken mot regjeringa og stortingsflertallet er absolutt berettiget.

Men det er ikke bare dagens regjering som har kraftige svin på skoger når det gjelder finansiering av fylkeskommunene. Gjennom lengre tid har fylkeskommunene blitt pålagt stadig nye oppgaver fra staten, uten at det har fulgt tilstrekkelige friske midler med til å kunne løse oppgavene på en forsvarlig måte.

Et grelt eksempel her er veireformen, som ble starta av Stoltenberg-regjeringa og videreført av Solberg-regjeringa. Her er stadig nye riksveier blitt omklassifisert til fylkesveier og overført til fylkeskommunene.

Etter vårt skjønn må fylkeskommunene ta kraftig sjølkritikk fordi de ikke for lengst har satt foten ned. Fylkeskommunene burde ha nekta å overta nedslitte riksveier uten at det samtidig bevilges tilstrekkelige midler til nødvendig oppgradering og fremtidig vedlikehold.

Staten har kvitta seg med problemer, mens fylkeskommunene har sittet som noen passive «godfjotter» og latt dette ubemerka skje. Slik sett har man bidratt til å kjøpe seg problemer, sjøl om ansvaret ligger i Oslo.

(23.06.2020): Tromsø-avisa Nordlys har vært en ihuga tilhenger av stortingsflertallets høyst uvennlige og diktatoriske vedtak om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms, skriver Ságat på lederplass.

Nå har lederskribenten i avisa både mista nattesøvnen og kanskje den aller siste lille rest av politisk gangsyn fordi et klart flertall i det tvangssammenslåtte fylkestinget har beslutta å reversere galskapen ved første høve.

– En reversering – med alle de bortkastede investeringene det vil innebære – er intet annet enn å utvise forakt for folk i Troms og Finnmark. Selv om motstanden mot den nye fylkeskommunen er stor i deler av Finnmark, må vi ikke glemme at det også er mange som har et avslappet forhold til det hele, skriver Nordlys på lederplass.

Fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (AP) har betimelig tatt Nordlys kraftig i ørene. I et motinnlegg med tittel «Respekt for folket, Nordlys – det er det dette handler om» går Mo sterkt i rette med den famøse Nordlys-lederen.

Bjørn Inge Mo har helt rett når han skriver at det skapes forakt for folket når man ikke har evne til å lytte til folket. De tre fylkesrådspartiene AP, SP og SV vant fylkestingsvalget med sin soleklare lovnad om å reversere tvangsekteskapet ved første høve.

– Det er å lytte til folket. Kall det gjerne å ha respekt for folket. Alle som stemte på oss visste at oppdeling var en sentral sak. Selvsagt har vi tenkt å levere, skriver Bjørn Inge Mo i sitt velformulerte motinnlegg til Nordlys.

Vi kan bare gremmes over det redaksjonelle lavmålet som Nordlys står for, både i denne og andre viktige saker for Finnmark og Troms. For eksempel har avisa gjort det til en lei uvane å rakke ned på det høykompetente juridiske fagmiljøet ved UiT – Norges arktiske universitet.

En gang i tida var Nordlys en progressiv landsdelsavis som var talerør for folket i nord. Nå i dag fremstår Nordlys i viktige saker stadig mer som en reaksjonær publikasjon for ultrakonservative «besteborgere».

Folket i Finnmark har gjennom en demokratisk folkeavstemning sagt at man ikke ønsker noen fylkessammenslåing. Også i Troms er et klart flertall imot, og dette ga seg et soleklart utslag ved siste fylkestingsvalg.

Demokrati er å lytte til folket og vise respekt for folkets avgjørelser. Diktatur er å vende det døve øret til folket og vise forakt for folkeviljen. Her har Nordlys avkledd seg sjøl, og åpent vist vilke verdier avisa står for.

Stine-Mari Strifeldt, Kommunestyrerepresentant Nordkapp Arbeiderparti

Kommer Veidnesterminalen?

(19.06.2020): Den 9. juni kom gladmeldingen om at en terminal på Veidnes igjen kan bli en realitet. Det har vært lagt ned en enorm innsats lokalt, regionalt og sentralt i Arbeiderpartiet for å få gjennom dette.

Arbeiderpartiet gikk i 2017 til valg på å stille krav om større ringvirkninger av olje- og gassindustrien i nord. Under forhandlingsprosesser om skattepakke til oljenæringa på Stortinget i år la Arbeiderpartiet på bordet i første forhandlingsmøte – kravet om ilandføring av olje fra Johan Castberg feltet på Veidnes.

Hele partiet drar her i samme retning, ledelsen med Jonas Gahr Støre i spissen og våre egne Kristina Hansen, Marianne Sivertsen Næss, Ingalill Olsen og Runar Sjåstad har vært sentrale folk bak partiets strategi, som nok en gang har fått Stortingsflertallet med seg bak kravet om ilandføring.

Det kom tidlig påstander fra andre hold sentralt i politikken at Arbeiderpartiet har ført folket bak lyset, med sin optimisme rundt terminal på Veidnes. Dette føler vi og håper vi i Arbeiderpartiet ikke er tilfellet. Med det vedtaket som nettopp er gjort på stortinget så viser dette at ting kan snu fort i politikken. For noen måneder siden var tilsynelatende alt håp for terminal og ilandføring av oljen fra Johan Castberg feltet til Veidnes ute. Det er derfor viktig at vi alltid holder optimismen og trykket oppe. Vi må fortsatt vise at vi står på våre krav.

Når et flertall på Stortinget bestiller et lovforslag av regjeringen, som skal sikre ilandføring, er det grunn til å være optimistisk. Vi vet hva Equinor ikke vil, men vi tror på Stortingsflertallet og at det er Stortinget som bestemmer over ressursforvaltningen i Norge.

Nå når vi får servert muligheten for terminal må vi fortsette å holde trykket oppe, tørre å berømme andre partier for sin innsats og ikke minst stå på og vise at kamplysten er der, både i posisjon og opposisjon.
At politikere i Nordkapp står samlet om kravet om ilandføring kan kanskje komme til å være avgjørende i denne saken. Kanskje kan Veidnes bidra til å forene partiene og folket noe etter en temperaturfylt periode i lokalpolitikken.

Pressemeldingen er hentet fra Radio Nordkapp.

Kristina Hansen, leder i Finnmark Arbeiderparti

Hvorfor frakte oljen inn i en finnmarksfjord for å bli lastet om, når den kan lastes i oljetankere direkte på feltet?

Dette retoriske spørsmålet stiller sjefredaktør Gunnar Stavrum i et debattinnlegg i Nordnorsk debatt 12. juni 2020, og underbygger sin negative konklusjon med flere enkle og sviktende forutsetninger. I tillegg legger han for dagen en meget snever økonomiforståelse, som om bedriftsøkonomiske prinsipper alene, skal danne grunnlag for ressursforvaltning og samfunnsbygging i Norge. Det har det aldri gjort og det skal det heller ikke gjøre. Men først.

Når Stavrum synliggjør at han ikke en gang har tatt seg bryet med å finne ut hvor i geografien ilandføringsstedet Veidnes befinner seg, så kan man spørre seg om man skal ta hans innlegg helt alvorlig. Det oppleves i beste fall som parodisk, i verste fall som overfladisk og respektløst. Når jeg er kommet til at jeg skal svare likevel, er det for at andre element i innlegget ikke kan få stå uimotsagt.

Det er mange gode grunner for å føre oljen fra Barentshavet i land i Finnmark.

Veidnes terminal, som skal bygges på Veidnes i Sarnesfjorden i Nordkapp kommune og ikke på Veidnes i Laksefjorden i Lebesby kommune (men for søringer er det sikkert uansett bare et mindre betydningsfullt sted «oppi der» som de ofte sier), kommer ikke til å koste skattebetalerne 3,6 milliarder, som både Equinor, Stavrum m.fl. på propagandistisk vis skaper et inntrykk av. Denne kostnaden vurderes av mange bransjefolk som urealistisk høy. Equinors kostnadsanslag er et partsinnlegg fra en part som tydelig har stor motvilje mot å føre petroleumsressurser fra Barentshavet i land til Finnmark. 3,6 milliarders-påstanden fra Equinor er ikke troverdig, heller ikke om den gjentas av Stavrum.

Ved å bygge terminal og ilandføre oljen fra Johan Castberg kan lisensen kutte investering i 2-3 bøyelastere (skip) til cirka én milliard per stykke, i tillegg skaffer man seg adskillig større fleksibilitet i forhold til markedet. Stavrums påstand om at bøyelastere eksporterer til hele verden er direkte feil. Bøyelastere fra Castberg (så vel som Goliat), har en rekkevidde for eksport til Nord-Europa. Reelt vil man føre oljen til Nord-Europiske terminaler herunder Mongstad, heller enn å etablere denne infrastrukturen i Finnmark. En terminal i Finnmark vil imidlertid ha rekkevidde til å nå hele verden, å ikke minst bruken av den nordlige sjøruten vil gi muligheter til å nå marked i Asia som vi i dag ikke når på samme måte. Det er både framtidsrettet og god samfunnsbygging å bygge Veidnes-terminalen.

Lokale og regionale politikeres politiske arbeid og krav om ilandføring av petroleumsressursene i Barentshavet, er et høyst rettferdig og legitimt krav. Alle regioner i dette landet bygger lokalsamfunn på nære ressurser, det skulle blott bare mangle om ikke dette også skal gjelde Finnmark og Nord-Norge. Johan Castberg-feltet er det største feltet på norsk sokkel som ikke er satt i drift. Et gigantfelt, som selvfølgelig skal bære nødvendig infrastruktur i Norges nye petroleumsprovins. Det kan ikke være slik at oljeselskapene bare kommer til våre områder for å forsynes seg og bygger samfunn andre steder. Vi vil ikke ha avlatspenger, verken fra statskassa eller fra selskap, som Stavrum har mange morsomme forslag på. Vi vil ikke til syden for avlatspenger. I Finnmark og i Nord-Norge vil vi delta i verdiskapinga av ressursene som tas ut hos oss. Deltakelse i verdiskapinga vil skape sysselsetting, bygge industri, bygge kompetanse, bidra til bosetting, skape ringsvirkningsaktivitet og rett og slett bygge samfunn i nord.  Storsamfunnet kan ikke leve med at noen regioner nærmest utbyttes på naturressurser, begrunnet i at det gir best bedriftsøkonomiske resultater. Det vil skape uakseptable forskjeller mellom regioner og mellom folk. Dette er ikke holdbart i lengden. Økonomiens mål i et samfunn må være deltakelse og økt livskvalitet for alle samfunnets medlemmer. Ressursforvaltning i Norge må bygge på et slikt mål. Det er både strategisk og politisk klokt å bygge Veidnes oljeterminal i Finnmark.

Presseneldingen er hentet fra Radio Nordkapp.

Av Vidar Norberg

Norge ble onsdag kveld den 17. juni 2020 valgt inn i FNs sikkerhetsråd fra den såkalte Vestgruppen med 130 stemmer. Irland kom også inn med 128. Canada måtte skuffet erkjenne at 108 stemmer ikke var nok til en plass i Sikkerhetsrådet.

Alt i oktober kan Norge møte som observatør før landet starter på sin to år lange periode i Sikkerhetsrådet. Det er 20 år siden sist Norge var med. 13 års valgkamp som har gitt resultater. Utenriksdepartementet har siden 2016 brukt nesten 30 millioner kroner på valgkampen. Gleden er nok størst hos politikere og diplomater som nå øyner nye muligheter.

FNs sikkerhetsråd består av 15 medlemmer. USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina er faste medlemmer og har vetorett. De ti andre landene velges inn av FNs generalforsamling for to år.

Norge ønsker å være på A-laget med stormakter. Men Norge har hverken størrelse eller styrke til å spille en selvstendig rolle. Det er grunn til å frykte at Norges rolle i FNs sikkerhetsråd blir den samme som en værhanes oppgave. Å peke dit vinden blåser.

Norge har i mange år forsøkt å delta i stormaktspolitikken. Den norske brekkstangen har vært Oslo-avtalene. Det har vist seg at det myndigheter kaller for «en stat for to folk» i Det hellige land, har vært en sammenhengende fiasko i over 20 år. Underveis har det vært et par intifadaer, eller som Yasser Arafat kalte det, «jihad for fred», som har krevd mange menneskeliv under palestina-arabiske terroraksjoner fra PLO-kontrollerte områder i Judea og Samaria. I tillegg er Gazastripen et utskytningsfelt for muslimske raketter mot sivile byer langs Israels kyst. Alle demokratiske valg er avlyst både i Ramallah og Gaza by. Fremdeles har Norge formannskapet i giverlandskomiteen som samler inn penger til prosjektet «Oslo-prosessen». Det har sine fordeler for norsk diplomati. Norge får en klapp på skulderen i de stores selskap for å samle inn penger til for lengst døde Oslo-avtaler. Den som har aller minst godt i vente fra norsk diplomati, er Israel. Norge er jo kjent for antisemittiske lover både på 1800-tallet og 1900-tallet. Under krigen var det mange som ble nazister. Jødehatet har sin plass i den norske folkesjelen. Det stikker av og til sitt heslige ansikt frem. Men det er noe man helst ikke snakker om.

Israels FN-ambassadør Danny Danon sa til Jerusalem Post at Israel er skuffet over at Canada ikke fikk en plass i FNs sikkerhetsråd.

–Vi har gode relasjoner også med Irland og Norge, men vi kan ikke sammenligne det med våre forbindelser til Canada, sa Danon til Jerusalem Post den 19. juni.

Det er ventet at spørsmålet om anneksjon av deler av Judea, Samaria og Jordandalen snart kommer opp i Sikkerhetsrådet. Danon sier at de nye medlemmene ikke får noen innflytelse ettersom de ikke begynner i Sikkerhetsrådet før 2021.

Enkelte frykter at Norge vil bruke sin innflytelse for å fremme PLOs interesser i Sikkerhetsrådet.

Det blir vel bare artig å se hvordan Norge kommer til å kjempe mot diktatur og undertrykkelse i Kina, Nord-Korea og Iran for å nevne noen stater. Kanskje Norges representant i Sikkerhetsrådet vil se nærmere på landene som deltar i krigføringen i Syria og Libya, for ikke å snakke om opprettelsen av en kurdisk stat. Det er nok tvilsomt at Norge foretar seg noe vesentlig om da ikke vinden skulle blåse den veien.

Norge har under Høyres ledere utviklet et negativt forhold til stormakten Russland. Restriksjonene mot handel og normalt og samkvem over grensene er til dels strammet til. Russland har selv påpekt at forholdet mellom Norge og Russland ikke er så godt. Men Norge, som ikke vil eller kan betale for sitt eget forsvar, skjuler seg ennå bak USAs dalende stjerne som supermakt. Regjeringen har ikke en gang penger til å stasjonere et forsvarshelikopter i Kirkenes, men stormaktspolitikk vil regjeringen være med på. På mange måter kan man si at Norge er som jenta bak porten som kaster stein og er trygg innenfor den vestlige innhegningen. Så lenge det varer.

Verden er full av konflikter mellom mennesker og stater. Norge forsøker å spille en meklerrolle mellom folkene. Men i spørsmålet om tvangssammenslåing av Troms og Finnmark viste stortingsflertallet en jernhanske mot den norske befolkningen i Finnmark. Regjeringen hadde ingen respekt for en folkeavstemning som viste at 87 prosent av folket sa nei til tvangssammenslåingen. Det var makta som rådde. Norske politikere kan kanskje like å mekle mellom andre folk og stammer, men på hjemmebane har ikke Stortinget noe å vise til. Hadde tvangssammenslåingen skjedd i et annet land, kunne det kanskje endt med væpnet konflikt og en ny stat eller tostatsløsning.

Selvsagt vil Norge forsvare menneskerettighetene. I andre land. I Norge kan barnevernet uten lov og dom rykke inn til private familier og røve med seg barna, om foreldre ikke skulle oppfattes som til enhver tid politisk korrekte. Dette minner ikke mye om en stat med rettssikkerhet, men mer om barbari. Myndighetene kan påberope seg at det er fagpersonell som står bak. Men når det gjelder barnerøveri i norske hjem, er de vel ikke bedre enn medisinmenn i hvilken som helst bush.

Norge kunne kanskje hatt en rolle å spille i verden om landet hadde bygget på de kristne grunnverdier som nasjonen ble tuftet på. Det betyr ansvarlighet overfor både Gud og mennesker. Men i dag er Norge et pluralistisk land, blant de første til å hive seg på stadig nye trender. Homofili og miljø er den nye religionen, fosterdrap er alt gamle verdier som holdes høyt i hevd. Det er derfor ikke godt å si hva som kan komme ut av to år for Norge i FNs sikkerhetsråd. Med sin styrke og makt kommer Norge neppe langt. Men som en trendrytter kan Norge kanskje gnelle og svinge som en værhane etter det gode selskap. Norge hadde nok vært bedre stilt ved å vokte sine egne saker.

Kong David hadde et mektig rike. Kanskje bør Norge lytte til den store konges visdomsord i Salme 131, 1:

«Jeg gir meg ikke av med ting som er for store og underlige for meg.»

Av Vidar Norberg

Enkelte steder i landet kommer klagene på at folk har fått i seg israelsk poteter. Enda verre klager enkelte over at de ikke visste at potetene var israelske. Skuffelsen kan jo bli stor når man oppdager at det man trodde var så gode norske nypoteter, var fra Det hellige land.

Det er noen som krever at potetene fra Israel må merkes bedre. Mener man at det burde stå Israel med store advarende bokstaver og gul jødestjerne, eller kanskje «kjøp ikke av jøder» som nazistene skrev på vinduene til jødiske butikker under krigen. Det er vel helst litt gammel antisemittisme i folkesjelen som igjen viser sitt heslige ansikt når folk får seg til å angripe salget og merking av israelske poteter.

Det er nok sikkert noen norske potetdyrkere som vil trekke et lettelsens sukk når konkurransen fra de israelske potetene forsvinner. Man argumenterer så fint med at om posen ser norsk ut, skal det være norsk innhold. Det er nok mye som ser norskt ut i butikkene uten å være det. 

Presse, kringkasting og sosiale medier som bærer til torgs all slags klager mot salget av israelsk poteter, kunne kanskje finne bedre norsk agurknytt å skrive om. Det er ikke trykkeplikt eller nødvendig å hente frem fete typer for fordekt antisemittisme. En sjelden gang bør man kanskje også beskytte folk mot seg selv når de kommer med jødehat.

Det beste er å sette seg ned i sola, om det er sol da, og nyte de gode israelske potetene. Det hender ikke så rett sjelden at de faktisk er de beste potetene.