Kommentar

(21.02.2020): Lebesby kommune jobber med en kystsoneplan, som blant annet skal avklare fremtidig fiskeoppdrett på nye lokaliteter i den sjøsamiske kommunen, skriver Ságat på lederplass.

Høringsprosessen har vist at spesielt fire nye oppdrettsområder er spesielt konfliktfylte. Det er Torskefjorden og Kifjorden på østsida av Laksefjorden, samt Henrikholmen og Kartøya på vestsida.

Både fra Veidnes bygdelag, Godvika vel og Finnmark sjølaksefiskarforening er det fremkommet betydelig motstand mot oppdrett i disse områdene. Særlig gjelder dette Kifjorden som et viktig gyte- og fiskefelt.

Fiskeri er en viktig næring for Lebesby, som de senere år har fått et oppsving. Eksempelvis har fiskermanntallet i Lebesby økt med 26 fiskere i løpet av de siste ti årene.

Kommunen har ikke vært villig til å imøtekomme de lokale innspillene her. En forklaring kan være at kommunen forventer både nye arbeidsplasser og kommunale inntekter i kjølvannet av nye oppdrettsetableringer.

Vi vil likevel advare både Lebesby og andre kommuner mot å selge seg for billig og ukritisk her. Sjøl om kommunen har mottatt store utbetalinger fra havbruksfondet, er dette uforutsigbare inntekter. Og et gammelt ordtak sier at etter den søte kløe kommer den sure svie.

Hvis oppdrett kommer i konflikt med de lokale fiskerinæringene, kan vinninga fort gå opp i spinninga. Kommunen burde derfor prioritere løsninger med landbaserte anlegg. Når man kan få dette til i ørkenområder, bør det også være mulig i Lebesby kommune.

Med lukka oppdrettsanlegg blir det heller ikke rømninger, algeoppblomstringer, lakselus, sykdommer og andre miljøtrusler. På sikt vil altså både oppdrettsnæringa, kommunene og ikke minst miljøet utvilsomt tjene på å flytte virksomheten til landbaserte, lukka anlegg.

Vi er glad for at Sametinget her har stilt seg på sjøsamenes side i kampen om sjøressursene i Laksefjorden. Sametingsråd Silje Katrine Muotka (NSR) har hatt en god hånd med Sametingets engasjement her.

Samtidig registrerer vi at Sametinget på visse vilkår er villig til å trekke innsigelsen mot oppdrett i Torskefjorden. Her synes vi Lebesby kommune bør kjenne sin besøkelsestid og ta imot den utstrakte hånda fra Sametinget og droppe de tre øvrige omstridte lokalitetene. Særlig gjelder dette Kifjorden.

Av Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet

(19.02.2020): Vi er helt avhengige av ferja og småflyet skal vi klare å binde dette langstrakte landet sammen. Med Erna Solberg som statsminister og Siv Jensen som finansminister har ferjeprisene økt kraftig – mens Widerøe nå må sette tusenvis av flyavganger på bakken på grunnen av økte avgifter. Taperen er folk som er avhengig av ferja eller småflyet for å komme seg til skole, jobb eller legen.

Norge er et land der arbeidsplasser, tjenester og ressurser er spredd over hele landet. Fra innerst i dalen, til det ytterst i havgapet. Men der fjord og fjell skiller oss, binder ferjene og kortbanenettet Norge sammen. Dette har vært en suksesshistorie for landet vårt. Det har gjort at folk skaper store verdier ved kysten, og gode lokalsamfunn. Det har gjort at det går an å satse også på de mindre stedene i Nord-Norge, fordi det går et småfly som frakter pendleren på jobb eller kunder til den lokale bedriften. Derfor er det helt uakseptabelt at ferjebilletten har blitt så dyr at folk ikke har råd til å kjøpe den. Og like uakseptabelt er det at folk mister det eneste kollektivtilbudet de har når småflyene må settes på bakken.

Med FrP som støttehjul fører regjeringen en avgifts- og sentraliseringspolitikk som rammer de som ikke har all verdens tilbud fra før. Denne gangen går det utover de som må kjøre småfly. Det mener jeg er grunnleggende feil. I dagene som har gått etter at Widerøe varslet at de må kutte 4000 avganger, har derimot Høyre og FrP vært mest opptatt av å stemple meg som populist. Det blir hverken rimeligere ferjebilletter eller bedre flytilbud av det. I stedet utfordrer jeg Høyre og FrP til å få ned ferjeprisene, gi fly under 20 tonn fritak for flypassasjeravgiften og senke momsen på kollektivtrafikk. Det burde være selvsagt at folk i hele Norge skal ha tilgang til et godt og rimelig kollektivtilbud, enten det er til lands, vanns eller i lufta.

Innlegget er sakset fra Senterpartiets nettside.

(14.02.2020): Vi lever i en tid hvor det nærmest er blitt et mål i seg sjøl at det meste skal sentraliseres, nedlegges eller flyttes vekk fra distriktene, gjerne til utlandet, skriver Ságat på lederplass.

Siste skudd på stammen er Tine, som nå utrolig nok seriøst vurderer å legge ned de to gjenværende meieriene i Finnmark. Dette kan i verste fall bety at 21 ansatte i Tana og 13 i Alta mister jobbene sine.

I tillegg kommer den samfunnsmessige betydninga av eventuell nedlegging. For melkeprodusentene i Finnmark vil det naturlig nok kunne medføre en katastrofe om melka skal måtte transporteres til de nærmeste meieriene i Balsfjord og Harstad for videreforedling.

Landbruket er en av de viktigste tradisjonelle samiske basisnæringene i indre strøk. Hvis meieriet forsvinner, vil dette være et hardt anslag mot det materielle grunnlaget for samisk kultur i hjertet av Sápmi. Dette må motarbeides med absolutt alle tilgjengelige midler.

Nedlegging vil også ramme matforsyninga og beredskapen i Finnmark. Tidligere var det også meierier i Kirkenes, Vadsø og Lakselv, som for lengst er blitt historie.

Vi skjønner at det er en utfordring for Tine at folk drikker stadig mindre melk. Melkeforbruket har de siste ti årene falt med om lag 17 liter per nordmann.

Her burde Tine sammen med landbruks- og helsemyndighetene drive mer aktiv informasjon og folkeopplysning om betydninga av de gode næringsstoffene som finnes i nettopp melka. Folkehelsa er selvsagt det aller viktigste, men om man samtidig kan berge viktige basisarbeidsplasser i distriktene, vil det være en fin bonus.

Samtidig sitter vi med inntrykk av at noe av problemet for Tine kan være selvforskyldt. For eksempel at produksjonen av suksessproduktet jarlsbergost flyttes til Irland, hvor gresset angivelig skal være grønnere enn i Norge.

Uansett registrerer vi at meierisjef Eirin Utsi i Tana på langt nær anser slaget som tapt, men tvert om velger å se optimistisk på fremtida.

– Vi har et meget godt anlegg her i Tana. Bygget og maskinene er godt ivaretatt og vedlikeholdt, og vi vil ha full fokus på de mulighetene som anlegget vårt kan gi for fremtida. Vi har mange bein å stå på, og vil jobbe for at vi fortsatt skal ha det i tida fremover, sier Eirin Utsi til Ságat. I mellomtida kan vi andre gjøre en forskjell ved å øke inntaket av lokale melkeprodukter.

(18.02.2020): Gjennom diverse lovendringer etter årtusenskiftet har den offentlige forvaltninga langt på vei overtatt funksjonen til justis- og rettsinstansene i samfunnet. Både statlig og kommunal forvaltning er blitt tildelt myndighet til å økonomisk straffe antatte regelbrudd, skriver Sagat på lederplass.

Døgnmulkt, overtredelsesgebyrer med videre er blitt en stadig større del av det offentlige maktapparatet mot enkeltmennesker og bedrifter i samfunnet. Det er en akselererende utvikling hvor regjeringer av ulik politisk kulør stadig presenterer nye forslag til lovreguleringer med formål å styrke den offentlige byråkratiet og svekke den allmenne rettssikkerheten.

Norges grunnlov legger opp til en tredeling av den offentlige makt og myndighet i landet: Stortinget som lovgiver, kongen/regjeringa som utøver, og domstolene som dømmende makt. Maktfordelingsprinsippet er således basert på at regler skal lages, iverksettes og kontrolleres av tre selvstendige statsmakter.

De siste årtier har Norge i stadig større utstrekning distansert seg fra det som skulle være den grunnleggende maktfordeling i samfunnet. De offentlige forvaltningsorganene opptrer stadig oftere i den kombinerte rollen som part, anklager, dommer og bøddel i et stadig bredere spekter av forvaltningssaker.

I et demokratisk rettssamfunn er det et fundamentalt prinsipp at straff for regelbrudd skal utmåles av en uavhengig domstol, gjerne på bakgrunn av en nøytral og objektiv etterforskning og tiltalebeslutning utført av partsuavhengige instanser (politi og påtalemyndighet). Og samtidig skal enhver anses som uskyldig, inntil det motsatte blir erkjent eller bevist uten rimelig tvil.

Norge har derimot valgt den motsatte vei, hvor forvaltninga får overta oppgaver som naturlig fortsatt burde vært ivaretatt av justisetatene og domstolene. Samtidig snus rettssikkerheten på hodet, man anses som skyldig inntil det motsatte er bevist.

Til overmål medfører det nye systemet at den instans som ilegger mulkt, gebyr og andre bøter, sjøl får beholde den økonomiske «gevinsten» av straffen. Altså et direkte incitament for å bøtelegge flest mulig. Stortinget bør innse at Norge er på ville veier her.

Av Lars Arne Høgetveit

(14.02.2020): Maktfordeling i en nasjonalstat er et av de bærende retts-prinsipper. Grunnen til det oppsto ved tidenes morgen er at samles all makt på en person eller i et organ vil det over tid utvikle seg korrumperende forhold, retten dør og urettferdigheten regjerer.

Maktfordelingsprinsippet, er et politisk-juridisk prinsipp som innebærer at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende.

I følge snl.no ble prinsippet om maktfordeling lansert av den franske statsrettsfilosofen Montesquieu i arbeidet i «Lovenes ånd», som kom ut i 1748. Montesquieus utgangspunkt var observasjonen av at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». Han foreslo derfor å la makt stanse makt, eller balansere makt. Dette anbefalte han ble gjort ved at de tre naturlige statsoppgavene ble lagt til uavhengige organer:
–lovgivningsmakten måtte legges til en folkevalgt forsamling 
–den utøvende makten til Kongen (nå regjeringen) 
–domsmakten til domstoler sammensatt av personer valgt ved loddtrekning blant folket og for kort tid

Norges Grunnlov har følgende punkter: B. «Om den utøvende makt», C «den lovgivende makt» og D «Om den dømmende makt». 

Grunnloven er Høyesteretts rettesnor og Grunnloven er rett av 1. rang, det vil si den er lex superior (trinnhøydeprinsippet, fra lat. «høyere lov») over alle andre lover i landet. Andenæs 1998 s. 25, jfr. også s. 10, forteller oss: «Grunnloven er den høyeste rettskilde, ikke bare i den betydning at den i konflikttilfelle går foran andre rettskilder, men også ved at den er grunnlaget for gyldigheten av de øvrige rettskilder. Det er grunnloven som fastsetter hva som skal til for at det skal foreligge en gyldig lov. En kan si at lovgivningen utleder sin gyldighet av grunnloven.»

De 20 faste høyesterettsdommerne kan da selvsagt med Grunnloven i ryggen følge Grunnloven og føle seg helt uavhengig i sin dommergjerning fra den utøvende og lovgivende makt i Norge. Uavhengig av både Stortinget, regjering- og statsadvokater. Høyesterett skal også påse at Stortinget følger Grunnloven, altså ved forfatningssaker!

Men er domstolene uavhengige i Norge? Advokat Erik Bryn Tvedt skriver i Sandefjord Blad 16.01.2020: «Men domstolene har aldri blitt bemannet av uavhengige dommere. For å bli dommer i Norge må du vise lojalitet til statsapparatet: Det begynner med ordningen med dommerfullmektiger som lojalt støtter staten i sin karriere og ender opp med Høyesterett som stort sett er bemannet av lojale dommere som bygger sin karriere på lojalitet til staten. Slik er det ikke i andre demokratier. Det er svært viktig å utvikle selvstendige domstoler. Dommere bør være på valg, slik at folket kan velge hvem som skal kontrollere staten. Det skal ikke være som i Norge at regjeringen utpeker dommere eller utpeker de som skal foreslå dommere. (Den norske stat er den mektigste i verden – i ingen andre land eier og kontrollerer staten så mye).»

Slik som vår konstitusjon er oppbygd kan Høyesterett som uavhengig statsmakt, med Grunnloven i hånd, selv ta tilbake sin uavhengighet – det venter vi i spenning på vil skje og det vil tjene dommerstanden til stor ære inklusive de 20 dommerne i Høyesterett!

Av Bjarne Bjelland

For kort tid siden fikk vi mange reportasjer og intervjuer med jødiske tidsvitner som hadde vært i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Minnemarkeringer den 27. januar ble holdt i mange byer i Norge og ellers rundt i verden. Tysklands statsminister Angela Merkel advarte på den internasjonale minnedagen for holocaust-ofre i 2018 om økende antisemittisme i Tyskland. Det er all grunn til å gjenta denne advarselen også i dag. En gjennomgangsmelodi fra talene denne gang var at grusomhetene fra andre verdenskrig med drap på nærmere seks millioner jøder ikke må skje igjen.

I dag ser vi hvordan antisemittismen øker i Europa. Vi er inne i en tid hvor jøder og Israel er blitt en hoggestabbe for mange av verdens nasjoner. La oss holde øynene opp og se på jødeforfølgelsen som en kreftsvulst i verden.

Årene før andre verdenskrig pisket Hitler og nazistene opp en negativ stemning mot jødene. Et av de første tiltakene som ble utført, var merking av jødiske butikker fulgt av at nazister stilte seg opp foran butikken og nektet folk å kjøpe varer. Da det tyske parlamentet (Reichstag) vedtok å kategorisere BDS-bevegelsen som antisemittisk, henviste de til at oppfordring til boikott av Israel minner mistenkelig om Nazi-Tysklands slagord «Ikke kjøp fra jødene» på 1930- og 1940-tallet.

Storbritannias nyvalgte statsminister Boris Johnson lovet rett før jul å utarbeide lovverk som skal motvirke BDS-bevegelsens boikott av Israel. Han lovet også forbud mot at lokale myndigheter skal kunne innføre lokal boikott av produkter «fra utlandet».

«Vi vil hindre offentlige etater som tar på seg oppgaven med å boikotte varer fra andre land, i å utvikle sin egen falske utenrikspolitikk overfor enkeltnasjoner, noe som med usmakelig hyppighet har vist seg å være Israel», sa Johnson i Underhuset etter at Den britiske dronningen hadde lest opp talen hans.

Flere land har fått øynene opp for den skade som BDS (boikott, avinvestering, saksjoner) gjør mot staten Israel og ikke minst det hat mot Israel denne organisasjonen skaper. Den amerikanske kongressen innførte i fjor også lover mot boikottbevegelsen.

Israel har beskyldt EU for å godta antisemittisme ved å tillate boikott av israelske varer. EU har tatt avstand fra boikott, men mener likevel at medlemslandene står fritt til å iverksette boikott av hvem de vil som en del av ytringsfriheten.

Fra israelsk hold har BDS i stor grad blitt karakterisert som antisemittisme, og internasjonalt har kampanjen også fått kritikk for å fokusere ensidig på Israel og jødene. Fra israelsk hold hevdes det også at det er tette bånd mellom BDS og organisasjoner som støtter Hamas økonomisk.

Tidligere har strategidepartementet i Israel utarbeidet rapporten: «Terrorists in suit»: som viser over 100 forbindelser mellom BDS og terrororganisasjoner.

Det er all grunn til å våkne opp for de stadige angrepene mot Israel vi også i dette landet opplever. Bystyrer og byråd i vårt eget fedreland som vil boikotte staten Israel grunnet okkupasjonspolitikk, tror ofte at BDS jobber for menneskerettigheter, og at BDS er en harmløs organisasjon. Dette igjen gjør at flere av våre politikere lever i en faktisk villfarelse og tror at boikott av israelske varer er en rettferdig sak. Lesing av ovennevnte rapport inneholdende dokumenterte fakta vil forhåpentligvis sette dem på andre tanker.

Det er høyst betimelig å spørre om ikke Den norske regjering og Stortinget snart tar inn over seg hva denne bevegelsen egentlig står for, og begynner arbeidet med å forby denne type aktiviteter også i vårt eget land. Dette vil også stå godt i forhold til planen mot antisemittisme som allerede regjeringen har vedtatt. Når realitetene kommer på bordet, tror jeg at et lovforbud vil kunne få flertall i Norges nasjonalforsamling.