Kommentar

(Tirsdag 24.03.2020): I Jerusalem er gatene nesten tomme. De fleste butikkene er stengt, men apotek, matvarebutikker og en databutikk som er nødvendig for å overleve i et moderne samfunn, kan man fortsatt finne åpne.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har kunngjort at folk skal holde seg mest mulig hjemme. Det er ikke regjeringens ønske, men et påbud. Det er lov til å gå ut for å proviantere eller kjøpe medisiner. Det var i går rykter om at turen på ti minutter fra sitt hjem nå er kortet inn til 150 meter. Alt for å stanse spredningen av koronaviruset som Netanyahu frykter kan ende opp med én million smittede.

For et vanlig menneske som nå har deltatt i dugnaden og holdt seg inne i en ukes tid for å stanse koronasmitten, føltes det neste som noe strengt ulovlig å bevege seg utendørs. Men en over 90 år gammel dame trengte sine medisiner. Og eldre mennesker er bedt om å holde seg innendørs fordi de er enda mer utsatt. Da må man hjelpe til. Det er lov. Skulle man bli stanset av politi eller soldater som spør hva man gjør ute i gatene, kan man jo vise damens trygdebevis, identitetskort og resept som krever at man møter på apoteket i den nå så altfor stille handle-, turist- og kafegaten Ben Yehuda i det sentrale Jerusalem.

Man kan jo bli ganske skremt når man hører om smitte og død rundt om i verden. To er døde i Israel. Den eldste en 88 år gammel holocaust-overlevende fra Ungarn. 

Som nordmann tenker man instinktivt at man må utruste seg som om man må på vinterfjellet. Klærne må vare isolerende, ikke mot bitende snøfokk, men mot bitende koronavirus. En norsk anorakk fra Bergans, sydd i Kina, holder det meste ute. En jakthue av samme slag er sikkert bra nok. Selv om man med et rødt halstørkle over nese og munn ser ut som en raner, sjørøver eller cowboy, skulle man være godt beskyttet.

Reglene i Israel er at man skal stå eller gå to meter fra nestemann. I Azza-gaten er det ikke noe problem. Det er nesten folketomt. Tomt for biler også, sammenlignet med det som er vanlig. Forbi statsministeren residens skjer det heller ikke stort. Demonstrantene har gått hjem, enda det er lov å demonstrere. I det store krysset French Square med den franske vannkrevende fontenen er det heller ikke mye å se. Hadde det ikke vært for gammel vane, hadde man sikkert trosset det røde lyset, for det er så lite biler.

Den store synagogen i King George-gaten legger man knapt merke til. Som de fleste andre synagoger er den stengt. Det siste er at jøder åpner dørene i trappeoppgangene for å be høyt sammen eller står på balkongene i blokkene og har bønnefellesskap. For etter jødisk skikk skal det være en minyan, ti personer før man kan holde felles bønn.

Nå er det så lite biler at man hopper over King George-gaten uten å bry seg om det røde lyset. En dødsannonse passeres. Her i Israel slås de opp på veggen. Stakkars mann, som døde. Det kan ikke komme stort flere enn ti personer i begravelsen, og det i et land hvor det er en religiøs plikt å komme til begravelser og bryllup. For å få holde et større bryllup var det et brudepar som holdt vielsen i et supermarked. Plutselig strømmet mange mennesker inn, men ikke for å handle. De skulle delta i bryllupet. Og det var jo ikke forbudt å oppholde seg i et supermarked.

Der handlegaten King George møtes av turistgangen Ben Yehuda, er det ganske stille. Det er nok av drosjesjåfører som venter på kunder. En har ansiktsmaske. Han er ikke den første drosjesjåfør med slikt ekstrautstyr i bilen. Bussene som vanligvis har problemer med å ta unna strømmen av mennesker, kjører nesten tomme. Kollektivtrafikken er redusert.

Det er lite folk i Ben Yehuda. Virkelig lite. Men i nummer 26 ligger apoteket og medisinen til den over 90 år gamle damen. Det er ikke annet enn å dra på seg en plasthanske før man finner frem trygdekassens Clalit-kort og drar det gjennom en maskin som gir kønummer 55 til apoteket. Man må strekke seg ekstra langt. For det er laget en barrikade av stoler foran lukene slik at folk ikke skal komme for nært lukene og ekspeditrisene. Hun har munnbind. Studerer papirene. Sjekker på datamaskinen. Så kommer svaret:

–Kom igjen i morgen. Medisinen kan ikke leveres ut før den 25. mars.

Oi ve – oi ve, som jødene sier når noe ikke er så bra. Men avgjørelsen er tatt. Man får knipse et bilde fra medisinsalen i alle fall.

Ikke langt unna apoteket er Kravitz’ data- og papirutsalg åpent. Det passer fint for den som er i ferd med å slippe opp for skriverblekk og kopipapir. Joda, de har sakene. Man må strekke seg langt for å få esken og betale. For det er stuet noen vareesker foran disken slik at man ikke skal komme for nært ekspeditøren. Man trenger ikke bekymre seg over mye folk i butikken. Tometersgrensen til neste menneske overholdes godt.

Noen arbeidsfolk benytter anledningen til vedlikeholdsarbeid i Ben Yehuda-gaten. Nå er de hverken i veien for noen, og det er heller ingen turister som forstyrres av dem.

Nederst i Ben Yehuda er den berømte plassen Kikar Zion hvor politikere i gamle dager hadde sin talerstol til befolkingen i Jerusalem. Noen må selvsagt ut for å teste rullebrettene sine. De er ikke redde for å sette seg i fare på brett eller overfor trusselen fra koronaviruset.

Men der kommer trikken i Jaffa-gaten. Vanligvis er den stappfull. Nå er det meget god plass. Også i Jaffa-gaten som fra gammelt av gikk fra Jerusalem til Jaffa-havn i Tel Aviv. Derfor ble det visst skipet ut Jaffa-appelsiner der. Kong Salomo fikk tømmer fra Libanon til Jaffa og trakk det opp til Jerusalem. Det har alltid vært stor trafikk denne veien. Men virusinvasjonen har klart å stoppe trafikken.

Ikke langt unna ligger Jerusalems hovedpostkontor. Det nytter ikke å storme inn som vanlig. Vakten viser tegnet «vent litt» med hånden. Det er vel ikke mer enn rundt ti personer i det store postkontoret. Men man slipper ikke inn før en annen går ut. Postkassen er nesten full, for det er jo lenge siden posten er hentet. En bunke avisutklipp fra Bergen, Evangelisten fra Norge, Udfordringen fra Danmark og bankbrev. Alt til Karmels redaksjon i Jerusalem.

Før man går av hovedveien Jaffa, blir det en tur inn SuperPharm- apotek. Her trengs ingen resept. Det er stort apotek, men der er det ganske stille i dag. Folk følger køreglene. To meter mellom hver person. Blir det antydning til klynging, varsler betjenten i kassa. Og tenk. Der var det sprit til hendene. Det er lurt å ta to–tre flasker med en gang. Når man er tilbake etter en kort handletur mellom reolene, er nesten alt gått. Men sepe får duge og det har storapoteket.

Ovenfor USAs gamle konsulat i den vestlige delen av Jerusalem ligger Independence-parken. Der er det en liten laget bekk som drives av en pumpestasjon. Det er så vakkert å sitte der. Den minner om den norske barndomsbekken. Men i disse koronatider er den tom for vann. Så det er bare å rusle til vognen med gratis bøker som folk setter fra seg. Men det er ribbet. Folk har vel sikret seg lesestoff til isolasjonsdagene.

I Azza-gaten holder Yom Tov (God dag) grønsakshandel til. Her raskes sammen minst sju kål, purre, knutekål og alt som kan lagres heimen.

–Bringer dere!

–Om du vil, svarer Jakov.

Det blir derfor en storhandel. Den skal holde en beleiring på sju dager.

–Skal du ha storselskap med så mye kål, spør en nysgjerrig kunde ved siden av.

Innen en time er varene levert utenfor døra. Leverandøren skynder seg ut. Man vet jo aldri om det bor koronavirus i blokkleiligheten.

Man kan rusle i gatene og tenke at nå har nesten alle utenlandske mennesker reist. Norges hus Bet Norvegia i Jerusalem er stengt og huset ivaretas av et menneske. Det samme er Sjømannskirken i Ashdod. Pinsevennenes arbeid i Israel har også sendt hjem folk. Avisen Norge IDAG skrev at Steinar Harila rakk siste fly hjem til Norge med sin gruppe. Den finske ambassaden sendte e-poster til finner for å fortelle at snart går det siste flyet fra Israel.

I morgen må man forsøke å hente resepten til den over 90 år gamle damen.

Av Vidar Norberg

Det var en tydelig demonstrasjon av politisk troverdighet fra fire partier i Troms og Finnmark fylkesting som ba fylkesrådet om å forberede en søknad for å dele opp Troms og Finnmark fylke etter inndelingsloven.

Partiene som i fylkestinget den 12. mars stemte for forslaget, var Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. De sikret flertall mot 18 stemmer. Partiene gav et klart signal til velgerne. De som er for et selvstendig Finnmark og et selvstendig Troms, vet forhåpentligvis hvilke partier de kan stemme på. I alle fall om det ikke blir noen hemmelige møter på et eller annet bakrom.

Et løfte

Det var oppmuntrende å høre Irene Lange Nordahl (Sp) si at Senterpartiet vil følge opp det de gikk til valg på, å gjøre om tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark. Hun sa at dette er i tråd med folks krav både i folkeavstemning og ved kommune- og fylkestingsvalget.

–Vi ønsker å dele opp dette fylket. Dere kan stole på Senterpartiet i denne saken, lovet Lange Nordahl i sitt innlegg.

Geir Ove Bakken fra Arbeiderpartiet var klar.

–Jeg har sagt at vi går inn for innstillingen, sa Bakken.

Også Kirsti Bergstø (SV) var klar, selv om frykten for koronasmitten forkortet taletiden. Jens Ingvald Olsen (Rødt), opprinnelig fra Kjøllefjord, påpekte likevel at denne saken er like viktig som alle andre sakene som har vært behandlet.

Ingen forbrytelse

Det var en høyst påkrevd argumentasjon for å oppløse storfylket som ble levert av Olsen. Ikke minst siden tilhengerne av fraflytningsprosjektet med tvangssammenslåing har mange kortsiktige argumenter og gjentatte ganger har kalt på underdanighet for Høyre-regjeringen i Stortinget.

–Rødt mener at det er solid lovmessig og politisk hjemmel for å støtte oppdeling. Inndelingsloven har klare regler for sammenslåing og oppløsning av kommuner og fylkeskommuner. Men det forsøkes fremstilt som at det nærmest er galt å dele fylkeskommunen, eller en forferdelig forbrytelse. Men i Sør-Troms delte man opp både Salangen og Lavangen. Dette er både lovlig og kurant, påpekte Olsen.

Tvilsomt fra FrP

Fremskrittspartiets John Roald Karlsen foretok en politisk avledningsmanøver i et forsøk på å skjule at de ikke bryr seg om hverken folkemening eller folkeavstemning i Finnmark. FrP ville heller at Troms og Finnmark fylkesting skulle be Stortinget om å sette i gang en prosess for avvikling av fylkeskommunen. Kanskje ikke så veldig realistisk nå.

I debatten sa Irene Lange Nordahl at FrP først vil ha en tvangssammenslåing og så løse opp fylkene. Lange Nordahl sa hun tror dette vil bli lagt merke til av velgerne. Det har hun helt rett i. Fremskrittspartiets holdning viser også at de ikke er til å stole på i denne saken. Man kan dessverre ikke vente annet enn at om de på nytt kommer i regjering med Høyre, så blir FrP Høyres lydige puddel som gjør som Høyre og Erna Solberg vil. For FrP trives så godt med sine regjeringsposisjoner. Da betyr ikke folkeviljen så meget.

At FrP gikk ut av regjeringen, var neppe partileder Siv Jensens høyeste ønske, men krisetall på meningsmålingene og protester fra folk tvang henne. Det er lenge siden FrP var et folkeparti. Selv om de blåser støvet av gamle faner før et valg, blir de neppe et parti for Finnmarks beste etter valget heller.

Borgerlig avfolking

Dessverre har den borgerlige regjeringen vist at de ønsker mer nedlegging og avfolking av Finnmark, kanskje med unntak av Alta som siste utpost før russegrensen. Kanskje «robuste» som er et av moteordene i Høyre. De har lært seg kunsten å sette fine navn på dårlige produkter.

Høyres utstillingsvindu i Finnmark er den en gang så stolte fylkeshovedstaden Vadsø. Raseringen startet avviklingen for fullt da Høyre hadde makten i den byen. Høyres tidligere leder Erling Nordvik var født i Vadsø. Mon tro hva han ville sagt om sitt eget parti, dersom han så det i dag?

(PRESSEMELDING 16.03.2020): BAMA og Gartnerhallen kan forsikre om at vi i dag har god tilgang på frukt, grønnsaker, bær og poteter i Norge. Samtidig må norske myndigheter planlegge og legge til rette for at årets avlinger ikke blir høstet av utenlandske sesongarbeidere, men nordmenn.

–På lik linje med de øvrige, nasjonale mat- og dagligvareaktørene kan vi i BAMA forsikre om at vi har god tilgang på varer, og at disse kommer fram til butikkene på vanlig måte. Vi er imidlertid nødt til å ta grep for at dette skal fortsette også i resten av 2020. Om kort tid ville normalt de første sesongarbeiderne bidratt med planting, såing og setting av grønnsaker og poteter. Senere skal sesongarbeidere utgjøre hovedarbeidsstyrken i innhøsting på norske jorder. Norske myndigheter må i år ta høyde for at dette må gjøres av nordmenn, sier Rune Flaen, administrerende direktør i BAMA.

Norske bønder er helt avhengige av arbeidskraft på gårdene. Som betydelige aktører i norsk dagligvarebransje vil BAMA og Gartnerhallen derfor ta til orde for en nasjonal dugnad for å sikre norsk matforsyning.

–Koronasituasjonen gjør at mange utenlandske sesongarbeidere nå blir nektet utreise fra hjemlandet sitt, som et tiltak for å begrense global smitte. Det er usikkert hvor lenge situasjonen vil vare. Forberedelser til sesongen er i gang flere steder, og innhøstingen av tomater og agurk i drivhus har nå startet opp. Behovet for sesongarbeidskraft vil øke uke for uke etter hvert som aktiviteten i grøntnæringen stiger framover. Situasjonen kan skape et prekært behov for arbeidskraft, sier administrerende direktør i Gartnerhallen Elisabeth Morthen, som organiserer over 1000 norske frukt- og grøntprodusenter.

–Norsk næringsliv står overfor en svært krevende situasjon, og mange bedrifter har allerede varslet omfattende permitteringer. Vi må dessverre forvente at mange arbeidstakere vil stå helt eller delvis uten jobb i løpet av kort tid. Vi kommer derfor med en sterk oppfordring til Regjeringen om å legge til rette for at ledige studenter og permitterte kan benyttes i norsk matproduksjon i vår, sommer og høst, sier Morthen.

Bøndene driver gårdene sine som egne virksomheter, og er arbeidsgivere for sesongarbeiderne. Flaen og Morthen er tydelige på at bøndene nå trenger hjelp.

–Vi har et veldig godt samarbeid med norske produsenter av frukt og grønt, som er blant de fremste i verden på matkvalitet og arbeidsvilkår. BAMA er blant deres største kunder og har et ansvar for å sikre norsk matforsyning. I situasjonen som er oppstått må vi stå sammen og være kreative for å finne de gode løsningene. Vi mener en nasjonal matdugnad både vil sikre norsk matforsyning, og bidra til sysselsetting i en krevende periode, sier Flaen.

Fakta:

BAMA Gruppen AS er et av Norges eldste handelsselskaper, og den ledende aktøren i Norge på frukt og grønt.  Selskapet har i dag et nettverk med nær 1400 produsenter i over 80 land, og håndterer årlig store volumer med fersk frukt, grønnsaker, bær, poteter, drikke og blomster.

Gartnerhallen SA er Norges største aktør innen produksjon av frukt, bær, grønnsaker og potet, og eies per i dag av 1030 frukt- og grøntprodusenter.

I dag er 34 prosent av varestrømmen norsk produksjon, med et totalvolum på 140 000 tonn frukt og grønt. I norsk sesong (mai til oktober) er ca. 70 prosent av varestrømmen norske produkter.

Arve Gladheim, organisasjonssjef

 Pia Gulbrandsen, direktør kommunikasjon og samfunnskontakt

Elisabeth Morthen, adm. dir. Gartnerhallen

Av sivilagronom Lars Arne Høgetveit

(10.03.2020): Det er for lite kunnskap om i hvilken periode mennesker som er virussmittet, er smittebærere også når det gjelder COVID-19. Samtidig vil mange kunne ha ingen eller svake symptomer som vanskelig er å oppdage. 

Redaksjonen ble i går tipset av en barnelege/spesialist i barnesykdommer (blant annet astma og allergi) om en fersk litteraturundersøkelse om COVID-19, https://www.europeanscientist.com/en/article-of-the-week/covid-19-a-survey-of-the-scientific-literature/ Og der kommer det blant annet frem et par viktige opplysninger. Inkubasjonstiden (tiden fra smittet til symptomer oppstår) ligger i snitt fra 4,8 til 7,4 dager – men fem prosent har over 12,5 dagers inkubasjon. Det opplyses videre at denne virussykdommen har potensialet i seg til at én person kan smitte mer enn tre andre personer (og kanskje enda flere) og dermed er mer smittsom enn spanskesyken var det.

Hovedpoenget med denne artikkelen er å peke på det som nå begynner å gå opp for flere og flere, nemlig at det er de gode gamle smitteforebyggende tiltakene som vil virke. For det første og viktigste er å redusere risikoen for å bli smittet og dernest benytte tiltak en har tilgjengelig for å redusere smitterisikoen ytterligere der en må ferdes. 

Redusere muligheten for å bli smittet
Det betyr at en skal vurdere strengt nødvendigheten av tilstedeværelse på ulike arrangementer og der det er mye folk samlet og på steder det er mye folk innom i løpet av en dag. Flyplasser, hoteller, kollektiv transport og butikker vil da være noe av det som først en tenker på.

Tiltak der en må ferdes
God håndvask med såpe (hyppighet ved behov) er et effektivt tiltak mot nedsmitting. Det vil jo da også være veldig riktig tenkt at en FØR en går inn på en jobb eller på en skole, spriter hendene sine og så vasker dem når en er inne. Det å prøve å desinfisere seg FØR en går inn på steder som skal være smittefrie hører med til generelt smittevern. Det samme prinsippet gjelder inn i eget hjem og ved butikkbesøk, men ut av en butikk må en desinfisere hender på nytt. (Bruk en alkohol prosent rundt 80 – de fleste Antibac har 85 prosent, men en del billig desinfeksjonsmidler kan være så lave som 55 prosent og virker dårlig mot en del virus.)

Jevnlig spriting av mobilen er også et viktig tiltak slik mobilen i dag benyttes. Det er samme tanke som ligger bak at en har et ekstra fokus på renhold av dørhåndtak, toalett, kraner, håndhånkler, vaskekluter o.l. steder som benyttes mye av flere gjennom dagen. 

Unngå videre å hoste på andre, ikke berør munn/ansikt med hendene, la vær å håndhilse, hold noe avstand til mennesker. Videre vil alltid nok søvn og et godt kosthold øke motstandskraften i ethvert menneske mot infeksjoner.

Barn er selvfølgelig en utfordring – men det er de samme prinsippene der som for voksne å prøve å få til en god gjennomføring av enkle smitteforebyggende tiltak. En fornuftig oppfølging gjennom dagen på tiltakene over krever ikke så mye mer enn fem minutter per dag – men det krever en bevisstgjøring. 

De fleste vil daglig omgås personer med ulik grad av nedsatt immunsystem og eldre som er ekstra utsatt for å bli alvorlig syke – det er et alvor i seg selv! Og skal en tenke på det mer trivielle å bli tvangssatt i hjemme karantene i 14 dager (inkl. familie) slik Norge nå praktiserer det – er jo det heller ikke noe å trakte etter.

Når slike pandemier starter, settes det ofte i gang forskning for å finne vaksiner. Disse skal en advare mot fordi slike vaksiner altfor ofte ikke er utprøvd lenge nok til å få nok kunnskap om bivirkningene. Et dramatisk eksempel i så måte er bare 11 år gammelt. I 2009 tok mange svineinfluensavaksinen, selv om det var mye informasjon som tilsa at vaksinen var svært usikker med hensyn til bivirkninger, og den var lite utprøvd. Staten sa den var sikker, og i ettertid er det utbetalt 238 millioner i erstatning til nordmenn for skader etter vaksinen, og rundt 550 personer ble alvorlig skadet inklusive narkolepsi. Vi har dessverre også flere slike skandaler noen år svineinfluensavaksinen.

Konklusjonen er at en skal: 

1. redusere faren for å smittes så mye som mulig. 

2. sikre god hygiene der hvor en må ferdes.

Gud i hverdagen – et viktig tiltak alle dager

Så vil dessverre de færreste tenke på at Guds engler gir englevakt for livet her nede på jorda i den tid vi lever her. Og Han har bedt oss be og minne Ham om beskyttelse gjennom hverdagen på alle områder også pandemier. Det er mange eksempler oppigjennom verdenshistorien om Guds inngripen i både nasjoner og enkeltmenneskers liv – så glem ikke det! Bare det at vi lever og kan leve her på jord, er et under – så skjørt som livet er! 

Artikkelen er hentet fra Kommentar-avisa.no

Av Arne Pedersen, leder i Norges Kystfiskarlag

Enorme fiskeriressurser er over tid tatt fra kysten, stikk i strid med havressursloven. Ansvaret ligger nå hos Tom-Christer Nilsen (H), Steinar Reiten (KrF), André N. Skjelstad (V) og Bengt Rune Strifeldt (FrP) i stortingets næringskomitè. De er kjent med den massive kritikken av fiskeriforvaltningen, som har ført til at riksrevisjonen har satt i gang gransking av norsk fiskeriforvaltning. 

Tom-Christer Nilsen, Steinar Reiten, André N. Skjelstad og Bengt Rune Strifeldt akter å fastsette det som vil bli de viktigste føringene for framtidens fiskeripolitikk, uten å ta hensyn til riksrevisjonen og den massive kritikken av norsk fiskeriforvaltning.

Havressursloven gir fiskeridepartementet rett til å regulere uttak av den viltlevende fisken gjennom nasjonale fiskekvoter til distrikter og fiskefartøy. Formålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende fiskeriressursene og medvirke til å sikre sysselsetting og bosetning i kystsamfunnene.

Samtidig gir deltakerloven regler for hvem som kan delta i næringsmessig fiske gjennom ulike deltakeradganger eller konsesjonsordninger. Loven gir hjemmel til å begrense kapasiteten i fiskeflåten.

Gjennom mange år har fiskeridepartementet og direktoratet styrt fiskerinæringen i strid med lovene og uten at stortinget har grepet inn.

Kritikken har haglet mot fiskeriforvaltningen for praksisen. 

Over natten fikk eksempelvis et Røkke-eid fiskeriselskap tillatelse fra fiskeridepartementet til å ta med seg 2300 tonn torsk, hyse og sei fra Vardø. Dette var råstoff som tilsvarte 100 arbeidsplasser i kystsamfunnet. Tillatelsen, som var gitt av regjeringen, var klart strid med lovens intensjon. Begrunnelsen for å gi tillatelsen var at dette var «finansielt fordelaktig» for Røkke-selskapet.

Deltakerloven gir fiskeridepartementet rett til å begrense kapasiteten i fiskeflåten og tilpasset fiskeressursene i havet. Det har gått motsatte vei. Det er ført en kvotepolitikk der det er flyttet fiskekvoter fra sjarkflåten til havgående fiskefartøy.

Det er laget et kvotesystem, som virker slik at for hver meter en fiskebåt blir forlenget så kan man få økt kvoten. Dette har utløst enorme investeringer i større og mer effektive fiskebåter. 

Motivet er å tilegne seg en større andel av total norsk fangst. Summen av det hele er at den samlete kapasitet i fiskeflåten øker og i disharmoni med total tilgjengelig fangst. Den minste flåten presses ut og samlete lønnsomhet i fiskeflåten blir dårligere, fordi der er ikke uutnyttede fiskeslag som kan dekke inn investeringene. Det hele utvikles i strid med lovens intensjon.

Trålerfangstene utgjør over 40 prosent av norsk totalfangst. Det er råstoff som var ment for sikre arbeid, inntekt og bosetting i kystsamfunnene. Nå leveres nesten alt dette ubearbeid til utlandet. Dette rammer sysselsetting her hjemme ganske kraftig, og det er ikke slik lovgiver ville at det skal være, snarere tvert om.

I fjor ble det eksportert 174 tusen tonn fisk mer enn det som ble levert til landanlegg i Norge. Det dukket altså opp fisk for 2,7 milliarder kroner i eksporttallene som forvaltningen ikke kan redegjøre for. Det må i anstendighetens navn avdekkes om dette gapet mellom eksportert og landet fisk skyldes dårlig håndverk fra tjenestemenn i fiskeriforvaltningen, om det faktisk er næringsaktørene som tryller bort levert fangst, eller om det skjer i et samrøre med begge deler. Det er riktignok satt i gang et arbeide med å styrke framtidens fiskerikontroll. Likevel har ikke regjeringen satt inn ressurser for å avdekke hvordan fisk for enorme 2,7 milliarder stjeles fra det norske felleskapet.

Kritikken mot norsk fiskeriforvaltning er nå blitt så sterk og ubehagelig at riksrevisjonen har bestemt seg for å granske fiskeriforvaltningen. Det faller i tid sammen med behandlingen av Stortingsmeldingen om Et kvotesystem for økt verdiskapning. 

AP, SP, SV og Rødt vil utsette behandlingen til etter riksrevisjonens rapport legges frem om et par måneder.

Tom-Christer Nilsen (H), Steinar Reiten (KrF), André N. Skjelstad (V) og Bengt Rune Strifeldt (FrP) er kjent med den massive kritikken av fiskeriforvaltning og de ser det som maktpåliggende å få vedtatt meldingen før riksrevisjonens rapport er levert. De akter altså å fastsette det som vil bli de viktigste føringene for framtidens fiskeripolitikk, uten å ta hensyn til riksrevisjonen og den massive kritikken av norsk fiskeriforvaltning.

Dette kan ikke forsvares, verken moralsk eller politisk! 

Artikkelen er sakset fra Altaposten uten forespørsel.