Kommentar

(DOKUMENTAR): ForFinnmark publiserte nylig hele stortingsdebatten den 10.04.2018 om tvangssammenslåing av Troms og Finnmark. Finnmarkshilsen bringer videre debatten som fulgte etter en interpellasjon fra Geir Adelsten Iversen fra Senterpartiet (Sp).

Her er interpellasjonen fra Geir Adelsten Iversen, Sp:

«Vardehus len ble opprettet i 1576 og Vardehus amt i 1660. Finnmark fylke fikk navnet sitt i 1919. Finnmark er på 48631 km2, som er på størrelse med Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder.

Avstanden fra Pasvik til Sørvær er 730 km langs vei. Det tar over 11 timer raskeste vei gjennom Norge. Vår historie og bakgrunn har vært fortiet og nedvurdert. Skal også vår vilje og våre framtidsønsker trykkes ned

Fylkestinget i Finnmark vedtok 2. juli 2015 at Finnmark skulle være eget fylke, fordi dette gir større politisk makt til å utvikle fylket i tråd med befolkningens ønsker. 

Fylkestinget skal 14. og 15. mars behandle sammenslåingssavtalen med Troms samt avgjøre om det skal holdes folkeavstemning. Vil statsråden trosse det folkelige opprøret mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms»?

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:17:25]: 

Det er enorme forskjeller innad i de ulike fylkene. I Finnmark har vi i hvert fall tre regioner, Øst-Finnmark, indre Finnmark og Vest-Finnmark. Det jeg skulle ønske vi kunne klare å skape innad i fylket, er samhold. Da er ikke sammenslåing rett medisin. 

Den største byen i Finnmark er Alta, med ca. 20 000 innbyggere. I Troms er Tromsø den største byen, med rundt 75 000 innbyggere. Et felles arbeidsområde vil ikke være mulig, vi burde heller samle Finnmark med et bedre flytilbud.

Hvordan mener statsråden at det vil bli bedre for oss i Finnmark om vi slår oss sammen? 

Jeg skal ta opp noen momenter som taler for det motsatte.

Nærhet mellom fylkeskommune og Fylkesmannens administrasjon gir større faglig slagkraft enn en oppsplitting. Dette vil gjelde for både Troms og Finnmark. Finnmarks sårbarhet når det gjelder overføring av fiskerirettigheter ut av fylket, vil forsterkes ytterligere. 

Overføringer av slike rettigheter, kvoter, fra Finnmark til Troms og Nordland er allerede i dag et voksende problem. Uten et politisk organ i Finnmark, faktisk også mot interesser i Troms, vil det være langt vanskeligere å hevde Finnmarks fiskeribefolknings interesser.

Avstandsfaktoren vil vanskeliggjøre demokratiske prosesser. For politiske partier vil det bli mer problematisk å bygge på lokal kunnskap og gjøre denne relevant når avstanden blir så stor. 

At politikerne i tillegg må lære seg å forholde seg både til Vadsø, til Fylkesmannen, f.eks. i spørsmål om reindrift, og til Tromsø i spørsmål om videregående opplæring, gjør det langt mer krevende å delta politisk. Det vil bli tydeligere tendenser til elitedannelse i politikken. 

Avstanden til den jevne velger, innbygger, vil øke, noe som kan undergrave regionnivåets oppslutning og legitimitet på sikt.

Russland-kompetansen regionalt er i høy grad utviklet i Finnmark, sannsynligvis som en følge av den geografiske plasseringen Finnmark har, med grense mot Murmansk. Dagliglivet og meningsdannelsen i Finnmark, særlig i Øst-Finnmark, preges av nærhet til Russland på en totalt annen måte enn f.eks. i Sør-Troms.

Finnmark er allerede Norges største fylke i utstrekning. Det er svært krevende å holde arealmessig oversikt og vedlikeholde slik kunnskap. Det dreier seg om sjøområder av vital betydning for norsk fiskerinæring og landområder av avgjørende betydning for videreutvikling av samiske næringsveier og tradisjoner. 

Også Troms er arealmessig et stort fylke, og en sammenslåing vil ikke styrke muligheten til å holde en faglig basert oversikt.

Folkevalgte organer i Finnmark ønsker ikke sammenslåing, verken kommuner eller fylkeskommuner har stilt seg bak forslaget om sammenslåing – dette på tross av et betydelig press fra staten, nabosamtaler og en omfattende diskusjon med bred deltakelse. 

Å underkjenne en befolkning og dennes representanters stillingtaken i et demokrati i et spørsmål som ikke vedrører vitale nasjonale interesser, er etter vårt syn svært uheldig og inviterer ikke til meningsfull framtidig politisk deltakelse.

Stortingsvalgkretsen Finnmark vil riktignok inntil videre opprettholdes, noe som fører til at Finnmarks befolkning fortsatt kan artikulere sine interesser, men da som en helt uformell Finnmarks-benk, mens den samme befolkningen nektes adgang til å artikulere sine regionale interesser gjennom en folkevalgt prosess.

Politisk vil Finnmarks velgere ikke kunne vite om det er representanter fra deres parti som har sjanse til å sitte i et nytt sammensatt fylkesting, verken gjennom garantier i nominasjonsprosesser eller i kumuleringer/strykninger. 

Det er ikke slik at det i Finnmark er noen negativ utvikling, og vi trenger ikke hjelp fra naboen for å fungere. Befolkningsutviklingen i fylket har sammenhengende vært positiv siden 2009. Dette skyldes en positiv utvikling innenfor fiskeri og oppdrett og dels innenfor reiseliv.

Gjennom måten Finnmark fylkeskommune er organisert på, med Vadsø som politisk og administrativ fylkeshovedstad, er det skapt en geografisk balanse i fylket. Fra å være et politisk sentrum for Norges største fylke vil Vadsø og Øst-Finnmark rykke ned i betydning, noe som sannsynligvis også vil få negative befordringsmessige konsekvenser.

FeFo er resultatet av Samerettsutvalgets innstilling og en lang og smertefull politisk prosess i Finnmark. Nå er vi i den første fasen av å forvalte land og vann i Finnmark, og det vil være ille om denne konstruksjonen mister sin legitimitet og sitt innhold.

Stortingets flertall, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, avviste å omgjøre vedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark den 7. desember 2017. Finnmark ble eget hovedlen – Vardøhus len – i 1576 og amt – Vardøhus amt – i 1660. Finnmark fylke fikk navnet sitt i 1919.

Det ble lest opp i stad fra interpellasjonsteksten, så det hopper jeg over nå, men jeg kan jo nevne at det å reise fra Hasvik til Kirkenes er en hel prosess, noe som noen hver bør prøve.

Den 14. mai skal det avholdes folkeavstemning i Finnmark om hvorvidt Finnmark skal slå seg sammen med Troms. Jeg møtte statsråden tidligere i vinter, i spørretimen, og da spurte jeg om statsråden forsto bakgrunnen for det enorme engasjementet for funksjonene og det opprøret som er i Finnmark. Statsråden svarte ikke på mitt spørsmål – dette til tross for at hun ble påminnet det av representanten Marit Arnstad like etter.

Jeg er ny på Stortinget, og for meg er det en ære å representere Finnmark på Stortinget. Erik Bye sa det så fint – at politikere må lære at de er ikke våre herrer, men våre tjenere, de er folkets tjenere.

Vi bor i Norge, vi må lytte til folk – og vi må ikke gjøre så vi mister troverdighet. Slik det er i Finnmark nå, er det allerede stor avstand til makten, og folk føler avmakt overfor dem som bestemmer. Dette forsterkes med dette sammenslåingsvedtaket.

Det er store avstander i Finnmark, det går ikke trikk eller tog hvert 7. minutt. Da regjeringen startet dette prosjektet, var det for å skape en felles bo- og arbeidsregion. Tror virkelig statsråden at noen som bor i Karasjok, vil jobbe i Tromsø? Vil statsråden trosse det folkelige opprøret som er på gang mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms?

Helt til slutt: Vil statsråden følge rådet fra Erik Bye og høre på befolkningen? Og: Vil statsråden følge folkeviljen og ta på alvor resultatet av folkeavstemningen i Finnmark den 14. mai?

Statsråd Monica Mæland [10:26:13]: 

Jeg er godt kjent med motstanden i Finnmark mot sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner. Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok i desember 2016 at Finnmark fylkeskommune skulle bestå som egen fylkeskommune. Det var også Stortinget godt kjent med da de vedtok sammenslåingen 8. juni 2017.

Etter stortingsvalget i 2017 behandlet det nye stortinget saken på nytt. I representantforslaget fra stortingsrepresentantene Runar Sjåstad og Ingalill Olsen om oppheving av sammenslåingen av Troms og Finnmark vises det også til vedtak i Finnmark fylkeskommune, i tillegg til vedtak i Vest-Finnmark regionråd og Øst-Finnmark regionråd mot sammenslåingen. 

I høringen om representantforslagene var representanter fra Finnmark til stede for å orientere om sin motstand. Likevel stemte Stortinget mot representantforslaget om en reversering av vedtaket om sammenslåing. Grunnen til det er at stortingsflertallet ønsker seg større og sterkere fylkeskommuner.

Med den nye fylkesstrukturen legger vi til rette for økt kapasitet og kompetanse i fylkeskommunene. Dette styrker fylkeskommunenes muligheter til å ivareta dagens oppgaver på en god måte, og til å ta på seg nye oppgaver. Regionreformen gir en høyere minstestørrelse for fylkeskommunene. 

Ni fylker har i dag under 200 000 innbyggere. Etter 2020 vil ingen fylkeskommuner ha under 200 000 innbyggere. Det minste fylket i innbyggertall, Finnmark, vil fra 2020 øke fra 76 000 til vel 240 000 innbyggere ved å bli en del av det nye fylket Troms og Finnmark.

Det norske systemet er slik at alle kommuner og fylkeskommuner har de samme oppgavene, og da legger den minste fylkeskommunen listen for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan ha. Større fylkeskommuner er derfor nødvendig for å kunne desentralisere ytterligere makt fra statlig nivå. 

Motsatt vil en eventuell reversering av sammenslåingen av Troms og Finnmark redusere mulighetene for nye oppgaver til fylkeskommunene. Spørsmålet om Finnmark som egen fylkeskommune angår derfor flere enn innbyggerne i Finnmark.

Jeg har grunnleggende tro på å desentralisere makt og å flytte oppgaver nærmere innbyggerne. Å overføre ytterligere oppgaver til fylkeskommunene vil innebære å gi innbyggerne sterkere innflytelse over hvordan oppgavene løses. Flere oppgaver til dette folkevalgte nivået vil både øke legitimiteten til fylkeskommunene og gjøre det mer meningsfylt å være fylkespolitiker.

I forbindelse med regionreformen har Stortinget allerede sluttet seg til overføring av enkelte oppgaver til fylkeskommunene. Stortinget har fattet anmodningsvedtak om ytterligere oppgaver, som vi nå følger opp. Et ekspertutvalg har også vurdert nye oppgaver til fylkeskommunene og levert et ambisiøst forslag. 

Ekspertutvalgets rapport er nå på høring, og regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av de enkelte forslagene etter dette.

En sammenslåing av Troms og Finnmark vil styrke vårt nordligste fylke. Finnmark og Troms blir til sammen en fylkeskommune med store muligheter. 

De to fylkeskommunene har viktige utdannings- og forskningsinstitusjoner, rik tilgang på naturressurser og et spennende næringsliv med stort potensial. Finnmark og Troms representerer Norges grense mot Arktis og Russland. Regjeringen satser tungt på nordområdene, og den nye fylkeskommunen blir en viktig aktør i regjeringens nordområdestrategi.

En god videregående opplæring legger et viktig grunnlag for samfunnsutviklingen i nord. Økt kapasitet og kompetanse i den nye fylkeskommunen kan bidra til å øke elevenes trivsel og læring og redusere frafallet i videregående skole.

Jeg tror Finnmark og Troms vil se flere muligheter sammen og slik sørge for at den nye fylkeskommunen har byer og lokalsamfunn som er attraktive nok til å beholde og tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.

Alle fylkeskommunene som er blitt slått sammen, har vært igjennom krevende og viktige forhandlinger om fordeling av arbeidsplasser og funksjoner, antall fylkestingsmedlemmer i det nye fylkestinget og ønsket navn på fylkene. 

Mens de andre fylkeskommunene har blitt enige om en avtale og nå er godt i gang med byggingen av de nye fylkeskommunene, har veien fram vært mer krevende for Finnmark og Troms. 

Etter at Finnmark fylkesting avviste avtalen om gjennomføringen av sammenslåingen, som ble framforhandlet ved hjelp av mekling, ba Troms fylkeskommune departementet om å bestemme fellesnemndas sammensetning og fullmakter. Torsdag 5. april fastsatte jeg derfor dette i en forskrift for sammenslåingen av Troms og Finnmark. Sammensetningen følger det de to forhandlingsdelegasjonene i februar 2018 forhandlet seg fram til i avtalen om sammenslåingen. 

Jeg mener det er viktig at Finnmark fylkeskommune er godt representert i fellesnemnda. Jeg har derfor bestemt at Finnmark skal ha flere medlemmer i fellesnemnda enn det innbyggertallet isolert sett skulle tilsi. Særlig er dette viktig nå som fellesnemnda får vide fullmakter til å bestemme organiseringen av den nye fylkeskommunen. 

Jeg legger også til grunn for fellesnemndas arbeid at det tas hensyn til Finnmark og Vadsø ved fordeling av arbeidsplasser.

Identitet er viktig for oss mennesker, men jeg tror ikke vi mister den selv om administrative grenser endres. Finnmarksidentiteten vil fortsatt være sterk, så vel som vår tilknytning til en kommune, en by og en grend. Samfunnet har endret seg vesentlig siden fylkesgrensene ble trukket opp på midten av 1800-tallet. 

Nå har Stortinget bestemt at fylkeskommunene skal slås sammen for å kunne sikre god kapasitet og kompetanse til å kunne utføre viktige oppgaver for innbyggerne våre.

Den viktigste jobben er det nå Troms og Finnmark selv som skal gjøre. Jeg mener jeg nå har lagt til rette for at Troms og Finnmark kan følge opp Stortingets vedtak på en god måte.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:32:38]: 

Jeg merket meg at statsråden snakket om innbyggertall og ikke så veldig mye om avstand. Det er klart at avstand er utrolig viktig. Statsråden skal jo til Finnmark i dag, har jeg skjønt, og da vil hun dra fra Alta til Kautokeino og Karasjok og så til Porsanger. Etter mitt syn er det en av de enkleste reisene i Finnmark. Statsråden burde vel kanskje ta seg en tur til kysten.

Det som vi nå har fått til, er at vi har fått mindre penger til bruk i Finnmark. Inntektssystemet har ført til at bl.a. Troms og Finnmark er blant de store taperne når det gjelder overføring av penger. For Finnmark vil det utgjøre ca. 561 kr og for Troms 745 kr per innbygger. 

For Finnmark utgjør dette ca. 42 mill. kr, og det er klart at det vil kunne bety enormt mye hvis man tenker på de oppgavene som Finnmark har, som er litt spesielle. 

Vi må i de fleste tilfellene sende ungdommen vår til sentra for å gå på videregående skole, og mange plasser er det et veldig stort behov for bedre boforhold for ungdom, og at man tar vare på dem på en bedre måte enn man har gjort. 

Det er helt klart mange områder vi kunne ha brukt pengene på – rassikring, fylkesveier, bedre boforhold, til borteboerne, som jeg nevnte, og også til næringsutvikling i fylket. Men er dette en utvikling statsråden mener Finnmark bør kjempe for, eller skjønner statsråden at folk i Finnmark ønsker en annen utvikling? Vi ønsker en utvikling som er framtidsrettet, og jeg føler ikke at dette er det. 

Vi er veldig redd for det som kan komme til å skje. Hvordan blir det f.eks. med husprisene i utkanten i Finnmark? Vil de også gå ned? Vil man få noe igjen for husene osv.? Jeg er klar over at jeg kanskje er på gyngende grunn, men min erfaring er at når man ikke satser på et sted, går utviklingen ned. 

Statsråd Monica Mæland [10:35:53]: 

Det er lett å forstå motstanden mot å bli overprøvd, isolert sett. Det forstår jeg også. Spørsmålet er jo bare hva man ønsker som alternativ for Finnmarks del, for areal og avstand er selvfølgelig viktig. Jeg gleder meg veldig til å ha nesten tre dager på reise i Finnmark denne uken.

Det er mennesker som fatter beslutninger, det er mennesker som står for kompetanse, og det er mennesker som står for politisk innflytelse. Derfor betyr innbyggertall noe. Derfor betyr det noe hvilke styrker man har i en fylkeskommune, som ikke bare skal løse de oppgavene man har i dag, men forhåpentligvis nye oppgaver man skal få i framtiden.

Finnmark har noen utfordringer i dag. Man har utfordringer med frafall i skolen. Man har utfordringer med å tiltrekke seg rett kompetanse. Man har utfordringer med å tiltrekke seg arbeidskraft. Og det kommer ikke til å bli lettere. Det kommer til å bli enda mer utfordrende i den omstillingen både det private og offentlige Norge er i, de neste årene. 

Da trenger man å styrke seg, man trenger kompetanse, og det kan ikke vedtas gjennom et statsbudsjett, gjennom kommuneøkonomi. Det er mennesker som er politisk valgt i våre fylker og våre kommuner, som må gjennomføre den politikken.

Derfor har vi et system hvor man kan være uenig i Stortingets vedtak, men man må forholde seg til dem. Det er ikke sånn at kommuner og fylkeskommuner kan avholde folkeavstemning for å overprøve Stortingets vedtak. Det systemet har vi ikke. 

Det tror jeg egentlig ingen av oss ønsker å ha. Derfor må vi nå forholde oss til den situasjonen vi har. Det betyr – og jeg håper Finnmark nå ser seg tjent med det – å gå videre og få på plass en ny, sterkere fylkeskommune. Det vil tjene Finnmarks innbyggere.

Runar Sjåstad (A) [10:37:52]: 

Det var et stort flertall i denne salen for å få en regionreform. Mange hadde store forventninger til den. Tidlig kom det fram at man ikke hadde så store ambisjoner fra regjeringens side. Det framsto mer og mer som en reform uten innhold, hvor det viktigste var å få til en ny geografisk inndeling.

Derfor økte skepsisen. Derfor økte ikke minst motstanden ute. Likevel registrerte vi at et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ønsket å tvinge fram en ny geografisk inndeling, og man var villig til å bruke tvang og se bort fra frustrasjonen, frykten og motstanden som var rundt i fylkene. Dette gjaldt mange flere fylker enn bare Finnmark.

Også Arbeiderpartiet var for reformen, men vi var imot en ny inndeling ved bruk av tvang. Vi så ikke at vi kunne støtte det sånn som det kom fram. Vi var tydelige på dette da vi gikk til valg. Stortinget ble litt annerledes sammensatt etter valget. Derfor prøvde Ingalill Olsen og jeg å fremme et representantforslag, et Dokument 8-forslag, om at vi skulle se på saken på nytt. Det samme stortingsflertallet stemte saken ned.

Vi ser at uroen og motstanden har økt etter det. Den er ikke blitt noe mindre. Det at man argumenterer med at man skal drive dette igjennom uansett, for det har man bestemt, holder i hvert fall ikke ute i fylket. Her er det et flertall som må ta ansvaret for de vedtakene man har gjort, ikke bare én gang, men to ganger. 

Man er nødt til å møte befolkningen og institusjoner ute. Man er nødt til, mener jeg, å lytte og ta nødvendige grep. Det er stor frustrasjon; det er stor utrygghet. Når ministeren sier at hun skal reise rundt i Finnmark noen dager, er det veldig bra. Men det som er kommet fram tidligere, om at man ser bort fra fylkeshovedstaden Vadsø og styrer unna den på reisen, håper jeg ministeren vil vurdere på nytt.

Willfred Nordlund (Sp) [10:40:34]: 

Vi har en valglov som bestemmer at antall stortingsrepresentanter fra fylkene skal fordeles etter en modell der både valgkretsens folketall og geografiske størrelse har betydning. Det er gjort i respekt for det faktum at store avstander og spredtboddhet betyr noe for mulighetene for å ivareta innbyggernes interesser som folkevalgt. 

Regjeringen har valgt å se bort fra geografiske avstander i sin inndeling av de nye fylkeskommunene. Det gjelder sammenslåingen av Finnmark og Troms, som er grunnlaget for dagens interpellasjon, men det gjelder også andre sammenslåtte fylker. 

Vi kunne høre i statsrådens innlegg her at den ensidige fokuseringen var på innbyggertall, og ikke på det faktum at vi snakker her om store geografiske avstander med spredtboddhet og muligheten for å ivareta innbyggernes interesser. 

Interpellanten viste videre til at i dagens Finnmark er det 730 km mellom øst og vest i fylket. Slås Finnmark og Troms sammen, vil det være over 1 000 km mellom ytterpunktene i det nye fylket. De geografiske avstandene vil også være svært store i andre fylker som nå skal etableres. Det nye Viken, f.eks., skal strekke seg fra Halden til Hallingskarvet, en avstand mange synes er uoverkommelig. Men her snakker vi om betydelig større avstander. 

De nye geografiske avstandene blir en utfordring med ny fylkesinndeling. Demografiske, kulturelle og andre forskjeller knyttet til næring, arbeidsliv og befolkningssammensetning gjør det også lett å forstå at tvangssammenslåingen av fylkene er tatt svært dårlig imot av folk som er berørt.

Regjeringen har gjort livet surt for både fylker og kommuner som motsetter seg det å bli offer for regjeringens sentraliseringsiver. Det føres systematisk politikk for å gjøre det vanskeligere å beholde dagens grenser. Samtidig har man fredet Oslo fra fylkesreformen, til tross for at det ikke er noen steder i landet hvor behovet for samarbeid over fylkesgrensene er større enn nettopp mellom Oslo og Akershus. 

Tidligere har inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner blitt forsøkt utformet etter objektive kriterier som ivaretar hensynet til faktiske kostnadsbehov for å dekke oppgaver, og som kompenserer for avstand og struktur. Disse kriteriene har regjeringen endret. Det er tatt bort mange momenter, som tidligere dreide seg om skjønn, nettopp for å kompensere for avstands- og strukturulemper. 

Fylkesprogrammet er altså blitt en strukturreform, ikke en oppgavereform, slik vi i Senterpartiet ønsker. Diskusjonen om hvilke oppgaver fylkeskommunene skulle ha, burde selvsagt ha kommet i forkant av diskusjonen om hvor mange fylker vi trenger. 

Det burde vært åpenbart at man først skal diskutere hva man skal løse, før man diskuterer strukturen rundt hvordan man skal løse det. Regjeringen fikk heldigvis på overtid, etter pålegg fra Stortinget, satt ned et utvalg for å vurdere oppgaver som bør overføres fra statsforvaltningen til fylkeskommunene. 

Nå er deres forslag på høring, og jeg har merket meg med tilfredshet at mange av forslagene som er fremmet fra Hagen-utvalget, i stor grad er i overensstemmelse med forslag som Senterpartiet allerede har fremmet her i Stortinget. Jeg merket meg også at statsråden sa hun så fram til at mange av disse oppgavene forhåpentligvis kunne overføres. Det skal bli spennende å følge.

14. mai holder Finnmark folkeavstemning om sammenslåing med Troms. Det burde egentlig fått følger for flere fylker, for fylkesreformen ble hastet fram av regjeringen. Fylkene gjennomførte pålegg om å utrede behovet for fylkessammenslåing, men det var bare Agder og Trøndelag som gjorde frivillig vedtak. Resten av fylkessammenslåingen er vedtatt i strid med fylkenes egne vedtak.

Det burde vært lagt opp til folkeavstemning i fylkene slik mange av kommunene gjorde. Men både tidspress og ikke minst det faktum at de aller fleste fylkesting ikke anså sammenslåing med nabofylkene som aktuelt, gjorde at det ikke ble lagt opp til flere fylkesvise folkeavstemninger. 

I ettertid ser nok mange at de skulle ha gjort som Finnmark nå gjør. Antakeligvis får vi en en ny debatt i flere fylker om de skal følge Finnmark, og jeg forventer at regjeringen ikke stikker kjepper i hjulene for dem som ønsker å gjennomføre en folkeavstemning nå. 

Jeg forventer også at folkeavstemningen blir lyttet nøye til. Det er nemlig det som kalles demokrati, og i demokratiet Norge skal det være muligheter for å ombestemme seg, også for en regjering. 

Karin Andersen (SV) [10:45:23]: 

Man styrker ikke lokaldemokratiet ved å overkjøre det, og det er det som har blitt gjort i denne saken. Det er manglende borgerlig respekt for lokaldemokratiet, manglende tydelighet i hva man vil, og manglende respekt for synspunktene lokalt. 

Hva skal man bruke disse store regionene til? Det burde være det første spørsmålet. Så kunne man avklare oppgavene. Da vet man hva man trenger for å utføre slike oppgaver. Men regjeringen har gjort motsatt. 

Jeg hørte statsråden begrunne det slik at man hadde som utgangspunkt et ønske om å bli større og sterkere. Nei, det var ikke utgangspunktet i det hele tatt. Utgangspunktet var at begge regjeringspartiene, da Høyre og Fremskrittspartiet, ønsket å legge ned fylkeskommunene. Det var utgangspunktet. 

Så var det et representantforslag i Stortinget som sa at man ville se på en regionreform. Da dette ble gjort, klarerte man ikke oppgavene, men man så på størrelse, og – det fikk vi også bekreftet nå – det er antall hoder som er det aller viktigste. 

Det er ikke slik at det blir flere innbyggere i Finnmark av å slå sammen Finnmark med Troms – akkurat like lite som det blir flere innbyggere i Hedmark av å slå det sammen med Oppland. Det blir ikke det. Man blir ikke sterkere med antall mennesker. 

Det er ikke slik at arealer, avstand og geografi blir forandret. Ingenting av dette blir forandret. 

Det vi som politikere kan forandre på, er de virkemidlene og de oppgavene vi gir til disse områdene, som gjør at de kan styrkes eller svekkes. Og der er regjeringen ganske sterk på sentraliseringspolitikk. 

Jeg skjønner veldig godt den folkelige motstanden som nå er i Finnmark, for Finnmark er spesielt. Finnmark har enormt store avstander og få innbyggere, men rike ressurser, som også statsråden var inne på. 

Det er klart at med det utgangspunktet kreves det at man har spesiell innsikt og spesiell dedikasjon for å ivareta dette. Man har store avstander i Troms også – litt flere folk, men store avstander – men et helt annet sentralt tyngdepunkt enn det man har i Finnmark. 

Så at dette i avstand og geografi blir en kjempe, med få mennesker, gjør ikke at en blir sterkere. Frykten Finnmark har nå, spesielt for at dette kommer til å svekke dem, er lett å forstå, for slik virker sentralisering. Sammenslåing virker sentraliserende. Det gjør det enten vi liker det eller ikke, men vi kan si det ærlig, for slik er det. Det kommer til å skje her også.

Jeg har spurt statsråden om fordelingen av bl.a. de statlige arbeidsplassene, og hva man nå skal sikre av aktivitet i Finnmark. Statsråden kan riktignok forsikre at inntil sammenslåingstidspunktet skal man sikre dette, men utover det gjør man det ikke. Selvfølgelig vil det geografisk mest folkerike området virke som en magnet på mye statlig virksomhet og administrasjon. Og disse arbeidsplassene er svært viktige i Finnmark. 

I tillegg nevner statsråden den reformen som regjeringen holder på med, nemlig de uprioriterte ostehøvelkuttene som skjer i offentlig forvaltning, og som gjør at disse organisasjonene blir bedt om å minske antall ansatte. Det vil de bli pålagt å gjøre lokalt, og da vil selvfølgelig også kjøttvekta etter hvert tre inn og bli mye tyngre.

SV har vært imot disse tvangsekteskapene. Vi har fremmet forslag om å gi fylkene mulighet til å få en lykkelig skilsmisse. Det har Stortinget dessverre stemt ned, og jeg synes det underligste og den mest kritikkverdige av de ansvarlige i denne saken faktisk er Kristelig Folkeparti, for jeg skjønner ikke hva de har holdt på med i denne saken. 

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:42]: 

Det er min påstand at dersom folk i Sør-Norge hadde forstått Finnmark, reist i Finnmark, satt seg inn i historien, næringslivet og i det hele tatt det sosiale livet i Finnmark, hadde ikke dette vært et tema i det hele tatt. 

Det er så få i Sør-Norge, og det er så få blant eliten i Sør-Norge, som har noe forhold til Finnmark. Det er så få som er klar over at Finnmark er på størrelse med Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder, og det er enda færre som er klar over at avstandene internt i Finnmark er lengre enn avstanden langs vei fra Oslo til Namsos – fra Oslo til Namsos.

Det er også svært få som har et forhold til de kulturelle og historiske tradisjoner som er i Finnmark, hvorfor staten engasjerte seg i Finnmark for å sikre at en hadde bosetting og aktivitet i Finnmark. Det var et nasjonalstatsprosjekt. 

Det er få som er klar over hvorfor Finnmark har fem stortingsrepresentanter – fem stortingsrepresentanter som Finnmark ikke ville ha fått hvis statsråden hadde fått sitt syn på befolkning lagt til grunn. Men statsråden og regjeringa har ikke fremmet forslag om å legge befolkning til grunn og dermed svekke representasjonen her i Stortinget – det har de ikke tort.

Finnmark er et merkenavn. Når en bruker tvang, blir det uro og motstanden øker. Statsråden sier at innbyggertallet skal bety mer for å løse framtidens oppgaver. Hva betyr det? Jo, det betyr å sentralisere. Skal det ikke være sånn at en på en rekke områder skal ha likeverdighet i tilbudet uansett om det bor få eller mange et sted? Norge er jo sånn at det er både tettbygd og grisgrendt. 

Da er spørsmålet: Hva skal en legge til grunn? Skal en legge til grunn en ideologi, eller skal en legge til grunn et faktum: hvordan Norge ser ut? Senterpartiet står på det siste. En skal legge faktum til grunn, og organisere Norges demokratiske institusjoner ut fra hva som er forholdene.

Det er helt opplagt at dersom Finnmark er et eget fylke, får en større politisk makt for å utvikle fylket i tråd med befolkningens ønsker. Det er sjølsagt det som befolkningen er klar over. Det er sjølsagt det som befolkningen ikke vil gi fra seg, fordi det er et spørsmål om politisk makt. 

Er det ett område i Norge som trenger mer politisk makt, er det Finnmark. 

Finnmark er vel det området i Norge som trenger mer politisk makt, når en ser på næringslivet. Det er en klar sammenheng mellom frafallet i videregående skole og et næringsliv hvor en har for dårlige rammebetingelser for fiskeriindustrien, for fiskerisektoren, slik at de ungdommene som er interessert i fiskerinæringen, kan tjene vanlige, gode penger der. 

Og for å få til det må en ha makt, og da må en organisere politisk makt av den flokken som utgjør Finnmarks befolkning. Det er sånn vi må tilpasse det. 

Men regjeringa kjører på og provoserer befolkningen, og så sier statsråden her at vi kan ikke avholde folkeavstemninger for å overprøve Stortinget. Sjølsagt kan en det. Sjølsagt er det lovlig å gjennomføre folkeavstemninger – det skulle jo bare mangle. 

Skulle vi ikke ha en nødventil i vårt demokrati som sier at en kan vise sitt folkelige engasjement gjennom en folkeavstemning når det går aldeles gærent? Det er det som er saken nå.

Det som da er sluttpoenget mitt, er: 

Vil statsråden trosse det folkelige opprøret mot tvangssammenslåingen i Troms og Finnmark, uansett deltagelse, uansett hvor stor oppslutning det får, og uansett hvor stor motstand det innebærer? Jeg ber om at statsråden svarer på det i sitt innlegg til slutt. Vil statsråden trosse resultatet, uansett hvilket resultat som kommer? Det er det sentrale i denne debatten.

Geir Arild Espnes (Sp) [10:55:51]: 

Vi har i dag hørt statsråden snakke om sammenslåingen av Finnmark og Troms som om det gjelder strukturer, styring og simpelthen forskyvning av grenser. I veldig liten grad tok statsråden for seg hvilke konsekvenser det ville få for innbyggerne som bor i fylket, og som viser at de er veldig sterkt imot dette – noe også de folkevalgte organene i fylket har vist. 

Jeg tror jeg kan sies å være en av dem som ivrer mest for en kunnskapsbasert politikk, ofte den som er på vakt og sier: Nå må vi ikke la følelsene ta overhånd og la dem bestemme. La tallene tale. La oss ta rasjonelle valg. 

I dag hørte jeg statsråden bruke frafall i videregående skole som et argument. Det må i beste fall kunne kalles et stråmannsargument. Frafall i videregående skole kan umulig løses med en slik sammenslåing. Det må skje med flere og bedre lærere, mer lærertetthet. Med den lærernormen som nå foreslås av regjeringen, vil det ikke løse frafallsproblematikken, men gjøre den større. Det vil altså være tvert imot. 

Kunnskap om følelser, avmakt og mistrivsel er også viktig kunnskap. Når vi snakker med folk i Finnmark, hører vi ofte slike begreper brukt om sammenslåingen som er på dagsordenen. 

Det stilles spørsmål som: Er ikke vi gode nok? Hva vil de gjøre med oss? Hvorfor skal dette gigantfylket formes? Hva er grunnen? Grunnen kan i hvert fall ikke være manglende verdiskaping. La meg ta et eksempel: I Hasvik kommune er verdiskapingen per innbygger på omtrent 1 mill. kr.

Fra Senterpartiet har vi lagt til grunn at våre forslag til oppgaveoverføringer godt kan skje med dagens fylkeskommuner. Det trengs ingen sammenslåingsprosess for å gi nye og større oppgaver til fylkene. Det samme vil gjelde de forslagene som nå er fremmet av Hagen-utvalget.

Som det har vært gjentatt flere ganger, holder Finnmark fylke folkeavstemning om sammenslåingen med Troms. Jeg tenker at det burde få følge av flere fylker. 

Flere fylker bør bruke denne ventilen som en folkeavstemning kan være. Og som helseperson er jeg faktisk alvorlig bekymret for hvilke konsekvenser det har for befolkningen i Finnmark det finnmarkingene nå opplever rent helsemessig – av de stadige bekymringene vi pålegger dem ved å sette folk i en slik skvis, med avmaktsfølelse og mistrivsel, at de ikke har noen påvirkning på det som skjer, at de ikke når inn der avgjørelsene tas. 

Det er viktig at vi har demokratiske prosesser, og at vi lytter til hele folket. Derfor: La folkeavstemningen den 14. mai være bestemmende, og la Stortinget fatte et vedtak i tråd med det.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:59:20]: 

Det handler om folk. Det handler om folks liv, tjenestene de har krav på, og hverdagen de lever – i Finnmark.

Jeg må spørre forsamlingen: Er vi et vellykket land, er vi verdens beste land å bo i? Livskvalitet handler også om nærhet til beslutningene som påvirker hverdagen vår. 

Historisk og før rikssamlingen på 800-tallet var det ca. 30 småriker i Norge. De siste 100 årene har Finnmark vært et stolt fylke. Parallellen mellom vikingtiden og dagens Norge er viktig å forstå fordi mye av makta lå i – og ligger i – ressursene, ansvaret følger ressursene. Ressursene handler både om areal og om hva areal rommer. 

Regjeringen må innse at finnmarkinger også er en resurs selv om de forblir i et eget fylke – et enormt stort fylke, et rikt fylke. Ressurser og verdier – og verdier av dem – handler også om hva man måler, og hvordan man veier. 

Signalene fra det Høyre-styrte departementet de siste årene har vært mange og tydelige: Vi må ta tak i utfordringene vi står overfor og se framover. Det er vi enig i. Statsråden peker på at fylkeskommunene vil få flere oppgaver, og at det skal være givende å være fylkespolitiker. Det vil jeg påpeke at Finnmark allerede jobber for. Det virker å være veldig givende å være fylkespolitiker i Finnmark.

Offentlig forvaltning og organisering er viktig. Avstanden mellom folk, tjenester og administrasjon er av betydning. I ulike sektorer, innenfor ulike fagfelt og i ulike tjenester trenger vi nærhet nettopp for å ha kjennskap, eierskap og interesse. Det er forståelig at både folkevalgte, bedrifter og den gjengse finnmarking har det bedre dersom det er lokalkunnskap i forvaltningen og lokale forhold. 

Nå som regjeringen reformerer måten vi organiserer folkestyret på, må vi se problemer og løsninger i sammenheng. Dersom formålet er et løft for Finnmark, å ta grep for rekrutteringen og øke kompetansen, mener Senterpartiet at det er her diskusjonen må være, ikke hvorvidt Finnmark skal være et eget fylke eller ei. 

Én ting skal statsråden og regjeringen ha, de har definitivt satt liv i et opprør og et engasjement for Finnmark – vi som vil Finnmark, og vi som tror på Finnmark. 

Faktum er at Norge er over gjennomsnittet til OECD-land i indikator på livskvalitet. Livskvalitet handler nettopp om vår evne til å påvirke beslutningene som blir tatt, som påvirker vår hverdag – påvirke beslutninger som berører oss, beslutninger som bare er gode med et godt folkestyre og forankring i folket, forankring i innbyggerne. Dette avhenger av nærhet.

Departementet har ikke anbefalt folkeavstemninger eller veiledet på dette. Senterpartiet ønsker forutsigbarhet for alle aktører – for folket – i Finnmark. Da er folkeavstemning et gode. Når de folkevalgte i fylket – de daglige forvalterne av nettopp makten, ansvaret og ressursene i Finnmark – ønsker folkeavstemning, er det bra.

Så håper jeg inderlig at departement og storting vil lytte til folket i Finnmark. Norge er verdens beste land å bo i, og det håper jeg det vil fortsette å være.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Sandra Borch (Sp) [11:03:28]: 

Dagnes regjering, Høyre, Fremskrittspartiet og noen til tror åpenbart at svaret på alt i samfunnet er sentralisering og tvangssammenslåing. Gjennom den ene reformen etter den andre, under dekke av å påstå at man endrer til det bedre – er realiteten sentralisering, byråkratisering og tvangssammenslåing. Dette er reformer ofte uten annet reelt innhold enn sentralisering og grensesetting. 

Dagens regjering har begått språklig misbruk av reformbegrepet, og steg for steg gir de ytterligere kraft til sentralisering og byråkratisering av Norge. Ressursene og verdiene finner man i hele landet, de vil regjeringen ha, men for regjeringen er det visst et problem at det bor folk her, for det er ingen tvil om at bl.a. regionreformen kommer til å gå ut over tjenestetilbudet til folk. 

Vi konstaterer at Stortingets vedtak om tvangssammenslåing av fylkeskommuner ble gjort uten at det forelå forslag til desentralisering av oppgaver og styrking av den regionale planleggingen. Fylkeskommunenes nyere og sterkere rolle som samfunnsutvikler er ikke utviklet, den er svekket.

Jeg er fra Troms, som nå er vedtatt tvangssammenslått med Finnmark, og jeg vet ikke om alle er klar over hvor stort Nord-Norge er. Fra det nordøstligste punktet i Finnmark til det sørligste punktet i Troms er det 1 075 km. Det tar 16 timer å kjøre med bil. Det er faktisk én time kortere om en faktisk velger å kjøre gjennom Finland. Avstandene i nord er allerede store nok. Jeg er derfor glad for at Senterpartiet har stått støtt i denne saken, i begge de to fylkestingene og også på Stortinget. 

Vi trenger en reform. Den reformen vi faktisk trenger, er en tillitsreform der staten Norge igjen har tillit til at de som faktisk gjør jobben, vet hva de gjør, uten at man sentraliserer og byråkratiserer samfunnet i hjel – det være seg politibetjenten, læreren, bedriftseieren, lokalpolitikeren, rørleggeren, fiskeren, gårdbrukeren eller sykepleieren.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [11:06:11]: 

Det er mange opprør i Finnmark. Fra Finnmark til Oslo er det enormt langt, og i Finnmark har vi ikke så sterkt forhold til det som skjer i Oslo, men vi blir veldig sterkt berørt av de vedtak som blir gjort i denne salen.

I tillegg til å være på Stortinget tilhører jeg også dem som kjemper for å få fisken tilbake til Finnmark. I Vardø er det veldig mange som ønsker mer arbeid, som ønsker å klare seg selv, som ønsker å få mer aktivitet og få flere folk i skolene, få flere folk i videregående skole osv. Det meste legges ned, og det meste sentraliseres. 

Det som er viktig, er at man har arbeid, at man får flere arbeidsplasser. Det er der fokuset burde ha vært. Det er der vi burde satt inn støtet fra kommunal side og arbeidssiden og alt – ikke dette, for det gjør bare at folk går enda lenger ned. De må få et håp. 

Det som skjer her, er at regjeringen overser det som folket vil. Man snakker kun om areal og store tall når det gjelder befolkningen. Det er klart at i Finnmark er vi ikke så mange, og vi blir ikke flere om vi slås sammen med Troms. Det blir ikke noe bedre om vi slås sammen sånn sett. Det svekker heller demokratiet, sånn som jeg ser det. Det gjør det mye vanskeligere for folk å engasjere seg. 

Jeg skal ikke si så veldig mye mer. Jeg synes det har vært en veldig bra debatt. Jeg takker statsråden for at hun har vært her og sagt det hun har sagt. Jeg er veldig uenig i det hun gjør. Jeg inviterer gjerne til å være sammen med henne på en litt annen tur enn den hun legger opp til nå. 

Jeg vil likevel stille et siste spørsmål: Kommer regjeringen til å overse og ignorere en folkeavstemning?

Statsråd Monica Mæland [11:08:57]: 

Det har vært noen spørsmål knyttet til reiseruten min i Finnmark, og jeg kan bare berolige med at jeg neste tirsdag kommer til å besøke også Vadsø. Da skal jeg nemlig også til Finnmark.

La meg innledningsvis si at jeg synes Karin Andersen så å si satte skapet på sin rette plass da hun understreket at dette reformarbeidet var initiert fra Stortinget. 

Det er helt riktig. Stortinget har ønsket en regionreform, Stortinget har ønsket tre forvaltningsnivå. Da forholder regjeringen seg til det. Det tror jeg er ganske lurt, gitt at man sitter i en regjering og særlig en mindretallsregjering. Vi kjempet for større og sterke kommuner. 

Jeg må si at representanten Andersen tar helt feil når hun sier at det å bli større ikke gir flere. Jo, det gjør det. En av mine store bekymringer er kommunenes innsats på barnevernsområdet. Når vi vet at veldig mange kommuner bare har én ansatt, blir det mye bedre hvis det blir to, hvis det blir tre, eller hvis det blir ti ansatte. Det gir mer kompetanse, det gir mer attraktive arbeidsplasser, og det gir et bedre barnevern. Så jo, det betyr noe hvis man slår seg sammen. Det betyr noe at man blir flere.

Så forstår jeg at man er opptatt av å beholde tingenes tilstand slik de er, man er veldig fornøyd med tingenes tilstand, man vil ha samme inndeling som man har hatt siden 1844. Jeg er uenig, verden har gått videre. Det er et enormt omstillingskrav på både fylker, kommuner og næringsliv, og da må man greie å møte de utfordringene. Det løses ikke gjennom statsbudsjett.

Jeg er enig i at avstand er viktig, men avstand er ikke det viktigste, fordi det er mennesker som har kompetanse, det er mennesker som gjennomfører politikk. Da må vi ha mennesker og en kraft som gjør at mennesker, enten de er i Finnmark eller i Agder, kan tilby tjenestene like gode uansett hvor man er i dette landet.

Jeg har hørt mange som vil ha det sånn som det er. Jeg har ikke hørt veldig mange alternative planer for veien videre for fylkeskommuner som ønsker å være på 70 000 mennesker. Jeg tror det er riktig å bli større, jeg tror det er riktig å flytte ut oppgaver. 

Det mest fascinerende er selvfølgelig å bli beskyldt for å sentralisere når det vi gjør, er det stikk motsatte – vi desentraliserer, vi flytter ut makt, vi flytter ut oppgaver, og det er nettopp fordi oppgaver skal løses tettest mulig på innbyggerne.

Det har vært mange spørsmål om folkeavstemning. Jeg må bare si: Det er regjeringens oppgave å gjennomføre Stortingets vedtak. Så ynder noen å innbille folk at Stortinget består av stort sett Oslo-folk. Det gjør det ikke. Stortinget er representert fra hele landet, Stortinget har ikke fattet ett vedtak, men to vedtak om denne sammenslåingen. Det kommer vi til å forholde oss til. Så kan man synes at det er viktig med folkeavstemninger, men hvis vi skal ha et system hvor kommuner kan overprøve Stortinget ikke bare i de sakene man er enig i, men også der man er uenig, blir det et helt nytt politisk system som jeg egentlig ikke tror noen av oss ønsker. Min oppgave er å gjennomføre Stortingets vedtak, og det står fast.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.

(Sagat, 16.07.2019): Laksebreveierne i Tanavassdraget (LBT) og Laksefiskeforeningen for Tanavassdraget (LFT) har saksøkt staten for å ha krenket lokalbefolkningas urgamle fiskerettigheter gjennom den såkalte tanaavtalen med Finland.

Rettshaverne har lenge forsøkt å få til en politisk løsning, men alle forsøk på dette strandet grunnet steile og avvisende holdninger hos de fire regjeringspartiene Høyre, FrP, Venstre og KrF. Dermed var det nødvendig å iverksette en rettslig prosess for å sikre fiskerettighetene i Europas beste lakseelv.

Både norsk lov og tidligere rettsavgjørelser i Høyesterett tilsier at den norske staten er juridisk forpliktet til å respektere lokalbefolkningas kollektive privatrettslige fiskerett i Tana­vass­draget. Dette gjelder selvsagt også ved inngåelse av avtaler med Finland.

Slik særlig turistfisket på finsk side fikk utvikle seg helt eksplosivt og ukontrollert, var det helt nødvendig med effektive tiltak for å verne laksestammen. Det er også fiskerettshaverne selvsagt helt enige i. Men kritikken gjelder både prosessen forut for avtalen med Finland samt selve innretninga på regu­ler­ing­ene.

Ved sluttforhandlingene mellom de to statene ble både begge lands lokale fiskerettshavere og sameting kasta på gangen. Dette er et klart lovbrudd, med en like klar rasistisk undertone. Tanken synes å være at urfolket i Tanadalen er for lavtstående til å kunne representere seg sjøl, slik at statene måtte tre inn som offentlige formyndere for de «vergeløse».

Også innretninga på reguleringene er like forkastelig. Mens turistfisket er innskrenka med omlag 30 prosent, er fiske­rettshavernes tradisjonelle fiske redusert med cirka 80 prosent.

Ved ressursknapphet skal lokalbefolkningas tradisjonelle bruk skjermes mest mulig. Man skal først regulere tilreisende, før man eventuelt begrenser bygdefolket. Dette prinsippet er fastslått i flere utredninger fra Finnmarkskommisjonen og andre juridiske instanser.

Skal prinsippet fravikes, må det foreligge frivillig samtykke fra berørte rettighetshavere. Det vil helt klart være et lovbrudd om de lokale fiskerettshaverne mot sin vilje tvangsreguleres sterkere enn tilreisende fiskere.

Det som virkelig har satt sinnene i kok i Tana­dal­en, er at den norske stat har tildelt hyttetomteiere på finsk side, bosatt sør for Polarsirkelen, gratis fiskerett på norsk side av vassdraget. Staten eier ikke noen fiske­rett i Tanaelva og har derfor heller ingen rettigheter å tildele utenforstående.

Hvis staten skulle ønske å forføye over privat fiske­rett i vassdraget på lovlig vis, måtte man ha ekspropriert rettighetene fra rettshaverne. Først da ville staten kommet i en lovlig posisjon for å kunne tildele rettighetene videre til utenforstående.

I stedet for å etterleve lov og rett har den norske stat direkte konfiskert fiskerett fra de rettmessige eiere, og gitt dette i gave til hytteeiere i et fremmed land. Altså et regelrett tyveri. Hvis en norsk regjering eller statsråd hadde gjort noe lignende sør for Polarsirkelen, ville det garantert endt med avsettelse og riksrett. Men i Sápmi tror herrefolket fortsatt at de kan gjøre hva de vil.

Det dominerende regjeringspartiet Høyre har tradisjonelt holdt den private eiendomsretten høyt, i motsetning til de mer sosialistiske partier. I sitt prinsipprogram forplikter Høyre seg til å «styrke eiendomsretten og gi grunn­eierne økt innflytelse på forvaltning, regulering og bruk av arealer».

Det er derfor ganske uforståelig og oppsiktsvekkende at en regjering med Høyre i førersetet så grovt kan krenke den private eiendomsretten til fisket i Tanaelva. Vi registrerer her at APs sametingsgruppe har et mer verdikonservativt syn på privat fiskerett enn Høyre.

– Jeg blir rasende over måten de norske regjeringspartiene behandler lokale fiskere og rettighetshavere. De kaster rett og slett lokale fiskere på land, sier APs parlamentariske leder Ronny Wilhelmsen på Sametinget. Han godtar ikke at finske eiendomsbaroner beriker seg på bekostning av lokale rettigheter og karakteriserer dette som ran.

Vi synes det er flott at AP så klart sier fra om dette statlige overgrepet mot folket i Tana­dal­en. Særlig Høyre, men også de tre andre regjer­ings­parti­ene, har alvorlige forklarings- og troverdighetsproblemer her. Spesielt mange trofaste Høyre-velgere skjønner rett og slett ikke hva som har skjedd med deres gamle, tidligere verdikonservative parti.

Også FrP og Venstre har programfestet å «sikre den private eiendomsretten». Tana­av­talen ble behandlet i Stortinget våren 2017, med Finnmark FrPs Jan-Henrik Fredriksen som saksordfører. Han var den eneste fra re­gjer­ings­kame­rat­ene som etterlevde eget partiprogram, – og stemte imot tanaavtalen.

Det lokale fisket i Tanavassdraget er en av få gjenværende urgamle sedvaner som fortsatt holdes i hevd i denne del av Sápmi, sjøl etter langvarig fornorskning. Dette er en viktig tradisjonell livsform og rettighet som nå er alvorlig krenket av nasjonale myndigheter.

Det er et klart nederlag for regjeringa og stortingsflertallet at denne saken nå havner i retten. Men med den arrogante og rettsstridige fremferden fra regjeringskvartalet og løvebakken, var det dessverre ingen annen utvei.

Når politiske myndigheter svikter sitt ansvar og forbryter seg, er det domstolenes sole­klare oppgave å gjenopprette lov og orden.

Lederartikkelen er fra Sagat.