Oppbyggelse

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet.» (Joh.15,9)

Det er Jesus som sier dette til sine apostler. Han skal snart gå lidelsens vei til Golgata. Denne siste talen, som kalles Jesu avskjedstale, har vi i Joh.14–17. Den er meget innholdsrik og gir oss et stort og mektig budskap.

I dette verset sier Han tre sannheter som vi skal se litt nærmere på. 1: Faderens kjærlighet til Sønnen. 2: Jesu kjærlighet til sine apostler. 3: Apostlenes kjærlighet i Jesus.

1: Faderens kjærlighet til Sønnen. Gud er kjærlighet, sier apostelen Johannes. (1.Joh.4,8)

Det står i en sang: «Guds kjærlighet er langt, langt større, enn penn og tunge tolke kan». Det er sant. Ingen kan fatte hvor stor og rik Guds kjærlighet er. Men Bibelen, Guds ord, viser oss dens storhet.

Faderen elsket sin enbårne Sønn med fullkommen, hellig og ren kjærlighet. Den var fri fra selviskhet. Denne kjærlighet kalles «Agape». Den elsker uten å kreve gjengjeld, og den er rik på miskunn og nåde.

Faderen sa det da Jesus ble døpt i Jordanelven: «Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag.» (Matt.3,17) Det ble gjentatt da de var sammen på fjellet. Der proklamerte Faderen at Jesus er Hans elskede Sønn. (Matt.17,5)

2: Jesu kjærlighet til sine apostler. Han elsket dem med den samme guddommelige kjærlighet som Faderen har til Ham. Dette ser vi flere ganger i Hans omgang med sine disipler.

Den siste kvelden Jesus var sammen med sine apostler, vasket Han deres føtter. Apostelen Johannes skildrer denne hendelsen så levende i Joh.13. Han skriver: «Og som Han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket Han dem til det siste.» (Joh.13,1b)

Så får vi se hvordan Jesus tar et linklede om livet, heller vann i et fat og vasker deres føtter. Det var en kjærlighetshandling og et eksempel som de skulle lære av.

Han elsket dem til det siste, sier apostelen Johannes.

Den største kjærlighet viste Han dem da Han gikk til Golgata. Da Jesus hang på korset og så sin mor og den disippel som Han elsket, stå der, sa Han til sin mor: «Kvinne, se det er din sønn! Deretter sa Han til disippelen: Se, det er din mor!» (Joh.19,26-27)

Jesu kjærlighet ser vi ved korset på Golgata, der Han bærer omsorg for sine kjære til siste slutt.  Her er det store evangeliet til oss i dag.

3. Apostlenes kjærlighet i Jesus. Det tredje vi stanser for, er Jesu ord til sine disipler, der Han sier: «Bli i min kjærlighet.» Hva betyr det å bli i Jesu kjærlighet? Hva innebærer det å bli i Jesu kjærlighet?

Paulus skriver i Rom.8,1: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» I Jesus er vi fri fra fordømmelsen fra lovens krav. For dommen over synden som vi var skyldige til, tok Jesus på seg da Han døde for oss på korset på Golgata.

I sin bønn til Faderen, som kalles Jesu yppersteprestlige bønn, sier Han til slutt: « Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem.» (Joh.17,26)

Det betyr at den som er i Jesu kjærlighet, tilhører Gud og Sønnen. Dermed har vi svaret på hva dette innebærer for den som tror. Vi er Guds barn og er arvinger til himmelens rike. Det er det Paulus skriver om i sitt brev til romerne: «Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med Ham, for at vi også skal herliggjøres med Ham.» (Rom.8,17)

Å være i Kristi kjærlighet er å eie den største rikdom. Du som tror på Jesus som din Herre og Frelser, har del i de største velsignelser du kan eie.

Det står i en sang: «En evig arv hos Gud jeg har, i himlen er den i forvar. Og under prøvetiden her jeg får av Gud hva nyttig er.»

Av Finn Indrebø,  Kleppestø. 

(KOMMENTAR): I Dagen 14. mai 2022 leste vi at biskop Anne Lise Ådnøy i Stavanger bispedømme ba Gud om å bevare retten til fri abort.  Dette er et opprør mot Gud som skaper, og opprør mot Hans bud. Det er Gud som har skapt oss mennesker, og lenge før vi er befruktet i mors liv, var vi i Guds skapertanke, som Bibelen sier det: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg.» Når så en som er i kirkelig tjeneste, reiser bort til USA og ber til sin Gud om at kvinnene på lovlig vis må få drepe sine barn i mors mage, da må det jo være mange som reagerer og sier: «Du skal ikke slå i hjel.»

Den Gud som skapte deg, har også gitt deg budet at du ikke skal slå i hjel. Når en kvinne – eller for den saks skyld en mann – vil sette seg over Guds skaperord og budord, og mener en har rett til å drepe barnet i mors liv, da er det en annen gud enn Bibelens Gud en har med å gjøre. De som står for en slik vranglære, eller forførende forkynnelse, de må vi ikke gå og høre på, men i stedet holde fram for oss selv det Bibelen sier: «Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv», og så takke Gud inderlig fordi det er i Ham vi lever, rører oss og er til.

Vi må alle være med på å stoppe krigen mot barnet i mors liv. Og så må vi alle be: «Vern barnet i mors liv mot vold og drap. Velsign våre leger, jordmødre og sykepleiere og alle som står i livets tjeneste. Vekk opp de som står i dødens tjeneste, så de avstår fra den onde gjerning, og kom med din trøst til dem som uforskyldt har mistet sitt barn.» Dette har med gudsfrykt å gjøre. La oss derfor lære oss å bøye oss for Guds ord og la Jesus få være vår rettferdighet og helliggjørelse, slik at vi syndige mennesker lever i daglig omvendelse og tro.

Av Per Bergene Holm

(OPPBYGGELSE): «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.» Jer 8:20. Jeremia er profet i Juda omkring slutten av 600-tallet f.Kr. Det er en veldig frafallstid. Folket har vendt seg bort fra Guds ord og bud, men det er ingen virkelig nød i folket. Enda det er mange tegn i tiden, ser de ikke at undergangen nærmer seg.

Hvordan er det med oss i vår tid? Vi har byttet bort den evige, trofaste Gud og Hans ord med tro på denne verden og mennesket. I stedet for å tro at Gud er den som har skapt alt og som råder over alt, så tror vi at verden er blitt til av seg selv, at naturen utvikler seg og at alt går mot det bedre. Vi tror at vi stadig blir mer intelligente, at alt går mot det mer utviklede og fullkomne. Vi har vendt oss fra Gud til tro på skapningen og mennesket. Og mennesket har satt seg i Guds sted og bestemmer selv hva som er godt og rett.

«Jeg lyttet og hørte etter. Det som ikke er rett, det taler de. Det er ingen som angrer sin ondskap og sier: Hva har jeg gjort! Alle sammen stormer fram som en hest styrter av sted i krigen. Selv storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme. (…) Men mitt folk kjenner ikke Herrens lov» (Jer 8:6f).

Og det støttes i den vestlige verden av teologer og prester: «Hvordan kan dere si: Vi er vise, og Herrens lov har vi hos oss? Sannelig, se, til løgn har de skriftlærdes løgnpenn gjort den. De vise blir til skamme, de blir forferdet, og ulykken rammer dem. Se, Herrens ord har de forkastet. Hvor skulle de da ha visdom fra?» (Jer 8:8f).

På starten av 1900-tallet var det en veldig optimisme på menneskenes vegne. Det 20. århundre skulle bli barnas og fredens århundre. Nå var mennesket blitt så utviklet at det ikke lenger ville la seg styre av religiøsitet, eller være så primitiv å gå til krig og skade hverandre. Det er vel få århundrer i historien som har hatt mer blodige kriger enn det forrige.

Hva skal vi så gjøre? La oss lage større unioner og forbund, så blir det fred! Og så skal vi løse problemer knyttet til sult og sykdom osv. – uten Gud, uten omvendelse. Det har vært tanken etter andre verdenskrig. Men så kommer den ene katastrofen etter den andre: tsunami, flommer, branner, pandemi, opprør, terror og krig. Samtidig forderves folket, tusener av barn drepes i mors liv, ekteskap går i oppløsning, hor og usedelighet anses som det normale, selv synder mot naturen (homofili) anses som godt. Mange ser på dette som tegn på framgang og frigjøring, men i Guds øyne er det en del av Hans dom over et folk. Det kan du se av Romerbrevets første kapittel.

«Derfor vil jeg gi deres hustruer til andre, deres marker til nye eiermenn. For både små og store søker alle sammen urettferdig vinning. Både profeter og prester farer med løgn, og de leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred. De skal bli til skamme, for avskyelige ting har de gjort. De skammer seg ikke, og vet ikke hva det er å rødme av skam. Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tiden de blir hjemsøkt, skal de snuble, sier Herren» (8:10–12).

Jeremia gråter over sitt folk og over den manglende nøden og erkjennelsen, at det ikke blir noen omvendelse. Han er kalt profeten med det gråtende øye. «Å, måtte jeg få lindring i min sorg! Mitt hjerte er sykt i meg» (Jer 8:18).

Vi har også grunn til å gråte over tilstanden i vår tid. Vi er i en forferdelig nød. Barn vokser opp med overgrep og vanskjøtsel, det er så mye elendighet og nød, rus, ødelagte liv og hjem, men folket vil bare fortsette i normløshet og umoral. Regnbuen er tegnet på at alt skal bli bra! Regnbuen som i Bibelen er vitnesbyrd om Guds trofasthet, har hos oss blitt symbol på et liv uten Gud.

Tiden var i ferd med å renne ut for Juda og Jerusalem. I Israel begynner kornhøsten ved sommerens begynnelse, hvetehøsten ved midtsommer. Etter hvetehøsten følger druehøsten, et bilde på dommen som går over det folk som ikke lot seg høste inn til frelse.

Og det er poenget i profetens ord som vi leste: Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst! Nå som dommen snart kommer, så er vi ikke frelst! Det er det store alvoret som ingen ser!

Vi har hatt en veldig sommer og høst i det norske folk. Det var store åndelige vekkelser i Norge både på 1800- og 1900-tallet. Det var som et vårvær som førte med seg en veldig blomstringstid og sommer for det norske folk. Og mange ble høstet inn til frelse. Gud har vært god mot det norske folk! Men nå er høsten til ende, slik det ser ut. Vi må be om at det ennå kan drives en etterhøst, at det enda er noen aks som står tilbake som vi kan være med å høste inn, slik Rut gjorde.

Det var det som var Jesajas og Jeremias’ kall. Det var å bevare den lille rest og virke til en etterhøst i folket. «Bind vitnesbyrdet inn, forsegl Ordet i mine disipler! (…) til Ordet og til vitnesbyrdet», sa profeten Jesaja (Jes 8). Det var redningen i frafalls-tiden, å bli i Guds ord og at Guds ord ble tatt vare på og gitt videre til den kommende slekt, slik Gud hadde gitt det. Ellers «er det ingen morgenrøde for dem», sa Jesaja, dvs. ingen framtid, ikke noe håp.

For dommen kommer snart. De tegn vi opplever i folkelivet, i naturen, i den troende menighet, de vitner alle om at dommen står for døren. Da er dette det store spørsmålet: Hvordan skal det gå meg når Jesus åpenbares? Er jeg klar til å møte Ham? Kjenner Han meg?

Vet du hvem Jesus kjenner? Det står i Nah 1:7: «Han kjenner dem som tar sin tilflukt til Ham». Han kjenner de som må til Ham med sin synd, ikke for å kunne leve videre i den (slik mange søker i dag), men for å bli fri den, for å bli renset. De som til sist står for Gud, det er de som har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone. Sommeren er forbi, høsten er til ende. Hvordan er det med oss, er vi frelst?

Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium

Kirketjener Klemet Johansen Hætta (1915–1998) ringer med kirkeklokken i Láhpoluoppal på Finnmarksvidda. Bildet er fra 1992. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Daniel satt og leste i skriftene. Vi er nå i kapittel 9, og der leser vi Daniels botsbønn. Den er lang og har et mektig budskap til oss.

Det er tre emner vi skal legge merke til, og stanse for: 1. Han gransket bøkene. 2. Han la nøye merke til innholdet i Jeremia-boken.  3. Han ba om innsikt i det han leste.

Vi leser Dan.9,1-2: «I Darius’, Ahasverus’ sønns første regjeringsår – han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket – i det første år av hans regjering gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de år som Herren hadde talt om til profeten Jeremia – at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner.»

1. Han gransket bøkene. Daniel satt altså hjemme i sitt hus og gransket skriftene. Han leste ikke bare flyktig over disse skriftbøkene, nei, han gransket dem nøye.

Hvordan leser du Bibelen? Det er mange som bare leser fort igjennom et kapittel, uten å tenke over det de leser. Men det er noen som tar seg god tid til å studere Skriften. Husk på at det er Guds hellige ord du har foran deg. Her taler Gud til oss.

Det står om de kristne i Berøa, hvor apostelen Paulus hadde vært, at de gransket nøye i Skriftene, om det de hadde hørt, stemte. Det er en viktig del av både å høre forkynnelsen og se om det vi får høre stemmer med Bibelens ord. (Apg.17,10-11)

2. Han la nøye merke til innholdet i Jeremia-boken. Han merket seg hvor mange år Herren hadde talt om til Jeremia at Jerusalem skulle ligge i ruiner. Det skulle gå fulle 70 år. Det var lang tid å vente på at folket skulle få komme tilbake.

Herren hadde en plan med det han gjorde. Sytti år er en kort tid i Herrens øyne. Målt i evighetens perspektiv er det bare et lite øyeblikk. Det er dette apostelen Peter skriver om i sitt andre brev, hvor han skriver: «Men en ting må dere ikke være blinde for, mine elskede: For Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.» (2.Pet.3,8)     

Når vi leser Guds ord er det ord og uttrykk vi legger merke til. Dem setter vi ofte en strek under for å finne dem igjen. Vi ser også på henvisninger til andre skriftsteder som er i samsvar med det vi leste.

3. Han ba om innsikt i det han leste. Daniel vendte seg til Gud i bønn. Bibel og bønn hører nøye sammen.

Legg merke til hvordan han ordlegger seg. Han sier: «Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske.» (v.3)

Det som Daniel leste og den nøden som folket stod i, drev ham inn til Gud i bønn og bot. Han kom fram for Herren med ydmykhet. Han kunne ingenting kreve av Gud.

Det å «diktere» Gud hva han skulle eller måtte gjøre for å redde folket ut av krisen, var ikke i hans tanke.

Han fastet i sekk og aske. Det uttrykker sorg over synden som er begått mot Gud. Han bøyde seg i anger og bot mot den levende og allmektige Gud.

Hva er bot? Dette ordet har ofte en negativ klang i folks ører. Man hører liksom en dom over sitt liv. Men boten har en positiv virkning. Du får komme fram for nådens trone og be om frelse i Jesu navn. (Heb.4,16)

Daniels bekjennelse

Vi leser i v. 4-6: «Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: Å, Herre! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud! Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet.»

Daniel ba og bekjente for Herren Gud sine og folkets synder. Vi legger merke til hvordan han ordla seg: Han bøyer seg i ydmykhet for Herren. Herren er den store og forferdelige Gud. Når vi står for den Hellige Gud, som allting vet om våre liv, som kjenner hver tanke i vårt hjerte, da må vi bøye oss i ydmykhet og bekjenne vår synd.

Daniels botsbønn lærer oss hva sann bot er. Det er angeren over det vi har gjort. Det er sorg over synden vi har gjort.

En salme beskriver det slik: «Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned, jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjær. O Gud, meg synder nådig vær!» (Magnus Brostrup Landstad)

Når vi ser alt det syndige som skjer i vårt land, med umoral og vold, der de mest uskyldige av alle små, barna i mors liv, blir tatt av dage, må vi gjøre som Daniel: Be Gud om tilgivelse og nåde for Jesu skyld.

I denne salmen av Landstad, ber vi: «O Herre Gud, hva har jeg gjort! Kast meg ei fra ditt åsyn bort. Ta ei din Hellig Ånd fra meg. Men la ham lede meg til deg! Den rette angers vei meg lær! O Gud, meg synder nådig vær.»

Gud holder sitt ord og sin pakt. Det bekjenner Daniel. Så roper han til Herren i sin nød og bekjenner: «Vi har syndet og gjort ille.» Han sier ikke: «De har syndet.» Han bekjenner syndene som han selv finner seg skyldig i. Det gjelder hele folket som også han er en del av.

Dette er sakens kjerne også for oss.  Vi er syndere som må rope til Herren vår Gud og be: Å Gud, oss arme syndere nådig vær!  Målet for boten er syndenes forlatelse. Det er det Herren gir til den som vender om og tror på Jesus Kristus.

I det siste verset i denne mektige botssalmen synger vi: «O Jesus, la ditt blod, din død, meg redde ut av syndens nød! Forkast meg ei, hjelp at jeg må rettferdiggjort ved deg få gå  ned til mitt hus og gledes der. O Gud, meg synder nådig vær!»

I lignelsen om de to som gikk opp til templet for å be, var det en fariseer og en toller. Fariseeren fortalte om alt han hadde gjort, og det var ikke lite! Han takket Gud for at han ikke var som andre mennesker, og slett ikke som tolleren. Men tolleren våget ikke å løfte sine øyne mot Gud, men ba: «Gud, vær meg synder nådig!» Han gikk rettferdiggjort hjem. (Luk.18,9-14)

Så får vi komme til Gud og be om nåde for Jesu skyld.