Oppbyggelse

Av Olav Berg Lyngmo

Dette bildet er fra Smalfjord eller Torhop. Der hadde sokneprest Øystein Skille lagt opp tjenesten på en utmerket måte. Det hendte at det ble bruk for finsk tolk. Henry Johansen (1928-2018) foran t.v., var med som klokker og tolk.

Mange kommuner mangler opplysninger om begravede på de forskjellige kirkegårder. Dette gjelder også Tana. Det har vært vanskelig å finne fødsels- og dødsår: https://www.slektogdata.no/gravminner/finn-en-grav

(Brev fra Jerusalem): Det skjømmes i Jerusalem. De fleste har rukket hjem fra skole arbeid før det mørkner. Ute driver vinden skyene inn fra havet. Det er alt noen få regndråper som kanskje varsler uvær.

Men den som går opp på Tajelet (Haas-promenaden), blir aldri skuffet. Der får man en av de beste utsiktsplasser mot Tempelberget og Oljeberget. Selve hjertet i Jerusalem.

Tajelet eller promenaden er tom for folk en vindfull høstkveld. Det er ikke godt å si om folk er redd for været eller for farer som kan lure i mørket, men tomt er det.

Der oppe på utsiktsplassen står et av flere værharde metallpianoer som er plassert utendørs til allmenn bruk i Jerusalem by. Et menneske tar på hansker som beskytter om det skulle være koronavirus på tangentene. Så lyder de første toner denne adventsdagen den 14. desember anno 2021.

«Glade jul, hellige jul.» Tonene rekker ikke så langt i vinden. Men de nærmeste ranke sypressene som strekker hals mot himmelen, hører det kanskje. Når skydekket plutselig jages vekk av vinden, går teppet opp for stjernene på himmelen.

De neste tonene er en norsk sang: «O’ Jesus du som fyller alt i alle». Så følger en hebraisk sang «Gled dere over Jerusalem» med tekster som er inspirert av profeten Jesaja:

«Gled dere med Jerusalem og juble over henne, alle dere som elsker henne!» (Jesaja 66, 10)

«På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten.» (Jesaja 62, 6)

«Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg.» (Jesaja 60, 4)

Og til slutt «Hatikva» (Håpet), den israelske nasjonalsangen.

Kanskje er det vind og noen regndråper som har drevet dis og mørke bort. Man ser plutselig gullkuppelen på Tempelplassen helt klart. I det fjerne, halvveis oppe mot Oljeberget, lyser et kjempestort juletre med en stor stjerne. I denne by møtes både jødisk og kristen tro.

På Oljeberget lyser det dunkelt fra kirketårnene som rager høyt opp mot den mørke bakgunnen fra Jordandalen og Moabs land langt borte.

Det er vakkert å oppleve et slikt glimt der oppe på Tajellet, alene med utsikten over byen. Bare ett menneske hastet forbi.

Man vender mot nordvest og går forbi nye, store, moderne høyblokker. Snart er Hebronveien der med sin travle trafikk full av nye biler. Også elektriske. Man går over de gamle jernbaneskinnene fra ottomansk og britisk tid. Om de bare kunne fortelle sin historie om folk og riker som kom og gikk. Men i en travel verdensmetropol som Jerusalem er det knapt noen som har tid til å lytte eller lese.

Det er i disse førjulsdager knapt en turist å se. Jerusalem har endret karakter. Det er ikke lyder av all verdens språk og tunger fra turistbusser som fylles opp utenfor hotellene. Jerusalem er stort sett overlatt til seg selv og hebreerne som fyller gatene. Og jødefolket er kommet hjem fra hundre nasjoner med mange ulike tungemål.

For den som tar en tur på Tajelet en adventsdag, er Jerusalem foresatt byen av gull, «Yerushalayim shel zahav», sangen som Naomi Shemer nesten gjorde til nasjonalsang. Den var som et profetisk budskap like før Jerusalems gamleby ble frigjort i 1967. Da fikk jødene kontroll over sin 3000 år gamle hovedstad.

På den andre siden av denne Tajelet-høyden ligger veien til Betlehem.

Vidar Norberg

Av John Skåland

(KOMMENTAR): Vi lever i avslutningen av nådens tid. Det er det ingen tvil om for en ærlig bibelleser. Mot avslutningen av tiden taler Bibelen blant annet om at det skal komme en tid når «urettferdigheten skal ta overhånd».

Karmel opplevde for en del år siden at vi mistet muligheten for å gi våre givere mulighet til å trekke gavebeløpet av på skatten. Dette fordi vi ikke vil bøye av for myndighetenes krav om at vi ikke skulle støtte jødenes bygging av hus i Samaria og Judea. For Karmel var dette helt sentralt og en del av vårt bibelsyn: At jødene har rett til sitt gamle land og selvsagt kan bygge der.

Dermed fikk vi brev fra myndighetene i Oslo at vi ikke lenger fikk skattefradrag på gaver. Den gangen var det få utenom Karmel som protesterte og stod på barrikadene for en slik urettferdig ordning.

I høst har det pågått en strid i Klepp kommune på Jæren. Flertallet i kommunestyret har nå bestemt at organisasjoner og foreninger som ikke bøyer seg for tidsånden, og tar inn homofile samboende i styrer og ledelse osv.osv. – ikke skal få kommunalt tilskudd. Det er altså blitt slik at staten og det offentlige skal kreve skatt av alle, men de deler ut sine goder kun til dem som er enig med det store flertall som til enhver tid følger tidsånden. Dette er meningstyranni og diktatur på sitt verste!

En kommunepolitiker fra Høyre stod fram på NRK Rogaland og opplyste om at deler av Bibelen nok var utgått på dato nå i 2021. Så formørket er folket blitt i våre dager.

Urettferdigheten ser nå ut til å ta overhånd. Det er underlig å se hvordan historien gjentar seg. Farao i det gamle Egypt var også gjenstridig og ville ikke la Israels folk fare – selv om landet ble hjemsøkt av svære prøvelser.

Slik er det også nå: En voldsom pandemi raser over verden og skaper enorme rystelser i både økonomi og folks hverdag. Mange blir syke og dør. Man skulle tro at flere ville rope til Himmelens Gud om frelse og utfrielse. Men det motsatt skjer: Folk fortsetter i sin dype synd og våre styrende myndigheter fjerner alt som lukter av kristenmannsblod.

Det skal bli som i Noahs dager: De fleste visste ikke om katastrofen som ventet, bare noen få sjeler. I dag har noen få tatt sin tilflukt til den frelse som nådens evangelium gir oss. Disse lever i full forvissning om at Herren selv skal utfri dem fra den kommende vrede gjennom bortrykkelsen, mens for alle dem som ikke har benyttet nådetiden til å motta Guds store nådegave, de vil gå katastrofen i møte: En trengsel som det aldri før har vært på denne jord!

Derfor er det så om å gjøre å være reiseklar hver tid og stund – og det blir man utelukkende ved å tro på Ham som betalte vår syndeskyld Golgata.

Noen bruker davidsstjerner som motiv for å pynte opp hus. En av dem er Willy og Elin Gryting i Tønsberg. De er av mange i Finnmark kjent for sitt arbeid i Indremisjonsselskapet. Gryting har fartet land og strand i Finnmark som predikant. De har vært stasjonert både i Kongsfjord, Hammerfest og Alta.

Av Sara Rivai

I Jordandalen ligger et sted som heter «Enot Kedem» (gamle vannkilder). Plassen er noen kilometer nordvest fra Jeriko. I nærheten er det et jødisk samfunn som heter Yitav.

For 17 år siden hadde Naama Atidiya og hennes mann, som var nygifte, en visjon om å bygge opp en farm i ørkenen med ulike vekster. De ville skape et lite paradis for sin familie og ta imot tenåringer som ikke klarte seg i vanlig skole. Her er det også et tilbud til studenter om et år mens de venter på å gå til militærtjeneste. De kan arbeide med jordbruk. Hovedodlingen er dadler og daddelhonning som selges på stedet.

Paret fikk tillatelse av staten til å starte med sitt prosjekt. Med Guds hjelp er det blitt et fint sted med gress og blomster. Det er en økologisk farm. Her er det også kyr og høns. Man kan bade i en herlig vannkilde. Stedet byr også på to hytter som man kan leie for overnatting. I tilknytning til den ene av hyttene kan man også leie et basseng.

Enot Kedem er som et lite paradis, en Edens hage akkurat som det er beskrevet i Jesaja 51, 3:

«For Herren trøster Sion, trøster deres ruiner og gjør ørkenen der lik Eden og ødemarken lik Herrens hage. Fryd og glede skal finnes der, takk og lovsang.»

«Da skal de si: Dette landet som var lagt øde, er blitt som Edens hage. Og de byene som var herjet og ødelagt og revet ned, er gjenreist og har fått murer». (Esekiel 36, 35)

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Trykkes hver måned – abonner og les mer – 500 kroner i året

E-post: Karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Advent er en ventetid. Man forbereder seg for å feire at Jesus kom til jorden for å frelse mennesker fra synd. For syndens lønn er døden, men ved Jesu fødsel, død og oppstandelse kan alle mennesker som tror og omvender seg til Ham, bli frelst fra fortapelsen.

Da Adam og Eva i Paradis tok av frukten på det forbudte tre, ble de kastet ut av hagen. De ble underlagt forgjengelighet. Det betyr at de ble dødelige mennesker, skilt fra Gud. Dette er en dødelig tilstand som ender med fortapelse. Derfor stunder hele skapningen etter en forløsning. (Rom. 8, 19–24)

Bibelen forteller at det kommer en frelser. Han ble født i Betlehem for 2000 år siden. Det er så stort at man fremdeles minnes Jesu fødsel i julehøytiden. Når det nå er advent, starter man nedtellingen for å feire at Jesusbarnet kom til verden. Man tenner fire adventslys. Så er det julaften. Jesu fødselsdag.

Adventstiden burde også få mennesker til å tenke på at de er uforgjengelige – at de en gang skal dø. Hvor skal du da tilbringe evigheten. Det finnes en himmel å vinne og et helvete å unnfly. Her er det viktig å velge rett, det betyr å komme til Jesus. Be Ham om å få bli et Guds barn, be om tilgivelse for synd. Si ja til Jesus.

De viktigste juleforberedelsene er ikke julekaker, julebord eller julegaver. Den viktigste forberedelsen er å stanse opp og som de vise menn å spørre: «Hvor er den jødenes konge som nu er født? Vi har sett Hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbede Ham». (Matteus 2, 1–2)

De vise men kom nok fra et land langt borte. De fulgte en stjerne som viste dem veien. Så fant de Jesus i Betlehem. De gav Ham sine gaver, gull, røkelse og myrra. Den største gaven du kan gi til Jesus, er å overgi deg til Jesus. Da får du den største gaven fra Gud. Det er evig liv i Himmelen. Forløsningen!

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR, 28.11.2021): Kirkemøtet har begitt seg dypere inn i det verdslige regiments oljepolitikk. Sylvi Listhaug ber dem med rette holde seg til kirkens område. Det viser jo en flik av hva politikere tenker, men langt mye mer interessant er det å tenke gjennom hva Ap og Sp, som sitter med det meste av makta, tenker. Særlig er det viktig å tenke gjennom hva Ap tenker – for de har lang og dyp tradisjon for avvikling av kirke og kristendom her i Norge. Hvordan forstår de slike vedtak fra DNK inn i det verdslige regiment om oljepolitikken med standpunkt som mye følger ytterfløyene på venstresida.

Tar de det for et forsøk fra DNK å påvirke opinionen mot makta og innta trenden som synes å regjere den kommende slekt? Eller oppfatter de vedtaket fra kirkemøtet som et signal om at DNK nå ikke lenger regner med den åndsmakt som virkelig betyr noe og kan være farlig for Ap? Anser de DNK for tomt og bortkastede krefter å angripe?  Nå har vi jo en statsminister med en kone som nylig ble tilsatt i DNK. Mangt tyder på at Førdes tanker om kirke/stat – er fulgt og følges – en sakte nedbygging av kirken som åndelig enhet og i lomma på staten – ikke bare økonomisk, men også tanke- og læremessig. Alt tyder på at DNK utvikler seg i den retningen av mange flere grunner, som det ikke er plass til her.

Og da er den nærliggende konklusjon at man ikke hører mer fra makta – men bare lar DNK rote seg lenger inn i vranglære og bort fra Bibel som autoritet, kilde og rettesnor også når det gjelder alle andre livsområder – inklusiv forvaltning av skaperverket.

M.a.o. man lar DNK drive på med sin egen avvikling – som nå mange hundre medlemmer responderte på ved å melde seg ut av DNK. Noe forsvar finnes knapt i KrF, også som redusert til et miniparti med ødelagt grunnlov.

Denne kirken er ikke statsmakten redd lenger. Noe helt annet var det med kristenfolkets «Kirkens Grunn» som i hovedsak var forfattet av Olav Valen-Sendstad,  som legfolket sluttet massivt opp om for å redde barn og unge fra nazimakten. Når det dokumentet ble lest opp fra alle DNK`s prekestoler og prestene nedla sine statlige verv – da vek også Hitlers tyranni. Men dagens DNK blir antagelig ansett som noe som har mistet saltkraft og det meste av sitt lys og derfor bare kan fortsette å svinse rundt i sine bispekåper til bortimot millionen – noen åndelig makt i folket har de knapt. Omtrent slik vil en anta at politikermakta tenker i dag – for de kan tenke makt. Edvard Bulls (n.f. i Ap) planer fra 1923, godt forankret i Frankfurternes tankeverden, rettskilder og virkelighetsoppfatning, er i ferd med å fullbyrdes.

Tenk om DNK hadde kommet med et velrettet og godt begrunnet vedtak om woke- og identitetspolitikken som nå brøyter seg inn i skoleverket og de unges sinn og liv. Da hadde det blitt reaksjon!

Saken er hentet fra Norges Kommentar Avis