Oppbyggelse

En av juleforberedelsene er dugnaden for å dele ut gratis KARMEL-blad før jul. Bestill det antallet du ønsker, og gi bladet til venner, legg KARMEL i postkasser, på venterom, en kafé, møtesaler eller på kommunikasjonsmidler. 

KARMEL ble grunnlagt i 1945. I 77 år har KARMEL brakt nyheter fra Israel og skrevet om oppfyllelsen av Bibelens profetier.

KARMELs motto er for «Bibelen og Israel». 

«Vi peker – landet preker».

Arbeidsprogrammet er «For Sions skyld vil jeg ikke tie.» (Jes. 62, 1)

Send din bestilling på 10, 20, 50 eller flere blad til:

Karmel, boks 180, 4465 Moi.
  Tlf. 51 40 32 00
  E-post: joskaala@online.no

Av Vidar Norberg

Regjeringsforhandlingene mellom Benjamin Netanyahus Likud-parti og høyrepartiene pågår. Søndag natt ble en avtale signert mellom Noam-partiet og Likud. Noams viktigste sak er kampen mot homofil praksis og LGBTQ.

Partiet kom inn i nasjonalforsamlingen Knesset gjennom et valgteknisk samarbeid. Likud-partiet sendte ut bilde av partilederne Benjamin Netanyahu og Avi Maoz som blir viseminister ved statsministerens kontor med ansvar for blant annet nasjonal identitet.

–I natt signerte vi en avtale med Likud. Dette er første skritt for å vende sjelen tilbake til landet og føre landet på stien til jødisk identiet. Vi kom hit for å arbeide og vil vil arbeide hardt til gagn for den jødiske stat og til gagn for alle Israels innbyggere, skrev Maoz på sin Facebook.

Han får også ansvaret for forholdet mellom staten Israel og jøder i Øst-Europa. Mellom 1984 og 1986 var Maoz volontør i organisasjonen «Let My People Go» (La mitt folk fare) som arbeidet for at Sions fanger i Sovjetunionen og refusniker måtte slippe ut og få komme til Vesten. Han arbeidet nært med Avital Sharansky som kjempet for at hennes mann, Natan Sharansky, skulle slippe ut fra sovjetisk fengsel. Knessets hjemmeside skriver at Maoz planla strategien og møtte presidenter og statsledere, bygget en internasjonal lobby med medlemmer av kongressen og parlamenter rundt om i verden. Han fikk også hjelp av Benjamin Netanyahu som på den tiden var Israels FN-ambassadør. Aktivitetene førte til at USAs president Ronald Reagan gikk inn for saken. Sharansky ble løslatt av Sovjetunionens leder Michail Gorbatsjov.

Fra 1999 til år 2000 var Avi Maoz generaldirektør i Innenriksministeriet. I 2021 ble han utnevnt til generaldirektør i departementet for hus og anlegg. Da planen om tvangsevakueringen av jøder fra Gaza og noen bosetninger i Judea og Samaria kom i 2004, trakk Maoz seg i protest. Han har arbeidet for å styrke de jødiske bosetningene i Negev, Galilea, Judea og Samaria.

Avi Maoz bor i Davids by i Jerusalem, har ti barn og mange barnebarn.

Fredag ble en regjeringsavtale undertegnet med Itamar Ben-Gvir i høyrepartiet Otzma Yehudit.

Regjeringsforhandlingene fortsetter nå i Israel. Det har vært litt vanskelig å få med seg høyrepolitikeren Bezalel Smotrich i partiet Religiøs Sionisme som først stilte krav om å bli forsvarsminister eller finansminister.

---

Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av John Skåland

(KRONIKK): Karmel har i alle år kjempet en kamp mot «erstatningsteologien» – denne ubibelske teologien som har stjålet så mye fra jødene og anvendt klare, bibelske utsagn til Israel og det jødiske folk på den hedningkristne menighet. Vi vil påstå at også i dag er de aller fleste kristne mer eller mindre besmittet av denne ubibelske lære.

Overskriften står i flertall, men som oftest benyttes dette ordet i entall – og da med klar adresse til den velkjente «misjonsbefalingen» i Matt. 28, 19–20. Dette bibelordet er ofte benyttet som hovedgrunnlag for den kristne menighets evangelisering av verden og folkeslagene.

At den kristne menighet skal evangelisere ikke-troende mennesker, er en bibelsk sannhet, men er Matt. 28, 19–20 selve hovedgrunnlaget for denne misjonen?

Det er et faktum at Bibelen og historien inntil denne dag viser oss at Gud har handlet forskjellig med menneskenes barn fra Adam og inntil nå. Det er nok å nevne at Gud handlet med alle mennesker i 2000 år fra Adam. Deretter valgte Han seg ut ett folk gjennom Abraham og handlet i 2000 år gjennom dette folket. Så har Gud nå i ca. 2000 år handlet med alle mennesker igjen ved at NÅDENS EVANGELIUM er forkynt til frelse for alle dem som tror. Bibelen forteller oss videre at det som gjenstår, er det siste 1000-året som er Rikets tid (det messianske tusenårsriket). La dette være bakgrunnen for det tema vi nå behandler videre.

La oss gå tilbake til misjonsbefalingene.

Døperen Johannes stod frem i det 15. året av keiser Tiberius’ regjeringstid. Han banet veien for kongen (Messias Jesus) som skulle komme (Jes. 40, 3), og han forkynte følgende: «Omvend dere, for Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 3, 2). Johannes visste at Jesus var Messias, og at Han var kommet for å opprette det messianske riket som jødene ventet på, men jødene var ikke klar over at Jesus var deres lovede Messias. «Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike …» (Luk. 16, 16).

Etter at Jesus var fristet av Satan, vendte Han tilbake i seier til Galilea som konge av Himlenes rike. Han begynte å forkynne nettopp det samme som Johannes:

«Fra den tid begynte Jesus å forkynne å si: Omvend dere for Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4, 17).

Det grunnleggende i dette evangelium om «Himlenes rike» er Det gamle testamentet med paktene og de messianske løftene om det riket som Israels Gud med Jesus Messias skal opprette på denne jorden, med Israel og Jerusalem i sentrum. Bergprekenen er selve «grunnloven» i Himlenes rike slik dette riket vil fremstå i sin herlighet og rettferdighet på denne jord en gang i fremtiden. Jesus lærer derfor sine disipler den jødiske bønnen «Fadervår» nettopp med tanke på dette riket: «Komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.»

I Matteus 10 gir Jesus sin første «misjonsbefaling» til sine disipler og gir dem makt som Han selv: «Disse tolv sendte Jesus ut og påla dem: Ta ikke veien til hedningene, og dra ikke inn i samaritanenes byer! Gå heller til de fortapte får av Israels hus! Gå og forkynn: Himmelriket er kommet nær. Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder. Gi som gave det dere fikk som gave.»

Dette budskapet er for, om og til Israels hus, Jesu jordiske brødre og til ingen andre!

Dette riket var beredt fra verdens grunnvoll ble lagt (Matt. 25, 34). Etter at Jesus ropte «ve» over byene rundt Kapernaum fordi folket ikke ville omvende seg, endret Hans budskap karakter, men fortsatt var det «Evangeliet om riket» Han forkynte. Han talte mer til de «umyndige små» og ikke til folkets lærde (Matt. 11, 25–30).

Så visste Herren fra tidenes morgen at Israel ville forkaste dette riket i første omgang, og dermed kunne Herren utføre sin hovedhensikt, forsoningen på Golgata, og også en annen del av sin plan: nemlig å kalle ut en «menighet» fra alle folk både jøder og hedninger som sitt legeme. Det er dette arbeidet som nå pågår i nådens tid og ved forkynnelsen av nådens evangelium slik Paulus fikk dette åpenbart. Denne hemmelighet om menigheten i nådens tid var i Guds plan før verdens grunnvoll ble lagt (Ef. 1,4).

Deretter vil Han igjen vende tilbake og gjenreise Davids falne hytte (Ap.gj. 15, 16). Etter bortrykkelsen og Den store trengsel vil det Riket opprettes i sin endelige form – det som ble tilbudt jødene da Jesus vandret rundt i Israels land.

Siden sannheten om menigheten var en skjult hemmelighet som først ble åpenbart ved Paulus (Ef. 3, 8–10), er det åpenbart at det Jesus sier i Matteus 28, 18–20 ikke er til menigheten.

Det er også snakk om at de 11 disipler drog til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og der skjer følgende: «Og Jesus trådte frem og talte til DEM og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde det jeg har befalt dere. Og se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt. 28, 18–20).

Dette er budskapet som ble tilbudt jødene der og da, og som skal forkynnes videre i det messianske tusenårsriket. Det er ikke myntet på den nytestamentlige menighet!

Hvor er så vår «misjonsbefaling» – vi som lever nå i nådens tid? Ja, det bør være selvsagt og åpenbart for en som kjenner sin bibel. Paulus fikk oppgaven med å gå til hedningene med nådens evangelium. Han sier klart hvilken oppgave vi har:

«Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregnet dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud. Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (2. Kor. 5, 18–21).

Dette er vår misjonsbefaling i nådens tid.

Dessverre har «kirkens» tolkning av de forskjellige misjonsbefalingene ført til ubotelig skade i den kristne historie – ikke minst i de kristnes forhold til det jødiske folk. Det er en del av erstatningsteologiens beske frukter!

---

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 11

Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: joskaala@online.no

Av Vidar Norberg

Den gamle fiskarheimen Havly i Båtsfjord er nå til salgs. Fiskarheimen ble drevet av Den indre Sjømannsmisjon fra 1940 til 2006.

Den nåværende eieren IMI Egning AS ønsker 2,7 millioner kroner for pensjonatet. Verditaksten er satt til fire millioner kroner. Ut fra bildene på Finn.no virker eiendommen gammel og nedslitt. Huset har vært benyttet til boliger og utleieformål frem til 2022.

Bygget har 22 gjesterom. Halvparten har eget bad. Det er ifølge prospektet plass til 36 personer på huset.

Bygget i tro

Arbeidet med å bygge Havly i Båtsfjord pågikk i førkrigsårene 1938 og 1939. Fiskarheimen ble vigslet den 7. april 1940. Det var den eneste fiskarheimen i Finnmark som ikke ble krigsherjet. Tyskerne rakk aldri å svi av Båtsfjord.

Den indre Sjømannsmisjonen hadde mange fiskarheimer. De var først og fremst et velferdstilbud til fiskerne. Der fikk fiskerne fikk både dusjet og vasket sine klær. På fiskarheimene kunne man også få kjøpt kaffe og middag. Der fant fiskerne også mange aviser. På fiskarheimen i Båtsfjord var det også sykestue.

For Den indre Sjømannsmisjon var det et hovedmål å forkynne Guds ord og peke på Jesus Kristus som frelser og veien til evig liv. Det var regelmessige møter på de fleste stasjoner.

Båtsfjord er en internasjonal havn. Ifølge årsmeldingen fra 1999 var det 9988 skipsanløp: Havly besøkte fem norske og seks russiske skip. Arbeideren Alan Cowie hadde 334 skipsbesøk. Russestuen ble jevnt besøkt. Både bibler og skrifter ble utdelt til russerne. Dette året var det også 79 møter på den kristne stasjonen. Flere kristne organisasjoner som Misjonssambandet, Indremisjonsselskapet, Frelsesarmeen og pinsevenner benyttet huset. Det har opp gjennom årene vært både juletrefester og 17. mai-feiring  på Havly.

Kretsstyreformann Leif Akselsen påpekte i årsmeldingen at Fiskarheimen har hatt stor betydning. Han skriver at den også hadde stor betydning under finnlandskrigen.

Vekst og fall

Men alt i 1999 hørte man susen av storstormen fra havet.

–Båtsfjord Fiskarheim er den eneste stasjonen DISM har igjen i Finnmark, for all del, la den fortsatt få leve. Men misjonen må være villig til å investere og ruste opp, skrev Akselsen.

Han skrev videre at de tror at både tomt og bygg er villet av Gud om minnet om ordet «Ha tro til Gud» (Mark 11, 22) og «vær frimodig og sterk» (Josva 1,6)

I 2006 var det slutt for Den indre Sjømannsmisjons fiskarheim. Daglig leder Roald Øvrebø fortalte til Finnmarken at Landsstyret måtte ta den endelige avgjørelsen 1. og 2. desember etter at en intensjonsavtale om salg var inngått med Asbjørn Wærnes.

–Grunnen til salget er at vi ønsker å trappe ned i Båtsfjord, sa Øvrebø.

Han slo fast at dette ikke hadde noe å gjøre med en tilsynsrapport fra brannsjef Knut Mjøen og Robert Gærne. Ifølge avisen Finnmarken slo rapporten fast at huset var så brannfarlig at det måtte stenges. Det visste ikke DISM da de bestemte seg for salg.

–Året 2006 var et meget slitsomt år for Finnmark krets, konkluderte Leif Akselsen i årsmeldingen for 2006 som ble sendt ut til kretsårsmøtet i 2007.

Han var glad for at Indre Sjø fortsatt skulle få bruke huset når det ikke var til å unngå at det ble solgt.

Les mer om Den indre Sjømannsmisjon i Finnmark

---

Er det noen som kjenner historien om Havly og finlandskrigen, så send en e-post til Finnmarkshilsen@gmail.com

Av Vidar Norberg

For nazistene spilte det ingen rolle om jøder var døpt eller gått over til den kristne tro. Jødiske kristne ble likevel sporet opp og sendt til dødsleirene under den andre verdenskrig. For noen jøder som ventet på døden, var troen på Jesus en siste trøst i dette livet.

Forfatter Kelvin Crombie fra Australia har skrevet to bøker om jødiske kristne eller «ikke-ariske kristne» som var Nazi-Tysklands betegnelse på dem. Det er rektor og prest David Pileggi ved Den anglikanske kirke i Jerusalem som har oppfordret til dette nybrottsarbeidet for å fortelle historien om jødiske kristne under Adolf Hitlers tredje rike.

Nylig ble to bøker overlevert til assisterende direktør Reut Hershkovitz ved holocaust-museet Yad Vashems bibliotek og arkiver i Jerusalem. Den første boken heter «BAZYLI & ANNA JOCZ – JEWISH CHRISTIAN VICTIMS OF THE HOLOCAUST». Den andre boken har fått tittelen «Jewish Christians in the Netherlands during the Holocaust». De handler om hebraiske kristne i Polen og Nederland under holocaust.

–Jeg kjente ikke til dette. Dette er forbausende, sa en overrasket Hershkovitz da hun fikk presentert materialet.

 Udfordringen var til stede under samtalen på Yad Vashem.

Spesiell interesse for holocaust

–Helt siden jeg var en ung gutt, har jeg hatt interesse for holocaust og det jødiske folk. I den anglikanske tradisjon var det mange som hjalp det jødiske folk under krigen i Europa, fortalte David Pileggi innledningsvis.

Presten i Den anglikanske kirke i Jerusalems gamleby har i flere år tatt med seg grupper til Polen hvor de har studert det jødiske folk og holocaust, eller «shoa» som er det ordet jødene benytter om den industrielle jødeutryddelsen under Adolf Hitlers tredje rikes vekst og fall.

–Jeg vil ikke «kristianisere» holocaust. Jeg vil heller ikke at minnet om de jødiske kristne skal forsvinne. Derfor ba jeg Kelvin Crombie om å undersøke saken rundt jødiske kristne, dem som har en dobbel identitet. Han startet arbeidet, og vi presenterer nå to bøker, sa Pileggi under presentasjonen på Yad Vashem.

Bibliotekar Reut Hershkovitz ville vite hvor lang tid dette bokarbeidet har tatt. Og hun fikk svar fra Kelvin Crombie.

–I 2018 startet jeg undersøkelsene om jødiske kristne. Ved Yad Vashem fant jeg mer materiale om saken. Videre undersøkte jeg misjonsarkiver fra arbeidet i Europa. Sammen med Pileggi reiste vi til Polen og besøkte fire av fem dødsleirer for å få oversikt over materialet.

Crombie har bodd i 25 år i Jerusalem og var godt kjent med holocaust, men å finne dokumentasjon om jødiske kristne under holocaust var noe helt annet.

–På slutten av 2018 reiste jeg på en fem ukers tur til Storbritannia, Canada og USA. Der gikk jeg igjennom 17 arkiver og fant betydelige mengder stoff om misjonsorganisasjoner som hadde arbeid i Europa før krigen. Alt var på engelsk, og det var en grei start.

På sporet av jødiske kristne

Å lete etter jødiske kristne under holocaust kan være som å lete etter en nål i en høystakk. Men Crombie var heldig. I Canada traff han Jakob Jocz som kunne fortelle om sine foreldre Bazyli og Anna Jocz.

Bazyli Jocz var pastor i en hebraisk kristen menighet med 120 mennesker i den polske hovedstaden Warszawa. Han ble skutt av nazistene i Lviv, men to barn overlevde. Mor ble slått halvt fordervet i Lviv og overlatt til seg selv for å dø. Hun overlevde og kom seg siden til England og fulgte med sønnen til Canada.

–Senere tilbød Tyskland krigserstatning til overlevende jøder. Sønnen Jacob Jocz’ advokat i Toronto tok kontakt med en tysk advokat. Tyskerne er grundige og ville selv undersøke om historien om familien Jocz var sann. Tyskland sendte etterforsker til Lviv og fant overlevende og andre innbyggere som kjente historien om familien Jocz. Dette bekreftet saken. Familien fikk dermed tilgang til originale dokumenter som den tyske undersøkelsen hadde frembrakt. Det er ikke ofte man finner slikt, fortalte Crombie på Yad Vashems kontor.

–Min tysk er ikke så god, men jeg avfotograferte dokumentene, og David Pileggis svigerdatter Debora, som er tysk, oversatte dem. Når jeg så datoene, var det nok til å forstå at far ble skutt av tyskerne. Det var masse bakgrunnsmateriale. Nå begynte vi å se historien om jødiske kristne. Det var som å finne en nål i en høystakk.

–Jeg forsto at denne familien var ganske representativ, og det var tusener eller titusener av jødiske kristne i Polen alene. Den store majoritet av disse døde i shoa. De ble ikke skilt ut fra andre jøder eller beskyttet fordi de var såkalte jødiske kristne. Faktum er at de ble nesten alle tatt bort. Denne historien ønsket David Pileggi at jeg skulle finne og undersøke. Dette er historien om familien Jocz. Med den forsøker vi å vise et større bilde.

–Det var for eksempel minst 4000 til 5000 jødiske kristne i Warszawa. Dette er dokumentert. Det var hundrevis i «Lodz», og mange gikk til dødsleiren Chelmno.

Crombie overrakte boken til Reut Hershkovitz i Yad Vashem.

–Dette er så fascinerende, sa hun og lovet at bøkene skal få en plass på Yad Vashem slik at de er tilgjengelige for flere.

Også en jødisk historie i Nederland

Celvin Crombies kone Lexie Crombie er fra Nederland. Han dro dit for å skaffe mer kunnskap om konas familiemedlemmer, parlamentsmedlem A.A.L. Rutgers og hans bror Victor Rutgers som var med i motstandsbevegelsen.

–Jeg oppdaget at det var en liste med navn på 1881 jøder som hadde klassifisert seg som jødiske kristne. Jeg skrev ned alle navnene for det er ikke lov til å avfotografere listen. Den kan heller ikke offentliggjøres før i 2046.

–Jeg har kryssjekket navnene for å finne ut hvor mange jødiske kristne som overlevde. Vi fant ut at 420 jødiske kristne i Nederland ble drept. Jeg sier ikke at alle var kristne.

Crombie forklarte at tallene kan være langt større. For mange kirkeledere var sterkt mot nazistene, og nazistene i Nederland ville ikke gå mot kirkene. Derfor ble det opprettet såkalte beskyttede grupper i Nederland. Men ifølge Crombie sa rikskommissær Arthur Seyss-Inquart til sine nazikollegaer at han hadde ingen intensjoner om å holde sine løfter og ville sende døpte jøder av sted når tiden var politisk bekvemmelig.

For å presentere jødiske kristne i Nederland under holocaust  valgte Crombie ut to jødiske kristne protestanter og to jødiske kristne katolikker.

–En av dem var en pastor i en nederlandsk kirke. Han arbeidet til han døde i Mathausen konsentrasjonsleir. Den andre, som overlevde, var en som ble Jesus-troende under krigen.

Idith Stein ble født i Wroclaw i en jødisk familie. 30 år gammel konverterte hun til katolisismen og tok navnet «Teresa  Benedicta av Korset». I begynnelsen av august 1942 ble hun arrestert av Gestapo og sendt til Westerbork konsentrasjonsleir i Nederland. Den 9. august kom hun til Auschwitz hvor nazistene drepte henne i gasskammeret sammen med 522 andre jøder som ble dømt til døden gjennom seleksjon. Pave Paul II kanoniserte henne i 11. oktober 1987.

–Den andre jødiske katolikken var en familie med åtte barn. Foreldrene var helt jødiske, men de ble jødiske kristne. Barna visste ikke om sin jødiske identitet.

–Dette er jo galskap, utbrøt Reut Hershkovitz fra Yad Vashem.

–Av disse åtte barna ble sju drept. Seks av dem var i kloster. De visste ikke en gang at de var jøder, men nazistene visste det. De kom til klosteret og tok dem ut. Et av barna hadde ikke vært ute av klosteret på 15 år. Nazistene sa at dere er jøder og blir arrestert. De ble sendt til Westerbork.

–Jeg er virkelig forbauset over det som er kommet frem i denne konversasjonen, sa Reut Hershkovitz fra Yad Vashem.

Isbryterne kommer for å brekke isen

–Det antydes at det er titusener av ikke-ariske kristne som tyskerne kalte dem. Er det ikke vanskelig å finne resten av historien når de fleste er døde, spurte KARMEL.

–Ja, du vil aldri finne all informasjon. Men det kan være individer som har en historie. Den dagen Borris Johnson ble stemt ut, var jeg på en konferanse i Det britiske underhuset for å minnes at det er hundre år siden den britiske regjering aksepterte Palestina-mandatet. Jeg møtte folk og forklarte hva jeg driver med. Da var det en som fortalte at hans mor var en jødisk kristen som overlevde i Ungarn. Jeg spurte om de hadde skrevet noe om dette, og fikk til svar at det ikke var publisert, men ble holdt innen familien. Jeg tror at det kan være mer slik informasjon.

–Vi er isbrytere. Vi åpner opp. Så kan man finne mer og få et større bilde ved hjelp av folk som husker, sa Crombie.

–Men er folk villige til å snakke om dette, spurte Udfordringen.

–Ikke alltid. Noen i det jødiske samfunn er flaue over at deres slektninger har konvertert. Jeg vil ta et eksempel fra Den anglikanske kirke i Wien. For å redde jøder gav kirken ut dåpsattester. De fleste var falske. Nazistene brydde seg ikke om dem, men jødene som kom til grensen mot Ungarn og Romania, kunne vise dem frem og si «jeg er en kristen». Slik kom de seg ut av Wien i Østerrike. Slektninger som overlevde, ønsker ikke at denne historien skal bli fortalt, sa David Pileggi.

–Det var nettopp derfor man fikk en lov om at navnene på jødiske kristne ikke skal offentliggjøres før i 2046, sa Crombie.

–Vi later ikke som om vi har all informasjon om dette, men vi offentliggjør det vi har. Om vi venter til alt er gjort ferdig, vil vi vente for alltid. Tiden presser på. Antisemittismen øker. Dette er et forsøk på å få folk til å stille spørsmål, sa Crombie.

–Dette er et tema som er så bredt og stort at jeg må ta det land for land. Jeg har nå grått hår og vet ikke hvilken farge det vil bli når jeg er ferdig med dette temaet, sa Crombie.

–Jeg tror vi skal være ærlige å si at jeg tror aldri vi kommer til bunns i denne saken. Men vi håper at andre og Yad Vashem kan bygge videre på dette og fullføre det. Mishna (jødisk skriftsamling, red. anm.) sier at det ikke er ditt arbeid å avslutte, men vi må begynne. Og her begynner vi, forklarte Pileggi.

–Er det ingen forsker som har undersøkt dette med jødiske kristne som offer, spurte Reut Hershkovitz.

–Det er bare én bok om kristne i Warszawa-ghettoen. Ingen har sett på dette land for land. Det er ganske omfattende, sa Pilleggi.

Han la til at i Polen gjorde kirken offisielt ikke noe, og han kaller det en skam. Han sier at i Holland, Belgia og noen steder i Frankrike hjalp kirkene til med å redde liv.

Datter av Kelvin Crombie, Abigail Crombie fra Australia, overleverte en skjønnlitterær tegneseriebok om antisemittisme og holocaust  inspirert av hennes hollandske familiemedlemmer, parlamentsmedlem A.A.L. Rutgers og hans bror Victor Rutgers som var med i motstandsbevegelsen. Hun fortalte at hun innbød til presentasjon av boken. Venner kom, men bare to utenforstående.

–Hvorfor er det slik, spurte Ruth Hershkovitz.

–Jeg tror ikke de kjenner til holocaust, og det er ukomfortabelt. Det er lettere å ikke vite, sa Abigail Crombie som står bak heftet  «THE UNSHAKEABLE – THEY DID WHAT THEY HAD TO DO».

Hvem var  jødiske kristne i Europa

Crombie har mer vitenskapelig katalogisering av begrepet jødiske kristne eller «non-Aryan Christians» (ikke-ariske kristne) som nazistene kalte dem.

–Jeg sier ikke at alle jøder som var forbundet med en kirke, var etterfølgere av Jesus. Jeg deler jødiske kristne inn i sju kategorier:

  –De med en genuin tro.

  –De som konverterte av sosiale og økonomiske årsaker.

  –De som konverterte for å gifte seg med en kristen hedning.

  –Barn av de tre første grupper.

  –De som fikk fødselsattest.

  –De barna som ble overgitt til kristne institusjoner for at de skulle bli ivaretatt.

  –Jøder som under krigen aksepterte Jesus som Messias.

–Det var i Nederland mange jøder som gjemte seg og ble sanne troende på Jesus. Det var derfor jøder som var uønsket. Etter krigen ble det etablert en organisasjon for dem, Haderech, som ennå eksisterer.

Udfordringern spurte om de fleste kristne jødene som ble oppdaget av nazistene, likevel ble drept. Kristennavnet betydde ingenting.

–Det er korrekt, sa Crombie.

–Vi har historier om jødiske kristne som ble skutt i Polen og Ukraina når tyskerne kom. Det er historier som folk ikke kjenner til, sier David Pileggi.

–Men var det jøder som klarte å komme seg unna tilintetgjørelsen fordi de endret sin tro, spurte KARMEL.

  –Det er det trolig, men vi kan ikke fortelle om dem nå. Ja, vi vet om dem, sier Crombie.

–De fleste jødene i denne kategorien var trolig i Warszawa-ghettoen. En jødisk misjonsdoktor skrev at det er noen jøder som kommer til kirken og til kristen tro, men de vet at det kan ikke redde dem. Det var åndelige eller psykologiske årsaker, ikke at de bare ville bli reddet ut av situasjonen, sa Pileggi.

Denne person som Pileggi henviser til, er professor Ludwik Hirszfeld som var en meget prominent professor i Europa. Han var assimilert. På grunn av ulike sosiale årsaker ble han medlem av Den romersk-katolske kirke, men han hadde ingen åndelig klarhet hva det var. Da Gestapo kom til hans dør i Warszawa, ble han sjokkert og kunne ikke tro det. En av de tyske soldatene kom til hans rom og fant hans bøker, og der var en på tysk. Tyskeren spurte hvorfor han hadde den.

«Jeg skrev den da jeg arbeidet ved universitetet i Heidelberg.»

–Men det gjorde ingen forskjell.

«Nå er du bare en jøde», sa tyskeren og kastet boken fra seg.

–Dette er som et manuskript for en film, kommenterte Reut Hershkovitz overrasket.

–Hirszfeld ble sjokkert. De ble sendt i ghettoen. Han vitnet om at han kom til å forstå sin tro i ghettoen. Da forsto han hva det vil si å være en etterfølger av Jesus. Det var flere mennesker som visste at de ikke ville overleve. Kanskje tre til fem tusen i Warszawa-ghettoen, sier Crombie.

Det hører med til historien at professoren ble smuglet ut av leiren med kona fordi han var så berømt, men datteren overlevde ikke. Crombie sier at det er mange slike historier, og det er nok av representanter som ikke overlevde.

–Jeg takker dere virkelig for denne skatten. Jeg er forbauset over historien. Jeg har ikke hørt slike historier. Takk for at dere kom. Vi vil ha bøkene i vår samling, sa Reut Hershkovitz.

---

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 9

Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

(Hyrdebrev fra Den norske kirke i eksil): Først noen ord til deg som sliter med din draging mot mennesker av ditt eget kjønn. Når Gud sier deg sannheten, er det fordi han er glad i deg og ønsker at du skal bli frelst. Homoseksualitet er en forvrengning av Guds gode mening med mann og kvinne. Det er en stor synd.

Men det er en synd det finnes tilgivelse for. Jesus har båret også den fortvilelsen opp på korset og sonet den med sitt blod. Og ingen forstår deg slik som Jesus. «Derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet» (Hebr.2.18)

Faller du i en synd, må du reise deg igjen og tro ordet: «Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1.Joh. 1.9) Men vokt deg for vranglærerne, de som vil ha deg til å slutte fred med synden og etablere deg i fast forhold til den. De representerer en åndsmakt som ikke vil at du skal bli frelst. Men sitter du allerede fast i et forhold, da oppsøk en sjelesørger som har Bibelens syn på saken, og be om hjelp! Ja, gjør det i alle fall. Denne kampen skal du ikke kjempe alene. Jesus sier: »Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt iblant dem.» Med Ham skal vi seire!

Og så må dette sies:

Hele dette brevet er skrevet på et språk som stadig færre forstår. Våre ord og tanker avkristnes. Det kan synes som også biskopene har glemt ordet synd, og neppe forstår setningen: «syndens lønn er døden». I lærenemnda har dere sluppet den gamle slange løs. Han visler i dag som i går: «Har Gud virkelig sagt?» – Og dere har latt dere forføre som Eva. Tvert imot Guds klare ord vil dere selv bestemme hva som er godt og ondt. På slangevis taler dere med kløftet tunge og setter frem sannhet og løgn som likeverdige syn. Og alt sammen blir løgn. Dette er et virkelig syndefall. I bibelsk perspektiv blir det skremmende tydelig: Her åpenbares frafallet fra Gud og Hans hellige ord! (2.Tess. 2.11)

Men la oss forandre tonefallet, for vi har mest lyst til å gråte. I vår dåpspakt har vi forsaket djevelen og alle han gjerninger og alt hans vesen. Det kreves av oss i dag. Det gjelder vår barnetro! Den prest eller biskop som forkynner at homoseksuelt samliv er forenlig med livet i Gud, gjør ikke han djevelens gjerning? De biskoper som gjør denne forkynnelse likeverdig med Guds ord, har ikke de fått del i djevelens natur og vesen? Hvordan skal vi kunne være tro mot vår dåpspakt, dersom vi ikke forsaker slike biskoper og prester og alle deres gjerninger og alt deres vannhellige vesen? I ordinasjonen ble de overgitt til Gud og Hans hellige ord. Men nå må de overgis til den «lysets engel» som har fanget dem i sitt garn.(!.Kor. 5.5) Det kalles å sette i bann. Og det skremmer oss. Men enda mer skremmer det som skjedde med bispekollegiet da ingen av biskopene hadde mot til å ta et tilsvarende oppgjør med sine vranglærende kolleger. Derfor tør vi ikke annet enn å ta nøkkelmakten i bruk. Med den myndighet som er gitt oss av Herren (Joh.20.23) binder vi biskopene i deres synd inntil de omvender seg fra sin onde vei.

Når nøklene brukes rett, er de sannhetens beste våpen. Her står vi, og kan ikke annet. Gud hjelpe oss. Amen! Med angst og beven erklærer vi for alt folket at biskopene er vranglærere som fører i fortapelse, og at de derfor er utstøtt av den sanne kristne menighet. Vi ber kristenfolket forholde seg til dem slik apostelen Johannes foreskriver i sitt 2. brev v. 9-11: «Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Dersom noen komme til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus, og by ham ikke velkommen! For den som byr han velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» La oss be for biskopene at de må bli frelst på vår Herre Jesu dag!

Børre Knudsen, Biskop
25.01.2006