Oppbyggelse
Korona og endetid
(KOMMENTAR): Sjelden har massene i nasjonene gått så taktfast som under koronapandemien. Det er nesten blitt en suggesjon at alle må vaksineres for å slippe unna covid-19. Det endrer ikke bildet at den første vaksinen ikke virker. Ikke den andre heller. Nå er man i full gang med den tredje. I Israel får folk over 60 år tilbud om den fjerde vaksinen, fordi medisinen ikke virker. Ifølge professor Galia Rahav ved Sheba medisinske senter i Israel er 80 prosent av dem med koronaviruset vaksinert, og «grøntpass» irrelevant. Folk hevder at de som er vaksinert, får en lettere sykdomstilstand.
Politikerne prater som om de er erfarne medisinske forskere. Frankrikes president Macron vil plage folk som ikke vaksineres. Støres nyttårstale er en bønn over eteren om å vaksineres. I USA er det mange som ikke tror på Bidens vaksinebudskap.
Det er ikke rart at denne tids mennesker er redde for å dø. Ingen vil vel dø. Døden er den siste fiende. I en slik kamp tar man i bruk noe som kalles mRNA-vaksine. Noen mener det kan gjøre noe med genmaterialet eller føre til uante helsemessige konsekvenser på kort og lang sikt. Andre vet ikke. For vaksinen er ifølge kritikere ikke utprøvd på samme måte som andre medisiner. Spørytene er en hastesak for en fortvilt verden. Der er rykter som på en slagmark. Spekulanter og leverandører har kanskje en finger med i spillet om ære, makt og profitt. Sensur brukes på Twitter, Facebook og Youtube mot mennesker som ikke er enige.
Koronapandemien har skapt en helt ny verdenssituasjon. Den har fått mennesker til å handle viljeløst og apatisk. Man aksepterer for eksempel at bedehus stenges ned, at folk ikke får bevege seg fritt. Det innføres et slags kastesystem med dem som er vaksinert, og dem som ikke har vaksinenes koronasertifikat. Uvaksinerte blir nesten som en slags undermennesker som kan miste arbeidet. Mennesker oppgir sine demokratiske rettigheter og sitt verd. Hvor dette vil ende er det knapt noen som vet.
Det er vel ikke syndig å ta «sprøyten». Men kanskje ser man konturene av noe som forberedes i fremtiden. Sprøyta er ikke kommet lenger opp enn på overarmen. Så det er ikke dyrets merke på pannen. Men man vet at en gang skal merket settes på pannen eller høyre hånd (Åp. 13, 16–18). Den som ikke tar dyrets merke, vil hverken få kjøpe eller selge uten merket. Det blir faktisk ikke mulig å leve uten å tilbe dyret. Vaksinert med Satan.
Det er nok enkelte som tenker de skal klare å stå imot dyrets tall som er 666 eller tallverdiene for de hebraiske bokstavene www. Slike tanker er nok heller et tegn på grov uforstand og overmot.
Så må man stille spørsmålet om denne pandemien viser at man er et skritt nærmere Antikristens rike? Det er alt flere tiår siden Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen hadde en annonse i Karmel-bladet hvor han spurte om du sparer til Antikristens komme. Spørsmålet var rettet til dem som la penger på kistebunnen eller sløste istedenfor å gi penger til arbeidet for Bibelen og Israel i nådens tid.
Nå når alt fra politiske ledere til mannen i gata er i villrede, urolig og opprørt, er det på sin plass å minne om at Jesus har gått bort for å forberede et sted for frelste mennesker. Det evige liv er ikke på en «miljøreddet» jord. Det er i himmelen. Denne jorden er spart til ilden (2. Pet. 3, 7).
For den som har fått sine synder todd i Lammets blod, er det dog en stor trøst. Det kommer en opprykkelse av alle mennesker som er frelst (Første brev til tessalonikerne 4, 15–18). I et nu skal de bortrykkes og møte Jesus Kristus i skyen. Ja, slik lærer Bibelen. Da først er tiden inne for at Antikristen står frem på verdensarenaen. Siden kommer Israels konge Messias og setter alle ting i rette stand.
V.N.
Saken er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – Abonner og les mer – 500 kroner i året
e-post: Karmelin@netvision.net.il
Kampen om menneskesjelene
Av Willy Gryting
(OPPBYGGELSE): I dette skriftavsnittet leser vi om en underlig kamp som sto mellom Israels folk og Amalek i Refidim. Josva var Israels hærfører, og øverst på haugen stod Moses med oppløftet hånd. Sammen med seg hadde han Aron og Hur. Så siterer jeg vers 11 fra 2. Mosebok 17: «Da gikk det så at så lenge Moses holdt sin hånd oppløftet, hadde Israel overtaket, men når han lot sin hånd synke, da fikk Amalek overtaket.
Vi forstår lite av hva som skjer når vi løfter våre hender i bønn og tillit til Gud, men at bønnen har en fantastisk makt, har mange opplevd.
Kampen om menneskesjelene i åndens verden raser i dag som aldri før, og så altfor ofte vinner Amalek overtaket. (Vi bruker dette folket som et bilde på Satans hær). Jeg har i et konkret tilfelle måttet spørre meg selv: Var det fordi mine hender var begynt å synke at det gikk så galt med dette menneske – at Satan igjen vant seier?
Hvorfor vinnes det ikke flere seire i Guds rike i blant oss? Hvorfor går Amalek frem på så mange fronter i folket vårt? Jeg tenker på våre lover som går mot Guds klare bud, på ungdomskriminalitet og utskeielser på det seksuelle området, på alkoholmisbruk, og ikke minst avkristning og seksualisering. Ser vi på alt dette, så ser det nokså mørkt ut.
Men tilbake til den underlige beretning fra Det gamle testamentet. Denne fortellingen er og lett å overføre på det åndelige området på mange måter. Det forteller hvor avhengig vi som på en særlig måte står i ildlinjen i Guds rikes hær er av forbønn. Vi trenger mange slike. Takk til alle deres som står trofast på «haugen»! Gud skal lønne dere igjen!
Teksten vår kan fortelle hvilken fantastisk makt det er i de follede hender, og hvor meget vi kan utrette, vi som ber, selv om vi ikke er så mange, fordi vi rører ved Den Allmektiges hender. La oss stå sammen, hjelpe hverandre som Aron og Hur, så skal Guds rike enda vinne store seire i vårt folk, og vi skal påføre «Amalek» mange nederlag. La ikke dine hender synke!
Bibelfortellingen
«Så kom Amalek og stred med Israel i Refidim.
Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så avsted og strid mot Amalek! Imorgen vil jeg stå øverst på haugen med Guds stav i min hånd.
Og Josva gjorde som Moses hadde sagt ham, og stred mot Amalek; og Moses, Aron og Hur steg op øverst på haugen.
Da gikk det så at så lenge Moses holdt sin hånd opløftet, hadde Israel overtaket; men når han lot sin hånd synke, da fikk Amalek overtaket.
Men da Moses’ hender blev tunge, tok de en sten og la under ham, og han satte sig på den; og Aron og Hur støttet hans hender, den ene på den ene side og den andre på den andre side; så holdt hans hender sig støe helt til solen gikk ned.
Og Josva hugg Amalek og hans folk ned med sverdets egg.
Og Herren sa til Moses: Skriv dette op i en bok, så I kommer det i hu, og prent det i Josvas ører! For jeg vil aldeles utslette minnet om Amalek over hele jorden.
Så bygget Moses et alter og kalte det: Herren er mitt banner.
Og han sa: En hånd er utrakt fra Herrens trone! Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt».
(2. Mosebok 17, 8–16)
Historien om Årstein kirke i Gratangen
Av Olav Berg Lyngmo
(KIRKEHISTORIE): Årstein kirke ble bygget på «Kornhågen», noen meter fra kirkegården. Om kirken på Årstein i Gratangen ble det skrevet i avisen Fremover, lørdag 26. februar 1972: «Den ble bygget i strid, men skal samle Gratangen-folket under samme tak.»
Det ble lettere å samle folket etter at Årsteinstraumen bro ble åpnet i 1970. Da kunne man kjøre med bil helt frem til kirken. Før broåpningen var det ikke bilferge over Årsteinstraumen, men en skyssbåt bare for persontransport. Ved kongelig resolusjon av 13. juni 1969 ble det bestemt å gi løyve til oppføring av kirke for Gratangen sokn i Ibestad prestegjeld på en dertil utsett tomt på Årstein og etter planer og tegninger utarbeidet av arkitekt Oskar Norderval.
Den 5. september 1969 ble det valgt byggekomité med Kåre Kristiansen som formann. Som entreprenør for bygget ble antatt Astrup Pedersen, Gratangsbotn, og arbeidet kom i gang 17. september 1970. Dermed var en lang strid brakt til veis ende, og en kunne gå aktivt inn for å få kirken ferdig mens biskop Monrad Norderval var i sitt embete. Han gikk av 1. mars 1972.
Sokneprest Harald Helberg opplyste til avisen at Kristine Lind Grøttland allerede fra barndommen av gjorde seg vant til tanken om at kirken skulle bygges på «Hågen» ut mot fjorden. Den het opprinnelig «Kornhågen», og dette kom således til uttrykk i kirkens messehagel, i et meget vakkert arbeid fra Husfliden i Oslo, hvor kornaksene trer sterkt fram.
Sokneprest Harald Helberg understreket at tidligere ordfører i Gratangen, Heiberg Karlsen (ordfører 1968–1971) var den som kanskje mer enn noen annen gikk inn for kirkebyggingen. At han gjorde et stort arbeid for gjennomføringen, skulle det ikke herske tvil om. Karlsen var også av den mening at utforminga av kirkebygningen burde ta hensyn til det som minte om hovednæringen i Gratangen. Og mellom «seilene» henger de to kirkeklokker.
«Det har lenge vært et savn hos folket at man ikke hadde en sentral helligdom, nå kommer den!»
Slik uttalte «gammelbispen» Monrad Norderval det da han høsten 1970 la ned grunnsteinen på Årstein.
Søndag 27. februar 1972 ble helligdommen vigslet, og det var uten tvil en stor høytidsdag for Gratangen menighet, kunne man lese i Fremover. Det var ikke bare sambygdinger å se, men også folk fra andre kanter, også fra nabobispedømmet. De var møtt fram for å ta del i festen, og for å høre ishavsbispen tale for siste gang som biskop. Som kjent har Norderval vært blant forkjemperne for kirke i Gratangen, og kommunen viste ham en stor ære da han fikk vigsle dette kirkebygget.
Bispen spurte i sin preken hvorfor en bygger kirker her i landet, men i Sovjet for eksempel blir gudshus stengt! Andre foretrekker sportshaller og sportsarenaer, og her går Gratangen inn for å bygge et kirkebygg. Poenget kom, nemlig at det var Guds ord som var årsaken. –Ordet har fått bolig iblant oss. I Guds hus har mange funnet trygghet og kraft, sa han, og mange i fremtiden vil oppdage det samme. «Min sjel er urolig inntil det finner hvile hos deg.» Videre sa han at Guds ord ikke var illusjon og døde ord, men livsens ord!
Simeons lovprisning og profeti
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): I Jerusalem bodde en mann som hette Simeon. Han var gammel. Men han hadde fått vite av Den Hellige Ånd at han ikke skulle dø før han hadde sett Messias. (Luk.2,25ff)
Åtte dager etter at Jesus var født, kom Josef og Maria til templet i Jerusalem. De bar Jesus inn til templet for å gjøre det som loven krevde.
Simeon som hadde ventet på dette øyeblikket, stod klar til å ta imot Ham. Han tok Jesus i sine armer og så inn i de klare barneøynene. Det var en hellig stund.
Nå skal vi høre hva den gamle mannen sier: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.» (v.29–32)
Simeon hadde kjennskap til profetiene i Jesaja. I det som kalles trøsteboken, lyder den sterke profetien om Messias. I kap 52,10 leser vi: «Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se Guds frelse.»
I en sang står det: «Alle, alle skal se, den herlige frelser jeg eier!» Det var det Simeon fikk se. Hvilken herlig stund. Ingenting er større enn det å få se Jesus som sin frelser.
Hva sier Simeon i sin lovprisning? Det han fikk se, var Lyset som skinte for alle folkeslag, og en herlighet for Israel. Å, for en glede å få holde verdens frelser i sine armer. Jesus er et Lys til åpenbaring for alle folkeslag. «Jeg er verdens lys!» sier Jesus. (Joh.8,12)
Har du fått se Jesus som din frelser? Det er det viktigste av alt. Han kom for å gi sitt liv for deg.
Simeons profeti
Jesus ligger fortsatt i Simeons armer. Han velsigner Josef, Maria og barnet, og henvendt til Maria kommer han med denne profetien: «Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.» (Luk.2,34–35)
Maria forstod ikke hva den gamle mannen sa. Men han pekte på gutten, så det var Jesus han snakket om. Jesus er satt til både fall og oppreisning for mange. Dette var noe som var bestemt av Gud Herren.
Han var også et tegn som ble motsagt. Det skjedde hver gang Han talte til folket der fariseerne og de skriftlærde var til stede. De prøvde alltid å finne noe å anklage Ham for.
Jesus sa selv til jødenes ledere, de skriftlærde og fariseerne: «Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein.» (Matt.21,42)
Den er både en snublestein og anstøtsklippe. Apostelen Peter skriver at de som faller på den, er de vantro. Det er de som ikke vil tro på evangeliet. (1.Pet.2,7b–8)
Dette er et alvorlig ord som gjelder i dag. De som ikke vil høre Ordets forkynnelse, går mot en evig fortapelse. De kirkelige ledere som sier at ingen går fortapt, farer vill og fører vill. Jesu ord er blitt deres anstøtsstein.
Jesus er også satt til oppreisning. Det gjelder dem som tror på Ham og tror Hans ord. Om dem sier Ordet: «Alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.» (Joh.1,12)
Det store under som skjer i menneskets liv, er når vi blir oppvakt med Ham, slik Paulus forkynner det. (Ef.2,6) Det betyr at de som blir frelst, er oppreist med Kristus til evig liv.
Det siste Simeon sier til Maria er: «Men også din sjel skal et sverd gjennombore.» Det høres fryktelig ut. Hva er dette for et ord? Forkynner han dom over Maria? Det kan det ikke være. Hun hadde jo fått høre av engelen Gabriel at hun hadde fått nåde hos Gud. (Luk.1,28)
I Joh.19,25a leser vi: «Men ved Jesu kors stod hans mor…» Hvilken smerte det måtte være å se sin sønn lide på korset. Der ble hennes sjel gjennomboret.
Ved Jesu kors på Golgata står du og jeg i dag. Hva tenker vi om det? Er det blitt oss til frelse? Det står i en sang: «Ved korsets fot hos Jesus jeg vil så gjerne stå, der finner jeg den klippegrunn som jeg kan bygge på.»
Trettendedagen er jula over, men etterpå hva da?
Av Axel Remme
(OPPBYGGELSE): Julehøytiden er forbi. Det nye året er inntatt. Feiringen er over. Markeringene tilbakelagt. Påminnelsene gitt! Mangt er fordøyd, tenkt og sagt.
Men etterpå, hva da? Er det blitt noe verdifullt igjen? Fikk du noe med deg fra feiringen, markeringen, minnene, festen, samværene? Brakte de annerledes dagene deg noe nytt, noe mer, noe å leve bedre på og gledes over? Så du kan gå videre etterpå, beriket og takknemlig?
Hver dag er et etterpå. En fortsettelse i livets skole. En gjentakelse med ny erfaring. Forlengelse og videreføring av det som var. Nærmere alt det ukjente som kommer.
Men hva skjer etterpå? Høres en julens tone som klinger videre? En høytidsmelodi som gjenspilles i ditt sinn? Ligger noe av sangen ovenfra igjen og toner sin glede? Kimer glade engleord om Frelserens fødsel på jord gjentakelses «kom til Ham»?
Og hva med dine steg i det nye år? Har ditt etterpå gitt en ny retning, mot Jesus, som «gjør alle ting nye»? Fikk det bli den gode følge som kan forandre 2022 til et virkelig nytt år i livet? Det er spørsmål til oss alle!
Tilværet har sitt endelige etterpå. Definitivt og ugjenkallelig er det som skjer da. Etterpå livet, døden. Deretter oppstandelsen og dommen. Etterpå tiden, evigheten. Men det er nå vårt siste etterpå avgjøres!
«Tidens fylde»
Av Axel Remme
(OPPBYGGELSE): Gud har plan med det Han gjør. Ingen ting skjer på slump hos Ham. Skapelsen så vel som frelsesverket var nøye planlagt og gjennomført. Både når det gjelder tid og hendelser. Vi hører om «dager» når Gud skapte alt. Og vi hører om «tidens fylde» når Han realiserer frelsesverket. Det samme gjelder nok også, når Han nyskaper og gjenføder mennesket.
Det som hendte i begynnelsen så vel som i fortsettelsen, har skjedd etter «Guds forutbesluttede råd» og vilje. Han har, som det ble sagt om Jesus, «gjort alle ting vel». Derfor sies det i 1. Mos.1,31: «Og Gud så alt det Han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.»
På denne årstid feirer vi advent og julehøytid. Vi minnes Guds Sønns komme til verden og påminnes om at Han skal komme igjen. Det er veldige perspektiv og håp i dette. Både det som har skjedd, og løftet om Hans gjenkomst. Gjennom årtusen ble løfter om Messias’ komme til verden forkynt. Og det skjedde når det skulle. Men ikke tilfeldig. Kristus kom i tidens fylde.
Tidens store kar fylles langsomt, er det sagt. Da målet var fullt for Ham, som bedømmer tiden etter sitt åndelige innhold, var den kommet for at Messias’ fødsel på jord kunne skje. Guds egen Sønn, som var Gud, ble nå også sant menneske, født av jomfru Maria.
Han begynte som alle mennesker, som spedbarn. Gikk inn under menneskers kår. «Født «under loven». Under dens krav og plikt for vår skyld. Hensikten: «for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi kunne få barnekår.» Gal. 4,6
Skriftordet minner oss om at det er Gud, som handler i tidens fylde. Da utsendte Gud sin Sønn. Han vet å la oppfyllelsen av sine løfter skje i rett tid. Slik Han har bestemt og det tjener menneskeheten.
Det hender at mennesker i trengsel, lidelser og stor nød, eller i sterk forventning, spør: «Herre, hvor lenge?» Men uansett årsak til eller styrke i dette bønnesukk er Guds svar: «Den stund det behager meg». Vi skal være viss om, at det er den tidens fylde som tjener oss og Guds rike best.
Gud lar ikke noe av det Han skal oppfylle, skje til feil tid, før eller etter det burde. Nei, det skjer presis når det skal. Det har Han altså vist oss og stadfestet med det største som har hendt menneskene, at «Kristus kom til verden for å frelse syndere». Like sikkert vil Hans gjenkomst skje, slik Han har sagt og i «tidens fylde». Og den tid kan være når vi minst tenker det eller regner med det.
Opp igjennom tidene har en ut fra bibelutsagn om Jesu gjenkomst tolket så konkret om tidspunkt, at det endog har vært satt dato for når det ville skje. Jesu ord om dette burde være tydelig nok. Han har sagt: «Dag eller time kjenner ingen, uten min Far i himmelen». Etter de tegn Jesus har gitt om åndssituasjonen, kristenheten og misjonsgjerningen i verden, er Hans komme nær.
Det er adventstid! Og vi må «være som folk som venter på sin Herre». Også når vi feirer høytiden og minnes Hans fødsel og første komme til verden.
Nå stemmes sinnet
Nå stemmes sinnet for den sang
som kristenfolk i verden vid
på hver sitt sted, av tro og trang,
lar juble ut på denne tid.
Det synges kjært i folkekor,
den gamle lovsangs takk og pris,
for Kristus kom ned til vår jord
så underfullt på guddoms vis.
Forklart og mektig ble det sagt,
Guds egen Sønn på jord er født.
Hans frelse er nå verden bragt.
For alles synder har Han bøtt.
Så hør det gode jule-bud
om frelse, glede, fred på jord.
De høytidsord til deg fra Gud,
hvem enn du er og hvor du bor.
Axel Remme
Følg med i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – abonner og les mer – 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il
Den største historiske natt
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): «Det skjedde i de dager». «Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss». (Luk.2,1 og Joh.1,14)
Vi skriver 2022 etter Kristi fødsel. Ingen historisk hendelse har berørt menneskeheten slik som denne. Alle andre historier kommer i skyggen av det som hendte den største historiske natt.
Det er ikke et eventyr. Aldri har noen kommet på å skrive en slik historie. Den er helt unik. Derfor er det viktig og nødvendig at vi forteller den til alle mennesker, barn og voksne, unge og gamle.
En historie begynner ikke med: «Det var en gang.» Historieskriveren Lukas forteller om det som skjedde i den tid da keiser Augustus regjerte. I Syria var det en landshøvding som het Kvirinius. Dermed er det en datert, historisk begivenhet som har funnet sted.
Den mektige keiser i Rom hadde sendt ut en befaling. Han ville vite hvor mange skattebetalere det var i hans store rike. Alle måtte la seg registrere på sine hjemsteder. Denne ordren måtte alle følge, også de som bodde i Jødeland.
I Nasaret bodde et ungt par. De var ikke gift, bare forlovet. Josef hørte til Davids hus og ætt. Det gjorde også Maria, som var jomfru. Men så viste det seg at hun var med barn. Josef ble fortvilet og ville skille seg fra henne, men i stillhet. Hvordan kunne det ha skjedd? Mens han studerte på det, fikk han en drøm.
En engel kom til ham mens han sov, og snakket med ham. Han fortalte at Maria hadde ikke vært utro mot ham. Barnet som hun bar, var avlet ved Den Hellige Ånd. Han er Guds Sønn. Navnet Josef skulle gi Ham, var Jesus. (Matt.1,18ff)
Josef tok Maria hjem til seg og giftet seg med henne. Men det unge paret måtte reise den lange veien til Betlehem. Mange var på vei dit. For jomfru Maria ble det en strevsom reise, selv om hun satt på eselet.
I Betlehem var det et mylder av folk som skulle ha rom for natten. Alle steder Josef og Maria henvendte seg, var svaret det samme: «Beklager, alle rom er opptatt.»
Det var likevel en mulighet, – en enkel, liten stall. Der hvor sauene og kyrne holdt til om nettene, fikk de plass. Der i stallen skjedde den største historiske begivenhet: Guds Sønn, verdens Frelser, ble født.
Vakte det oppsikt? Ble det skrevet i avisene om undret som skjedde i stallen i Betlehem? Nei, den gangen var det ingen avisoppslag med store, fete overskrifter. Men det var noen som fikk vite det. Hyrdene som voktet sauene, fikk høre det. Det var en lysende engel som kunngjorde det veldige budskapet om verdens Frelser som nå var født.
Den største historiske begivenhet fant sted denne natt! Gud har kommet til oss ned, et mektig himmelsk under.
Hør det dere som bor i Norge, under polarhimmelens kalde strøk! Ta imot dette budskap: En Frelser er oss født i dag!
«Fred kom til jord, himmelens fred med Guds Ord. Æren er Guds i det høye!»
Du må til Jesus, Frelseren
(KVAD):
Som hyrdene i vakt på vang,
snarrådig lot seg lede,
av himmel-bud og englesang
dit Under var til stede.
De skyndte seg av sted den gang,
tok rette steg og stier.
«La oss nå gå», med hjertetrang
så avgjort ja, de sier.
Må vi som dem, hin første gang
de engle-bud fikk høre,
straks motta slik Guds ord med trang,
at det til Ham kan føre.
Å kjære deg, som står igjen
og ikke våger komme!
Du må til Jesus, Frelseren,
før nådetid er omme!
Bryt opp og skynd deg søke Ham!
høytidens fred og glede.
Kun Han gir frelse og balsam
som lindrer, gjør oss hele.
Axel Remme
Et stort lys er opprunnet
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge – for dem er et lys opprunnet. (Matt.4,16)
Jesus begynte sin gjerning i Kapernaum. Han kom fra Nasaret til denne byen og bosatte seg der, for at det skulle bli oppfylt det som er talt ved profeten Jesaja: Sebulons land og Naftalis land ved veien mot sjøen, landet på andre siden av Jordan, hedningenes Galilea. (Jes.9,1)
Begge navnene tilhørte Jakobs sønner. Sebulon fikk han med Lea, og navnet betyr «bo hos meg». Naftali fikk han med Rakel. Navnet betyr «kjempet og vunnet».
I Joh.1,4 og 9 står det: «I Ham var liv, og livet var menneskenes lys.» «Det sanne lys , som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»
Det store lys som opprant for menneskeheten som satt i mørke og dødens skygge, er Jesus Messias. Til denne mørke verden kom Han og tok bolig (se vers 14).
Jesus sier: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh.8,12)
Vi opplever at det åndelige mørke blir stadig tettere over vårt land. Det er ikke bare det at folk flest ikke vil høre Guds ord, men de aktivt motarbeider det. Det er mange år siden Guds ord ble tatt bort fra skolen, og det ble tatt bort fra barnehagene. Bordversene ble erstattet med: «Kua mi jeg takker deg…»
Det er ikke rart at det blir mye vold og mobbing i samfunnet når folk ikke skal få høre sannheten. De blir forvirret og forkrøplet i sine tanker av den djevelske løgn som spres ut ved massemedier.
Denne verdens gud, Satan, har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde.(2.Kor.4,4)
Hva skal vi gjøre? Svaret er: «Omvend dere!» (Apg.2,38). Det betyr å snu seg bort fra synd og ugudelighet, til Jesus.
Tenk om vi i denne mørketida kunne se at folket vender om til Jesus som er Lyset! La oss be om at det må skje!
En eldre dame, som var en brennende misjonskvinne, sa når hun så lysene i de mange hjem: «Å, om lyset kunne skinne i hjertene deres!» Ja, det hadde vært stort. La det lyse i ditt hjerte!